Robert Gascoyne-Cecil

britisk politiker, 3. marki av Salisbury

Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury, (født 3. februar 1830Hatfield House i Hertfordshire, død 22. april 1903 samme sted) var en britisk politiker fra det konservative partiet som var Storbritannias statsminister i tre perioder: 1885–86, 1886–92 og 1895–1902. Han var også utenriksminister 1878–80, 1887–92 og 1895–1900. Salisbury var medlem av Underhuset i perioden 1853–68, og av Overhuset fra 1868. Han var den siste som var statsminister i Storbritannia mens han var medlem av Overhuset.[10]

Robert Gascoyne-Cecil
Født3. feb. 1830[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hatfield
Død22. aug. 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Hatfield
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedChrist Church
Eton College
EktefelleGeorgina Gascoyne-Cecil (1857ukjent)[5][6]
FarJames Gascoyne-Cecil, 2. marki av Salisbury[5]
MorFrances Gascoyne[5][7]
SøskenLord Eustace Cecil
Blanche Mary Harriet Gascoyne-Cecil[5]
Barn
8 oppføringer
Hugh Cecil, 1. baron Quickswood[5]
Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil[5]
Lord William Cecil[5]
James Gascoyne-Cecil, 4. marki av Salisbury[5]
Maud Palmer[5]
Gwendolen Gascoyne-Cecil[5][7]
Lady Fanny Cecil[5][7]
Lord Edward Cecil[5][7]
PartiDet konservative parti
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtParish Church of St Etheldreda, Old Hatfield
Medlem avRoyal Society
Roxburghe Club (18841903)[8]
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Storkorsridder av Royal Victorian Order
Hosebåndsordenen
Honorary Fellow of the Royal College of Surgeons (1900)[9]
Signatur
Robert Gascoyne-Cecils signatur
Våpenskjold
Robert Gascoyne-Cecils våpenskjold

Han var far til Robert Cecil, som ble tildelt Nobels fredspris i 1937.

Karikatur i Vanity Fair, 1869

Bakgrunn rediger

Salisbury var tredje marki av Salisbury og sønn av James Gascoyne-Cecil, 2. marki av Salisbury. Han gikk først på Eton College. Fra fylte 15 år fikk han privatundervisning. Da han fylte 18 år begynte han ved University of Oxford, men studiene ble avbrutt etter kort tid som følge av sykdom. Isteden la han ut på en to år lang dannelsesreise til blant annet Sør-Afrika, New Zealand og Australia.[11]

Ved den eldre brorens død i 1865 arvet han tittelen vicomte (viscount) Cranborne. Ved farens død i 1868 ble han marki.[11]

Politikk rediger

Han ble i en alder av 23 år i 1853 valgt inn i underhuset for valgkretsen Stamford. Han giftet seg i 1857 og livnærte seg ved å skrive politiske kommentarartikler i avisene.[12]

Hans første regjeringsoppgave var som India-minister i Edward Smith-Stanleys regjering i 1866. Han trakk seg etter et års tid, og arvet i 1868 farens sete i Overhuset.[12] Han ble på ny Indiaminister i Benjamin Disraelis regjering i 1874. Fra 1878 ble han utenriksminister.

Han ledet den britiske delegasjonen under Konstantinopelkonferansen (desember 1876 til januar 1877), der man blant annet drøftet Balkan. Der klarte han å få Det osmanske rike til å bremse de russiske ekspansjonsbestrebelser på Balkan og i Lilleasia, og vant Kypros for Storbritannia.[13] Som utenriksminister deltok han i Berlin-kongressen i 1878 der de europeiske stormaktenes interesseområder i Afrika ble bestemt.[12]

I 1880 ble han etter Disraelis bortgang de konservatives leder i Overhuset. På grunn av det liberale partis splittelse i Gladstones tid, vedrørende Irlands stilling, kunne han i lange perioder styre landet med støtte fra av liberalernes unionistiske fraksjon.

Salisbury var for det meste også utenriksminister mens han var statsminister. Han spilte en viktig rolle i oppbyggingen av det britiske imperiet, og regnes som en sterk tilhenger av imperiet.[14] Under hans ledelse ble kolonien Rhodesia (idag Zimbabwe) etablert, og hovedstaden kalt Salisbury. Hans diplomatiske evner ble demonstrert i 1890 til 1891, ved inngåelsen av en avtale mellom de øvrige europeiske kolonistatene over afrikanske kolonier. Politisk var han meget konservativ og av sterk religiøs overbevisning.[11][12]

I 1899 brøt boerkrigen løs, splittet regjeringen og ført til hans avgang i 1902. Hans nevø, Arthur Balfour, ble hans etterfølger.[12]

Salisbury var det siste medlem av overhuset som var statsminister (med et unntak i Alec Douglas-Home, som kort etter sin utnevnelse frasa seg sin adelstittel).[12]

Han innførte lov om at arbeiderne skulle få erstatning av arbeidsgiverne for ulykker i arbeidet. Han var i motsetning til Gladstone mot irsk selvstyre.[12][11] Fra 1869 til sin død var han kansler for University of Oxford.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, oppført som Robert Gascoyne-Cecil, GeneaStar person-ID gascoynececilr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Robert Gascoyne Cecil, Find a Grave-ID 6640, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Peerage, oppført som Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3rd Marquess of Salisbury, The Peerage person ID p1634.htm#i16334, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p1634.htm#i16334, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.roxburgheclub.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Plarr's Lives of the Fellows, Plarr ID E003076b, besøkt 8. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ (no) «Robert Gascoyne-Cecil» i Store norske leksikon
  11. ^ a b c d «Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3rd marquess of Salisbury | prime minister of United Kingdom». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  12. ^ a b c d e f g «History of Robert Gascoyne-Cecil, 3rd Marquess of Salisbury - GOV.UK». www.gov.uk (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  13. ^ «United Kingdom - Gladstone and Disraeli». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  14. ^ Andrew Roberts Salisbury, The Empire Builder Who Never Was; historytoday.com

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 William Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone 
Forgjenger:
 William Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone 
Forgjenger:
 Archibald Philip Primrose 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Arthur Balfour