Harold Wilson
| Harold Wilson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. mars 1916[1][2][3][4] Huddersfield[5] | ||
| Død | 24. mai 1995[1][2][3][4] (79 år) London | ||
| Gravlagt | Cornwall | ||
| Ektefelle | Mary Wilson | ||
| Far | James Herbert Wilson | ||
| Barn | Robin Wilson, Giles Wilson | ||
| Utdannet ved | Jesus College | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, esperantist, statistiker | ||
| Parti | Labour Party | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Medlem av | Royal Society, Royal Statistical Society | ||
| Utmerkelser | Offiser av Den britiske imperieordenen, æresdoktor ved Bar-Ilan University, Hosebåndsordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
James Harold Wilson, baron Wilson av Rievaulx, (født 11. mars 1916 i Huddersfield, West Yorkshire, død 24. mai 1995 i London) var en britisk Labour-politiker som var statsminister i Storbritannia fra 1964 til 1970 og igjen fra 1974 til 1976.
BiografiRediger
Wilson ble født i 1916. Han studerte økonomi i Oxford og begynte i studietiden å interessere seg for politikk. Etter å ha arbeidet som statstjenestemann under annen verdenskrig ble han i 1945 innvalgt for valgkretsen Olmskirk i det britiske underhuset. Etter en valgreform i 1950 representerte han valgkretsen Hoyton ved Liverpool.
Kort etter valget til parlamentet fikk han første gang sete i regjeringen og ble dermed Storbritannias yngste statsråd i historien. Han trådte tilbake i 1951 i protest mot innføringen av egenandeler i det britiske helsevesenet.[trenger referanse]
Han fikk imidlertid senere plass i Labours skyggekabinett, som tiltenkt finansminister. I 1956 skapte han begrepet «gnomene fra Zürich», som viste til sveitsisk valutaspekulasjon.[trenger referanse] Han kandiderte forgjeves til posten som leder for Labour i 1960, men da Hugh Gaitskell overraskende døde i 1963 etterfulgte Wilson ham som partileder.
Labour vant ved parlamentsvalget 16. oktober 1964 et knapt flertall, og Wilson ble statsminister første gang. Etter en kort, men vellykket regjeringstid vant Labour en komfortabel majoritet på 99 mandater.
Utenrikspolitikken under Wilson ble preget av krisene i de tidligere britiske koloniene, spesielt i Rhodesia og Sør-Afrika. Wilson motstod presset fra USA om å sende styrker til Vietnam. Etterhvert som økonomien i Storbritannia forverret seg, sank imidlertid oppslutningen fra velgerne. Da meningsmålingene gikk bedre, skrev Wilson ut nyvalg. Labour tapte valget den 19. juni 1970, og Wilson ble etterfulgt som statsminister av Edward Heath. Tross det bitre nederlaget fortsatte Wilson som partileder og ble 6. mars 1974 statsminister på nytt, etter at Heath heller ikke hadde lykkes i å føre en politikk som førte til forbedring i landets økonomi.
16. mars 1976 erklærte Wilson overraskende sin avgang som statsminister og at han ville trekke seg helt fra politikken. Han opplyste at han alltid hadde planlagt å pensjonere seg ved 60-årsalderen. I virkeligheten var han blitt klar over at han led av Alzheimers syndrom.[trenger referanse]
Utenriksminister James Callaghan etterfulgte Wilson som statsminister den 5. april 1976. Wilson var likevel frem til 1983 innvalgt i parlamentet og ble deretter utnevnt til life peer som Baron Wilson of Rievaulx. Medlemskap i Hosebåndsordenen hadde han fått i 1976. Etter 1985 trakk han seg nesten fullstendig bort fra offentligheten. Han døde i 1995 av tarmkreft.
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12097198t
- ^ a b the peerage, p19199.htm#i191987, James Harold Wilson, Baron Wilson of Rievaulx
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, James Harold Wilson, wilson-james-harold
- ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Harold Wilson, 00000001294
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Вильсон Гарольд, 28. sep. 2015
| Forgjenger: Edward Heath |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: James Callaghan |
| Forgjenger: Alec Douglas-Home |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: Edward Heath |
| Forgjenger: Hugh Gaitskell |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: James Callaghan |