Harold Wilson
- Se også Harold Wilson (roer)
James Harold Wilson, baron Wilson av Rievaulx, (født 11. mars 1916 i Huddersfield, West Yorkshire, død 24. mai 1995 i London) var en britisk politiker fra Labour Party som var statsminister i Storbritannia fra 1964 til 1970 og igjen fra 1974 til 1976.
Harold Wilson | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 11. mars 1916[1][2][3][4]![]() Huddersfield[5] ![]() | ||
Død | 24. mai 1995[1][2][3][4]![]() London ![]() | ||
Gravlagt | Cornwall![]() |
||
Ektefelle | Mary Wilson (1940–)[6]![]() |
||
Far | James Herbert Wilson![]() |
||
Barn | Robin Wilson, Giles Wilson![]() |
||
Utdannet ved | Jesus College, Wirral Grammar School for Boys![]() |
||
Beskjeftigelse | Politiker[7], esperantist, statistiker![]() |
||
Embede | 22 oppføringer
Storbritannias statsminister (1964–1970), Storbritannias statsminister (1974–1976), opposisjonsleder (1970–1974), Leader of the Labour Party (1963–1976), Shadow Foreign Secretary (1961–1963), Shadow Chancellor of the Exchequer (1955–1961), President of the Board of Trade (1947–1951), Secretary for Overseas Trade (1947–1947), Member of the Privy Council of the United Kingdom, Member of the 48th Parliament of the United Kingdom (1979–1983), Member of the 47th Parliament of the United Kingdom (1974–1979), Member of the 46th Parliament of the United Kingdom (1974–1974), Member of the 45th Parliament of the United Kingdom (1970–1974), Member of the 44th Parliament of the United Kingdom (1966–1970), Member of the 43rd Parliament of the United Kingdom (1964–1966), Member of the 42nd Parliament of the United Kingdom (1959–1964), Member of the 41st Parliament of the United Kingdom (1955–1959), Member of the 40th Parliament of the United Kingdom (1951–1955), Member of the 39th Parliament of the United Kingdom (1950–1951), Member of the 38th Parliament of the United Kingdom (1945–1950), medlem av Overhuset (1983–1995), president of the Royal Statistical Society (1972–1973)
![]() |
||
Parti | Labour Party![]() |
||
Nasjonalitet | Storbritannia![]() |
||
Medlem av | Royal Society, Royal Statistical Society![]() |
||
Utmerkelser | Offiser av Den britiske imperieordenen, æresdoktor ved Bar-Ilan University, Hosebåndsordenen![]() |
||
Storbritannias statsminister | |||
16. oktober 1964–19. juni 1970 | |||
Forgjenger | Alec Douglas-Home | ||
Etterfølger | Edward Heath | ||
4. mars 1974–5. april 1976 | |||
Forgjenger | Edward Heath | ||
Etterfølger | James Callaghan | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Våpenskjold | |||
![]() | |||
BiografiRediger
Wilson studerte økonomi ved University of Oxford og begynte i studietiden å interessere seg for politikk. Etter å ha arbeidet som statstjenestemann under annen verdenskrig ble han i 1945 innvalgt for valgkretsen Olmskirk i det britiske underhuset. Etter en valgreform i 1950 representerte han valgkretsen Hoyton ved Liverpool.
Han var medlem av Underhuset i årene 1945–1983. I 1947 ble Wilson handelsminister i Clement Attlees regjering. Han forlot regjeringen i 1951 som en protest mot Attlees sosial- og forsvarspolitikk.[8] Han ble sentral i Labour venstrefløy, og var medlem av partiets sentralstyre fra 1952. Han var medlem av Labours skyggekabinett, som tiltenkt finansminister. Fra 1963 til 1976 var han formann i Labour, etter at Hugh Gaitskell overraskende døde i 1963.
Labour vant ved parlamentsvalget 16. oktober 1964 et knapt flertall, og Wilson ble statsminister første gang. Etter en kort, men vellykket regjeringstid vant Labour en komfortabel majoritet på 99 mandater.
Hans første periode som statsminister innebar avskaffelse av dødsstraff, og mer liberale lover rundt sensur, homoseksualitet, abort og skilsmisse.[9] Samtidig var det økonomiske vansker, med devaulering og i andre periode et ydmykende kriselån fra IMF.[10]
Utenrikspolitikken under Wilson ble preget av kriser i de tidligere koloniene, spesielt i Rhodesia og Sør-Afrika. Wilson motstod presset fra USA om å sende styrker til Vietnam.[9] Etterhvert som økonomien i Storbritannia forverret seg, sank imidlertid oppslutningen fra velgerne. Da meningsmålingene gikk bedre, skrev Wilson ut nyvalg. Labour tapte valget den 19. juni 1970, og Wilson ble etterfulgt som statsminister av Edward Heath. Tross det bitre nederlaget fortsatte Wilson som partileder og ble 6. mars 1974 statsminister på nytt, etter at Heath heller ikke hadde lykkes i å føre en politikk som førte til forbedring i landets økonomi.
16. mars 1976 erklærte Wilson overraskende sin avgang som statsminister og at han ville trekke seg helt fra politikken. Utenriksminister James Callaghan etterfulgte Wilson som statsminister den 5. april 1976. Wilson var likevel frem til 1983 innvalgt i parlamentet og ble deretter utnevnt til life peer som Baron Wilson of Rievaulx. Medlemskap i Hosebåndsordenen hadde han fått i 1976. Etter 1985 trakk han seg nesten fullstendig bort fra offentligheten.
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
- ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 66201
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som James Harold Wilson, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0072253
- ^ a b The Peerage, The Peerage person ID p19199.htm#i191987, oppført som James Harold Wilson, Baron Wilson of Rievaulx
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вильсон Гарольд, besøkt 28. september 2015
- ^ The Peerage person ID p19199.htm#i191987, besøkt 7. august 2020
- ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 58000
- ^ (no) Harold Wilson i Store norske leksikon
- ^ a b Past Prime Ministers: Harold Wilson; gov.uk
- ^ Prime Ministers and Politics Timeline; BBC History
Eksterne lenkerRediger
- (en) Harold Wilson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Harold Wilson på Internet Movie Database
- (en) Harold Wilson hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Harold Wilson hos The Peerage
Forgjenger: Edward Heath |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: James Callaghan |
Forgjenger: Alec Douglas-Home |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: Edward Heath |
Forgjenger: Hugh Gaitskell |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: James Callaghan |