George Canning

britisk diplomat og politiker
George Canning
George Canning by Richard Evans - detail.jpg
Født11. april 1770[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
London
Død8. august 1827[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
ChiswickRediger på Wikidata
Gravlagt Westminster AbbeyRediger på Wikidata
Ektefelle Joan CanningRediger på Wikidata
Far George CanningRediger på Wikidata
Mor Mary Ann CostelloRediger på Wikidata
Barn Charles Canning, George Charles Canning, William Pitt Canning, Harriet CanningRediger på Wikidata
Utdannet ved Christ Church, Eton College[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, advokatRediger på Wikidata
Parti ToryRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Kongeriket Storbritannia (–1801)Rediger på Wikidata
Medlem av
10 oppføringer
Royal Society, 1st United Kingdom Parliament, 2nd United Kingdom Parliament, 3rd United Kingdom Parliament, 4th United Kingdom Parliament, Storbritannias parlament, 1812-1818, 6th United Kingdom Parliament, 7th United Kingdom Parliament, Storbritannias 17. parlament, 18th United Kingdom ParliamentRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal SocietyRediger på Wikidata

George Canning (født 11. april 1770, død 8. august 1827) var en britisk politiker, kjent for sin liberale politikk som utenriksminister (18071809, 18221827) og som statsminister i fire måneder i 1827. Han representerte Tory.

Han ble statsminister etter at Robert Jenkinson fikk slag (og senere døde året etter). Canning var Jenkinsons høyre hånd og var et naturlig valg av George IV som etterfølger..[7] Toryene var på dette tidspunktet splittet i to («Ultras» mot «Canningites») og Canning fant det dermed vanskelig å opprette et kabinett kun av toryer. Han inviterte dermed personer fra Whig-partiet til å være med i kabinettet. Han fikk derimot aldri utrettet noe som statsminister, og han fratrådte etter kun 119 dager på grunn av sviktende helse.[8] Han er den kortest sittende statsministeren i Storbritannia gjennom tidene.

Han døde senere samme år, og er gravlagt i Westminster Abbey.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, George Canning, biography/George-Canning
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12233717s
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, George Canning, canning-george
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Каннинг Джордж, 28. sep. 2015
  6. ^ http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1820-1832/member/canning-george-1770-1827
  7. ^ Hinde (1973), s. 443–444.
  8. ^ Longford, Elizabeth. Wellington- Pillar of State. Weidenfeld and Nicolson (1972) p.131

LitteraturRediger

  • Beales, Derek. 'Canning, George (1770–1827)', Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004; online edn, Jan 2008, accessed 1 May 2010.
  • Dixon, Peter. George Canning: Politician and Statesman (London: Weidenfeld and Nicolson, 1976).
  • Hinde, Wendy. George Canning (London: Purnell Books Services, 1973).
  • Hunt, Giles. The Duel: Castlereagh, Canning and Deadly Cabinet Rivalry (London, I.B. Tauris, 2008).
  • Lee, Stephen M. George Canning and Liberal Toryism, 1801–1827 (Woodbridge, Boydell & Brewer, 2008).
  • Marshall, Dorothy. The Rise of George Canning (London: Longmans, Green and Co., 1938).
  • Muir, Rory. Britain and the Defeat of Napoleon (Yale University Press, 1996).
  • Perkins, Bradford. "George Canning, Great Britain, and the United States, 1807–1809," American Historical Review (1957) 63#1 pp. 1–22 in JSTOR
  • Temperley, H.W.V. The Foreign Policy of Canning, 1822–1827: England, the Neo-Holy Alliance, and the New World (1925) online
  • Ward, A.W. and G. P. Gooch, eds. (1922). The Cambridge History of British Foreign Policy, 1783–1919: volume 1: 1783–1815. Cambridge University Press. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: George Canning – sitater


Forgjenger:
 Robert Banks Jenkinson 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Frederick Robinson