Wikipedia

Libertiner

Libertiner og libertinisme har i dag den nedsettende betydningen «nytelsessyk, utsvevende, vellysting»,[1] det vil si en person som lever fritt og uavhengig i henhold til gjeldende moral, og som uhemmet omfavner personlige nytelser, især seksuelle.[2][3] Ordet er i dag betraktet som noe gammeldags på norsk, og lite egnet som positiv eller negativ beskrivelse. Det står i kontrast til tidligere tider hvor det å betegne seg som libertiner hadde en annet begrepsinnhold: en radikal person som selv hadde frie religiøse tanker eller som var i opposisjon til de rådende religiøse oppfatninger, det vil si en fritenker.

Illustrasjon fra Pierre Choderlos de Laclos' libertinske brevroman Dangerous Liaisons: «O mon ami, lui dis-je… Pardonne-moi mes torts, je veux les expier à force d’amour».

I den første betydningen legger libertinere vekt på fysiske og sanselige gleder, og som filosofi ble libertinisme som radikal ideologi forsvart på 1600-, 1700- og 1800-tallet, da særlig i Frankrike og Storbritannia. De mest konsekvente blant disse var John Wilmot, 2. jarl av Rochester (1647–1680) og Marki de Sade (1740–1814). I moderne tid har libertinisme blitt assosiert med nihilisme, sadomasochisme og tilhengere av fri kjærlighet.

Etymologi

rediger

Libertiner kommer fra latinske libertnus, «frigitt (slave)», avledet fra liber, «fri», som også har gitt ord som «liberal» og «liberalisme».[1] På engelsk er libertine dokumentert på slutten av 1300-tallet, men betydningen «fritenker» er først nedtegnet på 1560-tallet fra fransk libertin, opprinnelig den betegnelse som ble gitt av katolikker for bestemte protestantiske sekter i Frankrike og Nederlandene. Den andre betydningen, «tøylesløs, utsvevende, lastefull person» er først nedtegnet på 1590-tallet. Den mørkere betydning kan muligens ha sin årsak til en misforståelse av det latinske begrepet libertinus i Det nye testamente.[4][5]

Libertinismens kulturhistorie

rediger

Calvins fordømmelse

rediger
 
Jean Calvin.

Den franske protestanten Jean Calvin (1509–1564), opphavsmann til kalvinismen, fremmet begrepet «libertiner» for på negativt vis beskrive sin meningsmotstandere i sveitsiske Genève. Denne gruppen, ledet av sveitsiske Ami Perrin (død 1561), argumenterte mot Calvins «insistering på at kirkedisiplinen burde bli ensartet påtvunget alle medlemmer av samfunnet i Genève.»[6] Perrin og hans allierte ble valgt inn til bystyret i 1548 og «utvidet deres base med støtte i Genève ved å hisse opp irritasjon blant den eldre garde mot det økende antall religiøse flyktninger som rømte fra Frankrike i stadig økende antall.»[6]

Den skotske presten og teologen Samuel Rutherford (død 1661) var enig i Calvins vektlegging av ensartet kirkedisiplin i Genève og ga en hard og streng behandling av «libertanisme» i sitt polemiske verk A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience (1649) og hvor han slo fast at «libertinere gir oss troens skeptisisme og ubesluttsomhet.»[7]

Opplysningstidens libertinisme

rediger

I den barokke tidsalder i Frankrike eksisterte det en filosofisk og intellektuell krets av fritenkere som kollektivt var kjent som libertinage érudit. Blant disse var Gabriel Naudé (1600–1653); Élie Diodati (1576–1661); og François de La Mothe Le Vayer (1588 –1672).[8][9]

På 1700-tallet hadde begrepet libertanisme ikke utelukkende den nedsettende betydningen av vellystighet og umoral som den fikk senere. I visse kretser innebar det opplysningsfilosofi og kampen for liberale verdier. Det var dog to aspekter, seksuell frihet på den ene siden og filosofisk fritenkning på den andre siden. Etter hvert som disse begrepene gradvis mistet sin forbindelse med aristokratiske privilegier, særlig i Frankrike etter den franske revolusjon, ble det meningsbærende også for kvinner. Blant de som fremmet eller påvirket disse tankene, direkte eller indirekte var blant annet kurtisanen Harriette Wilson (1786–1845), den okkulte Alessandro Cagliostro (1743–1795), eventyrersken Jeanne de Saint-Rémy (1756 –1791), den første moderne radikale politiker John Wilkes (1725–1797), den kosmopolittiske vellysting og forfatter Casanova (1725–1798), den sentimentale romanforfatteren Laurence Sterne (1713–1768) og filosofen Voltaire (1694–1778). Opplysningstidens radikalisme og krav om åndens frihet fremmet libertinske tanker som utfordret samfunnet og den gjengse moral.[10]

I denne kulturelle blandingen finnes også den tidlige feministen Mary Wollstonecraft (1759–1797) som blant annet kan forstås som en del av den komplekse forbindelsen mellom libertinisme og feminisme.[11]

Fra Holberg til Casanova

rediger
 
Scene fra Jeppe på Bjerget, maleri av Wilhelm Marstrand.

Vellyst, det gode liv og adelens manglende skam og umoral ble knyttet negativt til libertinisme. Den franske diplomaten Charles-Maurice de Talleyrand (1754–1838) skrev med forakt at Joseph Bonaparte «søkte kun livets gleder og lett tilgang til libertinisme» mens han satt på tronen i Napoli.[12]

En annen litterær opplysningsfilosof var den norsk-danske Ludvig Holberg (1684–1754) som jevnlig bekjempet pedanter og pedanteri (blant annet i epistel 12), og i hans komedie Jeppe paa Bierget (1722) er det en bedrøvelig dansk bonde som blir utsatt for en grov spøk av rik adelsmann. Den dansk-norske politiker Andreas Frederik Krieger (død 1893) var rasende på den libertinske baron: «en af de rige, adelige Lediggængere, som i Mangel af ædlere Beskæftigelse, morede sig med de frækkeste og frivoleste Hokuspocus.»[13][14]

Holberg beskrev seg selv som en asket og hypokonder, langt fra en libertiner, men den første som anerkjente hans betydning utenfor Danmarks grenser var ingen annen enn den libertinske filosofen og skjørtejegeren Giacomo Casanova (1725 –1798). I forordet til hans egen underjordiske utopi, Icosameron (1788) skrev han: «Platon, Erasmus, kansler Bacon, Thomas More, Campanella og Nils Klim er de som har gitt meg behovet for å skrive denne fortelling...»[15] Casanova hadde lest Holberg ettersom hans utgivelse var på latin: Nicolai Klimii Iter subterraneum (1741), eller som den nå er kjent, Nils Klims reise til den underjordiske verden. På fordekt vis i fabelens form, for å unngå eneveldets sensur, tok han et oppgjør med pietismen og kirkens makt over den frie tanke og fornuft. Hans tekst fremmet den radikale liberalisme, ikke sanselige libertinisme, men i opplysningstiden var de to ikke nødvendigvis innbyrdes selvmotsigende og utelukkende.[16]

 
Casanova, rundt tjue år, tegning av hans bror, ca. 1750-1755

Libertineren Casanova, en forfatter og eventyrer fra republikken Venezia, er blitt berømt for sine ofte kompliserte affærer med tallrike kvinner i en slik grad at hans navn har blitt synonymt med en vellystig kvinnejeger. Han var også en intellektuell, assosiert med kongelige, paver og lærde som Voltaire, Goethe og Mozart. Som forfatter er hans viktigste bok hans libertinske selvbiografi, Histoire de ma vie som dekket livet hans fram til 1774. Interessen for ham har hovedsakelig vært hans kvinnehistorier, men nyere forskning har fokusert på hans historiske, lærde og filosofiske tanker. En filosofisk bakgrunn for hans libertinisme kan bli funnet i Epikuros, Diogenes Laertios, Lucretius, Gassendi, Newton, Batteux, La Mettrie, Voltaire og i den skjulte libertinske litteraturen som knyttet materialistiske og ateistiske tendenser med umoral og pornografi.[17] Et karakteristisk trekk ved Casanovas libertanisme, i henhold til religion- og filosofihistorikeren Marian Skrzypek, «er en villighet til å kompromisse, pragmatisme og opportunisme.»[17] I etikken forsøkte han å forsone Gassendis 'dydig' epikurisme med kyreneikernes ekstreme hedonisme og på samme tid forsøkte han forsone sin egen libertinisme med deisme, noe som «skiller hans holdninger fra den franske libertanisme som førte fra La Mettrie til marki de Sade på 1700-tallet.»[17]

Farlige forbindelser

rediger

Av en eller eller annen årsak er libertineren som oftest en mann, og sjelden en kvinne, slik Oxford English Dictionary noe puritansk definerte begrepet,[18] men moderne forskere har en revurdert historien og mener at kvinner, både historiske som litterære figurer, var deltagende i den libertinske bevegelse på lik fot med menn, eksempelvis som under den engelske restaurasjonen.[19]

I Les Liaisons dangereuses (norsk tittel, Farlige forbindelser), en fransk brevroman av Pierre Choderlos de Laclos (1741–1803), første gang utgitt i fire bind i 1782, er det nettopp en mann og kvinne som her er hovedpersoner. Romanen forteller om to libertinere, som til sist i en moralsk slutt hvor begge får sin antatte velfortjente straff, men underveis fortelles det langvarig om deres kyniske og erotisk lek med sine intetanende ofre. De to er rivaler som benytter seg av sex som et våpen for ydmykelse og nedverdigelse samtidig som de har egen glede av sine amoralske beskjeftigelser. Den har blitt filmatisert flere ganger, den viktigste er Dangerous Liaisons (1988) med Glenn Close, John Malkovich, Michelle Pfeiffer og Uma Thurman i de fremste rollene. Filmen var basert på Christopher Hamptons dramatisering for teateret, Les liaisons dangereuses (1985). Den opprinnelige brevromanen, med dens analyse av den farlige libertinismen, var mer enn nok til at boken ble fordømt i sin samtid.[20]

Martyr for synden

rediger
 
Portrett av John Wilmot

Den engelske libertineren John Wilmot, karakterisert som «en martyr for synd»,[21] var en poet og hoffmann ved hoffet til kong Karl II av England under restaurasjonen, som var en reaksjon av den intellektuelle undertrykkelsen i Cromwells puritanske tid.[22] Wilmot var selve legemliggjøringen av den nye tiden, like kjent for sin elegante og frekke livsstil som sin satiriske og ofte erotiske poesi, men de delene var ofte ikke lett å skille fra hverandre.[22] Til glede for alle som fordømte vellystighet og sanselig glede døde han av kjønnssykdom kun 33 år gammel. Det meste av hans poesi ble sensurert i den strenge viktoriatiden, men fikk ny interesse fra 1920-tallet og framover, fremmet av blant annet av Graham Greene og Ezra Pound. Kritikeren Vivian de Sola Pinto knyttet hans libertanisme til Thomas Hobbes' materialisme.[23] Hans dikt «A Satyr Against Reason and Mankind», skrevet en gang rundt 1674, stilte spørsmål ved den riktige anvendelse av fornuften[24] og er generelt antatt å være en hobbesiansk kritikk av rasjonalisme.[25] Fortelleren underordner fornuften til fordel for sansene.[26] Det er basert til viss grad på Boileaus versjon av Juvenalis' åttende eller femtende satire, men støtter seg også på Hobbes, Montaigne, Lucretius og Epikuros, foruten også til den generelle libertinske tradisjon.[27] Samtidig som Wilmot hyllet de sanselige gledene, kritiserte han forgjengeligheten og korrupsjonen til statstjenestemennene ved kongens hoff.[27]

Diderot

rediger
 
Denis Diderot, portrett 1767.

Den britiske filmen The Libertine (2005)[28] med Johnny Depp i hovedrollen skildret John Wilmot og hans libertinske omkrets. Den franske filmen Le libertin (2000)[29] med likelydende navn fortalte om den franske filosofen Denis Diderot (1713–1784), forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi. Foruten å være en av de fremste tenkere innenfor opplysningstiden var han også kjent for sin forkjærlighet for vakre kvinner.

Den belgiske forfatteren Éric-Emmanuel Schmitt skrev stykket Le Libertin (1997) som filmen er basert på. Stykket begynner en dag i et lysthus utenfor Paris hvor den travle filosof har søkt tilflukt for å ferdigstille sitt og sine kollegaers store verk, det store franske Encyclopédie. Verket er nesten ferdig og trykkeriet venter, men det mangler en viktig artikkel, en artikkel om moral. Moral er ikke en entydig størrelse og vanskelig å gripe, viser det seg, og kvinnene i hans liv, hans hustru, datter, og portrettmaleren Anna Dorothea Therbusch (død 1782) skaper forviklinger for ham.[30][31]

Libertinsk litteratur

rediger
 
Portrett av Charles Montesquieu, 1728
 
Marki de Sade, omgitt av sine demoner, L’Œuvre du marquis de Sade, 1912

Den skjønnlitterære libertinske litteratur i Europa har gamle røtter som strekker seg tilbake til antikkens Hellas med den lyriske poeten Sapfo (død ca 570 f.Kr.), den athenske komediedikteren Aristofanes (450 f.Kr.–385 f.Kr.), videre til latinsk litteratur til romerne Catullus (84. f.Kr–ca. 54 f.Kr.) og Ovid (43 f.Kr.–17 e.Kr.), og ikke minst Lucius Apuleius Platonicus (125–180) med sin pikareske roman Det gyldne esel, og videre til italienerne Aretino (1492–1556) og Baffo (1694–1768), og i Frankrike med blant annet François Rabelais (1483–1553), kanskje også engelske Henry Fielding (1707–1754), og videre til moderne tid.

Felles for disse forfattere og den libertinske litteratur er at den er både erotisk og i opposisjon mot religiøse dogmer, og således angrep den etablerte orden. Skillelinjene mellom hva som er libertinsk og hva som er pornografisk litteratur er til tider hårfine. Eksempelvis er Sapfos dikt finstemte og lyriske hyllester til kjærlighet og vennskap mens Baffos sonetter er karakterisert som uanstendige og lidderlige.[32][33] Aristofanes er den som lettest kan plasseres innenfor tradisjonen med sin grove satire som ikke la fingrene imellom. Den gamle komedie, som Aristofanes virket innenfor, var en del av de vellystige dionysiske festivaler i Athen. I hans antikrigsdrama Lysistrata (411 f.Kr.) går kvinnene til seksuell streik for å få slutt på Peloponneskrigen og tvinge mennene til forhandlingsbordet. Til ulike tider har Aristofanes framstått som et ikon for sosial, verbal og seksuell frigjøring.[34]

Særlig på 1700-tallet utfoldet den libertinske roman seg som en egen sjanger, særlig i Frankrike, inntil sjangeren effektivt ebbet ut med den franske revolusjon. Tematikken var preget av kritikk mot kirken, det etablerte samfunn og med et sterkt erotisk tilsnitt. Den franske forfatteren Claude Prosper Jolyot de Crébillon (1707–1777), noe enkelt karakterisert som «psykolog og pornograf»,[35] men etter dagens mer nøytrale vurdering var han knapt noen av delene. I flere frimodige romaner, blant annet L'Écumoire («Skummeskjen», 1734), et pikant eventyr om fyrstelig elskov, utfordret han kirken og religionen. Denne radikalisme plasserte Crébillon på linje med andre opplysningsforfattere, og satte ham i fengsel for en tid. Til tross for to fengselsdommer bak seg og rykte for å være en utuktig forfatter, klarte han på forunderlig vis å bli kongelig sensor i 1759.[36]

Det er mange forbindelseslinjer fra Crébillon til senere forfattere, blant annet Denis Diderots første og anonymt utgitte roman Les bijoux indiscrets (De åpenhjertelige juveler, 1748). Det er en allegori som framstiller kong Ludvig XV som en sultan av Congo og som eier en magisk ring som får kvinners «juveler» (det vil si deres kjønnsorgan) til å snakke. Det eksisterte allerede en fransk tradisjon kalt fabliau, som var en spøkefull og ofte grov fortelling som ble skrevet eller framført av trubadurer på 1200-tallet. Det er mulig at Diderot fant en inspirasjon i den grovkornete fabliau Le Chevalier Qui Fist parler les Cons, om en ridder som fikk kroppsåpninger både foran og bak til å snakke, skrevet av en viss Garin (Guérin eller Gwaryn).[37][38]

En annen forbindelse fra Crébillon kan være den filosofiske forfatteren Charles Montesquieu (1689–1755) og hans Lettres persanes (1721) – norsk oversettelse i 1998 som Persiske brev. Romanen forteller om erfaringene til to persiske adelsmenn, Usbek og Rica, som reiser gjennom Frankrike. Boken var inspirert av den franske oversettelsen av den arabisk-persiske Tusen og en natt, og som frambrakteen rekke mer eller mindre pikante kunsteventyr i Europa, særlig i Frankrike. Mens de to perserne reiser sender de brev hjem om hva de opplever, og mottar brev hjemmefra hvor de ble informert om den seksuelle lengselen som vokste i haremet. Besatt av elskovsminner om sin herre går de utilfredse kvinner rastløse rundt og lengter, kun omgitt av sadistiske evnukker som er fratatt muligheten til å forgripe seg på de yndige kvinnene. Haremsskildringene er antagelig kalkulert tettest i begynnelsen og slutten av boken, og som derfor ble en sensasjon og oversatt de fleste europeiske språk. Ludvig Holberg måtte i epistel 111 «tilstaaer, at det er et Mesterstykke: thi jeg finder fast paa hvert Blad Tanker, som ere ugemeene (= overraskende).»[39]

Likevel var Montesquieus hensikt ikke å skrive en lidderlig roman, men på fordekt vis beskrive og til dels kritisere Frankrike som samfunn sett gjennom de vantro øynene til to utlendinger. Han beskrev kongen som en «trollmann» med «makt over undersåttenes sinn» og en annen trollmann som kalles paven med en matematisk umulighet i beskrivelsen av treenigheten, «tre er bare én».[40]

Andre innenfor samme tradisjon, men vesensforskjellige er marki de Sades L'Histoire de Juliette, 1797-1801; Choderlos de Laclos' Les Liaisons dangereuses, 1782; og John Wilmots drama Sodom, or the Quintessence of Debauchery (Sodomi, eller Kvintessensen av skjørlevnet, 1684) som øyeblikkelig ble forbudt og utgivelsen ødelagt. Skjønt det er heftet tvil om Wilmot er den faktiske forfatteren. Andre kjente og beryktede utgivelser er Histoire de Dom Bougre, Portier des Chartreux (1741)[41] og filosofen marki d’Argens' Thérèse Philosophe (1748). Sistnevnte ble hovedsakelig betraktet som pornografisk, et rykte som førte til stort salg på 1700-tallet, men romanen representerte også en offentlig lidderlighet, også hos en del av tankene til philosophes, en gruppe franske intellektuelle fra opplysningstiden. Romanen framstiller ikke bare den seksuelle undertrykkelsen av kvinner på 1700-tallet, men også de religiøse autoriteters utnyttelse via vellystige handlinger.[42][43]

Mens de færreste litteraturforskere har ønsket å forholde seg til libertinsk litteratur, har Robert Darnton, en amerikansk kulturhistoriker, spesialisert seg på 1700-tallets franske litteratur. Blant hans verker er The Forbidden Best-Sellers of Prerevolutionary France fra 1996.

Kjente libertinere

rediger

En del kjente libertinere som ikke er nevnt overfor:

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, s. 813
  2. ^ «Libertiner», Ordbog over det danske Sprog
  3. ^ «libertine», Wordnetweb hos Princeton University
  4. ^ Apostlenes gjerninger 6:9
  5. ^ «libertine», Online Etymology Dictionary
  6. ^ a b Zophy, Johnathan W. (2003): A Short History of Renaissance and Reformation Europe: Dances Over Fire and Water, 3. utg., Prentice Hall, s. 226.
  7. ^ Rutherford, Samuel (1649): A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience Arkivert 8. februar 2015 hos Wayback Machine., digital utgivelse
  8. ^ René Pintard (2000): Le Libertinage érudit dans la première moitié du XVIIe siècle. Slatkine. ISBN 978-2-05-101818-0. s. 11
  9. ^ «Fideism», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  10. ^ Cryle, Peter; O'Connell, Lisa (2004): Libertine Enlightenment: Sex, Liberty and License in the Eighteenth-Century, Palgrave Macmillan
  11. ^ Chernock, Arianne (2009): Men and the Making of Modern British Feminism, Stanford University Press, s. 194
  12. ^ Talleyrand, Charles-Maurice de (2008): «Napoleon's European Legacy, 1853» i: Napoleon: Symbol for an Age, A Brief History with Documents, red. Rafe Blaufarb, New York: Bedford/St. Martin's, s. 151.
  13. ^ Dansk Maanedsskrift I, 1865, s. 502
  14. ^ Rossel, Sven Hakon (1994): Ludvig Holberg - a European Writer: A Study in Influence and Reception, Rodopi, s. 205
  15. ^ Kristeva, Julia (2004): «Thinking about liberty in dark times» (PDF), Holberg Prize Seminar
  16. ^ Eijnatten, Joris Van (2003): Liberty and Concord in the United Provinces: Religious Toleration and the Public in the Eighteenth-Century Netherlands, BRILL, s. 247-248
  17. ^ a b c Skrzypek, Marian: «Casanova’s philosophical libertinism», Archiwum Historii Filozofii
  18. ^ Oppslagsord «libertine» som «a peson, usaully a man, who leads an immoral life and is interested in pleasure, especially sexual pleasure», jf. Hornby, A.S. (2000): Oxford Advanced Learner's Dictionary, Oxford University Press, s. 740
  19. ^ Linker, Laura )2013): Dangerous Women, Libertine Epicures, and the Rise of Sensibility, 1670–1730, Ashgate Publishing, Ltd., «Introduction: Lady Libertine», s. 1
  20. ^ Young, Wayland (1966): Eros Denied. New York: Grove.
  21. ^ Combe, Kirk (1998): A Martyr for Sin: Rochester's Critique of Polity, Sexuality, and Society, University of Delaware Press
  22. ^ a b Paul Davis, red. (2013): Selected Poems: John Wilmot, Earl of Rochester. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-164580-8.
  23. ^ «A Martyr to Sin». The New York Times.
  24. ^ Fisher, Nicholas (April 2006): «The Contemporary Reception of Rochester's A Satyr against Mankind» i: The Review of English Studies 57 (229), s. 185-220. doi: 10.1093/res/hgl035.
  25. ^ Fisher, Nicholas (2006): «The Contemporary Reception of Rochester's A Satyr against Mankind» i: The Review of English Studies. 57 (229), s. 185–220. doi:10.1093/res/hgl035.
  26. ^ Jenkinson, Matthew (2010): Culture and Politics at the Court of Charles II, 1660-1685. Boydell & Brewer. ISBN 978-1-84383-590-5. s. 101
  27. ^ a b Jenkinson, Matthew (2010): Culture and Politics at the Court of Charles II: 1660-1685. Boydell & Brewer. ISBN 978-1-84383-590-5. s. 99
  28. ^ «The Libertine (2004)», IMDb
  29. ^ «Le libertin (2000)», IMDb
  30. ^ Nabe, Louise: «Moral og dobbeltmoral i sommeraftenen», Teateranmeldelse.dk
  31. ^ Olsen, Jakob Steen (19. juli 2009): «Diderot i lysthuset», Berlingske Tidende
  32. ^ Berendt, John (2006): The City of Falling Angels, Penguin, sitat: «Buffo's poetry is usually described as 'licentious'. In fact, it's downright pornographic!»
  33. ^ «Giorgio Baffo», The Oxford Companion to Italian Literature
  34. ^ Steen, Gonda A.H. Van (2000): Venom in Verse: Aristophanes in Modern Greece, Princeton University Press, s. 122
  35. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750, Oslo, s. 206
  36. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750, Oslo, s. 213-214
  37. ^ «Le Chevalier Qui Fist Parler les Cons». Arkivert fra originalen 23. oktober 2009. Besøkt 25. oktober 2009. 
  38. ^ Du chevalier qui fist les cons parler. Bibliographie
  39. ^ Holberg, Ludvig: Epistola CXI Epistola CXI (Epistel 111), Holbergsskrifter.dk
  40. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750, Oslo, s. 231
  41. ^ Le Portier des Chartreux, WikiSource
  42. ^ Darnton, Robert (1996): The Forbidden Best-sellers of Pre-revolutionary France, W. W. Norton & Company, ISBN 0-393-31442-1
  43. ^ Stanley, Sharon A. (2012): The French Enlightenment and the Emergence of Modern Cynicism, Cambridge University Press, s. 96
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Libertiner&oldid=24741865»