Åpne hovedmenyen

Apollonisk og dionysisk

(Omdirigert fra Dionysisk)

Apollonisk og dionysisk er et filosofisk og litterært begrepspar, eller en dikotomi, som baserer seg på visse trekk i antikkens greske mytologi. Flere filosofiske og litterære personer har grepet til denne dikotomi i kritiske og kreative verker, blant annet Plutark, Carl Jung, Friedrich Nietzsche, Robert A. Heinlein[1], Thomas Mann, Hermann Hesse, sangeren Jim Morrison, Ayn Rand, Stephen King, og kulturkritikeren Camille Paglia.

I gresk mytologi er Apollon og Dionysus begge Zeus' sønner. Apollo er solguden, lys, musikk, oh poesi, mens Dionysus er vinens, ekstasens og berusningens gud. I moderne litterære bruk av begrepet symboliserer kontrasten mellom Apollo og Dionysus individualismens kontra helhetens prinsipper, lys kontra mørke eller sivilisasjon kontra opphavelig natur. De gamle grekerne betraktet ikke de to gudene som motsetninger eller rivaler. Parnassus, det mytiske hjem for poesi og all kunst, ble imidlertid assosiert sterkt med den ene eller den andre guden i forskjellige legender.

Tysk filosofiRediger

Selv om bruket av begrepene apollonisk og dionysisk oftest knyttes til Nietzsches Tragediens fødsel (Die Geburt der Tragödie, 1872), var terminologien i bruk før ham i Preussen.[2] Poeten Hölderlin brukte dem, mens Winckelmann talte om Bacchus, vinens gud.

Nietzsches brukRediger

Nietzsches estetiske bruk av begrepene, som senere ble utviklet filosofisk, ble først utviklet i Tragedirns fødsel, som han publiserte i 1872. Hans fremste premiss var her at sammensmeltningen av dionysisk og apollonisk kunstutøvelse danner dramatisk kunst, eller tragedier. Han fortsetter med å argumentere for at det ikke er blitt oppnådd siden de antikke tragikerne. Nietzsche hevder med kraft at fremfor alt Aiskylos' verk, men også Sofokles', representerer høydpunktene av kunstnerisk skapende, den sanne forvirkelse av tragedien; det er med Euripides, hevder han, som tragediens undergang setter inn. Nietzsche protesterer mot Euripides' utnyttelse av sokratisk rasjionalisme i sine tragedier, og hevder at man berøver tragedien dens fundament, nemlig den delikate balanse mellom det dionysiske og det apolloniske, når man blander inn etikk og fornuft.

Apollo (apollonisk eller apollinsk): drømmetilstandent eller ønsket om å skape orden, principium individuationis (individuasjonsprinsippet), bildende kunster, skjønnhet, klarhet, innskrenkning av opptegnede grenser, individualitet, forherligelse av skinn/illusjon, mennesker som kunstnere (eller media for kunstens manifestasjoner), selvkontroll, fullendelse, uttømmende av muligheter, skapelse.

Dionysus (dionysisk): kaos, beruselse, forherligelse av naturen, instinktiv, intuitiv, gjelder lyst- og smerteopplevelser, oppløst og dermed tilintetgjort individualitet, eksistensens helhet, orgiastisk lidenskap, oppløsningen av alle grenser, eksess, mennesket (-er) som kunstverk, gorheligelse av kunst, ødeleggelse.

Det innbyrdes forhold mellom det apolloniske og dionysiske er tydelig, mente Nietzsche i Tragediens fødsel, i den greske tragedies vekselvirkning. Dramaets tragiske helt, som er hovedpersonen, kjemper for å skape orden (i den apolloniske betydningen) av sin urettferdige (kaotiske) Skjebne, skjønt han til slutt dør utilfredsstilt. Denne tragedie tillater publikummet, anså Nietzsche, å oppfatte en underliggende essens som han kalte «"opphavelig enhet» og som vekker vår dionysiske natur til liv — noe som er nesten ubeskrivelig lystfylt. Selv om han senere forlot denne tanke og kalte den «...tynget av alle ungdommens mistak» (Forsøk på selvkritikk 2§) var det overgripende tema en slags metafysisk trøst eller forbindelse med skapelsens hjerte, så å si.

Paglias brukRediger

Camille Paglia skriver om det apolloniske og dionysiske i Sexual Personae.[3] De to begreper er poler i en serie dikotomier som er grunnlag for Paglias teori. For henne er det dionysisk ktonisk og det apolloniske lyst og strukturert. Det dionysiske knyttes til naturen, kvinner og sex, mens det apolloniske med klarhet, soliditet og kjønnløs målorientert fremskritt. Paglia tilskriver menn som gjør opprørr mot den kvinnelige dionysiske kraft og i stedet orienterer seg mot apollonisk ordnet skapelse alle sivilisasjonens fremskritt. Det dionysiske er en kaosets og ødeleggelsens kraft som er den uimotståelig lokkende virkelige naturtilstand, og at man har vendt seg bort fra det til sosialt konstruerte dygder forklarer forekomsten av aseksualitet og homoseksualitet hos genier og i de kulturelt mest fremgangsrike steder slik som Athen.

Abraham Akkerman har utbidet bruken av termene apollonisk og dionysisk til et argument om interaksjon mellom bevisstehen og det fysiske miljø. Han har pekt på maskuline og feminine trekk i byenes fremtoning.[4].

Apollonianisme i lingvistikkenRediger

På lignende måte som Nietzsche brukeren del lingvister Apollonianism (engelsk) om «ønskry å beskrivr oh skapr orden, særlig vedrørende ukjent informasjon eller ny erfaring».[5]

I lingvistiøk manifesterrr apollonianismrn seg i rettferdiggjringen av bruket av et ord og i et behov for meningsfullhet. Et eksempel er unge israelere som hører navnet på barneboksforfatteren Dr. Seuss, som uttales «doktor sus» (דוקטור סוס). Mange israelere er sikre på at han er «Doktor Hest» ettersom det hebraiske sus betyr hest - jamfør folkeetymologien at dette skyldes den almenne forekomst av dyr i hans historier. Dennne misforståelse kan ha å gjøre med lingvisten Einar Haugens allmenne påståande angående låneord at «hver talende forsøker å gjenskape tidligere lærte lingvistiske mønster i et forsøk på åt hanskes med nye språklige situasjoner».[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Heinlein, Stranger in a Strange Land, 1961.
  2. ^ Adrian Del Caro, "Dionysian Classicism, or Nietzsche's Appropriation of an Aesthetic Norm", i Journal of the History of Ideas, Vol. 50, No. 4 (Okt. — Dec., 1989), s. 589-605.
  3. ^ Paglia, Sexual Personae, 1990.
  4. ^ Akkerman, Abraham. «Femininity and Masculinity in City-Form: Philosophical Urbanism as a History of Consciousness». Human Studies. 29 (2): 229-256. doi:10.1007/s10746-006-9019-4. 
  5. ^ Se s. 244-245 i Ghil'ad Zuckermann (2006), "'Etymythological Othering' and the Power of 'Lexical Engineering' in Judaism, Islam and Christianity. A Socio-Philo(sopho)logical Perspective", Explorations in the Sociology of Language and Religion, Tope Omoniyi & Joshua A. Fishman (red.), Amsterdam: John Benjamins, s. 237-258.
  6. ^ Se s. 245 i Zuckermann (2006).