Åpne hovedmenyen

Charles-Maurice de Talleyrand

fransk politiker, diplomat og prest
Charles-Maurice de Talleyrand
Talleyrand 01.jpg
Født2. februar 1754[1]
Paris
Død17. mai 1838[2][3][4][5] (84 år)
Paris
Gravlagt Château de Valençay
Ektefelle Catherine Noël Worlee
Partner(e) Adélaïde de Souza
Far Charles-Daniel de Talleyrand-Périgord
Søsken Archambaud de Talleyrand-Périgord
Barn Charles de Flahaut, Pauline de Talleyrand-Périgord
Utdannet ved Lycée Saint-Louis
Beskjeftigelse Politiker[6], diplomat[6], geistlig, katolsk prest (1779–)
Parti Partiløs
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres, Académie des sciences morales et politiques, Travellers Club
Utmerkelser
22 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels orden, ridder av ordenen Det gylne skinn, ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Den sorte ørns orden, 1. klasse av Sankta Annas orden, Andreasordenen, Sankt Mikaels orden, Ordenen det gylne skinn, Elefantordenen, Sankt Stefans orden, Leopoldsordenen (Østerrike), Den røde ørns orden, Hubertusordenen, Rutekronens husorden, Ludvigsordenen, Sankt Januarius-ordenen, Sankt Ferdinand-ordenen, Løvens og solens orden, grand cross of the Order of Saint Joseph, Grand Cross of the Order of the Immaculate Conception of Vila Viçosa
Signatur
Charles-Maurice de Talleyrands signatur

Karikatur med Talleyrand som værhane (1815). De seks hoder uttrykker de seks ledende roller som han spilte under seks regimer.

Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord – ofte bare Talleyrand – hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent (født 2. februar 1754 i Paris, død 17. mai 1838 i Paris), var en fransk diplomat under Ludvig XVI, revolusjonen, Napoleon, Ludvig XVIII og Ludvig Filip. Helt til å begynne med hadde han uten trosengasjement vært både prest og biskop. Ettersom han hadde høye embeder i alle sin samtids franske politiske regimer, assosieres navnet Talleyrand ikke bare for kompetanse og tilpasningsdyktighet, men også for opportunisme.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Talleyrands foreldre overlot ham til en guvernante som lot ham ramle ned fra et skap, slik at han brakk en knokkel i foten. Denne skaden ville aldri leges. De eneste karrieremulighetene som ble ansett passende for menn av hans stand, var i hæren eller ved hoffet. Som halt var Talleyrand verken stridsdyktig eller i stand til å danse, så han skulle i stedet bli prest, og ble sendt til presteseminaret Saint-Sulpice i Paris.

PrestRediger

Han avla sin teologiske eksamen ved Sorbonne i 1779 og ble straks etter presteviet. Allerede året deretter ble han den katolske kirkes representant ved det franske hoff. Men han følte bare motvilje mot Den katolske kirke. Talleyrand hadde ingen sans for autoriteter og ble en flittig samler av verker av opplysningstidens filosofer, og av ren pornografi, helst den som dreide seg om forbindelser mellom prester og nonner.[7]

Hans første prebende var de som tilkom klosteret Saint-Denis' abbé. I 1780 ble han gjort til generalagent for den franske klerus.

BiskopRediger

Talleyrand ble i 1788 biskop av Autun – for en geistlig av en slik stadsmessig bakgrunn var dette nokså sent.[8] Hans personlige opphold i Autun varte bare i fire uker. For da ble han av det lokale presteskap valgt til delegert til den nettopp innkalte generalstendenes forsamling. Han ble således med i den franske nasjonalforsamlingen i 1789, men valgte raskt å ikke gjøre det i egenskap av kirkelig medlem, og gikk over til tredjestanden. Fra 26. august arbeidet han med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.

Ekskommunisert, senere laisertRediger

I 1791 avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave Pius VI ekskommunisert. Langt senere, i 1802, ble han dessuten laisert, det vil si fratatt alle rettigheter han hadde som geistlig.

Under terroren oppholdt Talleyrand seg i Amerika.

Utenriksminister for to regimerRediger

Han kom tilbake og var utenriksminister fra 1797 til 1807 og støttet Napoleon ved statskuppet i 1799. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som de la boue dans un bas de soie (= skitt i en silkestrømpe).

Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe bourbonerne å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1814 ble han utnevnt til utenriksminister av kong Ludvig XVIII.

Under Wienerkongressen representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden 30. mai 1814 og sluttaktene fra 9. juni 1815. Mellom 1830 og 1834 var han ambassadør i London.

Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt slott i Valençay.

Død forsonet med KirkenRediger

På dødsleiet i 1838 undertegnet han et forsoningsdokument med kirken, forberedt av den senere biskop Félix Dupanloup. Dupanloup administrerte ham så den siste olje etter det rituale som gjaldt for biskoper.

ReferanserRediger

  1. ^ Sycomore, http://www.assemblee-nationale.fr/sycomore/fiche.asp?num_dept=11816, Charles, Maurice De Talleyrand-Périgord Prince De Bénévent, 11816
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Charles-Maurice de Talleyrand, prince de Benevent, biography/Charles-Maurice-de-Talleyrand-prince-de-Benevent
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Talleyrand, https://brockhaus.de/ecs/julex/article/talleyrand
  5. ^ Comité des travaux historiques et scientifiques, http://cths.fr/an/prosopo.php?id=114561, Charles-Maurice Talleyrand-pÉrigord, 114561
  6. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  7. ^ Simon Schama: Citizens (s. 21), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8
  8. ^ I følge Orieux hadde den fromme kong Ludvig XVI - som var kjent med ham fra hoffet - bare motvillig undertegnet utnevnelsesdokumentet.

Litteratur (utvalg)Rediger

  • Memoarer
    • Adolf Ebeling (Hrsg.), Charles Maurice de Talleyrand-Périgord: Memoiren des Fürsten Talleyrand. 5 Bände, Köln 1891–1893
  • Faglitteratur
    • Duff Cooper: Talleyrand. Frankfurt am Main 1982, ISBN 3-458-32097-0.
    • Philipp G. Dwyer: Charles-Maurice de Talleyrand. A Bibliography. Westport, Connecticut 1996, ISBN 0-313-29354-6.
    • Philipp G. Dwyer: Talleyrand. Harlow 2002, ISBN 0-582-32384-3.
    • Georges Lacour-Gayet: Talleyrand. Paris 1991, ISBN 2-228-88296-8.
    • Jean Orieux: Talleyrand. Die unverstandene Sphinx. Frankfurt/M. 1991, ISBN 3-596-25657-7.
    • Emmanuel de Waresquiel: Talleyrand. Le Prince immobile. Paris 2003, ISBN 2-213-61326-5.
    • Bernard, J. F.: Talleyrand – Diplomat – Staatsmann – Opportunist. München 1989.
    • Johannes Willms: Talleyrand: Virtuose der Macht 1754–1838. München 2011, ISBN 978-3-406-62145-1.
  • Hubertus Kohle: «TALLEYRAND-PÉRIGORD, Charles-Maurice de» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 15, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-077-8, sp. 1375–1376.
  • Skjønnlitteratur