Guillaume d’Estouteville

fransk diplomat og prest
(Omdirigert fra Guillaume d'Estouteville)

Guillaume d'Estouteville (født i 1403 i enten Valmont eller i Estouteville-Écalles i hertugdømmet Normandie, død 22. januar 1483 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Rouen og senere biskop av Angers i Frankrike.

Guillaume d’Estouteville
Mino da fiesole, ritratto del cardinale guillaiume d'estouteville, vescovo di ostia e arcivescovo di rouen, 1450-75 ca, 01.JPG
Født1403Rediger på Wikidata
NormandieRediger på Wikidata
Død22. jan. 1483[1]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prestRediger på Wikidata
Embete
16 oppføringer
Dean of the College of Cardinals (14721483), katolsk erkebiskop (1453–), Chamberlain of the Apostolic Chamber (14771483), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1440–), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1465–), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1468–), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (14721473), cardinal-bishop (14611483), abbed, bishop of Nîmes, katolsk biskop (1440–), biskop (14391447), biskop (14391445), biskop (1453–), pavelig legat (1451–), apostolisk administrator (1450–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Paris, SorbonneRediger på Wikidata
Far Jean II d'Estouteville, Seigneur d'Estouteville et ValmontRediger på Wikidata
Mor Marguerite d'HarcourtRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Guillaume d’Estoutevilles våpenskjold

Guillaume d'Estouteville.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Guillaume d'Estouteville kom fra en fremstående normannisk slekt, nemlig Estouteville, som var del av den franske høyadel. Han ble i ung alder bestemt for den kirkelige løpebane. Han fikk tidlig en rekke kanonikater, som for eksempel i Evreux i 1428. Prebendene dette innebar muliggjorde fortsatte studier i Paris.

I 1432 ble han domherre ved katedralen i Lyon og senere erkediakon i katedralkapittelen i Angers. Han fungerte også som apostolisk protonotar. Ved universitetet i Paris promoverte han til doktor i kirkerett.

BiskopRediger

I 1439 ble Estouteville utnevnt til biskop av Angers, men titrådte aldri dette embede. I september samme året fulgte allerede hans utnevnelse til en annen bispestil, i Digne.

KardinalRediger

Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV; han fikk Santi Silvestro e Martino ai Monti aom sin tittelkirke.

Fra 1444 til 1483 var han abbed av Mont-Saint-Michel på dens klosterøy ved de normanniske kyster, og her beskjeftiget han seg med byggearbeidene.

Fra 1453 til 1482 var han erkebiskop av Rouen. Der satte han i gang arbeider for å utvide tårnene i byens katedral. Utover dette hadde han i egenskap av administrator ansvaret for en rekke andre bispedømmer.

Som pavelig legat i Frankrike klarte han til tross for sitt slektskap med kongehuset verken å utvirke en fredsavtale mellom Frankrike og Englandl, og heller ikke tilbaketrekkelsen av den pragmatiske sanksjon av Bourges. Han reformerte statuttene for universitetet i Paris, og gjenopptok rehabiliteringsprosessen for Jean d'Arc.

I 1454 eleverte pave Nikolaus V ham til kardinalbiskops rang og tildelr sububikarbispedømmet Porto-Santa Rufina. I 1461 ble kardinal d'Estouteville gjort til kardinalbiskop av Ostia, hvorved han samtidig avanserte til kardinaldekan. Begge disse embeder beholdt han til sin død. swaauten ble han i 1477 også gjort til kirkens camerlengo.

Kardinal Guillaume d'Estouteville deltok på pavevakgene i 1447 (som valgte pave Nikolaus V), 1458 (pave Pius II), 1464 (pave Paul II) og 1471 (pave Sixtus IV). Ettersom han var dekan for kardinalskollegiet var den han som ledet pavevalgene i 1464 og i 1471. «Trass i hans høyt dannede herskernatur lyktes det ikke Estouteville verken i 1458 eller i 1464 av vinne den etterstrebede tiara» (Hermann Tüchle). Ved konklavet i 1458 var han en av favorittene, men valgt ble likevel kardinal Enea Silvio Piccolomini.[2]

Episkopalgenealogisk startpunkt:

I løpet av sin tid som biskop ordinerte han også andre biskoper; i blant annet den katolske kirkes ekklesiologi er det vesentlig at en biskop står i suksesjon som strekker seg tilbake til de følrste apostler, det vilsi tilbake til Jesus som gav dem deres oppdrag. Historikere er ikke i stand til å gjenskape et ordinasjons«stamtre» som er uten noen brudd fra apostolisk tid og frem til moderne tid. Det er kjent endel linjer i oldtid og i middelalder, og deretter blir oversikten meget bedre. episkopalgenealogiske rekker kan for nesten samtlige levende katolske biskoper føres tilbake til 1500-tallet og i noen tilfeller helt tilbake til biskop d'Estouteville på 1400-tallet. Linjen d'Estouteville begynner i året 1440. Den ble lenge kalt linjen della Rovere, fordi den hadde sitt kjente utgangspunkt i pave Sixtus IV, i verden Francesco della Rovere. Det er imidlertid senere blitt oppdaget og stadfestet at han var blitt bispeviet av kardinal Guillaume d'Estouteville. Det er ikke noe stort antall levende biskoper av denne linjen, bare et femtitall (2020). Blant dem er erkebiskopen av Tours, msgr. Bernard-Nicolas Aubertin.
I desember 2016 ble det ansett at det var omtrent tyve prelater i live tilhørende denne linjen. Men da ble det oppdaget at msgr. Juan de la Fuente Yepes, biskopen av Nueva Segovia på Filippinene, faktisk ble konsekrert i 1755 og ikke av den daværende erkebiskop av Manila (som var av Rebiba-linjen), som var blitt antatt ut fra et dokument fra 1753, men av biskop Manuel de Matos, biskop av Nueva Cáceres, som var av linjen d'Estouteville[3]. Denne oppdagelsen resulterte i en forkyvning av 27 levende prelater over fra linjen Rebiba til linjen d'Estouteville.
I januar 2017 ble hele linjen Ravizza bragt inn i linjen d'Estouteville. Før dette var Ravizzalinjen regnet som autonom ved at den ble ført tilbake til biskop Francesco Ravizza, titularbiskop av Sidon og apostolisk nuntius i Portugal, og enda tidligere kardinalen Veríssimo de Lencastre. Men det ble oppdaget at hovedkonsekratoren hadde vært kardinal Neri Corsini, tilhørende linjen d'Estouteville.[4] Med dette ble ytterligere fire levende biskoper tilført: Erkebiskop Paul Zingtung Grawng[5], og biskopene Jean-Baptiste Kpiéle Somé, Raphaël Kusiélé Dabiré og Paul Eusebius Mea Kaiuea.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ www2.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Jürgen Dendorfer, Ralf Lützelschwab: Geschichte des Kardinalats im Mittelalter. Stuttgart 2011, s. 349
  3. ^ Brev fra biskop Juan de la Fuente Yepes, arkivert i Archivio General de Indias, der hans hovedkonsekrators navn gies utvetydig.
  4. ^ https://www.academia.edu/30834735/The_episcopal_consecration_of_Francesco_Ravizza. 
  5. ^ døde 24. oktober 2020.

Eksterne lenkerRediger