Filosofi på 1700-tallet

1700-tallets filosofi er den epoke innen filosofiens historie som først og fremst var preget av tankene fra opplysningstiden som i seg selv var en kulturell bevegelse av intellektuelle i Europa som søkte å mobilisere fornuftens kraft for å reformere samfunnet og fremme kunnskap. Den fremmet intellektuell utveksling, og motsatte seg intoleranse og overgrep fra kirken og staten. Opplysningstidens røtter oppsto allerede på 1600-tallet av filosofer som Spinoza, John Locke og Pierre Bayle, og av matematikeren Isaac Newton. Mange av de herskende fyrstene oppmuntret ofte og ga aktiv støttet til framstående tenkere innenfor opplysningstiden, og faktisk forsøkte å benytte seg av deres tanker om regjering. Opplysningstiden blomstret fra 1690 og fram til 1800, og deretter ga vektleggingen på fornuften veg for romantikkens vektlegging på følelser, og opplysningstidens motkrefter.

Den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter den 26. august 1789

USAs grunnlov, Bill of Rights (1789), inspirert av opplysningstidens teser om toleranse og rettigheter.

Sentrum for opplysningstiden var i Frankrike hvor det salonger hvor intellektuelle diskuterte og hvor det store arbeidet med samle leksikalsk kunnskap i Encyclopédie, redigert av Denis Diderot, og bidrag fra over hundre ledende intellektuelle som Voltaire og Montesquieu i 35 bind. Intellektuelle krefter samlet seg i urbane sentre over hele Europa, og kom også til Nord-Amerika hvor opplysningstiden påvirket tenkere som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson. De politiske idealene påvirket USAs uavhengighetserklæring, De ti første tilleggene til USAs grunnlov, den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter og Den polsk-litauisk Forfatningen av 3. mai 1791. Denne artikkelen vil i hovedsak konsentrere seg om den filosofiske utviklingen, ikke dekke hele spekteret til opplysningstiden.

Opplysningstiden som begrep

• Se hovedartikkel, Opplysningstiden

Selve begrepet «opplysningstid» stammer fra Immanuel Kants verk Beantwortung der Frage: Was Ist Aufklärung? fra 1784: «Hvis noen spør om vi lever i en opplyst tid vil svaret være, nei, vi lever i opplysningstiden.»

I henhold til Kant var opplysningstiden hvor «menneskehetens endelige ble voksen, frigjøringen av den menneskelige bevissthet fra umoden tilstand av uvitenhet og feil». I henhold til historikeren Roy Porter, tesen om det menneskelige sinns frigjøring fra uvitenhetens dogmatisme, som han argumenterte i boken The Enlightenmentvar rådende, er selve sammendraget av hva opplysningstiden forsøkte å fange inn. I henhold til Bertrand Russell var opplysningstiden en fase i en progressiv utvikling som begynte allerede i antikken og at fornuft og utfordringer av den etablerte orden hadde vært konstante idealer gjennom hele denne tiden. Russell argumenterte for at opplysningstiden var til sist født av den protestantiske reaksjonen til den katolske motreformasjonen da filosofiske syn fra de to siste århundrene krystalliserte seg til et sammenhengende verdenssyn. Han argumenterer at mange av de filosofiske synspunktene, som å fremme demokrati framfor monarki, hadde sin opprinnelse blant protestanter tidlig på 1500-tallet for å rettferdige deres higen etter å bryte vekk fra pavens og den katolske kirkens overherredømme. Mange av disse filosofiske idealene ble etter hvert også plukket opp av katolikker, argumenterer Russell, men 1700-tallets opplysningstid var den prinsipielle manifestasjon av et skisma som begynte med Martin Luther.

Immanuel Kant.

1700-tallet så dannelsen av to adskilte linjer innenfor opplysningstidens tanker: For det første var den radikale delen av opplysningstiden, hovedsakelig inspirert av Spinozas metafysikk hvor han argumenterte at det var kun én substans, og i tilslutningen til dette: «demokrati; rasemessig og seksuell likhet; frihet for den enkeltes livsstil; full frihet for tanker, uttrykk, og for pressen; fjerne religiøse autoriteter fra lovgivningen og utdannelsen; og fullstendig skille mellom kirke og stat». For det andre var den moderate opplysningstiden hvor et antall ulike filosofiske systemer, som i skriftene til Descartes, John Locke, Isaac Newton eller Christian Wolff, uttrykte en del støtte for kritisk gjennomgang og fornyelser av gamle tanker, men som i andre deler søkte reformasjon og tilpassing med de gamle systemene til makten og troen. Disse to filosofiske linjene ble til sist møtt av den konservative mot-opplysningen, bestående av tenkere som holdt fast ved og forsvarte de tradisjonelle tankesystemene.

Opplysningstiden dekker hele 1700-tallet. Det er dog diskusjon om når bevegelsen begynte. I England er det populært å se på opplysningstiden noe som begynte med Storbritannias ærefulle revolusjon i 1688 eller med utgivelsen av Issac Newtons Principia Mathematica i 1687. Jonathan Israel argumenterer at «etter 1650 ble alt, uansett hvor grunnleggende eller dyptliggende festet, ble undersøkt i lyset av filosofisk fornuft.» Opplysningstidens røtter sto utvilsomt i 1600-tallets siste halvdel. Dens avslutning er satt til 1800 — med den franske revolusjons terror — eller med begynnelsen av Napoleonskrigene i 1804 som hendige tidspunkter.

Ulike strømninger i ulike land

Opplysningstiden spredte seg til de fleste land i Europa, men fikk ofte en særskilt lokalt uttrykk. I Frankrike ble den tilknyttet en radikalisme som var heftige motstandere av myndighetene og kirken. I Tyskland nådde den dypt ned i middelklassen og uttrykte seg i åndelige og nasjonalistiske toner uten at den skapte en fiendtlighet overfor myndighetene eller de etablerte kirker. Myndighetenes svar på opplysningen i de ulike land varierte også. I Frankrike var myndighetene fiendtlighet innstilt og filosofene måtte bekjempe myndighetenes sensur, noen ble fengselet og en del sendt i eksil. De britiske myndighetene ignorerte i stor grad opplysningens ledere i England og Skottland, skjønt de ga Newton en adelstittel og god statslønn.

To land kan trekkes fram:

Tyskland

Fredrik den store, framstilt som feltherre, maleri ved er Antoine Pesne, 1745

Før 1750 hadde de øverste klassene i Tyskland blikket vendt mot Frankrike for intellektuelt, kulturelt og arkitektonisk lederskap. Fransk var overklassens språk. Men fra 1750 hadde den tyske opplysningstiden innenfor filosofi, vitenskap og litteratur fått en intellektuell kraft uavhengig Frankrike. Kong Fredrik II av Preussen (1712–1786) så på seg selv som en leder av opplysningen og støttet filosofer og vitenskapsmenn ved sitt hoff i Berlin. Han var en slik entusiast av franske tanker at han gjorde narr av tysk kultur, og overså således hvilke framganger som ble gjort på tysk jord. Voltaire, som hadde blitt fengslet og mishandlet av den franske regjeringen, tok ivrig imot Fredriks invitasjon til å leve i hans palass. Fredrik sa selv at «Min fremste oppgave er å bekjempe uvitenhet og urettferdighet... å opplyse sinnene, kultivere moralen, og gjøre folket så lykkelig som det passer menneskelig natur, og til de midler som står til min rådighet.» Andre herskere var også villige til å støtte den samme bevegelsen, slik som storhertug Karl Fredrik av Baden (1728–1811), som styrte Baden i 73 år.

Blant de tyske filosofene innenfor epoken finnes Christian Wolff. Han var foregangsmann som i sine tekster fremmet opplysningstidens tanker for tyske lesere, og legitimerte også tysk som et filosofisk språk.

Johann Gottfried von Herder brøt ny mark i filosofi og poesi, særlig innenfor Sturm und Drang-bevegelsen til ur-romantikken. Weimarklassisismen var en kulturell og litterær bevegelse i byen Weimar som søkte å etablere en ny humanisme ved å sammenføye romantiske, klassiske og opplysningens ideer. Bevegelsen, fra 1772 og fram til 1805, involverte Herder foruten den mangekyndige Goethe og poeten og historikeren Friedrich Schiller. Herder argumenterte at ethvert folk hadde sin egen særskilte identitet som ble uttrykt i dets språk og kultur. Dette legitimerte å fremme tysk som språk og kultur og bidro til å forme den tyske nasjonalisme. Schillers skuespill uttrykte den hvileløse ånd i hans generasjon, avbildet heltens kamp mot sosialt press og skjebnens kraft.

I det fjerne Königsberg satt filosofen Immanuel Kant og forsøkte å forsone rasjonalisme og religiøs tro, den enkeltes frihet og politisk autoritet. Kants verk inneholdt grunnleggende spenninger som kom til å forme tyske tanker — og faktisk all europeisk filosofi — til langt inn på 1900-tallet.

Skottland

Edinburgh var sentrum for den skotske opplysningstiden.

1700-tallets skotske opplysningstid fremmet innflytelsesrike tenkere av verdensformat som blant annet Francis Hutcheson, Adam Smith og David Hume. Hutcheson, far til den skotske opplysningstid, fremmet politisk frihet og retten til å gjøre opprør mot en tyrannisk regjering. Smith, i hans monumentale verk I Nasjonenes velstand (1776) fremmet frihet innenfor handel og global økonomi. Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer og den sentrale problemstillingen er hvordan et land kan øke sin velstand. Hume utviklet et filosofisk konsept som direkte påvirket James Madison og således utformingen av USAs forfatning. I løpet av 1700-tallets Storbritannia ble den skotske opplysningstiden, popularisert av Dugald Stewart, grunnleggende for den klassiske liberalisme.

Grunnleggende ideer

Toleranse

Intet kort sammendrag være rettferdig overfor mangfoldet av tanker i opplysningstiden i 1700-tallets Europa. Ettersom det var et verdisystem framfor et fastlagt sett av delte oppfatninger, er det mange selvmotsigende tog å følge. Som Dorinda Outram har merket seg, opplysningstiden besto av «mange forskjellige spor, ulike i tid og geografi, hvor de felles målene var framgang, toleranse, og fjerne overgrepene til kirken og staten.»

I Kants berømte essay, Hva er opplysning? (1784) beskrev han opplysningstiden som ganske enkelt frihet for den enkeltes intelligens. I et bredere perspektiv utgjorde opplysningstiden en økt empirisme, vitenskapelig vitalitet, og reduksjonisme (ideen om å forklare egenskapene til ting eller organismer utefra egenskapene til byggesteinene), sammen med en økende kritikk av religiøs rettroenhet.

Den eneveldige franske solkongen Ludvig den 14. iført overdådig barokkostyme 1701. Han bærer høy allongeparykk, kroningskappe med gylne franske liljer og hermelinpels, trange knebukser av silke og sko med høye, røde hæler. Maleri av Hyacinthe Rigaud.

Historikeren Peter Gay hevdet at opplysningen brøt gjennom «den hellige sirkel» hvis dogmer hadde begrenset tenkningen. Den hellige sirkel er et begrep som Peter Gay benytter for å beskrive den gjensidige forholdet mellom arvelig aristokrati, kirkens ledere og Bibelens tekst. Dette innbyrdes avhengige forholdet manifesterte seg selv da kongene fremmet den guddommelig rett til å styre eneveldig, «konge av Guds nåde», og kirken godkjente kongenes guddommelige rett, og kongene forsvarte kirken.

Forskeren Milan Zafirovski har argumentert at opplysningstiden var en kilde for kritiske og radikale tanker, som frihet, demokrati og fornuft som de primære verdiene i samfunnet — i motsetningen til kongenes guddommelige rett. Dette synet argumenterer for at etableringen av en kontraktsmessig grunnlag av rettigheter ville føre til markedsmekanismer og kapitalisme, den vitenskapelige metode, religiøs toleranse og organiseringen av stater til selvstyrte republikker via demokratiske virkemidler. I dette synet er tendensen til filosofene å benytte rasjonalitet til hvert filosofiske problem,men senere kritikere, som 1800-tallets romantikere, mente at dets mål for rasjonalitet i menneskelige anliggender var altfor ambisiøs til at det kunne bli oppnådd.

En rekke intellektuelle bevegelser på 1800-tallet, blant annet liberalisme og nyklassisismen, sporer deres arv tilbake til opplysningstiden.

Materialisme

Opplysningstiden var ikke knyttet til en bestemt filosofisk retning. I henhold til Bertrand Russell var den mer et resultat av de blodige og uavgjorte religionsstridighetene på 1600- og 1700-tallet. Prinsippet om religionsfrihet hadde allerede blitt godtatt av Spinoza og John Locke. Sistnevnte mente at toleranse i religionsspørsmål måtte gjelde alle, ja selv «papistene» (katolikkene). Selv om David Hume hadde det moro med å drive narr av religion i alminnelighet og med den katolske religion i særdeleshet, tok han avstand fra å undertrykke andres religiøse trosoppfatninger. Et kongedømme av Guds nåde var da ikke forenelig samtidig med demokrati og ytringsfrihet.

Opplysningstiden hadde bokstavelig som mål å spre lys i mørket. Det store hovedverket fra 1700-tallet er det store franske Encyklopedi. Helt bevisst vendte de franske tenkerne seg bort fra religion og metafysikk, men irreligiøse var de ikke i vid forstand. Diderots syn var i slekt med Spinozas panteisme. Voltaire, som også deltok i lekiskonarbeidet, var nok en bitter motstander av den institusjonaliserte kirke, men han hadde ikke oppgitt tanken på en overnaturlig kraft, hva nå den måtte være. Han gjorde således narr av Gottfried Leibniz' tro på at vår verden var den beste av alle verdener.

Julien Offray de La Mettrie

Det var de franske materialister som var mest ytterliggående i forkastelsen av religionen. Deres lære var en videreutvikling av substansteorien til Descartes. Julien Offray de La Mettrie, opplysningstidens enfant terrible, den første av de franske materialister, skrev L'homme machine (1748; norsk: «Mennesket, en maskin») hvor han forkastet Descartes' dualisme og godtok kun en substans, materien. Et fast trekk ved materien er at den er i endring. Det er ikke noe behov for en første årsak i form av Gud, noe som La Mettrie mente var en «overflødig hypotese». Det var her Karl Marx senere fant sin inspirasjon til læren om at ånden er et biprodukt av naturen, og han var i det hele tatt inspirert av de franske materialister til å hevde at religionen var opium for folket.

På grunnlag av dette gikk materialistene inn for et åpent ateistisk standpunkt. Religion i alle sine former og utgaver ble betraktet som skadelig. Isteden ble fornuften framhevet som det høyeste gode. Under den franske revolusjon ble fornuften endog framhevet til Gud. Antoine Lavoisier, grunnleggeren av den moderne kjemi, ble stilt for revolusjonsdomstolen under skrekkveldet. Forsvarerne insisterte på at han var en av Frankrikes fremste vitenskapsmenn, men domstolen slo fast at republikken ikke hadde behov for vitenskap og lot ham halshugge. Det kan også være et markant avslutning for opplysningstiden.

Rousseau

Rousseau, maleri av Allan Ramsay, 1766

Innenfor den franske opplysningstiden vokste også fram en romantisk retning som var kritisk til å stole utelukkende på fornuften. En av de fremst i denne retningen var Jean-Jacques Rousseau, som var ikke filosof i ordets egentlig betydning, unntatt i visse deler av hans politiske verker og skrifter om barneoppdragelse, men gjennom hans omfattende litterære verker fikk han stor betydning for den senere romantiske bevegelse, ved hans forsvar for følelsenes rett mot fornuften. Samtidig inspirerte hans tanker også den franske revolusjon. I 1762 utga han to viktige bøker, Om samfunnspakten (Du contrat social) som inneholdt hans politiske grunnsyn, og oppdragelsesromanen Émile. Begge bøkene kritiserte religionen og ble forbudt. Rousseau flyktet til Sveits hvor levde under beskyttelse av Fredrik II av Preussen.

«Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker», hevdet Rousseau i Om samfunnspakten. Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. I det øyeblikk som menneskene overførte sine rettigheter til samfunnet som en helhet, taper de sine individuelle rettigheter. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant — Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand — fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn.

Berkeley

George Berkeley, den senere biskop Berkeley, maleri av John Smibert, 1730

George Berkeleys fremst bidrag var en teori som han kalte for «immaterialisme», men som andre senere har kalt for subjektiv idealisme. Denne teorien fornektet eksistensen av materiell substans og isteden forfektet at familiære objekter som bord og stoler er kun ideer i sinnene og kan således ikke eksistere uten å bli fornemmet. Fysiske objekter «esse est percipi» («å være er å bli oppfattet»). Han er også kjent for sin kritikk av abstraksjon, en viktig premiss i hans argument for immaterialismen.

Bemerkelsesverdig er de skrifter som Berkeleys ry som filosof hviler på ble alle forfattet i Berkeleys første år som nyutdannet magister. Bare 24 år gammel utga han sin første — og siste filosofiske verk, Tre dialoger mellom Hylas og Filonous, i 1713. Avhandlingen består av en lengre innledning og en Del I — og ikke mer. Han hadde planer om å skrive Del II, men det ble det imidlertid aldri noe av. Et utkast til Del II skal Berkeley senere ha mistet under et opphold i Italia en gang rundt 1740.

Hume

David Hume i Edinburgh, statue av Alexander Stoddart

David Hume var en skotsk filosof, historiker, økonom og essayist, og særlig kjent for sin filosofiske empirisme og skeptisisme. Han sto sentral i den skotske opplysningstid og samtid som en av de betydeligste filosofer i vestlige filosofi. Han blir ofte gruppert sammen med John Locke, George Berkeley og andre britiske empirister.

I begynnelsen av hans En undersøkelse av den menneskelige forstand (1739) strebet Hume å skape en total naturalistisk «vitenskap om mennesket» som undersøkte det psykologiske grunnlaget for menneskelig natur. I sterk opposisjon til rasjonalistene som gikk forut ham, i særdeleshet Descartes, konkluderte han at begjær framfor fornuft styrte menneskelig oppførsel, i en berømt spissformulering: «Fornuft er, og burde være kun følelsenes slave». I et annet avsnitt sier han: «All vår tenknings materiale stammer enten fra ytre eller indre fornemmelser; det er bare blandingen og sammensetningen av dette materialet som hører under sinnet og viljen. Eller for å uttrykke meg i filosofisk terminologi: alle våre forestillinger eller svakere oppfatninger er gjengivelser av våre inntrykk eller mer livaktige oppfatninger.»

Kant har kreditert Hume for å ha vekket ham fra hans «dogmatiske slumring» og Hume har vist seg som en meget innflytelsesrik for påfølgende filosofi, særlig innenfor utilitarisme, logisk positivisme, på William James, vitenskapsfilosofien, tidlig analytisk filosofi, kognitiv filosofi og andre tankebevegelser.

Kant

Tittelsiden på Kritikk av den rene fornuft fra 1781.

Etter Descartes kom den filosofiske utvikling til å følge to hovedstrømmer: de ulike kontinentale og rasjonelle systemer, og den engelske erfaringsfilosofi. Det var i lesningen av David Hume at Immanuel Kant våknet fra sine dogmatiske slummer, ifølge ham selv. Istedenfor å forsøke å forklare begrepene ved hjelp av erfaringen, tar Kant fatt på å forklare erfaringen ved hjelp av våre begreper. Kants teori er, innrømmet Bertrand Russell, «vanskelig, innviklet og ofte problematisk», men han fikk stor betydning på all senere filosofi. Det er vanskelig å lage et sammendrag av Kants komplekse tanker, men her er et inntrykk.

Det må skilles mellom det som framkaller kunnskapen, og den form som denne kunnskapen antar. Selv om kunnskapen oppstår gjennom erfaringen, stammer den ikke fra denne alene. Sanseerfaring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for vår kunnskap. Den form kunnskapen tar, og hvordan de dannes til kunnskap, kommer fra noe annet fra erfaringen. De kunnskaper som er prinsipielt uavhengig av erfaringen kaller Kant for «a priori», og alt det øvrige som faktisk kommer fra erfaringen kaller han for «a posteriori». Hume mente disse var identiske, men Kant mente de var forskjellige, skjønt de delvis overlappet hverandre. Tilsvarende var Kants oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme).

Tingene i seg selv [Ding an sich] er virkeligheten i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for oss, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer).

Hegel

Hegel

Georg Wilhelm Friedrich Hegel ble skoledannende innenfor den såkalte kontinentale filosofi. Hans livsverk besto i utviklingen av et stort filosofisk system som han selv beskrev som absolutt idealisme. Det var Hegel som satte dialektikken i system og foreslo den som den drivende kraft i både den logiske og historiske utvikling: «Hele filosofien svarer til en sirkel av sirkler». Hegel har blitt karakterisert som høydepunktet for den tyske idealisme som fremmet så prominente navn som Kant, Fichte, Schleiermacher og Hegels venn Schelling. Han fikk stor betydning for senere filosofer som Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, foruten for Karl Marx' historiske materialisme.

Åndens fenomenologi (1807) er Hegels første større verk, og kanskje også det meste interessant, og samtidig også hans mest dunkle. I motsetning til hans senere tekster er dette skrevet ned i all hast og bærer preg av improvisasjon. Filosofisk er det vanskelig tilgjengelig, men inneholder litterære kvaliteter og en friskhet som hans senere tekster mangler. Marx var en stor beundrer og benyttet det som utgangspunkt for sin egen filosofi. Hegel gir her en framstilling om hvordan mennesket omformer naturen ved sitt arbeid, noe som også tiltalte til de senere eksistensialistiske filosofer: at mennesket danner seg selv. Teksten er dunkel og uklar, ikke minst ved at Hegel leker seg med ord og begrepsdannelser, eksempelvis benytter han seg av likheten mellom «beiherspielen» (spille inn, spille ved siden av) og «Beispiel» (eksempel); og «das Meinen» som spiller på likheten mellom «mein» (min) og «Meinung» (mening).

Et avsnitt kan gi et inntrykk av tekstens tendens, her fra innledningen til kapittelet Uvisshetens subjekt: «Kraften ved den sansemessige visshets sannhet ligger altså nå i jeg'et, i umiddelbarheten til min seende, hørende virksomhet, osv. Vi avholder det enkelte Her og Nå som vi mener, fra å forsvinne ved at Jeg holder dem fast. Nå er dag fordi jeg ser den: Her er et tre av samme grunn Men i dette for-hold erfarer den sansemessige visshet den samme dialektikk som i det forgående. Jeg, denne, ser treet og fastholder treet som Her; et annet jeg ser imidlertid huset og fastholder at Her ikke er et tre, men snarere et hus. Begge sannheter har den samme troverdighetsgrunn, nemlig den seende virksomhets umiddelbarhet og begges sikkerhet og forsikring om sin kunnskap: den ene sannhet forsvinner i den andre.»

Motreaksjonen

Romantikken fremmet ingen enhetlig filosofi, deres tynge lå på det litterære området, og Lord Byron, her i albansk drakt, var en av de fremste representanter.

Felles for opplysningstiden og 1700-tallets filosofi var knyttet til en voksende kunnskap og tro på vitenskapen. Vitenskapens resultater endret Vest-Europas liv. Framfor følelser ble fornuften fremmet, og protestantismen hevdet at alle mennesker skulle bruke sin egen dømmekraft i religiøse spørsmål. Av den grunn var det viktig at Bibelen ble oversatt fra kirkens liturgiske språk latin og til folkespråkene slik at alle som kunne lese også kunne lese Den hellige skriften.

Marxismen idealiserte arbeideren.

Opplysningstiden startet i Frankrike, og det var i Frankrike motreaksjonen på hyllesten til fornuften dukket opp. I Frankrike kom det isteden romantikken, en dyrkelse av følelsene som en reaksjon til rasjonalismens kjølige objektivitet. Istedenfor trygghet søkte man det usikre og de farefulle eventyrene. Bedagelighet ble avvist som nedverdigende. Herfra stammer tanken om det idealiserte livet på landet i kontakt med naturen. Den fattigdom man søkte var først og fremst en reaksjon på industrialismens unektelig stygge vesen, og under innflytelse av marxismen fikk senere industriproletariatet en egen romantisk definisjon.

Med romantikken kom en forsterket nasjonalisme. 1700-tallets filosofi og vitenskap hadde vært fri for nasjonalisme og opplysningstiden kjente ingen grenser. Romantikken skjerpet derimot de nasjonale forskjeller og favoriserte uklare tanker om det folkelige og nasjonens sjel. England var beskyttet bak sine naturlige grenser. Frankrike var omgitt av fiendskap og fikk problemer med å utvikle en fransk identitet før Napoleon. Tyskland, med sine mange fyrstedømmer, følte seg truet av Frankrike, og en voldsom oppsvulmet nasjonalfølelse blomstret som resulterte i frihetskrigen av 1813. Preussen ble et tysk samlingspunkt.

Se også

• Encyklopedi
• Leksikon
• Opplysningsfilosofene

Litteratur

• Israel, Jonathan (2001): Radical Enlightenment: Philosophy and the Making of Modernity, 1650-1750.
• Israel, Jonathan (2009): A Revolution of the Mind – Radical Enlightenment and the Intellectual Origins of Modern Democracy.
• Næss, Arne (1976): Filosofiens historie, bind II, Universitetsforlaget, Oslo
• Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West.
• Outram, Dorinda (1995): The Enlightenment, 157 sider utdrag og tekstsøk
• Outram, Dorinda (2006): Panorama of the Enlightenment, hovedvekt på Tyskland