Jødisk etniske inndelinger

Jødisk etniske inndelinger viser til et antall adskilte samfunn innenfor verdens etniske jødiske befolkning. Selv om jødene er betraktet som en enkelt selvidentifisert etnisk gruppe, er det bestemte etniske inndelinger blant jødene, hovedsakelig som et resultat av historiske forgreninger fra den opprinnelige israelittiske befolkningen, og følgende uavhengige utviklinger.

Maltesiske jøder i Valletta, tidlig på 1800-tallet.

Sefardisk familie i Bosnia, 1800-tallet.

Indisk-jødisk familie i Cochin, India, ca. 1900.

Ung askenasiske tilhengere av minoritetssekten haredisk jødedom i Jerusalem, 2005

Så langt tilbake som til bibelsk tid har det vært kulturelle og språklige forskjeller mellom de ulike jødiske samfunn, selv innenfor området til oldtidens Israel og Judea. Dette er observert både i Bibelen selv som i arkeologiske spor. I mer nyere historie har en rekke jødiske samfunn blitt etablert av jødiske bosettere på forskjellige steder rundt om i verden, ofte med store avstander til andre jødiske samfunn noe som effektivt førte til langvarig isolasjon jødiske samfunn imellom. I løpet av tusenåret til det jødiske diaspora kom de ulike samfunnene til å utvikle seg under påvirkning av deres lokale miljø; politisk, kulturelt, naturlig og befolkningsmessig. I dag kan disse forskjellene blant jødene bli observert i kulturelle uttrykk i hvert enkelt jødiske samfunn, inkludert jødisk språklig mangfoldighet, kulinariske preferanser, liturgisk praksis, religiøse fortolkninger, foruten også grader og kilder til genetisk blanding.

Historisk bakgrunn

Oldtidens Israel og Judea

Den fulle omfang av kulturelle, språklige, religiøse eller andre forskjeller blant israelittene i oldtiden er ikke kjent. Etter nederlagene til kongedømmene Israels og Judea ble det jødiske folket nødt til flykte og spredde seg over hele Midtøsten, særlig til Egypt, den afrikanske Nildalen, Jemen og Mesopotamia. Da Romerriket var på sitt høyeste kunne det bli funnet jødiske samfunn i bortimot hver eneste større bosetning og urbane områder i hele riket, foruten også spredte samfunn utenfor Romerrikets grenser i nordlige Europa og i Afrika. I øst kunne det bli funnet jødiske samfunn over hele Persia og i riker ytterligere lengre øst, inkludert India og Kina. Jøder kunne også bli funnet i østlige Europa og sørvestlige Asia.

I løpet av den bysantinske perioden konverterte khanen av Khazaria i nordlige Kaukasus til jødedommen, delvis for å opprettholde nøytralitet mellom det kristne Bysants og den muslimske verden. Denne hendelsen danner rammeverket for den spanskjødiske filosofen Yehuda Halevis verk Kitab al Khazari (Boken til khazarene). I hvilken grad jødedommen innenfor denne gruppen overlevde etter at khazarenes rike falt sammen er et emne for akademisk debatt.

Etter Romerrikets sammenbrudd, og særlig etter den mauriske invasjonen av Iberia, ble kommunikasjonen mellom de forskjellige jødiske samfunnene sporadiske. Med økende forfølgelse i «Ashkenaz» – det er områder i nordlige Frankrike og Tyskland – begynte store grupper av jøder å forflytte seg stadig lengre øst i Europa. De ble ønsket velkommen av kongedømmet Polen. På samme tid, som et resultat av en mer åpen kommunikasjon innenfor den muslimske verden, kunne de jødiske samfunnene i Iberia ha bedre kontakt med de i Nord-Afrika og Midtøsten. Samtiden ble de samfunn som lå fjernere til, som i sentrale og sørlige Asia og sentrale Afrika, fortsatt isolert og fortsatte å utvikle seg i en særegen retning. Etter at jødene ble forvist fra Spania i 1492, en forordning som offisielt ble først trukket tilbake i 1968, spredde de sefardiske jødene seg av nødvendighet til Amerika, Nederlandene, Det osmanske rike, Nord-Afrika og til en rekke mindre områder i Midtøsten.

Selv om den jødiske befolkningen ble alvorlig redusert av de jødisk-romerske krigene og den fiendtlige politikken og forfølgelsene av kristne herskere i Europa, hadde jødene alltid klart å opprettholde en tilstedeværelse i Midtøsten og Palestina. På 500-tallet e.Kr. var det rundt 50 samfunn, inkludert Jerusalem, Tiberias, Ramla, Ashkelon, Caesarea Maritima, og Gaza. I løpet av den tidlige osmanske tiden var det rundt 30 samfunn som omfattet Haifa, Nablus, Hebron, Ramla, Jaffa, Gaza, Jerusalem og mange oppe i nord, den mest framherskende var Safed som nådde en befolkning på rundt 30 000 jøder ved slutten av 1500-tallet.

I løpet av århundrene etter korstogene begynte jøder fra hele verden å utvandre i stadig økende antall. Ved ankomst adopterte disse jødene skikkene til samfunnene av mizrahisk jødedom og sefardisk jødedom. Med baron Rothschilds filantropiske kjøp av landområder og påfølgende anstrengelser for gjøre Palestina til et frodig jødisk hjemland, og den påfølgende framveksten av sionismen, førte en flodbølge av jøder tilbake til Midtøsten og Palestina.

Moderne inndelinger

Geografisk illustrasjon av betydelige jødiske etniske inndelinger i Afrika-Eurasia, ca. 1490 e.Kr.

Historisk sett har jøder blitt identifisert i to betydelige grupper, Ashkenazim eller «germaniske» («Ashkenaz» betyr «Tyskland» på middelaldersk hebraisk, noe som vektlegger den jødiske tyngdepunkt i sentrale Europa), og Sephardim, eller «hispanikere» (Sefarad betyr «Hispania» eller «Iberia» på hebraisk, noe som vektlegger deres spanske og portugisiske bakgrunn). Mizrahim, eller «østlige jøder» («Mizrach» er «øst» på hebraisk), det er jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, som kan utgjøre en tredje større gruppe.

Mindre jødiske grupper omfatter georgiske jøder og fjelljøder fra Kaukasus, indiske jøder inkludert Bene Israel («barn av Israel», jøder fra India), Bené Menasjé («barn av Manmase», jøder fra Shinlung-området i det nordøstlige India), cochin-jøder (India), Bené Efrájim (telugujøder fra Andhra Pradesh i India), romaniotiske jøder fra Hellas, oldtidens italienske jøder, jemenittiske jøder (fra Jemen og Oman), forskjellige afrikanske jøder, inkludert Beta Israel av Etiopia; bukhariske jøder i Sentral-Asia, og kinesiske jøder, mest kjent er kaifeng-jøder, foruten også et antall andre særskilte, men nå ikke lenger eksisterende samfunn.

Delingene mellom alle disse gruppene er løselig og deres grenser er ikke absolutte. Mizrahisk jødedom (Mizrahim) er eksempelvis en broket samling av jødiske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten som ofte ikke er mer beslektet med hverandre enn til enhver annen av de før nevnte jødiske gruppene. I moderne anvendelse er midlertidig Mizrahim også begrepsbelagt med Sephardi på grunn av likheter i liturgien, til tross for uavhengig utvikling fra sefardisk jødedom på Den iberiske halvøya. Således blant Mizrahim er det irakisk jøder, egyptiske jøder, berbiske jøder, libanesiske jøder, kurdiske jøder, libyske jøder, syriske jøder og flere andre.

Jemenittiske jøder («Teimanim») fra Jemen og Oman helt i sørenden av Den arabiske halvøya er tidvis inkludert, skjønt deres liturgi er unik og de skiller i respekt til blanding som er funnet blant dem til den som er funnet i Mizrahim. I tillegg er det en forskjell mellom allerede eksisterende jødiske samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika som er særskilt fra etterkommerne av de sefardiske jødene som etablerte seg i Midtøsten og i Nord-Afrika etter forvisningen av jøder fra Spania av de katolske monarkene i 1492, og noen få år senere av forvisningen av jøder fra Portugal.

Til tross for denne mangfoldighet representerer askenasiske jøder hovedmengden av dagens jøder, beregnet til å bestå av mellom 70 og 80 prosent av alle jøder verden over (og opp til 90 prosent fra før den andre verdenskrig og Holocaust) Som et resultat av deres utvandring fra Europa i løpet tid med krig og elendighet, har askenasiske jøder også representert den overveldende majoriteten av jøder i den nye verden, det vil si Nord- og Sør-Amerika, og land som tidligere var uten innfødte jødiske samfunn, slike som USA, Canada, Argentina, Brasil, men også Australia, og Sør-Afrika, med Venezuela og Panama som unntak ettersom sefardiske jøder utgjorde majoriteten av jødiske samfunn i disse to landene. I Frankrike har innvandring av mizrahisk jødedom fra Nord-Afrika og deres etterkommere er nå i flertall framfor etterkommere av tidligere europeiske jøder. Kun i Israel er den jødiske befolkningen representert av alle grupper, en smeltedigel uavhengig av hver gruppes andel innenfor den samlete jødiske befolkningen i verden.

DNA: genetiske studier

Etiopiske jødiske kvinner ved Vestmuren i Jerusalem, 2006

Berbiske jøder i Atlasfjellene i Nord-Afrika, ca 1900

Bukharisk jødisk lærer og studenter i Samarkand, dagens Usbekistan, ca 1910

Til tross for åpenbart mangfold som framtrer blant verdens særskilte jødiske befolkningsgrupper, både kulturelt og fysisk, har genetiske studier vist at mange av disse er genetisk beslektet til hverandre, og har således til sist sin opprinnelse fra en felles israelittisk befolkning i oldtiden som gjennomgikk en geografisk spredning og deretter uavhengige utviklinger (evolusjon).

En forskningsundersøkelse utgitt av amerikansk The National Academy of Sciences (NAS) uttalte at «Resultatene støtter hypotesen at genpolen fra farssiden til jødiske samfunn fra Europa, Nord-Afrika, og Midtøsten nedstammer fra en felles forfedrebefolkning i Midtøsten, og antyder at de fleste jødiske samfunn har vært relativt isolerte fra nabosamfunn av ikke-jøder i løpet av og etter diaspora.» Forskere har uttrykt overraskelse over den bemerkelsesverdige genetiske ensartetheten de har funnet blant moderne jøder, uansett hvor diaspora har blitt spredt rundt om i verden.

DNA-prøver har demonstrert i det vesentlige at det har vært mindre innbyrdes giftemål i de fleste av de ulike jødiske etniske inndelingene over de siste 3000 år enn det har vært i andre befolkningsgrupper. Funnene gir støtte til de tradisjonelle jødiske fortellingene som tilskriver deres opprinnelse til landsforviste israelittiske befolkninger, og motsier teorier om at mange eller de fleste av verdens jødiske befolkninger ble opprettet av helt og holdent ikkejødiske befolkninger som gikk over til jødisk tro, som i det kjente tilfellet med de historiske khazarene. Selv om grupper som khazarene kan ha blitt absorbert inn i de moderne jødiske befolkningene — i khazarenes tilfelle til askenasiske jøder — er det meget usannsynlig at de utgjorde en større prosentandel av forfedrene til dagens moderne askenasiske jøder, og enda mindre sannsynlig at de var selve utgangspunktet eller opprinnelsen for askenasierne.

Selv arketypen av israelittisk opprinnelse er også begynt å bli vurdert på nytt for en del jødiske befolkninger. Tidligere har genetikere antatt at jødiske samfunn i nordlige og sentrale delen av Europa i hovedsak «ble opprettet av jødiske menn som kom fra Midtøsten, kanskje som handelsmenn, og av kvinner fra hver av de lokale befolkningene som de giftet seg med og deretter konverterte til jødedommen.» Undersøkelser av askenasiske jødesamfunn har antydet at, i tillegg til de mannlige medlemmene som grunnla disse jødiske samfunnene, har en betydelig andel av kvinnelige gener også kommet fra Midtøsten. Det vil si at rundt 40 prosent av den nåværende askenasiske befolkningen nedstammer på kvinnesiden fra kun fire kvinner, eller «grunnleggende avstamning» som var «sannsynlig fra en hebraisk/Levanten mtDNA-forekomst» med opprinnelse i Midtøsten fra en gang på 100-tallet e.Kr. Ved å studere andre befolkninger ble det avdekket av en del mennesker i Egypt, Arabia og Levanten også bar det samme settet av gener som definerte en av de nevnte fire kvinnene. Det antyder at opprinnelsen til de askenasiske jødesamfunn var at de ble opprettet av familier som utvandret sammen med kvinner som fulgte sine ektemenn.

En del jødiske grupper adskiller seg i stor grad fra kilden og andelen ved de genetiske bidragene fra vertsbefolkningen, eksempelvis adskiller jemenittiske jøder seg fra andre mizrahiske jøder, foruten også askenasiske, i andelen av deres subsaharisk-afrikanske gentyper som har kommet inn og blitt en del av deres gensammensetning. Blant jemenittier står gjennomsnittet på 35 prosent i nedstamming i rett linje innenfor de siste 3000 år. Jemenittiske jøder, som et tradisjonell arabisksnakkende samfunn bestående av lokal jemenittisk og israelittisk avstamning, er inkludert innenfor funnene, skjønt de har gjennomsnittlig en fjerdedel av hyppigheten av ikke-jødisk jemenittiske prøver. Hos askenasiske jøder er andelen av mannlige innfødte europeiske genetisk tilsetning kun rundt 0,5 prosent per generasjon over et beregnet antall på 80 generasjoner, og en total blanding beregnet til rundt 12,5 prosent. Det eneste unntaket til dette blant jødiske samfunn er hos Beta Israel (sorte etiopiske jøder); en genetisk undersøkelse i 1999 kom til den konklusjonen at «særpreget til fordelingen av Y-kromosm haplotyper fra konvensjonelle jødiske befolkninger og deres relativt støtte likhet i haplotypeprofiler til ikke-jødiske etiopiere er i overensstemmelse med det synet at Beta Israel-folket nedstammer fra oldtidsbefolkning i Etiopia som konverterte til jødedommen.» En annen undersøkelse fra 2001 har imidlertid funnet en mulig genetisk likhet mellom 11 etiopiske jøder og 4 jemenittiske jøder fra en prøvetaking fra befolkningen.

DNA-analyser har ytterligere fastslått at moderne jøder av presteskapstammen — «Cohanim» — deler en felles stamfar som går tilbake rundt 3000 år. Dette resultatet er i overensstemmelse med alle andre jødiske befolkninger rundt om i verden. Forskere har beregnet at den mest nylige felles stamfar til moderne Cohanim levde en gang mellom 1000 f.Kr. (løselig regnet til tiden ved den bibelske flukten fra Egypt) og 586 f.Kr. da babylonerne ødela det første tempelet i Jerusalem. De fant tilsvarende resultater ved å analysere DNA fra askenasiske og sefardiske jøder. Forskerne beregnet datoen til den opprinnelige presten basert på genetiske mutasjoner, noe som indikerte at presten levde for løselig 106 generasjoner siden, en gang mellom 2 650 og 3 180 år siden, avheng om man teller en generasjon som 25 eller 30 år.

Avansert genetiske prøvetaking, inkludert Y-DNA og mtDNA haplotyping, av dagens jødiske samfunn rundt om i verden, har bidratt til å bestemme hvilke av samfunnene som sannsynligvis nedstammer fra oldtidens israelitter og hvem som ikke gjør det, foruten også å finne ut graden av adskillelse mellom gruppene. Nøkkelfunnene kan oppsummeres som følgende:

• Det fremste etniske elementet til askenasiske (tyske og østeuropeiske jøder), sefardiske (spanske og portugisiske jøder), kaukasiske fjelljøder, oldtidens italienske jøder (otalqim), og de fleste andre moderne jødiske befolkninger i verden er israelitter. De israelittiske haplotyper faller innenfor Y-DNA haplogruppe J og E.
• Skenasiske jøder nedstammer også, i mindre grad, fra europeiske folk fra den nordlige middelhavsregionen, og enda mindre slavere og khazarer. Ikke-israelittisk haplogrupper omfatter mtDNA A-a1b3a1 (typisk sentralasiatisk) og Y-DNA R1a-M458 (typisk østeuropeisk).
• Nederlandske jøder nedstammer også fra den lokale nordvestlige europeiske befolkningen.
• Sefardiske nedstammer også, i mindre grad, fra ulike ikke-israelittiske folk.
• Georgiske jøder (gruzinim) er en blanding av georgisk og israelittisk nedstamming.
• Jemenittiske jøder (temanim) er en blanding av jemenittiske arabere og israelitter.
• Marokkanske, algeriske og tunisiske jøder er hovedsakelig israelittisk.
• Libyske jøder er hovedsakelig israelittisk, men kan også ha bidrag til en viss grad fra den berbiske befolkningen.
• Etiopiske jøder er bortimot utelukkende etiopisk, med tilsynelatende lite eller ingen israelittisk avstamning.
• Indiske jøder som Bene Israel og cochin-jøder har en stor andel indisk avstamning i deres mtDNA.
• Palestinske arabere er også delvis israelittisk.

Geografisk spredning

Kinesiske jøder fra byen Kaifeng, Kina, ca. 1900

Kurdiske jøder i Rawanduz, irakiske Kurdistan, 1905

Juhur Imuni (fjelljøder), to unge kvinner i Kaukasus, 1913

På grunn av de lokale samfunnenes uavhengighet var jødisk etnisitet, selv ved forskjeller i liturgi, språk, matskikker og andre kulturelle omstendigheter, ofte mer en refleksjon av geografisk og historisk isolasjon fra andre samfunn. Det er av denne grunnen at samfunnene er referert til av deres opprinnelige historiske region og hvor disse samfunnene utviklet seg til når deres praksis diskuteres, uansett hvor deres praksis er funnet i dag.

De mindre grupper telles i hundrer til titusener, som med georgiske jøder (også kjent som Gruzinim eller Qartveli Ebraeli) og Beta Israel (etiopiske jøder) som de mest tallrike, bortimot 100 000 hver. Mange medlemmer av disse gruppene har nå utvandret fra deres tradisjonelle hjemland, hovedsakelig til Israel. Eksempelvis er det kun bortimot 10 prosent av de georgiske jøder igjen i Georgia.

Jødiske samfunn i dagens verden kan alle bli funnet representert i Israel, som er like mye en smeltedigel som en salatbolle av ulike jødiske etniske grupper.

Under er korte beskrivelser av de eksisterende samfunnene ved de geografiske regioner som de er assosiert med:

Europa

• Askenasiske jøder er etterkommerne av jøder som utvandret til nordlige Frankrike og Tyskland i tiden mellom 800-1000 e.Kr., og senere til Øst-Europa. Askenasiske jøder utgjør den overveldende majoriteten av jøder, omtrentlig 80 prosent av den jødiske totaliteten (før Holocaust var det en enda større prosentandel). Selv blant de askenasiske jøder er det et antall betydelige undergrupper:
  • Vestlige jøder som stammer fra nordlige Frankrike, fra Nederlandene, historiske Tyskland, Østerrike-Ungarn, Sveits, og Skandinavia, og snakket opprinnelig vestlig jiddisch som hadde mindre andel av slavisk innflytelse enn andre jiddische dialekter. Tidlig på 1900-tallet var jiddisch i nedgang i denne befolkningen, og assimilasjon skjedde raskt. I Israel kalles disse jødene for «yekkes», en tidvis nedsettende betegnelse.
  • Oberlanderjøder, opprinnelig fra regionen Oberland («det øvre landet») i Ungarn, og distriktene rundt Bratislava i Slovakia, og disse snakket opprinnelig vestlig jiddisch. I moderne tid før Holocaust dro mange oberlanderjøder til urbane sentre i Østerrike-Ungarn og benyttet etterhvert tysk eller ungarsk som deres førstespråk.
  • Polske jøder fra Kongress-Polen (eller Kongedømmet Polen)
  • Galitzianerjøder fra Ungarn, sørvestlige Polen, vestlige Ukraina og nordlige Serbia.
  • Litauisk jøder («Litvak») fra nordøstlige Europa.
  • Sørøstlige Europa, hovedsakelig fra Ukraina, Moldova og Romania.
• Romaniotisk jøder er gresktalende jøder fra Balkan som har levd der siden hellenistisk tid og fram til i dag.
• Sefardiske jøder eller sefardím er de som levde i Spania og Portugal i mer enn to tusen år før de ble utvist i år 1492 av de katolske monarkene; de emigrerte deretter til islamske Nord-Afrika og Det osmanske rike (på den tiden betraktet som trygge havner for jødene). I Det osmanske rike bosette de sefardiske jødene seg hovedsakelig i den europeiske delen av riket (som Balkan), og i større byer som Istanbul, Thessaloniki, Sarajevo, Bitola, Bursa, Sofia, og andre byer i Bulgaria og Tyrkia. Før den andre verdenskrig hadde Thessaloniki, i dag den nest største byen i Hellas, en stor og blomstrende sefardisk samfunn på rundt 50 000 mennesker. Et annet blomstrende samfunn var de maltesiske jødene på Malta. Andre bosatte seg i Italia, Nederlandene og i Latin-Amerika. Blant de som bosatte seg i Nederlandene ville en del relokalisere seg i USA, etablere landets første organiserte jødiske samfunn og reise den første synagoge i USA. Andre sefardiske jøder ble igjen i Spania og Portugal som «marrano» eller «anusim», tvungne konvertitter til den katolske tro, noe som også var skjebnen til de som hadde utvandret til spansk- eller portugisisk-styrte Latin-Amerika.
  • Spanske og portugisiske jøder, Nação, vesteuropeisk sefardím
  • Iberiske krypto-jøder, belmontejøder eller «hemmelige jøder», xuetonere på Mallorca, etterkommere fra mallorcanske jøder som enten var tvunget til å konvertere til kristendommen eller holde sin religion skjult.
• Bené Roma eller Italkim representerer italienske jøder, skjønt Italia hadde også mange samfunn med askenasiske og sefardiske jøder.
• Chutere var hollandske jøder med en praksis som utgjorde en blanding av askenasiske og sefardiske skikker, og levde i London, skjønt dette samfunnet har gått bortimot helt tapt til historien.
• San Nicandro-jøder, en gruppe på midten av 1900-tallet bestående av konvertitter fra Italia, og de fleste av disse lever i dag i Israel.

Kaukasus og Krim

• Georgiske jøder, Qartveli Ebraeli eller gruzinim, er georgisktalende jøder fra Georgia i Kaukasus.
• Kaukasiske fjelljøder, også benevnt som juvuro eller juhuro, er jøder hovedsakelig fra Dagestan og Aserbajdsjan i østlige Kaukasus.
• Krymkakere og karaim er tyrkisktalende jøder fra Krim og østlige Europa. Krymkakere praktiserer rabbanittisk jødedom mens karaim praktiserer karaittisk jødedom. Om disse er hovedsakelig etterkommere av israelittiske jøder som adopterte tyrkisk språk og kultur, eller etterkommere av tyrkere som har konvertert til jødedommen er fortsatt diskutert, skjønt spørsmålet er uvesentlig i henhold til jødisk lov som slår fast at de er jøder, uansett om de nedstammer fra israelitter eller har konvertert.
• De 750 armenske jøder i dag består av en meget liten levning av en befolkning fra oldtiden som går 2 500 år tilbake i tid, og en gang besto av så mange som kanskje opptil 100 000 mennesker.
• Subbotnikere er en stadig minskende gruppe av jøder i og fra Russland, Aserbajdsjan og Armenia hvor deres forfedre var russiske bønder som konverterte til jødedommen av ukjente årsaker på 1800-tallet.

Nord-Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia

Jødisk bryllup i Marokko, maleri av Eugène Delacroix, Louvre, Paris

Jemenittisk jøde i tradisjonell drakt, foto 1914.

Omskjæringsseremoni blant jøder i Tunisia ca. 1900.

Jøder som har sin opprinnelse fra muslimske land er generelt kalt ved det omfangsrike begrepet mizrahiske jøder, men mer presise betegnelser på disse bestemte gruppene er:

• Bukhariske jøder som er jøder fra Sentral-Asia. De har fått sin navn fra den tidligere sentralasiatiske emiratet Bukhara, som en gang hadde en stor jødisk befolkning.
• Maghrebim eller Maaravim er jøder fra regionen Maghreb i Nord-Afrika, og består hovedsakelig av mizrahiske og sefardiske jøder. Mizrahiske jøder var tilstedeværende siden antikken; mange jøder bosatte seg i Libya, Tunisia, Algerie og Marokko etter opprøret i Jerusalem. Senere ble disse samfunnene større da jøder fra Al Andalus (Spania) ble utvist av de katolske monarkene i 1492 og påvirket de lokale rabbinerne med sin stedegne sefardiske liturgi. De største jødiske samfunnene i den arabiske verden var i Nord-Afrika.
• Irakiske jøder er etterkommere av jøder som har levd i Mesopotamia helt siden tiden av den assyriske erobringen av Samaria og Jerusalem i 721 f.Kr.
• Kurdiske jøder fra Kurdistan, som skiller seg fra persiske jøder fra sentrale og østlige Persia, foruten også fra lavlandsirakiske jøder i Mesopotamia.
• Persiske jøder fra Iran (vanligvis kalt for Parsim i Israel) har en historie på 2 700 år, og er en av de eldste jødiske samfunnene i verden. Persiske jøder utgjør den største jødiske samfunnet i Midtøsten utenfor Israel.
• Jemenittiske jøder (Temanim) er orientalske jøder hvis geografiske og sosiale isolasjon fra de øvrige jødiske samfunnet har gjort det mulig for dem å utvikle en liturgi og en rekke praksiser som skiller dem særlig ut fra andre orientalske jødiske grupper: de utgjør selv tre særegne grupper, skjønt skillene går på religiøs lov og liturgi framfor etnisitet.
• Palestinske jøder er jødiske innbyggere i Palestina gjennom bestemte perioder av Midtøstens historie. Etter at den moderne statene Israel ble dannet ble bortimot alle innfødte palestinske jøder borgere av Israel, og selve begrepet «palestinske jøder» har hovedsakelig falt ut av bruk.
• Egyptiske jøder er generelt jøder som nedstammer fra de store jødiske samfunnene i hellenistiske Alexandria, blandet med flere nyere grupper av immigranter. Disse omfatter babylonske jøder som følge av den muslimske erobringen, jøder fra Palestina som flyktet fra korstogkrigene, sefardiske jøder etter utvisningen fra Spania; italienske jøder som bosatte seg grunnet handel på 1700- og 1800-tallet; og jøder fra Aleppo på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.
• Libanesiske jøder er jøder som levde i og rundt Beirut. Etter den libanesiske borgerkrigen i perioden 1975–1990 synes det som de siste i samfunnet forlot landet, kun noen få er blitt igjen i Libanon i dag.
• Marokkanske jøder er jøder fra Marokko helt i vest i Nord-Afrika. Disse er hovedsakelig betraktet som sefardiske jøder, skjønt de fleste er mer sannsynligvis etterkommere fra både tidligere jøder som kalles Tochavim, og deretter spanske og portugisiske jøder (= sefardiske jøder) som flyktet etter utvisningen i 1492. Tochavim er et hebraiske ord som viser til de jødene som krysset Egypt og bosette seg i den berberregionen i hva som er Libya og Marokko etter at det første tempelet i Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr.
• Omanske jøder er det tidlige jødiske samfunnet i byen Sohar i Oman i sørenden av Den arabiske halvøy. Disse er antatt å være etterkommere av Ishaq bin Yahuda, en handelsmann i Sohar en gang rundt år 1000. Dette samfunnet eksisterer ikke lenger og er antatt å ha forsvunnet rundt 1900.
• Syriske jøder er generelt delt inn i to grupper: de som har bodd i Syria helt siden kong David av Israels tid (rundt 1000 f.Kr.), og de som flyktet til Syria etter den spanske utvisningen i 1492 etter invitasjon fra den osmanske sultanen. Det var en gang store samfunn i både Aleppo og Damaskus i århundrer. Tidlig på 1900-tallet emigrerte en stor prosentandel til USA, Sør-Amerika og til Israel. I dag er det bortimot ingen jøder igjen i Syria. Den største syrisk-jødiske samfunnet er i dag lokalisert i Brooklyn, New York, og teller rundt 40 000 mennesker.

Afrika sør for Sahara

Beta Israel, etiopiske jøder i tradisjonelle drakter.

Rabbiner Howshua Amariel presenterer rabbiner Hi Ben Daniel, overhodet av det jødiske Igbo-samfunnet i Nigeria en plakett.

• Abayudaya i Uganda; Abayudaya er luganda for «folket av Judea».
• Beta Israel eller falashim av Etiopia var etiopiske jøder som var blitt isolert fra Israel, men titusener av disse ble fraktet til Israel i løpet av «Operasjon Moses» og «Operasjon Salomo» i henholdsvis 1984 og 1991. Studier så langt tyder på at disse er etterkommere av lokale etiopiske konvertitter som har skjedd så langt tilbake som for 600 år siden.
• Etterkommere av jøder av Bilad al-Sudan (אַהַל יַהוּדּ בִּלַדּ אַל סוּדָּן, «jødisk-arabere») er en betegnelse på vestafrikanske jødiske samfunn som var tilknyttet kjente jødiske samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse samfunnene eksisterte en gang i Ghana, Mail og Songhairiket (på 1400-tallet). Anusim (et begrep i jødisk lov for jøder som blir tvunget til å oppgi sin tro mot sin egen vilje) i og rundt Mali er etterkommere fra utvandring fra Nord-Afrika, Øst-Afrika og Spania.
• Israels hus i Ghana, flere hundre Sefwi-stammemenn i Ghana.
• Den nylige oppdagede jødiske Igbo-samfunnet i Nigeria, kanskje så mange som 30 000 mennesker (skjønt mange av dem opprettholder en tro på Jesus Kristus som messias, og er således tilsluttet grunnleggende kristne læresetninger som er gjensidig utelukkende for normgivende jødedom). Til tross for det uklare i opphavet til dette folket, er Igbo-folket i Nigeria muligens etterkommere av israelitter fra Syria, Portugal og Libya som utvandret kanskje en gang på 700-tallet e.Kr. og framover.
• Lemba i Malawi som teller kanskje så mange som 40 000 mennesker. Denne gruppen hevder nedstamming fra oldtidens israelittiske stammer som utvandret ned til sørlige Afrika via sørlige Arabia. Genforskning har delvis bekreftet disse påstandene. Mange Lemba er i dag kristne, skjønt de synes å opprettholde flere jødiske praksiser, og flere har beveget seg mot å praktisere normgivende jødedom.
• Jøder fra Rusape i Zimbabwe, kanskje rundt 4 000 mennesker, hevder også nedstamming fra oldtidens jødiske samfunn. Skjønt også disse opprettholder en tro på Jesus Kristus som en profet skal samfunnet etter sigende i dag ha bevegd seg i retning av normgivende jødedom, men de øvrige jødiske samfunn i verden oppfatter ikke disse som jøder.
• Sørafrikanske jøder utgjør den største samfunnet av jøder i Afrika. Hollandske sefardiske jøder var blant de første vedvarende bosetterne i Cape Town da byen ble grunnlagt av Det nederlandske ostindiske kompani i 1652. I dag er imidlertid de fleste av jødene i Sør-Afrika av askenasisk bakgrunn, og i særdeleshet nedstammet fra litauiske jøder.

Det har også en gang eksistert jødiske samfunn i São Tomé og Príncipe, en øystat i Guineabukta, bestående av etterkommere av portugisiske jødiske ungdommer som ble landsforvist i løpet av inkvisisjonen.

Sør- og Øst-Asia

• Bene Israel er jøder fra Mumbai i India, de fleste av disse er i dag i Israel.
• Cochin-jøder er indiske jøder fra det sørvestlige India, de fleste av disse er i dag i Israel. Blant disse er også paradesi-jøder.
• Syriske Malabar Nasranis (eller Nasranis) er kristne i det sørvestlige India som kan spore deres opprinnelse tilbake til tidlige Netzarim, en tidig jødisk-kristen sekt. De er jøder av genealogi og avstamming, og er også beslektet med cochin-jøder og askenasiske jøder i henhold til nyere DNA-studier. En del av dem er rapportert i å bære genmarkøren Cohen, Y- kromosom-Aaron, noe som indikerer en avstamming tilbake til Aron, bror av Moses, for en del av dem.
• Baghdadi-jøder er jøder som kom fra Arabia, Irak, Iran, Afghanistan og andre arabiske land for å bosette seg i India på 1700-tallet.
• Bené Menasjé er en gruppe jøder som lever i Manipur og Mizoram i nordvestlige India, og de hevder nedstamme fra den spredte bibelske stammen Manasse, navngitt etter Manasse, sønn av Josef.
• Bené Efrájim, jøder som snakker det dravidiske språket telugu i Kottareddipalem i Andhra Pradesh, India.
• Kinesiske jøder hvor den mest fremtredende er kaifeng-jøder, et jødisk samfunn fra oldtiden i Kina, som nedstammer fra handelsmenn som levde i Kina fra minst tiden rundt Tang-dynastiet (600-900-tallet). I dag er det nesten ingen igjen, skjønt flere hundre etterkommere har i nyere tid begynt å undersøke og krevde deres arv.
• Pakistanske jøder var et blomstrende jødisk samfunn i Pakistan, særlig rundt byen Karachi, men også i andre urbane områder opp nord som i Peshawar og Lahore. Opprinnelsen til dette jødiske samfunnet var blandet med en del av Bene Israel, bukhariske jøder og baghdadi-jøder. På slutten av 1980-tallet og 1990-tallet strømmet jødiske flyktninger fra Iran som hadde kommet via den pakistanske provinsen Balutsjistan og nådde Karachi inntil de iranske myndighetene stengte operasjonen. De fleste av Pakistans jødiske samfunn, antallet er på rundt 700 mennesker, har ikke reist videre seg til Israel.

Amerika

De fleste jødiske samfunn i Amerika er etterkommere av jøder som fant sin veg dit i vanskelige tider i moderne historie. Det store flertallet av jødene i både nordlige og sørlige Amerika er askenasiske jøder, særlige jødene i USA. Det er også sefardiske, mizrahiske, og andre diaspora-grupper representert (foruten blandinger av alle disse) som er nevnt overfor. En del unike samfunn som er assosiert med Amerika er:

• Hispaniske kryptojøder er etterkommere av sefardiske innvandrere til Amerika som rømte fra den spanske inkvisisjonen i Spania og Portugal. Etter at inkvisisjonen ble etablert i de spanske koloniene måtte de atter skjule sin avstamming og tro. Deres antall er vanskelig å fastslå med sikkerhet da de fleste er minst formelt katolske etter å ha blitt tvangskonvertert, konvertert av andre årsaker, og giftet seg inn i religionen. Kollektivt kan mennesker av jødisk avstamming telle rundt en million. De fleste vil være av blandet avstamming, skjønt noen få samfunn kan ha opprettholdt en viss grad av endogami (gifte med kun andre krypto-jøder) i århundrenes løp. Det er mulig at de ikke selv betrakter seg som jødiske, en del kan fortsatt opprettholde en del av deres jødiske arv i hemmelighet, mens andre kan ikke en gang vite om deres bakgrunn. Flertallet vil ikke være jøder i henhold til Halakhá, men et lite mindretall av ulike samfunn har formelt gått tilbake til jødedommen i de siste tiårene, og legitimert deres status som jøder.
• Amazoniske jøder er etterkommere av blandet herkomst fra marokkanske jødiske samfunn i Belém, Santarém, Manaus, Iquitos, Tarapoto og mange elvelandsbyer i Amazonasbekkenet i Brasil og Peru.
  • Iquitos-jøder er «tilfeldige» etterkommere av hovedsakelig marokkanske jødiske handelsmenn og arbeidere som kom til den peruanske byen Iquitos i løpet av gummiboomen på 1880-tallet. Ettersom deres jødiske avstamming er kun fra farssiden (jødiske handelsfolk var alle menn som sov med lokale peruanske kvinner) er deres jødiskhet ikke anerkjent i henhold Halakhá. Et vedvarende casta-system fra kolonitiden har ført til at det har vært bortimot ingen kontakt mellom disse iquitos-jødene og den lille, hovedsakelig askenasiske jødene konsentrert i Lima, under 3000 mennesker, som alle er integrert i Limas hvite minoritet og overklasse. Takket være anstrengelser av israelske «outreach»-programmer har en del av disse formelt gått tilbake til jødedommen, begått aliyah, og lever i dag i Israel.
• B'nai Moshe er konvertitter til jødedommen som kommer opprinnelig fra Trujillo i Peru. De er også kjent som «inkajøder» fra det faktum at de har avstamming i den innfødte indianerbefolkningen, skjønt de fleste er mestizos (personer av både indiansk og spansk avstamming), men ingen har noen kjent avstamming fra andre jødiske samfunn. Det er heller ingen interaksjon mellom Perus lille askenasiske befolkning og inkajødene. På grunn av likegyldigheten til det askenasiske samfunnet har konvensjonene blitt gjort under beskyttelse av overrabbinere fra Israel. De fleste har gjort aliyah og lever i dag i Israel, mens noen få hundre fra det samme samfunnet venter på konverteringsprosessen.
• Veracruz-jøder er et samfunn av jøder i Veracruz i Mexico av nyere oppdagelse. Om disse er ikkejøder som har konvertert til jødedommen eller etterkommere av anusim (tvungen konvertering til annen religion) som har vendt tilbake til jødedommen er ikke mulig å fastslå. De fleste hevder at de nedstammer fra anusim.

Innvandringen til Israel

På den tiden da staten Israel ble proklamert var flertallet av jødene i Israel askenasiske. Etter deklarasjonen kom en stor bølge av jødiske innvandrere til Israel fra den arabiske verden og muslimske verden generelt. De fleste var sefardiske og mizrahiske, jøder fra Nord-Afrika (Maghreb), Jemen, bukhariske jøder, fra Persia, Irak, Kurdistan og mindre samfunn fra Libya, Egypt og Tyrkia og generelt fra områder hvor jøder ikke kunne føle seg trygge. I nyere tid har andre samfunn fra Etiopia og India kommet. På grunn av den relative homogenitet med askenasiske jøder, særlig sammenlignet med mangfoldet av mange mindre samfunn har alle jøder i Israel som har tidligere opprinnelse i Europa blitt kalt for «Ashkenazi» i Israel, uansett om de har eller ikke har hatt tilknytning til Tyskland, mens jøder fra Afrika og Asia har blitt kalt «Sephardi» enten de har eller ikke har hatt noen tilknytning til Spania. En grunn er at de fleste afrikanske og asiatiske jødiske samfunn benytter seg av sefardiske bønneritualer og holder seg til bestemmelsene til de sefardiske rabbinske autoritetene og blir derfor betegnet som sefardiske i den brede mening, og tilsvarende med askenasiske jøder.

Grunnleggerne av det moderne Israel, de fleste med opprinnelse fra Europa, har i utgangspunktet hatt en fordel framfor mange av nyere innvandrere. Med høyere grad av utdannelse av vestlig standard har de vært i bedre stand til å dra full fordel av det vestlig inspirerte israelske demokratiet og vestlig levevis. Kulturelle fordommer mot nykommerne har blitt opprettholdt til en viss grad av finansielle problemer med å håndtere store befolkningsinnvandring og dertil boligproblemer. Effekten av denne tidlige diskrimineringen er fortsatt tildels merkbar et halvt århundre senere, noe som er dokumentert med forskning og sosiale studier ved Adva Center, et ekspertutvalg for sosial likhet, og av senere israelsk akademisk forskning, eksempelvis professor Yehuda Shenhav ved Universitetet i Tel Aviv som har dokumentert stor underrepresentasjon av sefardisk jødedom i skolebøker. Studentmassene ved høyere utdanning tenderer til å være hovedsakelig askenasiske eller europeiske i sin opprinnelse, til tross for at halve befolkningen er av ikke-europeisk bakgrunn. Spredt langs grensene av Negevørkenen og i Galilea, langt fra de urbane områdene, er befolkningen preget av høy arbeidsledighet, dårligere grunnskoler og mindre moderne utvikling generelt.

Inngifte mellom alle disse ulike jødiske etniske gruppene var innledningsvis uvanlig, grunnet delvis til avstand mellom bostedene i Israel, og delvis grunnet fordommer, men nyere generasjoner har grensene blitt mindre ved hjelp av statlig assimilering av alle jødiske grupper inn i en felles sabra-identitet som støtter «blandingsekteskap».

Se også

• Israels demografi
• Jødisk historie
• Israels ti forsvunne stammer
• Harry Ostrer