Wikipedia

Haifa

by ved middelhavskysten i Israel

Haifa (hebraisk: חֵיפָה – Hefa) er en havneby ved middelhavskysten i Israel. Det er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i hele Israel, med en befolkning på ca. 280 000 mennesker (2016). I tillegg bor det ytterligere rundt 300 000 mennesker i byer, landsbyer og kibbutzer i direkte tilknytning til Haifa, inkludert Daliyat al-Karmel, Krayot, Nesher og Tirat Carmel. Til sammen utgjør disse områdene et sammenhengende urbant område hvor det bor bortimot 600 000 mennesker til sammen. De utgjør kjernen i Haifas storbyområde.[2][3]

Haifa
(he) חֵיפָה – Hefa
(ar) حَيْفَا – Hayfa

Flagg

Våpen

LandIsraels flagg Israel
DistriktHaifa
StatusDistriktshovedstad
By
Grunnlagt1. århundre
TidssoneUTC+2
Postnummer33000
Areal64,5 km²
Befolkning279 591 (2016[1])
Bef.tetthet4 334,74 innb./km²
Høyde o.h.475 meter
Nettsidewww.haifa.muni.il
Politikk
OrdførerYona Yahav (2024-)
Posisjonskart
Haifa ligger i Israel
Haifa
Haifa
Haifa (Israel)
Kart
Haifa
32°49′09″N 34°59′57″Ø
Haifa på Commons

Haifa by er bygd på skåningen av Karmelberget, og bosetning her strekker seg mer enn 3000 år tilbake i tid. Den tidligste kjente bosetningen i området var Tell Abu Hawam, en liten havneby som etablerte seg i sen bronsealder (ca. 1300-tallet f.Kr.).[4] På 200-tallet e.Kr. var Haifa kjent som et senter for farging. I århundrenes løp har byen hatt ulike herrer: den har blitt erobret og styrt av fønikere, persere, hasmoneerne, romere, bysantinere, arabere, korsfarere, osmaner, britene, og israelere. Siden etableringen av staten Israel i 1948 har byen lokalt blitt styrt av Haifa bykommune.

I dag er byen en betydelig havn lokalisert ved Israels kyst mot Middelhavet i Haifabukta. Den dekker 63,7 km² og er lokalisert rundt 90 km nord for Tel Aviv. Den er et betydelig regionalt senter i nordlige Israel. To respekterte akademiske institusjoner, Universitetet i Haifa og Technion, er lokalisert i byen. Byen spiller en betydelig rolle for Israels nasjonale økonomi. Matam, et av de eldste og største høyteknologiske anlegg i landet, ligger i Haifa.[5] I Haifabukta er det tungindustri, petroleumsraffinering og kjemisk prosessering. Tidligere var Haifa den vestlige endestasjonen for en oljerørledning som strakte seg fra Irak, over Jordan og til Middelhavet.[6]

Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen, blant annet er byen kjent for lokaliseringen for Bahais verdenssenter, som er på UNESCOs liste over verdensarven.[7] Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke, etablert av pastor Per Faye-Hansen.

Etymologi

rediger

Det egentlige opphavet til Haifa er forblitt uklart. En teori er at det kan være avledet fra det hebraiske verbet חפה (hafa) i betydningen «å dekke» eller «å skjerme», det vil si slik Karmelberget skjermer Haifa;[8] en annen forklaring er i det hebraiske חוֹף (hof), i betydningen «kyst», eller חוֹף יָפֶה (hof yafe), i betydningen «vakker kyst».[9]

Demografi

rediger
 
Utsikt fra Karmelberget over Haifa by

Haifa er Israels tredje største by, bestående av 103 000 husholdninger,[3] eller en befolkning på 266 300 mennesker. Innflyttere fra det tidligere Sovjetunionen utgjør 25 % av Haifas befolkning.[10] I henhold til Israels statistiske sentralbyrå utgjør israelske arabere 10 % av Haifas befolkning, og de fleste bor i nabolagene Wadi Nisnas, Abbas og Halissa.[10]

Haifa er vanligvis framstilt som et godt eksempel på fredelig sameksistens mellom arabere og jøder, men en del spenning og fiendskap eksisterer fortsatt.[11]

Mellom 1994 og 2009 hadde byen en nedadgående og aldrende befolkning sammenlignet med Tel Aviv og Jerusalem. Årsaken var at yngre mennesker flyttet til sentrum av landet for utdannelse og arbeid, mens yngre familier migrerte til boområdene i forstedene. Grunnet nye prosjekter og bedret infrastruktur har byen imidlertid greid å snu befolkningsnedgangen. Emigrasjonen er blitt redusert, samtidig som den har tiltrukket seg mer intern innflytning til bysentrum. I 2009 var det økning i befolkningstallet for første gang på 15 år.[12][13]

Historie

rediger

Tidlig historie

rediger
 
Krukker utgravd ved Tell Abu Hawam.

En liten havneby som i dag er kjent som Tell Abu Hawam ble etablert i sen bronsealder (1300-tallet f.Kr.).[4] I løpet av 500-tallet f.Kr. fortalte den greske geografen Skylaks i tiden under Perserriket om en by «mellom bukta og Zevs' forberg» (det vil si Karmelberget), hvilket kan være en referanse til Shikmona, en lokalitet i området Haifa.[4] Ved hellenistisk tid hadde byen flyttet til et nytt sted sør for det som i dag er Bat Galim, ettersom havnen hadde blitt blokkert av sand.[4] En gang på 200-tallet e.Kr. ble byen for første gang nevnt i jødisk talmudsk litteratur, da som en jødisk fiskerlandsby og hjemmet til rabbiner Avdimi og andre jødiske lærde.[14] En gresktalende befolkning som levde langs kysten på denne tiden drev handel.[15]

Haifa var lokalisert i nærheten av byen Shikmona, et senter for fremstilling av det tradisjonelle fargestoffet tekhelet (תכלת, «turkis/blå») benyttet for å farge særskilt tøy benyttet i religiøs sammenheng, blant annet klesdrakten til den jødiske ypperstepresten. Det arkeologiske stedet Shikmona ligger sørvest for Bat Galim.[16] Karmelberget og elven Kishon er også nevnt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet).[17][18] En hule ved toppen av Karmelberget er kjent som «Elias grotte»,[19] tradisjonelt knyttet til profeten Elia og hans lærling Elisja.[17]

Under bysantinsk styre fortsatte Haifas befolkningstall å øke, men byen fikk ingen større betydning.[20] Som følge av den arabiske og muslimske erobringen av Palestina på 630-tallet ble Haifa neglisjert som havneby til fordel for Akko.[21] Under Rashidun-kalifatet begynte Haifa å utvikle seg som by. På 800-tallet under Umayyade- og Abbaside-kalifatet, etablerte byen handelsforbindelser med havner i Egypt og fikk flere skipsverft. Innbyggerne, jøder og stadig flere arabere, var engasjert i handel og sjøfart. Produksjon av glass og fargestoffer fra sjøsnegler var byens fremste industrier.[22]

Korsfarer- og muslimsk tid

rediger
 
Maleri av William Henry Bartlett av lokalbefolkningen i Tell Abu Hawam.

Byens framgang endte i 1100 da Haifa ble beleiret og erobret av vestlige korsfarere etter en hard kamp mot dens jødiske og muslimske befolkning.[23] Under korsfarerne ble Haifa redusert til en landsby som drev jordbruk og fiske. Den ble en del av fyrstedømmet Galilea innenfor kongeriket Jerusalem. Som følge av seieren ved Hattin erobret Saladins hær Haifa i midten av juli 1187.[24] Korsfarerne under engelske Rikard Løvehjerte gjenerobret Haifa i 1191. Karmelittordenen etablerte en kirke på Karmelberget i løpet av 1100-tallet.[25] Under muslimsk styre ble kirken gjort om til moské og senere et sykehus. Først på 1800-tallet ble den gjenopprettet som karmelittisk kloster over grotten assosiert med Elia.[26]

Byens festning ble ødelagt i 1187 av Saladin, og i 1265 ble Haifa erobret av Baibars' hær av mamelukker fra det muslimske Egypt. De ødela byens forsvarsverker som hadde blitt gjenreist av kong Ludvig IX av Frankrike, foruten også det meste av husene i byen for å forhindre ny bosetning.[27] Under mamelukktiden mellom 1200- og 1500-tallet syntes det som om byen stort sett var forlatt.

Osmansk tid

rediger
 
Karmelberget før 1899
 
Den tyske kolonien i Haifa på 1800-tallet.

I 1596 nevnes Haifa i osmanske skatteregistre med 32 muslimske husholdninger og betalte skatt på hvete, bygg, oliven, geiter og biavl.[28]

I 1764-1765 var Haifa en landsby på rundt 250 beboere. I 1761 hadde Daher el-Omar, den muslimske herskeren av Akko og Galilea, flyttet befolkningen til et nytt befestet sted rundt 2,4 km mot øst og ødela det gamle stedet.[29][30] Denne hendelsen var begynnelsen på byen i dens moderne lokalisering.[29] Etter al-Omars død i 1775, forble byen under osmansk styre fram til 1918, med unntak av to kortere perioder.

I 1799 erobret Napoléon Bonaparte byen under hans ellers mislykte krig for å erobre Palestina og Syria (1798–1801), og trakk seg snart tilbake. Han krevde æren for å ha ødelagt festningsverkene i Kaïffa (slik Haifa blant annet ble stavet), foruten dem i Gaza, Jaffa og Akko. Mellom 1831 og 1840 hersket Muhammad Ali av Egypt over Haifa etter at hans sønn Ibrahim Pasja hadde erobret den fra osmanene.[31] Da den egyptiske okkupasjonen ebbet ut og Akko fikk en nedgang, økte Haifas betydning. Ankomsten av en tyske protestantisk sekt, tempelgesellschaft, i 1868, ble et vendepunkt for Haifas utvikling.[32] Tyskerne bygde og drev en dampdrevet kraftstasjon, opprettet fabrikker og startet vogntrafikk til Akko, Nasaret, og Tiberias, og spilte en viktig rolle i moderniseringen av byen.[33]

De første europeiske jødene kom til Haifa mot slutten av 1800-tallet fra Romania. Det sentrale jødiske koloniseringssamfunnet i Romania kjøpte over 4 km² med land i nærheten av Haifa. I 1909 ble Haifa sentral for det religiøse trosfellesskapet Bahai, da levningene av deres profet Báb ble flyttet fra Akko til Haifa og de reiste en helligdom på Karmelberget. Det ble bygget jernbane mellom 1903 og 1905, noe som økte Haifas vekst.

Britisk mandat

rediger
 
Jødiske overlevende fra det nasjonalsosialistiske Tysklands konsentrasjonsleirer ankommer Haifa 15. juli 1945, kun for å bli arrestert av britiske soldater.

Haifa ble frigjort fra osmanene i september 1918 av indisk kavaleri med spyd og sverd som tjenestegjorde i den britiske hæren.[34]

Under det britiske mandatet av Palestina ble Haifa en industriell havneby.[35] Technion ble bygget på denne tiden.[32] I løpet av de neste tiårene økte antallet jøder jevnlig grunnet innflytning særlig fra Europa. Samtidig økte antallet arabere som kom fra landsbyer rundt og fra platået Hauran i Syria. Grunnen til den arabiske innflytningen var hovedsakelig at prisene på jordbruksavlinger hadde falt.[36] Mellom 1922 og 1932 økte de muslimske, jødiske og kristne befolkningene med henholdsvis 217 %, 256 %, og 156 %.[37]

Haifas utvikling skyldes mye de britiske planene om å gjøre byen til en sentral havn og et midtpunkt for utskiping av råolje fra Midtøsten. Britene bygde havnen og raffineringsanlegg, og la således grunnlaget for byens tungindustri. Haifa ble også en av de første byene som ble elektrifisert. Haifas elektriske kraftstasjon åpnet i 1925, noe som også ga økt industrialisering.[38] Det statsdrevne jernbaneselskapet Palestine Railways hadde sitt hovedverksted i Haifa.

Ved 1945 hadde befolkningsfordelingen endret seg til 33 % muslimsk, 20 % kristne, og 47 % jødisk.[39][40] I 1947 var det 70 910 arabere (disse fordelte seg på 41 000 muslimer og 29 910 kristne) og 74 230 jøder i Haifa.[41] Det kristne samfunnet var hovedsakelig tilhørende den greske melkittiske kirke.

FNs delingsplan for Palestina i 1947 hadde fordelt Haifa til den foreslåtte jødiske staten. Den 30. desember 1947 kastet medlemmer av Irgun, en jødisk undergrunnsmilits, bomber på en gruppe arabere i Haifa, drepte seks og skadde 42. Som svar drepte araberne 39 jødiske ansatte ved oljeraffineriet i Haifa.[42] En jødisk milits tok hevn ved å angripe en arabisk landsby. Å kontrollere Haifa var kritisk i den påfølgende arabisk-israelske krig i 1948, ettersom det var den fremste industri- og havnebyen i britisk Palestina.

Britiske tropper i Haifa omgrupperte den 21. april 1948 ved å trekke det meste av styrkene fra byen, men beholdt kontrollen over havneanleggene. To dager senere ble en kombinasjon av lokale og utenlandske styrker angrepet av en jødisk styrke ledet av Moshe Carmel.[42] Operasjonen førte til en stor forskyvning av den arabiske befolkningen i Haifa. Den arabiske flukten fra Haifa var motivert delvis av frykt, men også av ordre fra de arabiske lederne som håpet å paralysere byen ved å etterlate den som en spøkelsesby.[43]

Staten Israel

rediger
 
Oljeraffineriet i Haifa.

Etter den israelske selvstendighetserklæringen og etableringen av staten Israel den 14. mai 1948 ble Haifa inngangsporten for jødisk innflytning til Israel. Etter den arabisk-israelske krig bosatte de jødiske immigrantene seg i nye nabolag, blant dem Kiryat Hayim, Ramot Remez, Ramat Shaul, Kiryat Sprinzak, og Kiryat Eliezer. I 1953 ble det opprettet en plan for byplanlegging for transport og framtidig arkitektonisk formgivning.[44]

I 1959 gjorde en gruppe marokkanske jøder opprør i Wadi Salib ved å hevde at staten diskriminerte dem. Deres krav om «brød og arbeid» var rettet mot statlige institusjoner, Arbeiderpartiet og Histadrut (organisasjon av fagforeninger).[45] Tel Aviv fikk uansett økt status, mens Haifas rolle som regional hovedstad minsket. Åpningen av Ashdod som havn forsterket dette. Også turismen sank da israelske myndigheter vektla Tiberias som et turistsenter.[46]

Fra 1999 til 2003 var det flere palestinske selvmordsangrep i Haifa som førte til drap på 68 sivile. I 2006 ble Haifa rammet av 93 raketter fra Hizbollah, en islamittisk terrororganisasjon i Libanon. Det førte til drap på 11 sivile, og store deler av befolkningen flyktet i den første uken av den andre Libanonkrigen.[47]

Referanser

rediger
  1. ^ List of localities, in Alphabetical order Arkivert 16. august 2016 hos Wayback Machine. Israels statistiske sentralbyrå
  2. ^ «Table 3 - Population of Localities Numbering Above 2,000 Residents and Other Rural Population» (PDF). Israels statistiske sentralbyrå. 30. juni 2010.
  3. ^ a b «Haifa» Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.. Jewish Agency. Arkivert fra originalen Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine. den 26. september 2007.
  4. ^ a b c d «Haifa», Encyclopaedia Judaica, Keter Publishing, Jerusalem, 1972, bind 7, s. 1134-1139
  5. ^ «GavYam» Arkivert 15. april 2008 hos Wayback Machine.. Gav-Yam.co.il.
  6. ^ Cohen, Amiram (25. august 2003): «U.S. Checking Possibility of Pumping Oil from Northern Iraq to Haifa, via Jordan». Haaretz.
  7. ^ UNESCO World Heritage Centre (8. juli 2008): «Three new sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List»
  8. ^ Carmel, Alex (2002): The History of Haifa Under Turkish Rule (på hebraisk, 4. utg.). Haifa: Pardes. ISBN 965-7171-05-9. s. 14
  9. ^ Amit-Kokhavi, Hanah (2006): «Haifa—sea and mountain, Arab past and Jewish present, as reflected by four writers». Israel Studies 2: 142–167.
  10. ^ a b «The Arab Population of Israel 2003» Arkivert 1. desember 2007 hos Wayback Machine. (PDF). Israels statistiske sentralbyrå.
  11. ^ Faier, Elizabeth (2005): Organizations, Gender, and the Culture of Palestinian Activism in Haifa, Israel: fieldwork and Palestinians in Israel New venues: nongovernmental organizations and social change Activism: support, conflict, and ideas Two tales of a city: history, space, and identity Honor, land, and protest ... Routledge, ISBN 0-415-94951-3
  12. ^ «Haifa: Greatest business potential». Israel Business, Ynetnews. 20. juni 1995.
  13. ^ «Is Haifa Ageing?». Central Bureau of Statistics, Statistical Abstract of Israel, no. 56, 2005. Urbaneconomics.blogspot.com. 6. desember 2006.
  14. ^ «Haifa». Jewish Virtual Library.
  15. ^ Vilnay, Zev (1970): Haifa, The Guide to Israel, Jerusalem, s. 382
  16. ^ «Two Tombstones from Zoar in the Hecht Museum Collection» Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine. (PDF). Universitetet i Haifa
  17. ^ a b Nettbibelen: Første Kongebok 19:9
  18. ^ "Kishon". HighBeam Encyclopedia (Colombia Encyclopedia).
  19. ^ «The Cave of Elijah», Haifa
  20. ^ Negev, Avraham; Gibson, Shimon (1. juli 2005): Archaeological encyclopedia of the Holy Land (4. rev. utg.). Continuum International Publishing Group. ISBN 9780826485717. s. 213
  21. ^ Bosworth, Clifford Edmund (2007): Historic cities of the Islamic world (illu. utg.). BRILL. ISBN 9789004153882. s. 149–151.
  22. ^ Grabois, Aryeh (mars 1985): «Haifa and Its Settlement in the Middle Ages» i: Shiller, Eli; Ben-Artzi, Yossi: Ariel: Haifa and Its Sites (hebraisk) (37-39): 48–49.
  23. ^ Carmel, Alex (2002): The History of Haifa Under Turkish Rule, s. 17
  24. ^ Lane-Poole, Stanley (1906): The Story of Cairo, s. 219.
  25. ^ «Origins of the Carmelites» Arkivert 10. mai 2013 hos Wayback Machine.. Carmelite.org.uk.
  26. ^ «Stella Maris Lighthouse, Church and Carmelite Monastery» Arkivert 10. mai 2013 hos Wayback Machine.. Frommers.
  27. ^ «Haifa in the Middle Ages». Tour-Haifa.co.il.
  28. ^ Wolf-Dieter Hütteroth & Abdulfattah, Kamal (1977): Historical Geography of Palestine, Transjordan and Southern Syria in the Late 16th Century. Erlanger Geographische Arbeiten, Sonderband 5. Erlangen, Germany: Vorstand der Fränkischen Geographischen Gesellschaft. s. 158.
  29. ^ a b Seikaly, May (2002): Haifa: Transformation of an Arab Society 1918-1939 (opptr.). I.B.Tauris. ISBN 9781860645563, s. 15.
  30. ^ Yazbak, Mahmud (1998): Haifa in the Late Ottoman Period, 1864-1914: A Muslim Town in Transition, BRILL, ISBN 90-04-11051-8, s 14
  31. ^ «Haifa during the British Mandate Period». Tour-Haifa.co.il.
  32. ^ a b «Modern Haifa». Tour-Haifa.co.il.
  33. ^ «Templers». Universitetet i Haifa. Arkivert fra originalen den 1. juli 2007.
  34. ^ Eyadat, Fadi (24. september 2010): «On Haifa Day India salutes World War I troops». Haaretz.com.
  35. ^ Dumper, Michael; Stanley, Bruce E. (2007): Cities of the Middle East and North Africa: A Historical Encyclopedia, ABC-CLIO, s. 161
  36. ^ Schulze, Reinhard (2002): A modern history of the Islamic world, New York University Press, s. 98.
  37. ^ Barron, J. B., red. (1923): Palestine: Report and General Abstracts of the Census of 1922. Government of Palestine. Tabell XI.; Mills, E., red. (1932): Census of Palestine 1931. Population of Villages, Towns and Administrative Areas. Jerusalem: Government of Palestine. s. 91.
  38. ^ Shamir, Ronen (2013): Current Flow: The Electrification of Palestine. Stanford: Stanford University Press
  39. ^ Tillegg for en undersøkelse av Palestina (s. 12–13) som ble forberedt av Det britiske mandatet for Forente nasjoner i 1946–47.
  40. ^ «Haifa Municipality - Nettstedet Aliya» Arkivert 12. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Haifa.muni.il.
  41. ^ Befolkningsspredning per distrikt 1946 Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine., tillegg for en undersøkelse av Palestina, FN.
  42. ^ a b «Timeline: Israel War of Independence»
  43. ^ Time Magazine den 3. mai 1948: «The mass evacuation, prompted partly by fear, partly by orders of Arab leaders, left the Arab quarter of Haifa a ghost city ... By withdrawing Arab workers their leaders hoped to paralyze Haifa.»
  44. ^ «History since Independence». Haifa Municipality.
  45. ^ Am Johal (18. august 2004): «Sifting Through the Ruins: Historic Wadi Salib Under Pressure» Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine., Media Monitors Network.
  46. ^ Kellerman, Aharon (1993): Society and Settlement: Jewish Land of Israel in the Twentieth Century, SUNY Press, ISBN 0-7914-1295-4, s. 236
  47. ^ «In focus: Haifa». BBC News. 6. september 2006

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Haifa&oldid=24592741»