Gullsjakal

art av rovpattedyr

Gullsjakal (Canis aureus) er et mindre mellomstort ulvelignende rovpattedyr (Carnivora) i hundefamilien (Canidae). Arten er også kjent som vanlig sjakal, europeisk sjakal og asiatisk sjakal med mer. Den ble regnet som én av tre kjente arter med sjakaler, men nyere forskning har vist at gullsjakalen er mye nærmere beslektet med ulv, prærieulv og tamhund enn de de egentlige sjakalene i slekten Lupulella; stripesjakal (L. adustus) og svartryggsjakal (L. mesomelas). Tidligere ble dessuten gullsjakal og gullulv (C. anthus) regnet til samme art, men de ble nylig delt i to arter.[3]. Gullsjakal ble dokumentert i Norge i 2019. Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig,[2] selv om den tidvis jaktes på av både mennesker, ulv og leopard.

Gullsjakal
Indisk gullsjakal (C. a. indicus)
Indisk gullsjakal (C. a. indicus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis aureus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: gullsjakal,
eurasisk gullsjakal
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovpattedyr
Familie: Hundefamilien
Slekt: Canis
IUCNs rødliste: [1][2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Gullsjakal
Gullsjakalens utbredelse sprer seg nordover og vestover, og arten har nådd Finnmark via Finland.
Kartet viser artens normale utbredelse.
Underarter:
  • Se underarter

BeskrivelseRediger

 
Europeisk gullsjakal
 
Gullsjakal, uekte albino.
 
Poteavtrykket er spesielt, her er framlabbene
 
Syrisk gullsjakal
 
srilankisk gullsjakal

Gullsjakalen er svært vanlig, men det er altså ikke en nær slektnig av de ekte afrikanske sjakalene. Den minner om svært liten ulv (Canis lupus) eller en liten prærieulv (C. latrans), men den er mindre enn begge disse. Arten er slank og har en langbent og langstrakt kroppsbygning. Kroppslengden (snutespiss til halerot) utgjør normalt (60–106 cm (typisk 70–85 cm) og skulderhøyden ligger rundt cirka 38–50 cm. Halen utgjør i tillegg cirka 25 cm og vekten ligger normalt rundt 5,4–13 kg, avhengig av kjønn og utbredelse.[4] De nordlige typene blir normalt større enn de sørlige, og arten er kun marginalt større enn en rødrev (Vulpes vulpes).

Pelsen er ganske grov og typisk orange eller gyllen med en hvit markering på halsen. Noen steder blir den nærmest sølvfarget over ryggen. Lysere i buken (nærmest hvit eller blekgul). Haletippen er alltid sort. Pelsen blir gjerne noe mørkere i vinterhalvåret. Både albinisme og melanisme er kjent. Det første tilfellet av sorte individer ble dokumentert mot slutten av 2012.[5] Det er også forskjeller i utfarging mellom de ulike variantene.

I fangenskap kan den bli opptil 16 år gammel, men i vill tilstand er levealderen normalt maksimum 13 år (typisk 8–9 år). Arten kan reprodusere med andre arter i slekten Canis, herunder både ulv og tamhund.[6]

UtbredelseRediger

Gullsjakalen har størst utbredelse av de tre sjakalartene. Paleontologiske data antyder at arten ikke fantes i Europa under pleistocen, og at den mest sannsynlig koloniserte dette kontinentet under tidlig holocen.[7]

Arten finnes i hovedsak i Eurasia, tidligere fra Italia via Balkan og Tyrkia i vest, via Midtøsten og østover til India, Burma og Thailand i øst. I Afrika er utbredelsen usikker, etter at gullsjakal og gullulv ble delt i to selvstendige arter. Gullsjakalen kan imidlertid finnes i det nordligste Afrika, i landområdene nord for Sahara. Dette er imidlertid ikke bekreftet.

Hvor tallrike de ulike populasjonene er vet ingen, men totalbestanden er økende. På det indiske subkontinentet anslo forskere i 2004 at arten talte omkring 80 000 individer,[1] mens den europeiske populasjonen i 2016 ble estimert til omkring 70 000 individer.[2]

Gullsjakalen står oppført på CITES liste III i India.[1] Det er ellers kjent at den er nasjonalt beskyttet i Albania, Tyskland, Italia, Nord-Makedonia, Polen og Sveits.[7]

Utbredelsen ekspandererRediger

I senere år har forskerne registrert at europeisk gullsjakal er i ferd med å ekspandere utbredelsesområdet sitt. Dette er den fysisk største av underartene,[4] men den veier allikevel ikke mer enn cirka 6,5–13 kg (hannen typisk 10–13 kg, tispen cirka 6,5–7,8 kg).[4] Først i en bølge på 1950-tallet, deretter i en ny bølge på 1980-tallet. Siden har ekspansjonen fortsatt nordover og vestover i Europa. Arten er blant annet registrert i Sveits, Tyskland, Polen, nord i Ukraina, Hviterussland og i Baltikum (Estland (2015), Latvia (2013), og Litauen (2011)). Genetiske studier av sjakaler på Baltikum avslører en opprinnelse fra både Kaukasus og det sørøstre Europa, noe som styrker teoriene om naturlig spredning.[8] Finske forskere antar, at det bare er et tidsspørsmål før arten inntar Finland, trolig via Karelen.[9] Det hevdes dessuten at den kan klare å ta seg til Sverige via Danmark.[10] Om arten etablerer seg i Finland ligger også veien åpen til Sverige og Norge.

I september 2019 og juli 2020 ble gullsjakal dokumentert i Norge med bilder tatt ved Lakselv i Finnmark.[11][6] I september 2015 ble en død gullsjakal funnet i Jylland i Danmark.[12] Naturfotografen Carsten Clausen fotograferte dessuten gullsjakal ved Lille Vildmose i HimmerlandNord-Jylland sommeren 2016.[13] Tidlig samme året ble det også registrert gullsjakal i Veluwe naturreservat i Nederland, og året etter ble arten også observert i Haute-Savoie i Frankrike.[2] 26. juli 2019 melder Svenska Yle at en gullsjakal har blitt observert og fotografert (av Jarmo Korhonen fra Kuopio) i Rautavaara i det sentrale Finland.[14] Hendelsen ble først rapportert av avisen Karjalainen i Joensuu den 25. juli.[15] Bildet ble sendt til Naturresursinstitutet (Luke), som bekrefter at det er en gullsjakal. Forskerne tror det kan være samme dyr som tidligere ble observert i Eno.[14]

BeskyttelseRediger

Det er uklart hvor stor utbredelse arten kan ha hatt tidligere, men arter som sprer seg naturlig er per definisjon ikke fremmed arter.[8] Gullsjakalen beskyttes derfor automatisk av både EUs habitatdirektiv (Annex V) og Bernkonvensjonen, selv om den ikke tidligere fantes i disse nye områdene.[7][8] Det betyr at arten også vil være beskyttet om den tar seg til Sverige, selv om den er aldri så uønsket. Det er imidlertid uklart om norske myndigheter vil føle seg like bundet, siden Bernkonvensjonen (som Norge har ratifisert) ikke har like sterke føringer som EUs habitatdirektiv. Seniorrådgiver i Miljødirektoratet, Erik Lund, har ytret ønske om å skyte individet som dukket opp i Lakselv, men seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), John Linnell, mener det ligger mye symbolikk bak det å skulle automatisk felle en ny art på autopilot når den dukker opp og at forvaltningen burde ta en nærmere kikk på sin praksis omkring dette spørsmålet.[6]

HabitatRediger

Gullsjakalen er svært tilpasningsdyktig og trives i en rekke ulike habitat, fra ørken og tørt landskap med spredte trær, savanner og stepper med kort gress, til eviggrønn skog, mangrove, dyrket mark og urbane strøk. Normalt finnes de i høyder under 2 000 moh., men nylig ble det observert gullsjakaler (trolig en forveksling med gullulv, siden disse ble regnet til samme art på den tiden) i over 3 800 m høyde i Balefjellene i Etiopia.[16]

AtferdRediger

Selv om gullsjakalen av utseende kan ligne ulv har arten en annen sosial atferd. Som ulv danner den livslange parforhold og lever i monogami. Ungene blir imidlertid raskere voksne og blir ikke like lenge hos foreldrene og utgjør derved ikke noen større flokk slik som er vanlig hos ulv. Parene hevder revir, som i størrelse normalt utgjør omkring 0,5–2,5 km², adskillig mindre enn et ulverevir. Størrelsen på reviret vil imidlertid være avhengig av tilgangen på mat, men både begge kjønn deltar i forsvaret av territoriet. Arten er døgnaktiv, men i områder med mange mennesker kan den være nærmest totalt nattaktiv. Arten er svært tilpasningsdyktig og både størelsen på revir og oppbygging av flokken vil variere avhengig av nærhet til mennesker. Arten graver ut huler eller søker inn i bergsprekker og lignende for å få ly for andre rovdyr. De overtar også hi etter andre dyr. Arten kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder.

MatvanerRediger

Gullsjakalen har et opportunistisk levesett og jakter både solitært, parvis og i små familiegrupper, bestående av nære familiemedlemmer (typisk fjorårskull). Foreldrene lever normalt ikke sammen med disse. Om det er rikelig tilgang på mat er det kjent at arten kan danne løselige flokker på opp mot 20 dyr. Som predator fyller den en nisje mellom ulv og rev. Mange steder vil arten derfor konkurrere med rødrev og grevling (Meles meles) om maten. Mest suksessfull er den når den jakter parvis eller i gruppe, men den er også en utpreget snylter og renovatør, som også leter etter mat på søppelplasser og lignende.

Arten jakter sjelden på større dyr, men er ofte å se i nærheten av andre, større rovpattedyr når disse jakter store dyr. Og byr sjansen seg stjeler sjakalen mat fra både løver, leoparder, hyener og andre rovpattedyr.

Gullsjakalen er tilnærmet alteter og den eter åtsel. En normal diett består av cirka 54 % kjøtt og 46 % planteføde. På menyen står blant annet smågnagere, fugler (inkludert tamme gjess og høns) og fugleegg, reptiler, amfibier, fisk, insekter, frukt og bær samt bufe i form av lam og killing.

ReproduksjonRediger

Paringssesongen varierer fra område til område. Tispene går drektige i cirka 9 uker (63 dager) og føder normalt 3–6 valper, som veier cirka 200–250 g når de blir født. Tispen ammer valpene i cirka 8–10 uker, men begge foreldrene bidrar med å passe valpene. Om en av foreldrene skulle dø, er det imidlertid lite sannsynlig at kullet vil leve opp.

Gullsjakalen kan hybridisere med både ulv og tamhund.[7]

KlassifiseringRediger

En studie fra 2011 (publisert 2012-08-10) bekrefter afrikansk ulv som en unik, urgammel linje med ulv, men reiser samtidig spørsmål om gullsjakalens klassifisering som sjakal på det afrikanske kontinentet.[17] Som fylogenien nedenfor viser, er gullsjakalen nærmere beslektet med tamhund, ulv og prærieulv enn de to andre sjakalene. 30. juli 2015 bekrefter en ny og langt mer omfattende studie at alle gullsjakaler i Afrika tilhører en ny og hittil uoppdaget ulveart, helt separat fra gullsjakaler i Eurasia.[3]

FylogeniRediger

Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015).[8] Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en selvstendig slekt.





stripesjakal  



svartryggsjakal  







1,9 mya
1,3 mya



tamhund/dingo  



ulv  




prærieulv  




gullulv  




gullsjakal  




etiopisk ulv  




asiatisk villhund  





afrikansk villhund  






InndelingRediger

 
Gullulv (C. lupaster) er skilt ut som en selvstendig art.

En rekke lokale varianter har gjennom årene blitt beskrevet, men det er lite sannsynlig at alle kan kalles underarter.

W. W. Ferguson argumenterte i 1981 for å omklassifisere underarten egyptisk sjakal som en liten ørkenulv, men fikk ikke støtte for sitt syn.[18] Denne underarten er betydelig større enn andre underarter av Canis aureus, men klart mindre enn for eksempel arabisk ulv (Canis lupus arabs). Han grunnga sin argumentasjon på forskjeller i kraniet, kjeven og dentale målinger.[19]

En genetisk studie, gjort ved University of Leeds i England i 2003, sammenlignet innsamlet materiale fra sjakaler i Egypt og Syria, samt materiale fra ulver i Saudi-Arabia og Oman[20]. Studien konkluderte med at klassifiseringen av lupaster som en sjakal trolig var riktig, til tross for at forskningsgrunnlaget var begrenset.

En studie fra 2010 viste imidlertid at C. a. lupaster (egyptisk sjakal) ikke var en sjakal, men trolig en ukjent og urgammel linje av ulv (Canis lupus).[21] Den er derfor reklassifisert under navnet afrikansk ulv (C. lupus lupaster)[21]. Studien førte til nye undersøkelser av sjakalene i Afrika, som støtter en omklassifisering og reiser spørsmål om hvorvidt gullsjakaler i Afrika i det hele tatt er sjakaler.[17]

30. juli 2015 lanserer en gruppe forskere (Koepfli m. fl., 2015[3]) en større studie av gullsjakalen. Studien viser at afrikanske gullsjakaler og eurasiske gullsjakaler er to distinkte arter, hvorav den afrikanske viser seg å være en hittil ukjent ulveart.[3] Koepfli har foreslått å gi den navnet african golden wolf (på norsk kanskje gullulv eller afrikansk gullulv) og det vitenskapelige navnet Canis anthus. Studien er omfattende og har mottatt støtte fra flere kjente forskere, senest i en studie av marokkanske individer.[22] Gullulven er generelt noe større enn gullsjakalen. Studien viser at linjene som førte fram til gullulv og ulv/prærieulv skilte lag for omkring 1,3 millioner (1,0 – 1,7 millioner) år siden.[3]

Inndelingen følger «Princeton Field Guides – Canids of the World».[4]

Treliste
  • Canis aureus, gullsjakal
    • C. a. aureus, (nominatformen) persisk gullsjakal
    • C. a. moreoticus, europeisk gullsjakal, Europa, Lilleasia og Kaukasus
    • C. a. syriacus, syrisk gullsjakal
    • C. a. indicus, indisk gullsjakal
    • C. a. naria, srilankisk gullsjakal
    • C. a. cruesemanni, indokinesisk gullsjakal

Tidligere trodde man at gullsjakalen også var spredd i et antall underarter på det afrikanske kontinentet, men disse er nå reklassifisert som gullulv. Antallet underarter er dessuten redusert til kun tre.[4]

Treliste
  • Canis lupaster, gullulv
    • C. l. lupaster, nordafrikansk gullulv
    • C. l. anthus, vestafrikansk gullulv
    • C. l. bea, østafrikansk gullulv

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Jhala, Y. & Moehlman, P.D. 2008. Canis aureus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.2. Besøkt 2015-07-14
  2. ^ a b c d Hoffmann, M., Arnold, J., Duckworth, J.W., Jhala, Y., Kamler, J.F. & Krofel, M. 2018. Canis aureus. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T118264161A46194820. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T118264161A46194820.en. Downloaded on 27 July 2019.
  3. ^ a b c d e Koepfli et al., Genome-wide Evidence Reveals that African and Eurasian Golden Jackals Are Distinct Species, Current Biology (2015), http://dx.doi.org/10.1016/j.cub.2015.06.060 Besøkt 2015-08-01
  4. ^ a b c d e José R. Castelló (2018) Princeton Field Guides – Canids of the World. p. 132–143. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-17685-7
  5. ^ Hüseyin Ambarli and C. Can Bilgin. (2013). First record of a melanistic golden jackal (Canis aureus, Canidae) from Turkey. Mammalia. Volume 77, Issue 2, Pages 219–222, ISSN (Online) 1864-1547, ISSN (Print) 0025-1461, DOI: 10.1515/mammalia-2012-0009, December 2012. Besøkt 2013-09-05
  6. ^ a b c Henriksen, Christer Andre (24. februar 2021). «Gullsjakal sett for første gang i Norge». NRK. Besøkt 24. februar 2021. 
  7. ^ a b c d A. Trouwborst, M. Krofel & J.D.C. Linnell. 2015-06-27. Legal Implications of Range Expansions in a Terrestrial Carnivore: The Case of the Golden Jackal (Canis aureus) in Europe. Biodivers Conserv (2015) 24: 2593. doi:10.1007/s10531-015-0948-y. Besøkt 2015-07-13
  8. ^ a b c d Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236
  9. ^ Laura Hiisivuori (2016). Jackals at the Door. Environment & Science, 24.08.2016. Besøkt 2017-02-11
  10. ^ Ovidiu Banea (2015). What about golden jackals in southern parts of Sweden and Finland? Another dispersal strategy of the golden jackal to the Baltic Sea Coast, Denmark and Germany. E-Bulletin GOJAGE DOI: 10.13140/RG.2.1.3052.8487
  11. ^ Linnell, John D. C.; Odden, John; Kindberg, Jonas (2021). Første bekreftede observasjon av gullsjakal i Norge. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISBN 978-82-426-4759-7. 
  12. ^ Søren Bjørn-Hansen (2015). Nyt rovdyr fundet i Danmark: Guldsjakal dræbt i Jylland. DR.dk. Besøkt 10. september 2015
  13. ^ «Vild sjakal fotograferet i Nordjylland». avisen.dk. Ritzau. 8. august 2016. Besøkt 9. august 2016. 
  14. ^ a b Felix Fortelius (2019) Finlands första schakal har observerats i Rautavaara – europeiska forskare bekräftar iakttagelsen. Svenska Yle, 26. juli 2019. Besøkt 2019-07-27.
  15. ^ Arttu Koistinen (2019) Tutkija vahvistaa: Suomen ensimmäinen sakaalihavainto Rautavaaralla – yksilö on todennäköisesti sama, joka oli Enossa – kuvat. Karjalainen, 25.7.2019. Besøkt 2019-07-27.
  16. ^ Sillero-Zubiri, C. 1996. «Records of honey badger, Mellivora capensis, in Afroalpine habitat, above 4,000 m.» Mammalia 60:323-325.
  17. ^ a b Gaubert P, Bloch C, Benyacoub S, Abdelhamid A, Pagani P, et al. (2012) Reviving the African Wolf Canis lupus lupaster in North and West Africa: A Mitochondrial Lineage Ranging More than 6,000 km Wide. PLoS ONE 7(8): e42740. doi:10.1371/journal.pone.0042740
  18. ^ Ferguson, W. W. 1981. The systematic position of Canis aureus lupaster (Carnivora: Canidae) and the occurrence of Canis lupus in North Africa, Egypt and Sinai. Mammalia 45:459 465.
  19. ^ Tiwari, J.K. and Sillero-Zubiri, C. 2004. Unidentified canid in the Danakil desert of Eritrea, Horn of Africa Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.. Canid News 7.5
  20. ^ Nassef M (2003) The Ecology and Evolution of the golden jackal (Canis aureus) Investigating a cryptid species. Master thesis. The university of Leeds.
  21. ^ a b Rueness EK, Asmyhr MG, Sillero-Zubiri C, Macdonald DW, Bekele A, et al. (2011) The Cryptic African Wolf: Canis aureus lupaster Is Not a Golden Jackal and Is Not Endemic to Egypt. PLoS ONE 6(1): e16385. doi:10.1371/journal.pone.0016385
  22. ^ Urios Moliner V, Donat-Torres MP, Ramírez Castillo CA, Monroy-Vilchis O, Rguibi Idrissi H. (2016) The analysis of the canid mitochondrial genome studied in Morocco shows that it is neither wolf (Canis lupus) nor Eurasian jackal (Canis aureus) PeerJ PrePrints 4:e1763v1 https://doi.org/10.7287/peerj.preprints.1763v1

Eksterne lenkerRediger