Gråspurv

art i spurvefamilien

Gråspurv (Passer domesticus) eller spurv er en art i spurvefamilien, og én av 28 arter i den tallrike slekten Passer.[2] Arten er naturlig utbredt i Den gamle verden, men også introdusert til flere nye områder utenfor sin naturlige utbredelse. Som følge av dette er den i dag verdens mest utbredte fugleart.

Gråspurv
Hann i hekkedrakt (nominatformen)
Hann i hekkedrakt (nominatformen)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Passer domesticus
(Linnaeus, 1758)
Fringilla domestica
Norsk(e) navn: gråspurv,
spurv
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Spurvefamilien
Slekt: Passer
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gråspurv

Den globale bestanden av gråspurv blir av Birds of the World anslått til cirka 500 millioner par.[3] Det regnes med 12 underarter,[3] hvorav nominatformen (P. d. domesticus) har størst utbredelse. Den finnes blant annet i det meste av Europa, inkludert i Skandinavia og store deler av Russland.

TaksonomiRediger

 
Hann i vinterdrakt (nominatformen)

Arten danner, sammen med romerspurv (P. italiae) og middelhavsspurv (P. hispaniolensis), en såkalt superart.[4] Romerspurven er ifølge en norsk studie et resultat av hybridisering mellom de to andre artene.[5] [6]

Underartene varierer for det meste i fargenyanser og størrelse. De to rasene domesticus og indicus har blitt hevdet å tilhøre hver sin klade, med basis i at raser under indicus ikke parer seg med raser fra domesticus. Dette medfører imidlertid ikke riktighet, i det indicus hybridiserer med persicus, som med en inndeling i to klader klart ville tilhøre domesticus. Mer forskning må derfor til før dette spørsmålet kan avklares.[3]

BiologiRediger

BeskrivelseRediger

Gråspurven, som har flere lokale navn, ligner mye på den nært beslektede pilfinken (P. montanus), som den ofte også forveksles med. Pilfinken skiller seg imidlertid fra gråspurven gjennom å ha en svart flekk på et lysegrått kinn, og begge kjønn like.

Arten er en kraftig og litt lubben spurv. Den er noe større enn pilfink og preges særlig av sitt store hode og det kraftige, kjegleformede nebbet. Gråspurven blir cirka 15–17 cm lang og veier typisk 27–29 g.[3] Vingene er cirka 71–82 mm lange og vingespennet cirka 21–26 cm. Hannen blir noe større enn hunnen.[3]

Hanner og hunner er like store, men fjærdrakten er forskjellig, i motsetning til hos pilfinken. Hannen har sterkere kontraster i fjærdrakten enn hunnen. Den voksne hannen har grå isse, sjokoladebrun nakke og hodesider, svart eller mørkegrå strupe samt svart hakelapp som strekker seg ned på øvre del av brystet. På høsten, etter rugingen, er hakelappen dekket av lyse fjær og den helsvarte hakelappen kommer ikke fram før på vårkanten på grunn av slitasje på fjærene. Kinnene og undersiden er grå til hvitaktig, avhengig av underarten (se bilde), mens toppen er brun med langsgående mørke striper. Om vinteren har den tydelig blekere fjærdrakt og betydelig mindre svart på brystet.

Hunnen er farget i rustbrun og lyst grått med beigegrått bryst og gråbrunt hode, og mangler hannens brune nakke og svarte strupeflekk. Oversiden er lys gråbrun, ryggen stripet i svartbrunt og gulbrunt. Det gråbrune hodet har en tydelig lys strek fra øynene og bak. Nebbet er gulaktig, men skifter farge til svartgrå i hekketiden.

AtferdRediger

Gråspurven er en svært vanlig art i Skandinavia, der den ofte flokker seg i busker og småtrær. Om tilgangen på føde er god, kan flokkene telle flere hundre individer. Arten regnes som en standfuglart, med svært stasjonær tilholdsatferd. Fuglene er selskapelige og generelt uredde for mennesker, men vaktsomme. Den er ofte å finne i fjøs og kraftfórlagre.

Arten er meget tilpasningsdyktig når det gjelder å skaffe seg mat. Den eter for det meste frø, både ville og kultiverte; inkludert mais, havre, hvete, sorghum og ugressfrø; også insekter og andre små leddyr i hekkesesongen. Annet plantemateriale inkluderer frukt, knopper og bær. Er imidlertid en fullstendig opportunist og eter også et veldig bredt utvalg av annen mat, inkludert små frosker, små bløtdyr og krepsdyr på strandlinjen, samt et bredt utvalg av husholdningsavfall. Frø leter den hovedsakelig etter på bakken. Om vinteren er den en hyppig gjest på fuglebrettet.[3]

HekkingRediger

 
Egg etter nominatformen
 
Eldre unge

Gråspurven hekker i nærheten av mennesker. Reiret plasseres ofte under takskjegg, loftsrom, hull i vegger eller på låver. Den kan også bygge i forlatte svarttrostreder, eller kaste ut en taksvale fra redet sitt. Den legger 3–7 egg, og det er vanlig med 2–4 kull. Under gode forhold har man observert at gråspurven legger opptil 7 kull. Etter 11–14 dager kommer ungene ut av eggene, og de forlater redet etter 14–16 dager.

BevegelsesmønsterRediger

På bakken hopper arten rundt.[3] Gange blir sjeldent observert og bare hos gamle individer. Den kan også svømme, om den blir tvunget til det.[3] Flukten er hurtig og rett med omkring 13 vingeslag i sekundet,[3] relativt lavt og vanligvis bare fra oppgjøret til et tre eller en busk. De kan da oppnå hastigheter på opptil 60 km/t,[trenger referanse] men gjennomsnittsfarten ligger rundt 45,5 km/t (29–55 km/t).[3] Distanseflygingen er bølgeformet med et fallende glidemønster. Flukten har likevel mindre opp- og nedturer enn andre spurvefugler.

UtbredelseRediger

Arten er naturlig utbredt i Den gamle verden, men den er også introdusert til Nord-Amerika, det sørlige Sør-Amerika, det sørlige Afrika og til det østre Australia og New Zealand, og på disse stedene har arten siden hatt omfattende spredning.

InndelingRediger

Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[2] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[7][8] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ BirdLife International 2014. Passer domesticus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. http://www.iucnredlist.org/details/22718174/0 Besøkt 2015-03-08
  2. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Old World Sparrows (Passeridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.passer4.01
  3. ^ a b c d e f g h i j Lowther, P. E. and C. L. Cink (2020). House Sparrow (Passer domesticus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.houspa.01
  4. ^ Summers-Smith, D., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2016). Sparrow (Passer domesticus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ Hermansen JS, Sæther SA, Elgvin TO, Borge T, Hjelle E, Sætre G-P. 2011. Hybrid speciation in sparrows I: phenotypic intermediacy, genetic admixture and barriers to gene flow. Mol Ecol 20: 3812-3822.
  6. ^ Elgvin TO, Hermansen JS, Fijarczyk A, Bonnet T, Borge T, Sæther SA, Voje KL, Sætre G-P. Hybrid speciation in sparrows II: a role for sex chromosomes? Mol Ecol 20: 3823-3837.
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenkerRediger