Åpne hovedmenyen
Fiskeørn
P. h. carolinensis
P. h. carolinensis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pandion haliaetus
Linnaeus, 1758
Pandionidae
Norsk(e) navn: fiskeørn,
fiskejo,
fiskefalk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Fiskeørnfamilien
IUCNs rødliste:
livskraftig
Nasjonal rødliste (Norge): [1]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: ved kysten
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Fiskeørn
Utbredelsesområde
Underarter:

Fiskeørn (Pandion haliaetus) er eneste art i fiskeørnfamilien (Pandionidae). Den er også kjent som fiskejo og fiskefalk. Det er en stor haukefugl og trekkfugl. Arten ble totalfredet i Norge i 1962.

Innhold

TaksonomiRediger

 
Østlig fiskeørn (P. h. cristatus)

Fiskeørn tilhører slekten Pandion og blir av og til inkludert i haukefamilien (Accipitridae), men da i den selvstendige underfamilien Pandioninae. I dag hersker det imidlertid stor enighet om at denne fuglen er så fjernt beslektet med andre haukefugler at den plasseres i sin egen familie – Pandionidae. Både familien og slekten regnes i øyeblikket som monotypiske, men østlig fiskeørn (P. h. cristatus) har (med bakgrunn i genetikk[2]) blitt foreslått som en selvstendig art.[3] Det trengs imidlertid mer forskning før dette kan avklares.[4]

BeskrivelseRediger

Fiskeørnen blir omkring 55–58 cm lang.[4] Hannen veier cirka 990–1 800 g, mens hunnen er større og veier cirka 1 200–2 050 g.[4] Vingespennet måler cirka 127–174 cm, avhengig av kjønn.[4] Den fysisk største av underartene er ssp.carolinensis, mens ssp. cristatus regnes som den minste (fordi den har kortere vinger enn ssp. ridgwayi).[4]

Fjærdrakten er hvit og brun. Hodet, framhalsen, brystet og buken er i hovedsak hvit, mens oversiden ellers i hovedsak er brun. På overbrystet har arten små brune spetter, som kommer mest til uttrykk hos hunner. Vingene er brune på oversiden og hvite med brune spetter på undersiden. Det hvite hodet har et relativt begrenset og kort nebb som er gråsort i fargen. Øyne har gul iris og ei karakteristisk mørk brun stripe som renner fra bakkant av nebbet og gjennom øynene og videre bakover og ned i nakken. Denne stripen varierer i intensitet mellom underartene og er mest framtredende hos nominatformen – ssp. haliaetus, som er brun i nakken. De andre underartene er mer hvite i nakken, ispedd brune spetter, og har ei mindre framtredende stripe. Også de undere ekstremitetene er hvite, men klørne på tærne er sorte. Vingene har mørke flekker under vingeknoklene.[4]

InndelingRediger

Inndelingen av fiskeørn følger HBW Alive og er i henhold til Poole, Kirwan, Christie & Marks (2019).[4]

Treliste

UtbredelseRediger

 
Vestlig fiskeørn (P. h. haliaetus)

Fiskeørnen hekker i alle verdensdeler, bortsett fra Antarktis og Sør-Amerika. Det er fire anerkjente underarter. Stamformen (P. h. haliaetus) hekker i deler av Europa og Sibir. P. h. carolinensis hekker i Nord-Amerika og deler av Karibia. P. h. cristatus hekker i kyststrøk i Australia og det sørlige Asia. P. h. ridgwayi hekker i Karibien, fra Cuba og Bahamas til det sørøstre Mexico og Belize.[5]

I Norge hekker den først og fremst Østafjells, og i Finnmark. Over halvparten av den europeiske bestanden hekker i Sverige (cirka 2000 par) og Finland (cirka 1000 par).[6]

I 1930- og 1940-årene var den norske bestanden nesten borte. Den ble totalfredet i 1962 og i 1990 ble bestanden anslått til cirka 150–200 hekkende par i Norge.[7] Norske fugler trekker til middelhavsområdet og tropisk Vest-Afrika.

Arten er oppført som nær truet (NT) i Norsk rødliste for arter 2015. Isolert sett er arten sårbar (VU) i Norge, men trusselen ble justert ned, fordi det går bra med den i nabolandene – og man anser at den vil kunne innvandre derfra om den skulle bli borte i Norge.[8]

AtferdRediger

Arten regnes mer eller mindre som en standfugl på lave breddegrader, men på høye trekker den mot lavere breddegrader omkring ekvator om vinteren.[4]

Fiskeørna lever nesten utelukkende av fisk som den fanger på grunt vann, vesentlig karpefisker, gjedde og abbor med en vekt på 150–300 g[4] (opptil 2 kg er kjent[9]). Arten jakter mer på 10–30 meters høyde (5–75 m i sin helhet) og fanger fisk med klørne, etter et kort stup.[9] Den stiller seg av og til på flaksende vinger mens den speider etter fisk.

ForplantningRediger

Fiskeørnen bygger vanligvis kvistreir helt i toppen av en stor, glattstammet furu. Hunnen legger 2–4 hvite egg med rødbrune flekker. Rugetiden er 35–38 døgn. Ungene er flygedyktige etter 8–10 uker, i Sør-Norge rundt 25. juli, i Finnmark omkring 15. august. Den hekker helt nær vann.

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 18. november 2015. Besøkt 27. januar 2019. 
  2. ^ Wink, M., Sauer-Gürth, H. & Witt, H.H. (2004) Phylogenetic differentiation of the Osprey Pandion haliaetus inferred from the nucleotide sequences of the mitochondrial cytochrome b gene. Pp. 511–516 in: Chancellor, R.D. & Meyburg, B.U. eds. (2004). Raptors Worldwide. Proceedings of the VI World Conference on Birds of Prey and Owls, Budapest, Hungary, 18–23 May 2003. WWGBP & MME/BirdLife Hungary, Berlin & Budapest.
  3. ^ Christidis, L. & Boles, W.E. (2008) Systematics and Taxonomy of Australian Birds. CSIRO Publishing, Melbourne. ISBN 9780643065116
  4. ^ a b c d e f g h i Poole, A.F., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Marks, J.S. (2019). Osprey (Pandion haliaetus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52947 on 28 January 2019).
  5. ^ Poole, A.F., Bierregaard, R.O. and Martell, M.S. (2002) Osprey (Pandion haliaetus), The Birds of North America Online. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca.
  6. ^ Kroglund, R.T., Spidsø, T.K., Nicolaisen, P.I. og Hafstad, I. 2011. Bestandsutvikling for fiskeørn (Pandion haliaetus) i Nord-Trøndelag fra 2005 til 2010. HiNT-utredning XX: 1- 26.
  7. ^ Nordbakke, R. 1991. Fiskeørnen. – I Hogstad, O. (red). Norges dyr. Fuglene 1. Cappelens Forlag, Oslo. S. 238-244.
  8. ^ Henriksen S og Hilmo O (2015) Nedgradering av rødlistekategori. Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken www.artsdatabanken.no/Rodliste/Nedgradering Besøksdato 26. januar 2019
  9. ^ a b Ferguson-Lees, J., & Christie, D. A. (2001). Raptors of the World, London: Christopher Helm. ISBN 0-7136-8026, 1, 67-68.

Eksterne lenkerRediger