Fiskeørn

Art av haukefugler

Fiskeørn (Pandion haliaetus) er en rovfugl og eneste art i slekten Pandion, som videre inngår som eneste slekt i fiskeørnfamilien (Pandionidae). Enkelte steder er den også kjent som fiskejo eller fiskefalk, men fiskeørnfamilien inngår i gruppen av haukefugler (Accipitriformes). Fiskeørn ble totalfredet i Norge i 1962. Arten består som fire underarter, hvorav to er trekkfugler og to er standfugler.[4]

Fiskeørn
Fiskeørn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pandion haliaetus
(Linnaeus, 1758)
Falco haliaetus
Pandion
Savigny, 1809
Pandionidae
Sclater & Salvin, 1876
Norsk(e) navn: fiskeørn[1]
(fiskejo, fiskefalk)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Fiskeørnfamilien
Slekt: Pandion
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig[2]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: terrestrisk, primært skog, ferskvannsinnsjøer i innlandet og våtmarksområder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Fiskeørn
Underarter:

den internasjonale rødlista har arten status som livskraftig.[2] Lokalt i Norge endrer arten status fra nær truet i rødlista for 2010 og 2015 til sårbar i den nye rødlista for 2021.[5] Årsaken hevdes å være revidering av nedgraderingsreglene og en dokumentert nedgang i delbestander.[5] Som sådan ble den norske hekkebestanden i 2015 anslått til omkring 800–1 200 individer.[5]

TaksonomiRediger

 
Østlig fiskeørn (P. h. cristatus)
 
Egg etter fiskørn (P. haliaetus)

Fiskeørn tilhører slekten Pandion og blir av og til inkludert i haukefamilien (Accipitridae), men da i den selvstendige underfamilien Pandioninae. I dag hersker det imidlertid stor enighet om at denne fuglen er så fjernt beslektet med andre haukefugler at den plasseres i sin egen familie – Pandionidae. Både familien og slekten regnes i øyeblikket som monotypiske.[6]

De fire underartene inngår i hver sin klade. Østlig fiskeørn (P. h. cristatus) har, med bakgrunn i genetikk,[7]) blitt foreslått som en selvstendig art.[8] Det trengs imidlertid mer forskning før artsspørsmålet kan avklares.[9][6]

BeskrivelseRediger

Fiskeørnen blir omkring 55–58 cm lang.[9] Hannen veier cirka 990–1 800 g, mens hunnen er større og veier cirka 1 200–2 050 g.[9] Vingespennet måler cirka 127–174 cm, avhengig av kjønn.[9] Den fysisk største av underartene er ssp.carolinensis, mens ssp. cristatus regnes som den minste (fordi den har kortere vinger enn ssp. ridgwayi).[9]

Fjærdrakten er hvit og brun. Hodet, framhalsen, brystet og buken er i hovedsak hvit, mens oversiden ellers i hovedsak er brun. På overbrystet har arten små brune spetter, som kommer mest til uttrykk hos hunner. Vingene er brune på oversiden og hvite med brune spetter på undersiden. Det hvite hodet har et relativt begrenset og kort nebb som er gråsort i fargen. Øyne har gul iris og ei karakteristisk mørk brun stripe som renner fra bakkant av nebbet og gjennom øynene og videre bakover og ned i nakken. Denne stripen varierer i intensitet mellom underartene og er mest framtredende hos nominatformen – ssp. haliaetus, som er brun i nakken. De andre underartene er mer hvite i nakken, ispedd brune spetter, og har ei mindre framtredende stripe. Også de undere ekstremitetene er hvite, men klørne på tærne er sorte. Vingene har mørke flekker under vingeknoklene.[9]

InndelingRediger

Inndelingen av fiskeørn følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Underartenes utbredelse følger Bierregaard et al. (2020).[10]

Treliste

UtbredelseRediger

 
Vestlig fiskeørn (P. h. haliaetus)

Fiskeørnen hekker i alle verdensdeler, bortsett fra Antarktis og Sør-Amerika. Det er fire anerkjente underarter.[11]

I Norge hekker arten først og fremst Østafjells og i Finnmark. Østafjells kan man i sommerhalvåret blant annet observere arten når den jakter på føden i Steinsvika naturreservat, i Steinsfjorden i Hole kommune, der den gjerne er en regulær gjest hvert år. Over halvparten av den europeiske bestanden hekker i Sverige (cirka 2 000 par) og Finland (cirka 1 000 par).[12]

I 1930- og 1940-årene var den norske bestanden nesten borte. Den ble totalfredet i 1962 og i 1990 ble bestanden anslått til cirka 150–200 hekkende par i Norge.[13] I 2015 ble den norske bestanden estimert til cirka 400-600 par.[14] Norske fugler trekker til middelhavsområdet og tropisk Vest-Afrika.

AtferdRediger

Arten regnes mer eller mindre som en standfugl på lave breddegrader, men på høye trekker den mot lavere breddegrader omkring ekvator om vinteren.[9]

Fiskeørna lever nesten utelukkende av fisk som den fanger på grunt vann, vesentlig karpefisker, gjedde og abbor med en vekt på 150–300 g[9] (opptil 2 kg er kjent[15]). Arten jakter mer fra 10–30 meters høyde (5–75 m i sin helhet) og fanger fisk med klørne etter et kort stup.[15] Den stiller av og til på flaksende vinger mens den speider etter fisk.

ForplantningRediger

Fiskeørnen bygger vanligvis kvistreir helt i toppen av en stor, glattstammet furu, men kan også velge en toppknekt gran eller bjørk, eller til og med i toppen av en høyspentmast. Hunnen legger 2–4 hvite egg med rødbrune flekker. Rugetiden er 35–38 døgn. Ungene er flygedyktige etter 8–10 uker, i Sør-Norge rundt 25. juli, i Finnmark omkring 15. august. Den hekker helt nær vann.

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. mars 2022. Besøkt 2. mars 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International. 2021. Pandion haliaetus. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22694938A206628879. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22694938A206628879.en. Accessed on 14 December 2021.
  3. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av fiskeørn Pandion haliaetus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/5647
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ a b c Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av fiskeørn Pandion haliaetus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/5647
  6. ^ a b c Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Osprey (Pandionidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.pandio1.01
  7. ^ Wink, M., Sauer-Gürth, H. & Witt, H.H. (2004) Phylogenetic differentiation of the Osprey Pandion haliaetus inferred from the nucleotide sequences of the mitochondrial cytochrome b gene. Pp. 511–516 in: Chancellor, R.D. & Meyburg, B.U. eds. (2004). Raptors Worldwide. Proceedings of the VI World Conference on Birds of Prey and Owls, Budapest, Hungary, 18–23 May 2003. WWGBP & MME/BirdLife Hungary, Berlin & Budapest.
  8. ^ Christidis, L. & Boles, W.E. (2008) Systematics and Taxonomy of Australian Birds. CSIRO Publishing, Melbourne. ISBN 9780643065116
  9. ^ a b c d e f g h Poole, A.F., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Marks, J.S. (2019). Osprey (Pandion haliaetus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52947 on 28 January 2019).
  10. ^ Bierregaard, R. O., A. F. Poole, M. S. Martell, P. Pyle, and M. A. Patten (2020). Osprey (Pandion haliaetus), version 1.0. In Birds of the World (P. G. Rodewald, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.osprey.01
  11. ^ Poole, A.F., Bierregaard, R.O. and Martell, M.S. (2002) Osprey (Pandion haliaetus), The Birds of North America Online. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca.
  12. ^ Kroglund, R.T., Spidsø, T.K., Nicolaisen, P.I. og Hafstad, I. 2011. Bestandsutvikling for fiskeørn (Pandion haliaetus) i Nord-Trøndelag fra 2005 til 2010. HiNT-utredning XX: 1- 26.
  13. ^ Nordbakke, R. 1991. Fiskeørnen. – I Hogstad, O. (red). Norges dyr. Fuglene 1. Cappelens Forlag, Oslo. S. 238-244.
  14. ^ Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s., [1].
  15. ^ a b Ferguson-Lees, J., & Christie, D. A. (2001). Raptors of the World, London: Christopher Helm. ISBN 0-7136-8026, 1, 67-68.

Eksterne lenkerRediger