Åpne hovedmenyen
Det tredje rikes riksvåpen ble tatt i bruk i 1935 da «fører og rikskansler» Adolf Hitler bestemte at nazistpartiets fanemerke også skulle være statssymbol. Merket viste en modernisert versjon av den tradisjonsrike, tyske «riksørnen», en heraldisk flakt ørn, utstyrt med hakekors.[1] Fram til naziregimets fall etter nederlaget i andre verdenskrig våren 1945, kom det en mengde merker med hakekorsørn for nazistiske organisasjoner og den sivile og militære statsmakten.

Det tredje rikes riksvåpen var riksvåpen for det nasjonalsosialistiske Tyskland (Deutsches Reich1933–1938 / Großdeutsches Reich 1938–1945) før og under andre verdenskrig. Symbolet viste den tradisjonsrike, tyske «riksørnen», der Reichsadler, en stilisert, heraldisk, flakt ørn, men i modernisert variant med vannrette vinger og klørne omkring en sirkelrund eikeløvskrans med hakekors i midten.

I en forordning høsten 1935, to år etter nazistenes maktovertakelse, bestemte Adolf Hitler, fører i nazistpartiet NSDAP og rikskansler i landet, at ørneemblemet på partifanen, som hadde blitt valgt som seierstegn for vernetroppene i 1922,[2] skulle innføres som Hoheitszeichen («overhøyhetstegn»[3]) også for staten.[4] Landets nye «riksørn» og nazistenes «partiørn» (Parteiadler) kom likevel til å skille seg fra hverandre ved at ørnehodet på nasjonalsymbolet vendte mot betrakterens venstre side, som i tidligere riksvåpen, mens det på partisymbolet vendte mot høyre og skuet framover.

Det tredje rikes Reichsadler, også omtalt som Hoheitsadler («høyhetsørn»), erstattet riksvåpenet for Weimarrepublikken 1919–1933, som igjen var en forenklet variant av de overdådige rikssymbolene i Det tyske keiserriket 1871–1918, der ørnefigurene hadde vingefjær som sprikte ut og nedover.[1] Betegnelsen Reichsadler brukes forøvrig på tysk om ethvert rikes «nasjonale ørnesymbol», men forbindes i utlandet særlig med Tysklands våpenmerke fra 1871 til 1945.

Fram til det tyske nederlaget i andre verdenskrig og naziregimets endelige fall i mai 1945, kom ørnenerket i mange formvarianter, både som partisymbol for nazistiske organisasjoner og som heraldisk riksvåpen for landets sivile og militære statsmakt. Etter krigen ble hakekorsørner og andre «anti-konstitusjonelle» nazisymboler forbudt i Tyskland[5] og flere land.

Innhold

Bakgrunn og brukRediger

 
Rikskansler Adolf Hitler hylles med nazihilsen (Deutscher Gruß) i den «stortyske» Riksdagen i Kroll-operaen i Berlin 1941. Veggen bak er dekorert med en tysk riksørn i «nasjonalsosialistisk stil». Sideveggene var utstyrt med to like store hakekors.
 
Tysklands nye «riksørn» (Reichsadler, Staatsadler eller Staatswappen) skulle fra 1935 være som NSDAPs partiemblem med vannrette vinger og hakekors, men «partiørnen» (Parteiadler eller Parteiabzeichen) skuet framover med hodet vendt mot betrakterens høyre side, mens «riksørnen» vendte seg mot venstre. Noen har forklart speilvendingen som for- og baksida av det samme merket, et uttrykk for at stat og parti var det samme i ettpartistaten.[trenger referanse]
 
Nazistpartiets og statsapparatets hakekorsørn ble svært utbredt i det militært gjennomorganiserte, ensretta Og uniformerte Tyskland. Bildet viser partiørnen på en motorsykkelhjelm for stormtroppenes NSKK (øverst i bildet) og hærens riksørn på en høylue for en protestantisk feltprest(nederst).
 
Nasjonal Samling (NS), Quislings fascistparti før og under andre verdenskrig 1940–1945, hadde solkors (olavskors) som hovedemblem. På samme måte som de tyske nazistenes sammenblanding av parti- og statssymbol, tok NS-styret partiets tyskinspirerte «solørn», solkors med ørnefigur (også omtalt som ravn og falk), i bruk som norsk statsvåpen på frimerker, offentlige trykksaker og annet. På bildet er norsk og tysk ørn side om side under «Statsakten» på Akershus festning i Oslo 1. februar 1942. Da innsatte de tyske okkupantene Quisling som norsk statsminister og lot han formelt styre, men på deres nåde.

Mens løver har vært kjennetegn for kongemakt, blant annet inspirert av «Løven av Judas stamme» i Bibelen, har ørner siden antikken særlig representert keiserdømmer.

Ørnen har tradisjonelt stått for udødelighet, mot, vidsyn og styrke, og rovfuglen kan knyttes til grekernes herskergud Zevs og romernes Jupiter.[6][7]

Ørnfigurer som maktsymbol er kjent fra Romerriket, der regimentene brukte aquila på sine standarter, og fra Bysants der keisernes dobbeltørn representerte øst og vest. Dobbeltørnen ble videreført av tysk-romerske keisere, monarker i Østerrike-Ungarn, russiske tsarer og flere.

Også Napoleon den første i Frankrike tok opp forbindelsen til antikken gjennom sin Aigle de drapeau.

I dag har Russland, den russiskortodokse kirken og Albania beholdt dobbeltørn i sine symboler. Det moderne Tyskland har en enkel «forbundsørn» og USA hvithodeørnen, et nasjonalsymbol fra 1780-åra.

«Riksørnen» i tradisjonell, tysk, prøyssisk og østerriksk heraldikk, og i nazistenes versjon, har altså forgjengere tilbake til Det tyskromerske riket på 800-tallet og ytterst til den klassiske oldtida.[1]

Der Reichsadler fikk bred spredning i det totalitære Tyskland. Statsapparat og samfunnsliv var gjennomorganisert etter militært mønster der emblemer, uniformer, faner og andre ytre tegn markerte hierarki og maktforhold. Behovet for visuelle symboler ble dermed stort. Den overdrevne bruken av symboler og teatral estetikk skulle også styrke partimoral og folks begeistring. I mellomkrigstida ble dessuten spektakulære visuelle virkemidler, enten det gjaldt plakater eller parader, vanlig i den politiske samfunnsdebatten. Både de kommunistske, fascistiske og nazistiske massebevegelsene i Russland og på kontinentet betraktet folket som viktigere enn enkeltindividet, og anså propaganda som fornuftig verktøy for å spre ideologi, disiplinere befolkningen og skape et velordnet idealsamfunn til fellesskapets beste.

Riks- og partiørn ble kjennetegn i all statlig styrt virksomhet i det nasjonalsosialistiske Tyskland, både i sivilt byråkrati og militærvesen, og i organisasjonslivet. Symbolene forekom også i mer fritt utformet dekor. Tysk kulturs sterke håndverkstrasdisjoner, som også omfattet heraldikk og grafisk design, sans for orden, nøyaktighet og systemer og moderne forståelse av kommersiell massekommunikasjon, kombinert med nazistpartiets sentralstyring og ensretting, førte til at dyktige fagutøvere tidlig utformet en profesjonell «grafisk profil» i nasjonalsosialistisk ånd.[trenger referanse]

Formvarianter og versjonerRediger

Ørnesymboler har siden antikken kommet i et nærmest uendelig antall formvarianter, både store og små, heraldiske, dekorative, grafiske, skulpturelle, monumentale, forseggjorte og stiliserte.

Den «tyske ørnen» med hakekors ble tatt i bruk som partiemblem og nasjonalsymbol i et stort antall stilistiske versjoner. Til å begynne med var det ingen definerte regler for nøyaktig utforming, men fra 1936 ble det «ensretting» (Gleichschaltung) også av symboler.[8] Det ble da understreket at virksomheter knyttet til den tyske staten skulle ha «riksørn» med nebbet vendt mot betrakterens venstre skulder (og altså ørnens høyre), mens nebbet på «partiørnen» var rettet mot betrakterens høyre. Unntaket var Wehrmacht, statens militærapparat, som i sympati med det statsbærende nazistpartiet, også fikk ørn som skuet framover. I tillegg skulle nye varianter godkjennes før bruk.[8] Sammenliknet med «riksørnen», hadde «partiørnen» ofte en «stuttere» utforming av vingene.

Medlemmene i nazistpartiets paramilitære særorganisasjoner, og mange offentlig ansatte, bar uniformer med gruppenes egne formvarianter av det tyske verdighetstegnet. Det gjaldt ikke minst die deutsche Wehrmacht, Tysklands militære styrker, som fikk nye ørner med hakekors på uniformsjakker og hodeplagg allerede i 1934.[1]

Andre eksempler på variasjon er SS-folkene i partiets ideologiske elitestyrker som bar Ärmelvogel («ermefugl») med < og >-formede vingespisser på venstre overarm, i motsetning til soldater og offiserer i das Heer (hæren i Wehrmacht) og Kriegsmarine (marinen) som bar Brustvogel («brystfugl») med langstrakte, skråklipte vinger over høyre jakkelomme, og mannskaper i Luftwaffe (flyvåpenet) som hadde sin «flyvende» variant med buede vinger på bryst, lue og hjelm.

Etter krigenRediger

Etter krigen beholdt Vest-Tyskland ørnen i riksvåpenet, men fjernet hakekorset. Den nye forbundsrepublikken gikk tilbake til weimartidas forenklede ørn fra 1927 og kalte symbolet Bundesadler («forbundsørn»). Statssymbolet kom i bruk fra 1950.[12]

Rehabilitert statsørnRediger

 
Billedhoggeren Stinius Fredriksen utformet det norsk-sovjetiske «Frigjøringsmonumentet» i Kirkenes rett etter krigen. Opprinnelig hadde han modellert en besieret tysk ørn under foten på den russiske soldaten. Da krigsminnesmerket kom opp i 1952, var imidlertid ørnesymbolet slipt vekk for ikke å fornærme Vest-Tyskland som hadde beholdt ørnen i landets nye riksvåpen og var alliert med vestmaktene under den kalde krigen.

Like etter krigen fikk billedhoggeren Stinius Fredriksen oppdraget å utforme et norsk-russisk krigsmonument over Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark oktober 1944.[13][14] Han modellerte en statue av en sovjetrussisk soldat som tråkker på en beseiret, tysk ørn. I 1951, året før «Frigjøringsmonumentet» skulle reises i Kirkenes, ble imidlertid ørnefiguren slipt vekk fra bronseavstøpningen. Den nye forbundsrepublikken Tyskland hadde beholdt ørnesymbolet i riksvåpenet, riktignok i en annen utforming, og den kalde krigen hadde forandret forholdet mellom det kommunistiske Sovjetunionen og Norge, som var alliert med Vest-Tyskland og de andre vestmaktene. Ørnesymbolikken ble derfor oppfattet som unødig krigersk og antitysk. «Russemonumentet» på Haganes ble avduket uten ørn 8. juni 1952.

Nynazistisk symbolRediger

 
«Frivillig» fotografert under Euromajdan, selvstendighetsdemonstrasjonene i Ukrainas hovedstad Kiev, i 2014, iført «tyskerhjelm» med nazistisk riksørn overklistret med nye merker og slagord, blant annet «Hitler 1941» og «Putin 2014».

Naziørn med hakekors, eventuelt nydesignet med SS-runer, odaltegn eller andre tilleggssymboler, brukes fortsatt av nynazister og andre, både som provoserende dekor og i voldsforherligende propganda.[15][16]

SamlerobjektRediger

Gjenstander fra den tyske nazihistorien er blitt populære samlerobjekte. Det gjelder ikke minst alt som er merket med ørner, hakekors og andre symboler. Salg av «naziminner» er fortsatt forbudt i Tyskland, Østerrike og Frankrike,[trenger referanse] men handelen er internasjonal.

Fascinasjonen for artefakter, militaria og andre ting knyttet til perioden og ideologien, kan skyldes den historiske interessen for andre verdenskrig generelt og for Tysklands særstilling spesielt, både som militær og industriell stormakt og som betydningsfull aktør i moderne historie.

Landet var også verdensledende innen design og massekommunikasjon, og den gjennomførte estetikken og «nazistilen» kan, som datidas propaganda, fortsatt appellere til mange, uavhengig av ideologien bak. I tillegg har nazismens og Hiter-Tysklands rolle som ekstrem fiende og brutalt, ondskapsfullt system, ikke minst i moderne populærkultur, gitt gjenstander og symboler en spesiell og sterk ladning.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Reichsadler of the Third Reich – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons