Frigjøringsmonumentet i Kirkenes
«Frigjøringsmonumentet», vanligvis kalt «Russemonumentet»[1] eller «Russermonumentet»,[2] er et nasjonalt krigsminnesmerke i Kirkenes i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Det ble reist som et norsk-sovjetisk monument for å hedre Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944, etter over fire år med tysk okkupasjon under andre verdenskrig.
| «Frigjøringsmonumentet» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Andre navn |
| ||
| Kunstner | Stinius Fredriksen | ||
| År | Avduka 8. juni 1952 | ||
| Type | Krigsminnesmerke i form av monumental skulptur av sovjetisk soldat, støpt i bronse, oppsatt på sokkel. Reist i takknemlighet over Den røde armés frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944 | ||
| Inskripsjon | Отважным советским солдатам в память об освобождении города Киркенес, 1944 г. Til Sovjetsamveldets tapre soldater: Til minne om frigjøringen av Kirkenes 1944. | ||
| Fysiske mål | |||
| Høyde | ca. 5,5 m (medregna sokkel på 3,5 m) | ||
| Geografisk plassering | |||
| Land | Norge | ||
| By: | Kirkenes | ||
 Frigjøringsmonumentet 69°43′41″N 30°02′59″Ø | |||
Minnesmerket står i Roald Amundsens gate på Haganes i sentrum av byen. Det består av en to meter høy statue som er støpt i bronse og plassert øverst på en sokkel av steinblokker som er 3,5 meter høy og 1,3 meter brei.[2] Statuen forestiller en ung, sovjetisk soldat som står oppreist med maskinpistol i hendene. Foran på sokkelen er det et relieff av Sovjetunionens statsvåpen og innskrifter på russisk og norsk. Skulpturen ble modellert av Stinius Fredriksen, og monumentet ble avduka 8. juni 1952.[3]
Bakgrunn og historie rediger
.jpg)
Kirkenes var det siste stedet som ble okkupert i Norge under andre verdenskrig, og det første som ble befridd 25. oktober 1944. Da tyskerne trakk seg tilbake og tvangsevakuerte og brant ned Finnmark denne høsten, gjemte 3–4000 mennesker seg i gruvetunnelene til A/S Sydvaranger i Bjørnevatn.[4] De sovjet-russiske soldatene ble i byen til 25. september 1945.
Initiativet til et minnesmerke over falne soldater ble tatt av Sovjetunionen, og et utkast ble utarbeida av arkitektene Savkevitsj og Pribulski.[2] Da russerne imidlertid trakk seg ut av prosjektet, ble det gjennomført og betalt av den norske staten.
Billedhoggeren Stinius Fredriksen (1902–1977) utforma «Frigjøringsmonumentet» rett etter krigen. Opprinnelig hadde han modellert en død «tysk riksørn» liggende under støvelen til den russiske soldaten som symbol på seieren over den tyske okkupasjonsmakta. I 1951, året før «Russemonumentet» på Haganes kom opp, ble det imidlertid bestemt på regjeringsnivå at ørnefiguren måtte slipes vekk fra avstøpninga for ikke å forstyrre Norges forbindelser til USA og Vest-Tyskland. Den unge, liberaldemokratiske forbundsrepublikken ble kontrollert av de allierte vestmaktene, ble ansett som kommende NATO-alliert og hadde i 1949 beholdt den tradisjonsrike ørnen i sitt nye riksvåpen uten nazistenes hakekors. Etter frigjøringa hadde dessuten den kalde krigen utvikla seg og gjort forholdet mellom det kapitalistiske USA og kommunistiske Sovjetunionen svært anstrengt. Den negative ørnesymbolikken på monumentet ble derfor oppfatta som unødig provoserende, krigersk og antitysk. Fredriksen fjerna da motvillig hodet og vingene på ørnefiguren og forandra den til en stein.[5][6][7]
Monumentet var opprinnelig tenkt å være 2,5[2] eller 13 meter høyere, og med en evig brennende ild,[8] men det ble sett på som overdrevent og for dominerende. Den oppmurte steinsokkelen ble tegna av arkitekten Gudolf Blakstad.
Til avdukninga søndag 8. juni 1952 kom blant andre fiskeriminister Peder Holt og representanter fra sovjets ambassade.[9]
Kransenedleggelser rediger
Det blir ofte lagt ned blomster ved minnesmerket, både av folk fra Norge og Russland. På frigjøringsdagene 8. mai[10] og 25. oktober, dagen Kirkenes ble endelig befridd etter kamper mellom tyske og sovjetiske soldater, blir det lagt ned krans.[11]
Ved 50-årsmarkeringa for russernes frigjøring av Øst-Finnmark la Kong Harald og Russlands utenriksminister Andrej Kosyrev ned kranser ved minnesmerket. 25. oktober 2019, på 75-årsdagen for begivenhetene høsten 1944, gjorde utenriksminister Ine Eriksen Søreide, den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov, sjef for den russiske Nordflåten, viseadmiral Aleksandr Moiseyev, og sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, generalløytnant Rune Jacobsen, det samme.[12] Også Kong Harald og statsminister Erna Solberg var til stede under arrangementet 2019.[13]
Under Ukraina-krigen rediger
På grunn av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 inviterte ikke Sør-Varanger kommune russiske representanter til markeringa ved monumentet 8. mai den våren.[14]
Under minnemarkeringen den 22. oktober 2022 for frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944, la den russiske generalkonsulen ned en krans med russiske farger ved monumentet. Norske, ukrainske og norsk-russiske frammøtte hadde lagt ned kranser med ukrainske farger, til minne om ukrainerne som kjempet for å frigjøre Norge i 1944 og ukrainerne som kjempet for å frigjøre Ukraina fra russiske styrker i 2022, og mange snudde ryggen til da den russiske generalkonsulen holdt sin tale.[15]
Også ved markeringen av byens frigjøringsdag 25. oktober 2023 ble det konflikt da den russiske generalkonsulen la en russisk krans over kommunens egen.[16]
ОТВАЖНЫМ
СОВЕТСКИМ
СОЛДАТАМ
В ПАМЯТЬ ОБ
ОСВОБОЖДЕНИИ
ГОРОДА КИРКЕНЕС
1944 Г.
TIL
SOVJETSAMVELDETS
TAPRE SOLDATER
TIL MINNE OM
FRIGJØRINGEN AV
KIRKENES
1944
Inskripsjon på russisk og norsk
rediger
På samme måte som det er flere krigsminner i Norge som har blitt kalt «frigjøringsmonumentet», er det «Russemonumentet» på Trondenes til minne om russiske krigsfanger.[17]
Referanser rediger
- ^ «Et monument over frigjøringen (leserinnlegg i Sør-Varanger Avis 2015 om navnet på monumentet)». Arkivert fra originalen 27. juli 2019. Besøkt 27. juli 2019.
- ^ a b c d «Beskrivelse av «Russermonumentet i Kirkenes» i digitalt.museum». Arkivert fra originalen 25. juli 2019. Besøkt 25. juli 2019.
- ^ [Sør-Varangers historie]. [Kirkenes]: Historielaget. 1999. s. 187.
- ^ a b Eriksen, Inghild (25. oktober 2014). «Tusenvis av mennesker gjemte seg i tunnelen». NRK. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ «Arkeologi i nord: Monument til besvær». Arkeologi i nord. 7. september 2015. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ «Derfor ble den tyske riksørnen fjernet fra et norsk krigsmonument». www.aftenposten.no. 24. juli 2019. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ Birgitte Wisur Olsen i Sør-Varanger Avis 24. oktober 2014. Slik fikk sovjetsoldaten den unaturlige kroppsholdningen
- ^ [Sør-Varangers historie]. [Kirkenes]: Historielaget. 1999. s. 223.
- ^ Friheten 1952.06.09. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1952-06-09. s. 1 og 8.
- ^ sosialdepartementet, Arbeids-og (8. mai 2019). «Tale og kransnedleggelse ved Russemonumentet i Kirkenes». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ Samuelsen, Geir (25. oktober 2014). «Frigjøringen av Øst-Finnmark – en rask innføring». NRK. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ «There is a tough security situation in the North, but today Norway and Russia talked friendship and war victory». The Independent Barents Observer (engelsk). Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ Sør-varanger kommunes filmopptak av 75-års frigjøringsmarkering 2019
- ^ Humstad, Kristin (7. mai 2022). «Dropper russere på frigjøringsdagen 8. mai: historiker mener det kunne blitt brukt som propaganda». NRK. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ Vik, Sidsel (22. oktober 2022). «Minnemarkering for frigjøringen av Norge ble protestmarkering mot krigen i Ukraina». NRK. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ Wilhelms, Hanne (25. oktober 2023). «Generalkonsulen i Kirkenes trosset anmodninger». NRK. Besøkt 26. oktober 2023.
- ^ lokalhistoriwiki om «Russemonumentet» på Trondenes