Vijayanagarariket kannada: ವಿಜಯನಗರ ಸಾಮ್ರಾಜ್ಯ, telugu: విజయనగర సామ్రాజ్యము) var et sørindisk imperium som hadde sitt maktsentrum på Deccan-platået. Det ble etablert av Harihara I og hans bror Bukka Raya I i 1336 og varte frem til 1646, men dets makt avtok etter et betydelig militærnederlag i 1565 for Deccan-sultanatene. Riket er oppkalt etter hovedstaden Vijayanagara. De imponerende ruinene etter dette rundt dagens Hampi er nå del av Verdensarven i dagens Karnataka i India. Nedtegnelsene til middelalderske europeiske reisende som Domingo Paes, Fernao Nuniz og Niccolò Da Conti og litteraturen på lokale språk gir viktig informasjon om dets historie. Arkeologiske utgravninger ved Vijayanagara har vist imperiets makt og rikdom.

Arven etter riket inkluderer mange monumenter spredt over det sørlige India, hvor det mest velkjente er gruppen ved Hampi. De tidligere byggetradisjonene i Sør-India kom sammen i stilarten Vijayanagara-arkitektur. Mennesker med ulik tro og ulike lokale språk bodde side om side, og denne blandingen inspirerte arkitektoniske fremskritt i hinduistisk tempelbygging, først i Deccan og senere i dravidisk stil som brukte lokal granitt. Sekulære kongelige strukturer viser innflytelse fra arkitekturen i nordlige deccanske sultanatet. Effektiv administrasjon og omfattende oversjøisk handel førte med seg ny teknologi som systemer for irrigasjon. Rikets beskyttere sørget for at kunst og litteratur ble ført til nye høyder i språkene kannada, telugu, tamilsk og sanskritt, mens karnatisk musikk utviklet seg til dens nåværende form. Vijayanagarariket skapte en epoke i sørindisk historie som overgikk regionalismen ved å fremme hinduisme som en forenende faktor.

Historie rediger

 
Elefantstallen i Vijahayanara.

Det har blitt foreslått forskjellige teorier med tanke på Vijayanagararikets opprinnelse. Noen hevder at Harihara I og Bukka Raya I, grunnleggerne av riket, var teluguere som først hadde forbindelse med kongedømmet Kakatiya som tok kontroll over de nordlige delene av Hoysalariket under dets nedgang.[1] Andre historikere foreslår at de var kannadaere og kommandanter i hæren til Hoysalariket som var stasjonert i Tungabhadra for å vokte regionen mot muslimske invasjoner fra Nord-India.[2][3][4][5] Historikerne er derimot enige om at grunnleggerne fikk støtte fra og ble inspirert av Vidyaranya, en helgen ved klosteret Sringeri, til å kjempe mot den muslimske invasjonen i Sør-India.[6][7] Nedtegnelser av utenlandske reisende under den sene middelalderepoken kombinert med nylige utgravninger i fyrstedømmet Vijayanagara har avdekket mye informasjon om rikets historie, befestninger, vitenskapelige utvikling og arkitektoniske innovasjoner.[8][9]

Før Vijayanagarariket vokste frem på begynnelsen av det 14. århundret, hadde hindukongedømmene i Deccan, Seuna Yavadas av Devagirij, Kakatiya-dynastiet i Warangal, Kongedømmet Pandya i Madurai og det lille kongedømmet Kampili gjentatte ganger blitt invadert av muslimene fra nord. Innen 1336 hadde de alle blitt beseiret av Alla-ud-din Khilji og Muhammad bin Tughluq, sultaner av Delhi. Hoysalariket var det eneste hinduistiske kongedømmet igjen i veien til den muslimske invasjonen.[10] Etter at Veera Ballala III av Hoysala døde i et slag mot sultanen av Madurai i 1343, slo Hoysalariket seg sammen med det voksende Vijayanagarariket.

I de to første tiårene etter grunnleggelsen av riket, fikk Harihara I kontroll over det meste av området sør for Tungabhadra-elva og fikk tittelen Purvapaschima Samudradhishavara («herre over de østlige og vestlige sjøer»). Bukka Raya I, etterfølger av Harihara I, beseiret innen 1374 høvdingdømmet Arkot, Reddy-dynastiet i Kondavidu, sultanen av Madurai og fikk kontroll over Goa i vest og doaben i Tungabhadra-Krishna-elva.[11][12] Øya Lanka betalte skatt, og ambassadører ble utvekslet med Ming-dynastiet i Kina.[13][14] Den opprinnelige hovedstaden var i fyrstedømmet Anegondi på den nordlige breddeb av Tungabhadra i dagens Karnataka. Den ble senere flytter til Vijayanagara i nærheten på den sørlige bredden under styret til Bukka Raya I.

Harihara II, den andre sønnen til Bukka Raya I, konsoliderte ytterligere kongedømmet bortenfor elva Krishna og førte hele det sørlige India under sitt styre.[15] Den neste herskeren, Deva Raya I, lyktes mot Gajapatis i Orissa og satte i gang viktige befestninger og irrigasjon.[16] Deva Raya II (kalt Gajabetekara)[17] inntok tronen i 1424 og var muligens den dyktigste i sangama-dynastiets herskere.[18] Han stanset opprørske fødalherrer i tillegg til Zamorin av Calicut og Quilon i sør. Han invaderte øya Lanka og ble overherre for konge i Burma ved Pegu og Tanasserim.[19][20][21] Riket opplevde nedgang sent i det 15. århundre frem til alvorlige forsøk i 1485 fra kommandanten Saluva Narasimha Deva Raya og i 1491 av generalen Tuluva Narasa Nayaka på å rekonsolidere riket. Etter nesten to tiår med konflikter med lokale høvdinger, kom riket til slutt under styret til Krishnadevaraya, sønnen til Tuluva Narasa Nayaka.[22]

I de følgende tiårene dominerte Vijayanagarariket hele det sørlige India og bekjempet invasjoner fra fem etablerte Deccan-sultanater.[23][24] Riket nådde sin topp under styret til Krishnadevaraya da Vijayanagarahærene seiret kontinuerlig.[25] Riket annekterte områder som tidligere var under sultanatene og territoriene i det østlige Deccan, inkludert Kalinga, mens de samtidig opprettholdt kontroll over alle sine undersåtter i sør.[26] Mange viktige monumenter ble enten fullført eller satt i gang under Krishnadevaraya.[27]

Krishnadevaraya ble fulgt av Achyuta Raya i 1530 og i 1542 av Sadashiva Raya, mens den reelle makten lå hos Aliya Rama Raya, svigersønnen til Krishnadevaraya, hvis forhold med Deccan-sultanene som allierte seg mot ham har blitt debatert.[28]

 
Virupaksha-tempelet, Hampi

Aliya Rama Rayan ble i 1565 tatt til fange og drept i slaget ved Talikota mot en allianse av Deccan-sultanatene etter en tilsynelatende enkel seier for Vijayanagaras hærer, noe som skapte kaos og forvirring i rekkene som så ble nesten fullstendig omringet. Sultanatets hærer plyndret senere Hampi og reduserte den til ruiner slik den fortsatt er. Den ble aldri tatt tilbake. Tirumala Raya, den eneste overlevende kommandanten, forlot Vijayanagara og dro til Penukonda med store skatter på ryggen til 550 elefanter.[29]

Imperiet gikk inn i en sakte nedgang regionalt, selv om handelen med portugiserne fortsatte, og britene fikk et landområde for å etablere Madras.[30][31] Tirumala Deva Raya ble etterfulgt av sin sønn Sriranga I og senere fulgt av Venkata II som gjorde Chandragiri til sin hovedstad, slo tilbake invasjonen til sultanatet Bahmani og reddet Penukonda fra å bli erobret.[32] Hans etterfølger, Ramadeva, tok makten og hersket til 1632. Venkata III ble konge da Ramadeva døde og hersket i rundt ti år, da Vellore ble hovedstad. Riket ble til slutt erobret av sultanatene Bijapur og Golkonda[32]. De største føydalstatene til Vijayanagar, Mysore, Keladi Nayaka, nayakene i Madurai, nayakene i Tanjore, Nayakas av Chitradurga og kongedømmet Nayak i Gingee, erklærte seg uavhengige og fortsatte å ha en betydelig påvirkning på historien i det sørlige India i de kommende århundrene. Disse Nayaka-rikene varte til det 18. århundret mens kongedømmet Mysore forble en fyrstestat til den indiske uavhengighetserklæringen i 1947, selv om de kom under Britisk India i 1799 etter at Tipu Sultan døde.[33]

Styret rediger

 
Den naturlige festningen ved Vijayanagara
 
De kongelige insignier: Villsvinet, solen, månen og dolken.

Herskerne i Vijayanagarariket videreførte de velfungerende administrative metodene som ble utviklet av deres forgjengere, kongedømmene Hoysala, Kakatiya og Pandya, brukt til å styre deres territorier og forandret kun der det var nødvendig.[34] Kongen var øverste leder hjulpet av et kabinett med ministre (Pradhana) ledet av statsministeren (Mahapradhana). Andre viktige titler nedtegnet i inskripsjoner var utenriksminister (Karyakartha eller Rayaswami) og de imperielle offiserene (Adhikari). Alle viktige ministre og offiserer måtte ha militær trening.[35] Et sekretariat nær kongens slott hadde skribenter og offiserer som vedlikeholdt nedtegnelser som var gjort offisielle ved å bruke vokssegl trykket med kongens ring.[36] På lavere administrative nivå styrte føydale landherrer (Goudas) bokførere (Karanikas eller Karnam) og vakter (Kavalu). Palassets administrasjon var delt inn i 72 departementer (Niyogas). Hvert av disse hadde flere kvinnelige tjenere som var valgt ut for sin ungdom og skjønnhet. Disse var opplært til å ta seg av mindre administrative saker og å tjene adelsmenn som kurtisaner eller konkubiner. Noen av disse var importert eller tatt i slag.[37]

Riket var delt inn i fem hovedprovinser (Rajya), hver under en kommandant (Dandanayaka eller Dandanatha) og ledet av en guvernør, ofte fra kongefamilien som brukte de innfødte språkene av administrative årsaker.[38] En Tajya ble delt inn i regioner (Vishaya, Vente eller Kottam), ytterligere delt inn i grevskaper (Sime eller Nadu) som igjen ble delt inn i kommuner (Kampana eller Sthala). Familier arvet styret over deres respektive territorier og betalte skatt til riket, mens noen områder som Keladi og Madurai, ble direkte underlagt en kommandant.

På slagmarken ledet kongens kommandanter styrkene. Rikets krigsstrategi involverte sjelden massive invasjoner. Det var mer vanlig å bruke metoder i liten skala som angrep på og ødeleggelse av individuelle festninger. Riket var blant de første i India som brukte langtrekkende artilleri som vanligvis ble bemannet av utenlandske skyttere. Skyttere fra dagens Turkmenistan ble regnet som de beste.[39] Hærstyrkene var av to typer. Kongens personlige hær ble direkte rekruttert av riket, mens den føydale hæren ble rekruttert under hvert enkelt føydalområde. Kong Krishnadevarayas personlige hær bestod av 100 000 infanterister, 20 000 kavalerister og over 900 krigselefanter. Dette antallet var bare en del av hæren som totalt bestod av over 1,1 millioner soldater. Dette tallet varierte siden en hær på to millioner også har blitt nedtegnet sammen med eksistensen til en marine slik det blir bevist gjennom bruken av begrepet Navigadaprabhu (kommandant av marinen).[40] Hæren rekrutterte fra alle samfunnsklasser, støttet av innsamlingen av ytterligere føydale skatter fra føydalherrene, og bestod av bueskyttere og musketerer som quiltede tunikaer, skjoldmenn med sverd og poignarder i sine belter og soldater som bar så store skjold at det ikke var nødvendig med rustning. Hestene og elfantene hadde fulle rustninger og elefantene hadde kniver som var festet til støttennene for å gjøre maksimal skade i kamp.[41]

Hovedstaden var fullstendig avhengig av vannforsyningssystemer som ble bygget for å lede og lagre vann slik at den fikk en jevn forsyning året rundt. Restene av disse hydrauliske systemene har gitt historikerne et innblikk i det dominerende vanndistribueringsmerodene som var i bruk på den tiden i Sør-Indias halvtørre regioner.[42] Samtidige inskripsjoner og notater fra utenlandske reisende beskriver hvor store tankene som ble bygget av arbeidere var.[43] Utgravninger har avdekket restene av et godt sammensatt vanndistribueringssystem som kun eksisterte innenfor det kongelige kvarteret og de store tempelkompleksene, noe som antyder at det kun ble brukt av de kongelige og for spesielle seremonier, med sofistikerte kanaler som brukte tyngdekraft og heverter for å transportere vann gjennom rørledninger.[44] De eneste strukturene som minner om offentlige vannverk er restene av store vanntanker som samlet det årlige monsunvannet og så tørket opp om sommeren med unntak av noen få kilder. I de fruktbare landbruksområdene nær elva Tungabhadra ble det gravet ut kanaler for å lede elvevannet inn i irrigasjonstanker. Disse kanalene hadde sluser som ble åpnet og stengt for å kontrollere vanntilførselen. I andre områder oppmuntret administrasjonen byggingen av brønner. Store tanker i hovedstaden ble laget under kongelig beskyttelse mens mindre tanker ble finansiert av velstående individer for å skaffe seg sosial og religiøs fordel.

Økonomi rediger

Rikets økonomi var stort sett avhengig av landbruk. Korn (jowar), bomull og belgvekster vokste i halvtørre regioner, mens sukkerrør, ris og hvete trivdes i områder med mye regn. Betel-blader, areca (til tygging) og kokosnøtter ble først og fremst dyrket for å selges, og bomullsproduksjon i stor skala forsynte vevesentrene i rikets livlige tekstilindustri. Krydder som gurkemeie, pepper, kardemomme og ingefær vokste i den avsidesliggende Malnadregionens høyder og ble transportert til byen for å handles. Rikets hovedstad var et blomstrende forretningssenter som inkluderte et voksende marked i store mengder edelsteiner og gull.[45] Utstrakt tempelbygging gav arbeid til tusenvis av steinhuggere, skultører og andre dyktige håndverkere.

Landeierskap var viktig. De fleste av dyrkerne leide jorden de dyrket og fikk retten til delvis eierskap av jorden over tid. Skattepolitikken som oppmuntret til de avlingene som trengtes, og skatten ble bestemt etter hvordan jorden ble brukt. Et eksempel er tilgjengeligheten av kronblader av roser på det daglige markedet som var viktig for parfymeprodusentene, derfor fikk de som kultiverte roser en lavere skatt.[46] saltproduksjonen ble kontrollert på lignende vis. Produksjonen av ghi (renset smør) som ble solgt som en spiselig olje og brukt som drivstoff i lamper, gav profitt.[47] Eksport til Kina økte og inkluderte bomull, krydder, juveler, halvedelsteiner, elfenben, horn fra neshorn, ibenholt, rav, koraller og aromatiske produkter som parfymer. Store fartøy fra Kina avla jevnlige besøk, noen ledet av den kinesiske admiralen Cheng Ho, og førte kinesiske produkter til rikets 300 havner, store og små, ved Arabiahavet og Bengalbukta. Havnene Mangalore, Honavar, Bhatkal, Barkur, Cochin, Cannanore, Machilipatnam og Dharmadam var de viktigste.[48]

Da handelsfartøyene la til, ble handelsvarene tatt inn i offisiell arrest og det ble lagt skatter på alle varene som ble solgt. Sikkerheten til handelsvarene ble garantert av administrasjonens embetsmenn. Handelsmnn av mange nasjonaliteter (arabere, persere, guserater, khorasanere) slo seg til i Calicut, tiltrukket av den blomstrende handelen[48]. Skipsbyggingen hadde gode tider og la kjøl-skip på 1000–1200 bahares (vekt) uten dekk ved å sy hele skroget med tau i stedet for å feste dem med nagler. Skip seilte til havnene til Aden og Mekka i Rødehavet med varer som ble solgt så langt borte som Venezia. Rikets fremste eksportartikler var pepper, ingefær, kanel, kardemomme, kirsebærplommer, tamarind-tømmer, anafistula, edelsteiner og halvedelsteiner, perler, musk, ambra, aloe, bomullsklær og porselen[48]. Bomullsgarn ble fraktet til Burma og indigo til Persia. Den viktigste importen fra Palestina var kobber, kvikksølv, sinober, korall, saffran, farget velvet, rosevann, kniver, farget camlet, gull og sølv. Persiske hester ble importert til Cannanore før en to ukers reise på land til hovedstaden. Silke ankom fra Kina og sukker fra Bengal.

På østkysten kom varer fra Golkonda hvor det ble produsert ris, hirse, belgvekster og tobakk i stor skala. Fargeavlingene indigo og oldenlandia umbellata ble produsert for vevindustrien. Machilipatnam var en mineralrik region og var innfallsporten for jern av høy kvalitet og ståleksport. Diamantgruver var aktive i Kollur-regionen.[49] Bomullsvevindustrien produserte to typer bomull, vanlig kaliko og musselin (brunt, bleket eller farget). Klær påtrykt fargede mønster laget av innfødte teknikker ble eksportert til Java og den fjerne østen. Golkonda spesialiserte seg i vanlig bomull og Pulicat i trykk. Den viktigste importen på østkysten var buntmetall, kamfer, porselen, silke og luksusvarer.[50]

Samfunn rediger

Det meste av informasjonen som finnes om samfunnet i Vijayanagarariket stammer fra nedtegnelsene til utenlandske besøkende og fra funn forskere har gjort i området. Det indiske kastesystemet dominerte og ble strengt fulgt, hvor hver kaste var representert av et lokalt eldsteråd. Disse eldste satte reglene og regulativene som ble innført med hjelp av kongelige dekreter. Kasteløse var del av kastesystemet, og disse samfunnene var representert av ledere (Kaivadadavaru). De muslimske samfunnene var representert av deres egen gruppe langs kysten i Karnataka.[51] Men kastesystemet forhindret derimot ikke personer som utmerket seg fra å bli forfremmet til høyere embeter i hæren og administrasjonen. I det sivile liv nøt braminene høy respekt gjennom kastesystemet. Med unntak av noen få som valgte militære karrierer, konsentrerte de fleste braminene seg om religiøse og litterære saker. Deres separasjon fra materiell velstand og makt, gjorde dem til ideelle dommere i lokale rettssaker, og deres nærvær i hver eneste by og landsby var en kalkulert investering utført av adelen og aristokratiet for å opprettholde orden.[52] Men populariteten til lavkastelærde som Molla og Kanakadasa, og deres verk, inkludert Vemana og Sarvajna, er en indikasjon på graden av sosial flyktighet i samfunnet.

Praksisen med enkebrenning (sati) var vanlig, men frivillig, og for det meste praktisert blant de øverste klassene. Over femti inskripsjoner som fortalte om dette har blitt oppdaget i fyrstedømmet Vijayanagara alene. Disse inskripsjonene kalles satikal (sati-stein) eller sati-virakal (sati heltestein). Satikals minnet kvinnens død hvor enken gikk inn i begravelsesbålet, mens sati-virakals ble laget for en kvinne som utførte sati etter hennes manns heroiske død. I begge tilfeller ble kvinnen hevet til halvgud og proklamert med skulpturen av en sol og halvmåne på steinen.[53]

De sosio-religiøse bevegelsene i de tidligere århundrene, som lingayatisme, gav drivkraft til fleksible sosiale normer som kvinner var forventet å følge. På denne tiden hadde sørindiske kvinner krysset de fleste barrierer og var aktivt involvert i saker som tidligere ble regnet som mennenes monopol, som administrasjon, forretning, handel og involvering i kunst.[54] Tirumalamba Devi som skrev Varadambika Parinayam og Gangadevi som skrev Madhuravijayam, var blant de kjente kvinnelige poetene far denne epoken.[11] Tidlige Telugu-kvinnelige poeter som Tallapaka Timmakka og Atukuri Molla ble populære under denne perioden. Hoffet til nayakene av Tanjore beskyttet flere kvinnelige poeter. Devadasi-systemet eksisterte, i likhet med legalisert prostitusjon som ble regulert til noen få gater i hver by.[55] Populariteten til haremer blant kongelige menn er velkjent fra nedtegnelsene.

Høyerestående menn bar petha eller kulavi, en høy turban laget av silke og dekorert med gull. Som i de fleste indiske samfunn, ble smykker brukt av menn og kvinner, og nedtegnelser beskriver bruken av ankelbånd, armbånd, ringer, halssmykker og øreringer av forskjellige typer. Under feiringer pyntet menn og kvinner seg med blomstergirlandere og brukte parfymer laget av rosevann, musk, desmerdyr eller sandeltre.[56] I sterk kontrast til vanlige folk som levde beskjedent, var livene til rikets konger og dronninger fullt av seremoniell prakt i hoffet. Dronningene og prinsessene hadde tallrike tjenere som var overdådig kledt og pyntet med smykker, deres daglige plikt var lett.[57]

Fysisk trening var populært blant menn, og bryting var en viktige mannlig sport og underholdning. Selv kvinnelige brytere er nevnt i nedtegnelsene.[51] Gymnasier har blitt oppdaget i kongelige kvarterer, og nedtegnelser snakker om jevnlig fysisk trening for kommandanter og deres arméer i fredstid.[58] Kongelige palasser og markedsplasser hadde spesielle arenaer hvor kongelige og vanlige mennesker kunne more seg med å se kamper som hanekamper, kamper mellom sauer og brytekamper mellom kvinner[58]. Utgravinger i byen Vijayanagaras bygrense har avslørt eksistensen til forskjellige samfunnsbaserte aktiviteter i form av inngravering av kampesteiner, steinplattformer og tempelgulv, noe som antyder at dette var steder for vanlig sosial interaksjon. Noen av disse lekene er i bruk fremdeles, mens andre ennå ikke er identifisert.[59]

Religion rediger

 
Balakrishna-tempelet i Hampi

Riket ble bygget for å beskytte hinduistisk dharma fra de voldsomme angrepene til Mogulriket og Deccan-sultanatene, men kongene i Vijayanagara var tolerante overfor alle religioner og sekter slik nedtegnelsene til de utenlandske besøkende viser.[60] Kongene brukte titler som Gobrahamana Pratipalanacharya («kyrnes beskytter») og Hindurayasuratrana («opprettholder av hinduistisk tro») som vitner om deres intensjon med å beskytte hinduismen. Rikets grunnleggere, Harihara I og Bukka Raya I, var hengivne tilbedere av Shiva, men gav støtte til vaishnava-ordenen i Sringeri med Vidyarana som deres beskyttelseshelgen, og brukte varaha (villsvinet, en avatar av Vishnu) som deres emblem.[61] Den senere Saluva- og Tuluva- kongene var vaishnavaer av tro, men tilbad Virupaksha (Shiva) i Hampi og Venkateshwara (Vishnu) i Tirupati. Et verk på sanskrit, Jambavati Kalyanam av kong Krishnadevaraya, kalte Virupaksha Karnata Rajya Raksha Mani («beskyttende juvel av Karnatariket»).[62] Kongene beskyttet helgenene i dvaita-ordenen (dualitisk filosofi) til Madhvacharya i Udupi.[63]

Bhakti-bevegelsen var aktiv på denne tiden, og involverte velkjente haridasaer (beundrerhelgener). Som Virashaiva-bevegelsen i det 12. århundre, presenterte denne bevegelsen en annen sterk beundringsstrøm som gjennomsyret livene til millioner av mennesker. Haridasaene representerte to grupper, Vyasakuta og Dasakuta. I den første ble det krevd at en kunne vedaene, upanishadene og andre darshanas, mens Dasakuta kun fremførte budskapet til Madhvacharya gjennom kannada-språket til folket i form av beundringssanger (Devaranamas og Kirthanas). Filosofien til Madhvacharya ble spredt av viktige disipler som Naraharitirtha, Jayatirtha, Vyasatirtha, Sripadaraya, Vadirajatirtha og andre.[64] Vyasatirtha, guruen (lærer) av Vadirajatirtha, Purandaradasa (karnatisk musikk sin far [65][66]), og Kanakadasa[67] fikk kong Krishnadevarayas beundring.[68][69][70] Kongen regnet helgenen som sin Kuladevata (familieguddom) og æret ham i sine nedtegnelser.[71] På denne tiden komponerte en annen stor komponist av tidlig karnatisk musikk, Annamacharya, hundrevis av kirthanastelugu ved Tirupati i dagens Andhra Pradesh[72]

Nederlaget til jains vestlige ganga-dynasti for Cholas tidlig i det 11. århundre og fremveksten til tilhengerne av vaishnava-hinduismen og virashaivismen i det 12. århundre ble speilt av minkende interesse i jainisme.[73] To viktige sentrum for jainistisk tilbedelse i territoriet til Vijayanagara var Shravanabelagola og Kambadahalli.

Islamsk kontakt med Sør-India begynte så tidlig som i det 7. århundre som et resultat av handelen mellom de sørlige kongedømmene og arabiske land. Jumma-moskéer eksisterte i Rashtrakutariket innen det 10. århundre[74], og mange moskéer blomstret ved Malabarkysten innen begynnelsen av det 14. århundre.[75] Muslimske nybyggere giftet seg med lokale kvinner. Deres barn ble kjent som Mappillas (Moplahs) og var aktivt involvert i hestehandel og bemanning av skipsflåter. Interaksjonene mellom Vijayanagarariket og sultanatet Bahamani-sultanatet i nord økte nærværet til muslimene i sør.

Introduksjonen av kristendom begynte så tidlig som i det 8. århundre slik det blir vist i funn av kobberplater med inskripsjoner om landgaver til de kristne i Malabar. Kristne reisende skrev om hvor sjeldne kristne var i Sør-India i middelalderen og fremmet tiltrekningen av misjonærer.[76] Ankomsten til portugiserne i det 15. århundre og deres handelsforbindelser, spredningen av troen av Francis Xavier (1545) og senere nærværet til nederlandske bosetninger fremmet kristendommens vekst i sør.

Referanser rediger

  1. ^ Robert Sewell (A Forgotten Empire Vijayanagar: A Contribution to the History of India, 1901), Nilakanta Sastri (1955), N. Ventakaramanayya (The Early Muslim expansion in South India, 1942) og B. Surya Narayana Rao (History of Vijayanagar, 1993) in Kamath (2001) s. 157–160.
  2. ^ Historikere som P. B. Desai (History of Vijayanagar Empire, 1936), Henry Heras (The Aravidu Dynasty of Vijayanagara, 1927), B.A. Saletore (Social and Political Life in the Vijayanagara Empire, 1930), G.S. Gai (Archaeological Survey of India), William Coelho (The Hoysala Vamsa, 1955) og Kamath (Kamath 2001, s. 157–160)
  3. ^ Karmarkar (1947), s. 30
  4. ^ Kulke og Rothermund (2004), s. 188
  5. ^ Rice (1897), s. 345
  6. ^ Nilakanta Sastry (1955), p216
  7. ^ Kamath (2001), p160
  8. ^ De portugisiske reisende Barbosa, Barradas og italienske Varthema og Caesar Fredericci i 1567, persiske Abdur Razzak i 1440, Barani, Isamy, Tabataba, Nizamuddin Bakshi, Ferishta og Shirazi og verker på lokale språk fra det 14. til det 16. århundre. (Kamath 2001, s. 157–158)
  9. ^ Fritz & Michell (2001) s. 1–11
  10. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 216
  11. ^ a b Kamath (2001), s. 162
  12. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 317
  13. ^ Indikert av nedtegnelser i Ming-dynastiet (Kamath 2001, s. 162)
  14. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 241
  15. ^ Suksessen skyldtes antagelig den fredelige naturen til Muhammad II Bahmani, ifølge Nilakanta Sastri (1955), s. 242
  16. ^ Fra notatene til portugisiske Nuniz. Robert Sewell bemerker at en stor demning ble bygget over Tungabhadra og en akvedukt som var 24 km lang ble skåret ut i stein (Nilakanta Sastri 1955, s. 243).
  17. ^ Også transkribert som Gajaventekara, en metafor for «stor jeger av sine fiender» eller «jeger av elefanter» (Kamath 2001, p163).
  18. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 244
  19. ^ Fra notatene til den persiske Abdur Razzak. Nuniz bekrefter at kongene i Burma betalte skatt til Vijayanagarariket (Nilakanta Sastri 1955, s. 245)
  20. ^ Kamath (2001), s. 164
  21. ^ Fra notatene til Abdur Razzak om Vijayanagara: en by som denne hadde ikke blitt sett av øyets pupill eller ikke blitt hørt av et øre om noe lignende i verden (Hampi, A Travel Guide 2003, s. 11)
  22. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 250
  23. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 239
  24. ^ Kamath (2001), s. 159
  25. ^ Fra notatene til den portugisiske reisende Domingo Paes om Krishnadevaraya: En konge som var perfekt i alle ting (Hampi, A Travel Guide 2003, s. 31)
  26. ^ Notatene til portugiseren Barbosa i Krishnadevarayas tid bekrefter en svært rik og velutrustet by i Vijayanagara(Kamath 2001, s. 186)
  27. ^ De fleste monumenter, inkludert den kongelige plattform (Mahanavami Dibba), ble faktisk bygget over en periode på flere tiår. (Dallapiccola 2001, s. 66)
  28. ^ Dr. P. B. Desai hevder at Rama Rayas involvering ofte var på insistering fra en av de andre sultanene (Kamath 2001, s. 172).
  29. ^ Noen forskere sier at krigen faktisk ble utkjemper mellom Rakkasagi og Tangadigi i dagens Bijapur nær Talikota, og at slaget også kalles «slaget ved Rakkasa-Tangandi». Shervani hevdet at det faktiske slagstedet var Bannihatti (Kamath 2001, s. 170)
  30. ^ Teluguverket Vasucharitamu henviser til Aravidukongen Tirumala Raya (1570) som gjenoppliver av Karnatariket. (Ramesh 2006)
  31. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 268
  32. ^ a b Kamath (2001), s. 174
  33. ^ Kamath (2001), s. 220, s. 226, s. 234
  34. ^ «A war administration», (K.M. Panikkar i Kamath 2001, s. 174)
  35. ^ Fra notatene til perseren Abdur Razzak og forskning av B.A. Saletore (Kamath 2001, s. 175)
  36. ^ Fra notatene til Nuniz (Kamath 2001, s. 175)
  37. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 286
  38. ^ Fra notatene til Duarte Barbosa (Kamath 2001, s. 176). Men kongedømmet kan ha hatt ni provinser (T.V. Mahalingam i Kamath 2001, s. 176)
  39. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 287
  40. ^ Fra notatene til Abdur Razzaq og Paes henholdsvis (Kamath 2001, s. 176)
  41. ^ Fra notatene til Nuniz (Nilakanta Sastri 1955, s. 288)
  42. ^ Davison-Jenkins (2001), s. 89
  43. ^ Fra notatene til Domingo Paes og Nuniz (Davison-Jenkins 2001, s. 98)
  44. ^ Davison-Jenkins (2001), s. 90
  45. ^ Fra notatene til Duarte Barbosa (Kamath 2001, s. 181).
  46. ^ Fra notatene til Abdur Razzak i Nilakanta Sastri (1955), s. 298
  47. ^ Fra notatene til Abdur Razzak i Nilakanta Sastry (1955), s. 299
  48. ^ a b c Fra notatene til Abdur Razzak i Nilakanta Sastri (1955), s. 304
  49. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 305
  50. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 306
  51. ^ a b Kamath (2001), s. 179
  52. ^ Ifølge Charles Elliot, rettferdiggjorde den intellektuelle overlegenheten til braminene deres høye posisjon i samfunnet (Nilakanta Sastri 1955, s. 289)
  53. ^ Verghese (2001), s. 41
  54. ^ B.A. Saletore in Kamath (2001), s. 179
  55. ^ Kamath, s. 180
  56. ^ Kamath (2001), s. 180
  57. ^ Fra nedtegnelsene til portugiseren Domingo Paes (Nilakanta Sastri 1955, s. 296)
  58. ^ a b Nilakanta Sastri (1955), s. 296
  59. ^ Mack (2001), s. 39
  60. ^ Fra notane til Duarte Barbosa (Kamath 2001, s. 178)
  61. ^ Kamath (2001), s. 177
  62. ^ Fritz & Michell, s. 14
  63. ^ Kamath (2001), s. 177–178
  64. ^ Shiva Prakash i Ayyappapanicker (1997), s. 192, s. 194–196
  65. ^ Iyer (2006), s. 93
  66. ^ på grunn av hans bidrag til karnatisk musikk er Purandaradasa kjent som Karnataka Sangita Pitamaha. (Kamat, Saint Purandaradasa)
  67. ^ Shiva Prakash (1997), s. 196
  68. ^ Shiva Prakash (1997), s. 195
  69. ^ Kamath (2001), s. 178
  70. ^ Nilakanta Sastri (1955), s. 324
  71. ^ Pujar, Narahari S. «Sri Vyasa Tirtha». Dvaita Home Page. Arkivert fra originalen 28. mars 2016. Besøkt 31. desember 2006. 
  72. ^ Kamath (2001), s. 185
  73. ^ Kamath (2001), s. 112, 132
  74. ^ Fra notatene til den arabiske forfatteren Al-Ishtakhri (Nilakanta Sastry 1955, s. 396)
  75. ^ Fra notatene til Ibn Batuta (Nilakanta Sastri 1955, s. 396)
  76. ^ Fra notatene til Jordanus i 1320–21 (Nilakanta Sastri 1955, S. 397)

Litteratur rediger