Dolk

stikkvåpen
En romersk pugio, rekonstruksjon av romersk soldatutstyr fra rundt 175 f.Kr.

En dolk er en type kniv beregnet til kamp, normalt med egg på begge sider av bladet. Dolken er en mellomting mellom en kniv og et sverd og ble opprinnelig brukt som støtvåpen i nærkamp.[1] Seinere er den også blitt båret som pyntegjenstand eller paradevåpen til gallauniform. Navnet kommer fra det latinske daca, det vil si «(kniv) fra Dacia».

Dolker har vært i bruk siden steinalderen, og lages fortsatt.

DefinisjonRediger

Uttrykket «dolk» har blitt brukt på et mangfoldet av knivtyper gjennom historien. Vanligvis blir uttrykket brukt om kniver som har en skarp egg på begge sider i bladets fulle lengde, ofte vil bladet være symmetrisk langs lengdeaksen. De fleste dolker har en midtribbe som forsterker bladet. Fordi dolken har egg på begge sider av bladet er det mulig å kutte motstanderen både oppover og nedover, og stikke direkte i motstanderen.[1]

Blant dolkene som ikke passer til denne beskrivelsen er de tradisjonelle arabiske janbiya, som har krumt blad, pesh-kabz og den skotske dirken er dolker med bare en egg, mens en stilett er symmetrisk, men helt uten egg. Alle dolker er imidlertid laget laget for å brukes som et støtvåpen. Mange typer dolker har parérstang for å beskytte hånden i kamp.[1]

 
Dolk fra steinalderen, museet i Toulouse.

SteinalderenRediger

På samme måte som kampøkser har dolken utviklet seg fra forhistoriske redskaper og våpen. Dolken i sin fullt utviklede form med dobbel egg er imidlertid et spesialisert kampredskap og dukket ikke opp før i neolittisk tid. Materialet i de første dolkene var gjerne flint og tilsvarende steinsorter, elfenbein eller forskjellige typer bein. Her til lands forekommer ikke flint naturlig, og staskniver og dolker blir gjerne slipt til av skifer.[2] Aztekere og inkaer laget seremonielle dolker av obsidian.[3] Disse var i bruk helt til conquistadorene erobret områdene.

Tidlige metalldolkerRediger

De første dolker av metall dukker opp i bronsealderen på 2000-tallet f.Kr. og kom før bronsesverd. Etterhvert som materialkunnskapen økte, ble det laget stadig lengre dolker, og det er en glidende overgang til de første, ofte ganske korte, sverdene.

I det førdynastiske Egypt ble dolker med skaft av gull benyttet som seremonielle gjenstander; senere fikk disse enda mer utførlige dekorasjoner og variende konstruksjon. En tidlig dolk av sølv har blitt avdekket med design på midtribben. På KnossosKreta er det gjort funn av dolker i kobber fra tidlig minoisk tid.[4] Først kobber- og senere bronsedolker var også i bruk i La Tène-kulturen, og ble et symbol på manndom og krigerstatus. I begynnelsen hadde de mer eller mindre rette egger, men utviklet seg etter hvert til den klassiske fasongen med et bredt blad med en insvinget «midje» før hjaltet, tilsvarende en romersk pugio.[5]

AntikkenRediger

Et av de tidligste gjenstander laget av støpt jern er en dolk fra før 2000 f.Kr. som ble funnet blant gjenstander som tyder på at den ble benyttet som et ornamentalt og kostbart objekt. Funnet er fra en hettittisk kongegrav datert til rundt 2500 f.Kr. ved Çatal Höyük i nordlige Anatolia. Dolken hadde et blad framstilt av støpt jern og et skaft av bronse.

Romerske soldater benyttet en pugio, en stor og bred dolk med et blad som var rundt 18-30 cm langt. Som med det romerske sverdet, gladius, ble pugio antagelig benyttet som et støtvåpen i nærkamp, som ekstra våpen for soldater som mistet sverdet. Den var også soldatens brukskniv til daglige gjøremål.

Middelalder og renessanseRediger

Dolk var et naturlig tilbehør til sverd i Europa fra 1100-tallet av. Dolker båret av riddere hadde gjerne grep som liknet samtidige sverd, med parérstang og hjulformet knapp. Etterhvert som sverdene ble lettere og smalere ble også dolkene det. Mot slutten av middelalderen utviklet det seg to forskjellige typer dolk. Den ene var stilett, som hadde et tre- eller firkantet tverrsnitt og var laget for å trenge gjennom en brynje.[6] Den andre var parérdolk, som ble brukt i venstre hånd sammen med en kårde i høyre. Det fantes også en serie enklere dolker brukt av fotsoldater. En av de vanligere var nyredolken, som ofte kun hadde én enkelt egg og dermed ikke er en dolk slik det er definert her. Nyredolken er forløperen til den senere skotske dirken.[7] Etter hvert som bruken av skytevåpen vant innpass både på slagmarken og ved formelle dueller, ble dolken avlegs som våpen i Europa.

Moderne dolkerRediger

 
En moderne Winchester-dolk eller «støvelkniv» med slire

Dolken dukket ikke opp igjen på Europas slagmarker før under første verdenskrig. Under skyttergravskrigen på vestfronten ble det igjen etterspørsel etter rene kampkniver. Mange av dem var ombygde bajonetter, men en del var også ekte dolker. Enkelte soldater laget dem selv ved å hamre ut og slipe til teltplugger i metall. I det tyske nazipartiet i 1920-årene var seremonielle dolker populære, og ble produsert for SA, SS og senere Wehrmacht. Under andre verdenskrig ble det produsert kampdolker for spesialstyrker. Best kjent av disse er nok Fairbairn-Sykes commandodolk som ble brukt av britiske kommandosoldater.[5] Kampdolker til militære og paramilitære styrker lages fortsatt av en rekke firmaer.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Cassidy, William L. (1997): The Complete Book Of Knife Fighting, ISBN 0873640292, 9780873640299, ss. 9-18, 27-36
  2. ^ Kostveit, Øystein (1985). Norsk knivbok : kniven i norsk folkeliv og formkultur (4. oppl. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200075036. 
  3. ^ Nahuatl dictionary. (1997). Wired humanities project. Retrieved August 31, 2012, from link
  4. ^ Hogan, C. Michael (2007): Knossos fieldnotes, Modern Antiquarian
  5. ^ a b Michael D. Coe & al. (1989). Swords and hilt weapons (1. utgave utg.). New York: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 1555842909. 
  6. ^ Ashdown, Charles Henry (1988). An illustrated history of arms & armour (ettertrykk etter original fra 1909. utg.). Hertfordshire [Eng.]: Wordworth Editions. ISBN 185326914X. 
  7. ^ Elrod, J. «Spotlight: The Ballock Dagger». MyArmoury.com. Besøkt 21. februar 2013. 

LitteraturRediger

  • Iorwerth Eiddon Stephen Edwards, Cyril John Gadd, Nicholas Geoffrey Lemprière Hammond (1970): The Cambridge Ancient History, Cambridge University Press, ISBN 0521070511

Eksterne lenkerRediger