Stig Bagge
Stig Bagge (død 1542), også kalt Stig Skausten/Skafsten, var en norsk adelsmann, sønn av Gasse Torkelsen i Kvinesdal.
| Stig Bagge | |||
|---|---|---|---|
| Død | 1542 | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Bagge tjente i det minste fra 1525 Henrik Krummedike som foged i Lister og flere andre len. Senere, da lenene etter Krummedikes død 1530 ble lagt under Bergenhus, tjente han Krummedikes svigersønn, Eske Bille.
I 1530 ble Bagge utplyndret av Christian II's kapere og igjen i 1532 under Christian IIs opphold i Norge. Bagge ble fanget av kongens menn, men trolig befridd av en ekspedisjon utsendt fra Bergenhus av Eske Bille. Bille beordret til gjengjeld Stig Bagge å få tak i hovedmannen for Christian IIs parti i Agder, Mikkel Jude på Landvik i Grimstad, død eller levende. Ordren ble utført, selv om Mikkel Jude hadde kongelig beskyttelsesbrev; han ble overfalt og plyndret, men ikke drept. Ettersom Eske Bille påtok seg ansvaret, slapp Stig Bagge fra denne og lignende voldshandlinger uten videre følger. I 1534, da Bille dro til Danmark, fikk Bagge ta del i befalingen over Bergenhus og viste under Billes fangenskap stor fasthet og åndsnærværelse, særlig under Christoffer Trondsens angrep på Bergenhus i 1536. Da Eske Bille forlot Norge i 1537, ble Stig Bagge selv forlenet med Lister len som belønning for de tjenestene han hadde gjort kong Christian III, og fra 1538 brukte han selv tittelen «væpner», men det er usikkert når han ble adlet. Bagge var en hard lensherre, og i årene 1540-41 slo han ned et bondeopprør bestående av bønder fra Setesdalen som kom ned til Lister «for å slå ihjel alle fogder og lensmenn».[1]
Bondeopprøret og «hunehæren» i 1540/41 rediger
Som lensherre i Lister bodde han enten på Huseby på Lista eller på Øvre Egeland i Kvinesdal, som han omtaler som «min gård» i 1541. Selv skrev han i 1539 at han kom så godt overens med lokalbefolkningen at «de vil nu heller have meg enn skilles ved meg». Likevel ville de året etter slå ham i hjel. Det er i Kvinesdal Bagge huskes best – frem til våre dager spurte kvinesdøler når de traff på en fremfusende kar: «Det e'kje Sti' Bagge som kjeme?»[2]
Bondeopprøret gjenspeiles i et sagn fra Råbyggelaget, om en løytnant som kom til Hunemoen i Gjøvdal og krevde skyss. Hunemoen hadde ingen hest, og måtte dra den reisende på en kjelke. Dette gikk for tregt for løytnanten som skjelte ham ut, så mannen fikk nok og drepte løytnanten med slag av en vedskie. Så gikk Hunemoen til nærmeste gård, sa hva som var hendt, og tilføyde at «så fremt du ikke følger meg, dreper jeg deg også». Slik fikk han samlet en stor flokk som dro til Arendal, stengte inne alle embetsmennene i kirken, henrettet dem og innsatte nye. I virkeligheten ble opprøret nedkjempet, men i et brev skrev Stig Bagge til kansleren at bønder hadde angrepet og drept en fogd. Bagge selv unnslapp så vidt, og bøndene ble strengt straffet. Bagge hevdet at mange hadde vært bevæpnet med klubber med tagger, og den som bar slik klubbe, ble kalt en «hune herre». Dette skyldes et vandresagn om «hunehæren», hunernes hær[3] tusen år tidligere.
Edvard Bull beretter om bondeopprøret mot Bagge at føreren het Gunnar Lang fra gården Myrom på Tveitebø i Valle sogn. Atten karer hadde slått seg sammen etter hvert som han gikk fra gård til gård og truet folk med seg. Alle var ikke like ivrige. Som våpen hadde de «en diger klubbe med kvasse tagger», båret av Gunnar Myrom som gikk i spissen. Med spikerklubben som symbol ble hunehæren også kalt «klubbehæren» og lot seg ikke stanse av noe, «den skulle til slutt stalle hestene sine utenfor selve Roma», beretter Edvard Bull. Høygafler som bøndenes våpen er en senere konstruksjon; høygafler var den gang av tre og helt uegnet som våpen. Gunnar Myrom skal ha hevdet at selve keiseren hadde beordret drap på «alle futer og herremenn», og bøndene mente seg imellom at «nå var hunehæren ute og reiste almuen mot herremennene». Opprørsflokken dro fra Setesdal østover til Nedenes. Der kom de over Nils Skredder og tildelte ham hvert sitt slag med spikerklubben mens han lå i sengen, skrev Bagge om dette. Deretter tok opprørerne veien «fjorten store mil» vestover mot Lista eller Kvinesdal. De ville ha slått i hjel Stig Bagge også, men «gav Gud til lykke at jeg ikke hjemme var». Lensherren samlet sine folk og «nogen løse unge karle». De fikk fanget anføreren Gunnar, og den ene setesdølen falt, mens resten av «hunehæren» rømte til skogs. Etter hvert fikk Bagge tak i noen av dem, og de fire antatte lederne ble henrettet. De tilstod å ville slå i hjel «alle fogter ok lensmenn ok siden reise menig mann ok gaa all verden over». Stig Bagge ville imidlertid ha opprøret helt nedkjempet, én gang for alle. Peder Hanssøn Litle på Akershus skrev til ham og ba ham samle så mange væpnede menn han kunne og dra opp i Råbyggelaget. Selv lovet Peder Litle å stille 60 mann. Fra Tord Roed på Bergenhus der Bagge selv hadde tjent, kom en styrke på 24 mann. Trond Benkestokk, som i mars 1541 var innom Agder på vei til Danmark, sluttet seg også til Bagges menn. Benkestokks datter, Adelus Trondsdatter (1530-1607), hadde i 1540 arvet Hanangergodset (Vanse prestegjeld) på Lista. Trond Benkestokk ble rikt lønnet for sin innsats, mens Stig Bagge mistet livet alt året etter. Men i folkeminnet levde «huneopprøret» videre, også i et par stedsnavn i Agder, som Futefallet i Birkenes og Danefallet i Hægebostad.[2]
Stig Bagge ble også brukt av Christian III som leder for flere sjøekspedisjoner,[4] men tatt til fange under en slik i 1542 i Nederlandene, og ble halshugget og lagt på steile som spion, til stor sorg for kongen.[1]
Historien om «hunehæren» våknet til live igjen under Thrane-opprøret ved Hønefoss i 1851.[5]
Se også rediger
- Hans Glaser, tysk bergmann som nedkjempet et bondeopprør i Telemark rundt samme tid.
Referanser rediger
- ^ a b Bricka, Carl Frederik. «Bagge, Stig». 417 (Dansk biografisk Lexikon / I. Bind. Aaberg - Beaumelle) (via runeberg.org) (dansk). Besøkt 5. mai 2022.
- ^ a b Frans-Arne H. Stylegar (25. oktober 2004). «Arkeologi i nord: Maktens mange masker - tablåer fra Agders lange middelalder». Arkeologi i nord. Besøkt 5. mai 2022.
- ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 302), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
- ^ «Stig Bagge». Store norske leksikon. 16. mars 2022. Besøkt 5. mai 2022.
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 199), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
Kilder rediger
- Dansk Biografisk Lexicon, Gyldendalske Boghandels Forlag, København, 1887-1905. side 417
- Farsund bys historie bind 1 side 20