Siland

art av andefugler
Siland
Et silandpar
Et silandpar
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mergus serrator
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: siland
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Slekt: Mergus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig[1]

Nasjonal rødliste (Norge):
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig[2]

Habitat: temperert klima i boreal barskog, med dype innsjøer og elver med klart ferskvann og moderat strømning
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for siland

Siland (Mergus serrator) er en monotypisk fiskeand som tilhører i andefamilien (Anatidae), der arten inngår i slekten Mergus. Arten har en sirkumpolar utbredelse over det meste av holarktis, men ikke i polområdet og den sørlige delen. Den er en norsk ansvarsart,[3] fordi den forekommer med minst 25 % av den europeiske bestanden i Norge. På høye breddegrader regnes arten som en kortdistansetrekker. Arten hekker i det meste av Fennoskandia og er jaktbar i hele Norge mellom 10. september og 23. desember.[4]

BiologiRediger

 
Silandhann ved Breiangen
 
Egg etter siland

Siland er ganske stor fugl med en relativt lang og slank kroppsbygning. Det hersker tydelig kjønnsdimorfisme mellom kjønnene, året rundt. Arten veier cirka 800–1 350 g, og hannen blir størst.[5] Arten varierer dessuten i fenotype gjennom utbredelsesområdet, men ikke mer enn at variasjonene faller inn under nominatformen.[5]

Fjærdrakten er variert utfarget, både hos hannen og hunnen. Hannen har mørkegrønt hode med todelt nakketopp, hvit halsring, kastanjebrunt bryst, svart rygg, gråhvite kroppssider, røde ben og rødt nebb. Hunnen har brunt hode og nakketopp, og er gråbrunt spraglet på rygg og kroppssider. Jevn overgang mellom den brune fargen øverst på halsen og den grå fargen på brystet skiller den fra laksandhunnen, som er meget lik, men har skarpt skille mellom det brune og grå på halsen. Hos silandhunnen er også det hvite vingespeilet delt i to med en svart stripe, mens laksandhunnen har helt hvitt vingespeil. Etter hekking skiftes drakten, og de to artene blir vanskeligere å skjelne fra hverandre.[6]

Arten har et relativt langt og smalt, sagtakket nebb med en ørliten krok på overnebbet helt ytterst.[5] Nebbets utforming hjelper fuglene med å holde på fisken de fanger. Arten eter imidlertid også noe snegler og muslinger, og de unge fuglene fanger og eter vanninsekter i den tidlige livsfasen.[5] En undersøkelse fra Altaelva[7] beskriver næringsinntaket, som i hovedsak er småfisk.

Silanda kan hekke både i saltvann og i ferskvann, men den er mest vanlig i temperert klima med boreal barskog, der det er godt med dype innsjøer og elver med klart ferskvann over og steinbunn og med moderat strømning i.[5] Sammen med ærfugl er silanda den eneste andearten i Norge som hekker i stort antall på kysten, der den gjerne hekker i store grupper på holmer og skjær.[8]

Redet skjules, ofte under en tett busk eller ei trerot eller lignende; ved kysten også ved naust og lignende. Redet, som er bolleformet, består av tørt gress som fôres med dun, og er som regel plassert i en liten fordypning i bakken. Hunnen legger 7–12 (5–25 ligger innenfor normalen) gråbrune eller grønnlige egg (med et intervall på ett egg per halvannen dag) i mai–juni, som hun ruger alene i cirka 28–35 (typisk 30–31) dager. Når ungene er klekket forlater de som regel redet i løpet av 24 timer og blir med mora, som passer dem til de blir flygedyktige etter 60–65 dager.[5]

Etter eggleggingen samles hannene i flokker og trekker mot fiskerike gruntvannsområder på kysten for å myte.[8] Hunnene feller vingefjærene på seinsommeren mens de fortsatt er sammen med ungene og befinner seg i hekkeområdene.[8]

InndelingRediger

Inndelingen følger Birds of the World.[9] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[10][11] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

AnnetRediger

Siland er en jakbar art i hele Norge, mellom 10. september og 23. desember.[4] Arten jaktes ofte samen med laksand. SSB skiller ikke mellom de to artene i sine statistikker, men antallet skutte fugler har siden 2002–2003 hatt en klart nedadgående trend. Jakttrykket var størst i Hordaland og Østfold i perioden 2005–2014. Det ble skutt flere fugler i perioden 2005–2009 enn i 2010–2014.[12] I jaktsesongen 2014–2015 ble det samlet sett skutt færre enn 2 000 silender og laksender.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ BirdLife International. 2018. Mergus serrator. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22680485A132053220. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22680485A132053220.en. Downloaded on 14 May 2020.
  2. ^ Norsk rødliste for arter 2015 Siland Mergus serrator Linnaeus, 1758, Artsdatabanken.
  3. ^ Elvedeltadatabasen (udatert) Lakselva/Valnesfjordelvas utløp i Valnesfjorden/Kåsmovatnet, Fugl. Elvedeltadatabasen
  4. ^ a b Lovdata (FOR-2017-01-25-106) Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022. Klima- og miljødepartementet, FOR-2017-01-25-106
  5. ^ a b c d e f Craik, S., J. Pearce, and R. D. Titman (2020). Red-breasted Merganser (Mergus serrator), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rebmer.01
  6. ^ SNL (2017) siland i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mai 2020 fra https://snl.no/siland
  7. ^ Ola Ugedal et al. (2007) Biologiske undersøkelser i Altaelva 1981-2006 : oppsummering av kraftreguleringens konsekvenser for laksebestanden. NINA rapport nr 281, Norsk institutt for vannforskning, juni 2007. ISBN 978-82-426-1843-6
  8. ^ a b c Lorentsen, Svein-Håkon (2015) Siland Mergus serrator Linnaeus, 1758. Norsk institutt for naturforskning, 28.05.2015. https://artsdatabanken.no/Pages/186803/Siland Besøkt 2020-05-15
  9. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Ducks, Geese, and Waterfowl (Anatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.anatid1.01
  10. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  11. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  12. ^ a b Pedersen, H.C., Follestad, A., Gjershaug, J.O. & Nilsen, E. 2016. Statusoversikt for jaktbart småvilt- NINA Rapport 1178. 258 s. ISBN 978-82-426-2803-9

Eksterne lenkerRediger