Laksand

art i andefamilien

Laksand (Mergus merganser) er en fiskeand i slekten Mergus, som tilhører andefamilien. Arten regnes som en kortdistansetrekker. Det regnes tre underarter til arten, som er utbredt på den nordlige halvkule. Arten hekker i klart ferskvann som større innsjøer og vannreservoar, samt i elver med tilsvarende vannkvalitet, vanligvis ved eller nær skog der det finnes voksne løvtrær med naturlige hulrom eller gamle hakkespetthull. Arten hekker i Norge.

Laksand
M. m. merganser (hann og hunn)
M. m. merganser (hann og hunn)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mergus merganser
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: laksand
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Tribus: Fiskender
Slekt: Mergus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig[1]

Habitat: hekker i klart ferskvann
Utbredelse: Nameri National Park (endemisk)
Utbredelseskart for laksand

BiologiRediger

 
Laksand (hann) i flukt
 
Laksand (hunn) med unger

Laksanda er en stor dykkende and. Hannen måler cirka 60–71 cm og har ei høstvekt rundt 1 300–2 100 g (typisk cirka 1 700 g). Hunnen måler cirka 54–68 cm og har ei høstvekt rundt 900–1 700 g (typisk cirka 1 230 g). Vingespennet utgjør cirka 82–97 cm, avhengig av den generelle størrelsen.[2]

Kjønnene utviser sterk kjønnsdimorfisme året rundt,[2] så det er lett å se forskjell på kjønnene. I hekkedrakt har skinner hannens hode og nakke i iriserende mørkegrønt, med et skarpt skille til en kritthvit underhals og underside, mens oversiden preges av kontraster i hvitt og sort. Hunnen har brunfarget hode og nakke og en gråspraglet underhals som går over i hvitt nedover brystet og på buken. Oversiden og flankene er grålig melert. Hunnen har en lavtsittende, avlang hvit flekk på kinnene.[2]

I Eurasia hekker arten på Island, i Skottland, hele Skandinavia samt i store deler av Tyskland og Polen, i isolerte lommer i Sveits, i Russland med Sibir, Himalaya med Tibet og Nord-Mongolia til Kamtsjatkahalvøya, sørover til foten av Ural; hovedsakelig i boreal barskog, men også på tundra og i den arktiske alpinsonen. I områder uten skog er den mest vanlig i fjellstrøkene.[2] Fugler på høye breddegrader overvintrer sør i hekkeområdene, men på litt lavere breddegrader blir de fleste fuglene også gjennom vinteren.[2]

I Nord-Amerika hekker arten fra Alaska og østover gjennom det boreale skogbeltet sør for Keele River i Canada til Labrador og Newfoundland. I USA hekker den bare såvidt i de østlige nordstatene. Arten overvintrer imidlertid over store deler av USA.[2]

Laksand er en utpreget fiskeeter og har et sagtakket, smalt og ganske langt nebb med en brå, men kort krok ytterst, som hjelper fuglene å holde på fisken. Den er en forfølgende predator som jakter fisken med synet. På grunt vann vil arten typisk komme til overflaten for å sluke fangsten, men på dypt vann kan den også sluke den neddykket.[2] Arten eter også snegler og muslinger. De unge fuglene eter dessuten vanninsekter den første tiden. Som et toppredator i vannlevende næringskjeder, har denne arten fungert som en viktig indikatorart for miljøforholdene i vassdragene, både for forurensninger (med giftige sprøytemidler og tungmetaller med videre) og forsuring. Arten beskyldes imidlertid ofte for å ete opp tilveksten av små laks, ørret og røye i vassdragene, og har som følge av dette blitt utsatt for gjentatte utryddelsesaksjoner rundt om i verden.[2] En undersøkelse fra Altaelva publisert i 2007 beskriver næringsinntaket sånn:

 Ut fra simuleringer vil 200 fiskender i løpet av 30 dager kunne spise et sted mellom 78 000 og 136 000 presmolt. I mageinnholdet til 60 skutte ender (både unger, voksne laksender og silender) ble det funnet 606 laks (90 %) 3 ørret (0,4 %) 13 røye (1,9 %) 
– Ugedal et al. (2007), NINA rapport nr 281[3]

Hannene ankommer hekkeplassene noen uker før hunnene. Pardannelsene skjer på vinteren, før isen går. Erfarne hunner returnerer typisk til den samme reirplassen årlig. Redet legges til hulrom eller sprekker og fôres med dun og gress, som oftest i trær. Hunnen står for byggingen og vedlikeholdet av redet, som er en bolleformet konstruksjon. Hun bruker gammelt materiale, dersom det finnes. Hunnen legger typisk 8–12 egg (av og til flere), som er hvite til kremhvite i fargen. Eggleggingen går ganske sakte, typisk ett egg hver 31.–36. time. Eggene er ganske store. I Nord-Amerika cirka 70 g i snitt; i Europa cirka 82 g i snitt. Inkubasjonen begynner straks eggene er lagt, og bare hunnen ruger dem. Inkubasjonstiden varer cirka 28–35 dager. I mellomtiden holder hannen seg i nærheten av redet. Eggene begynner å sprekke 24–48 timer før de klekkes. Ungene blir i redet i 24–48 timer etter klekking, hvoretter de hopper ut og følger etter mora som står på bakken og lokker på dem. De blir flygedyktige etter cirka 65 dager.[2]

InndelingRediger

 
Egg av laksand

Inndelingen følger Birds of the World.[4] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste
Note: Den foreslåtte underarten comatus (Sentral-Asia) er synonym med orientalis.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ BirdLife International. 2018. Mergus merganser. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22680492A132054083. Downloaded on 14 May 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i j Pearce, J., M. L. Mallory, and K. Metz (2020). Common Merganser (Mergus merganser), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.commer.01
  3. ^ Ola Ugedal et al. (2007) Biologiske undersøkelser i Altaelva 1981-2006 : oppsummering av kraftreguleringens konsekvenser for laksebestanden. NINA rapport nr 281, Norsk institutt for vannforskning, juni 2007. ISBN 978-82-426-1843-6
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Ducks, Geese, and Waterfowl (Anatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.anatid1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenkerRediger