Skarvender

underfamilie i andefamilien

Skarvender (Oxyurinae) er en gruppe med andefugler (Anseriformes) som særpreges av en stiv stjert. Gruppen sorterer i andefamilien (Anatidae) og består av ni arter fordelt i fire slekter, hvorav tre av slektene er monotypiske. Hannen kalles andrik, hunnen and.

Skarvender
Nomenklatur
Oxyurinae
Swainson, 1831
Synonymi
Oxyurini
Populærnavn
skarvender,
stivhalender
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenAndefugler
FamilieAndefamilien
Økologi
Antall arter: 9
Habitat: akvatisk, ferskvann
Utbredelse: store deler av verden
Inndelt i

Biologi rediger

Skarvender har et nebb som kan virke noe oppsvulmet ved basen. De aller fleste dykker etter føde i ferskvann, men er ikke spesielt nært beslektet med ferskvannsdykkendene. De er derimot søstergruppen til svaner og gjess.

Omkring 97 prosent av alle arter av fugl mangler kjønnsorganer i normal forstand. Hos disse artene leverer hannen sædcellene i hunnens kloakkåpning. Det skjer gjennom at hannen plasserer sin kloakkåpning mot hunnens, og akten er en heller kortvarig affære.[1]

Hos omkring tre prosent av artene er imidlertid ting litt annerledes. Hos disse har nemlig hannen et utkrengbart penislignende paringsorgan, i likhet med sine forfedre krypdyrene. Dette gjelder blant annet for tinamuer, hokkoer, gjeterfugler, strutsefugler, flamingoer og mange andriker (andefamilien). Disse hannene leverer sædcellene på en mer tradisjonell måte, og hos noen arter kan «redskapen» være enorm i forhold til fuglens størrelse. Det viser seg nemlig, at enkelte arters kjønnsorganer har blitt betydelig større som følge av den evolusjonære utviklingen. Det har rett og slett pågått en kjønnskamp om å ha det største lemmet, altså en kamp om retten til å pare seg.[2]

Rekorden i forhold til artens generelle størrelse har i så måte ei trommeand (Oxyura vittata), der et individ har fått målt en penis på hele 42,5 cm. Det er imidlertid mer vanlig at den måler omkring 20 cm.[1][2] Arten tilhører gruppen av skarvender, og hele fuglen måler normalt 36–46 cm (hannen typisk 42–46 cm, med en vekt på cirka 600–850 g).[3]

Inndeling rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018).[4] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b Lars Thomas (2011) Kjønnskamp ga endene enorme organer. Illustrert Vitenskap, 7. februar 2011. Besøkt 2018-05-17
  2. ^ a b McCracken, K. G., Wilson, R. E., McCracken, P. J., & Johnson, K. P. (2001). Sexual selection: Are ducks impressed by drakes' display?. Nature, 413(6852), 128. doi:10.1038/35093160
  3. ^ Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2018). Lake Duck (Oxyura vittata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52937 on 17 May 2018).
  4. ^ Carboneras, C. (2018). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur rediger

  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-8496553941
  • Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 1: «Ostrich to Ducks», september 1992, ISBN 978-8487334108
  • «Taxonomy in Flux: Version 2.63». 8. oktober 2013. Besøkt 16. april 2014. 

Eksterne lenker rediger