Wikipedia

Søren Christian Sommerfelt (1794–1838)

norsk prest

Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) var en norsk prest, topografisk-økonomisk forfatter og botaniker. Han var prest i Saltdal, Asker og Ringebu. Han var botaniker ved siden av prestegjerningen og arbeidet særlig med å kartlegge sporeplanter. I første del av 1800-tallet ble han regnet for å være en av Norges dyktigste botanikere. Sommerfelt hadde god kjennskap til hele planteriket, og han regnes som den siste norske botaniker med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter.

Søren Christian Sommerfelt
Født9. apr. 1794[1]Rediger på Wikidata
Østre Toten[2]
Død29. des. 1838[1][2]Rediger på Wikidata (44 år)
Ringebu[2]
BeskjeftigelseBotaniker, mykolog, entomolog, prest Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarChristian Sommerfelt
BarnChristian Sommerfelt
NasjonalitetNorge
Medlem avKungliga Vetenskapsakademien
Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1822–)[3]
FagfeltBotanikk, mykologi
Kjent forOmfattende beskrivelse av sopparter i Norge
Søren Christian Sommerfelt på Commons

Hans bok Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene (1827) var skrevet i tråd med datidens stilideal for topografisk-økonomiske bygdebeskrivelser. Den skildret både geografi, geologi, klima, folkeliv, kultur og samfunn i Saltdal. Han beskriver særlig den vanlige næringsveien i Saltdal: fiskerbondens kombinasjon av gårdsbruk, fiske og båtbygging.

Liv og virke rediger

Liv og familie rediger

Søren Christian Sommerfelt ble født 9. april 1794 på gården Sukkestad på Toten (nå innenfor Østre Toten).[4] Sommerfelt var sønn av amtmann Christian Sommerfelt og Anna Sophia Hagerup og vokste opp på gården Sukkestad. Sommerfeldt er en dansk-norsk slekt der en rekke medlemmer var embetsmenn.[5] Morens far var byfogd i Christiania (Oslo).[6]

Han fikk som barn gjennom faren en sterk interesse for naturvitenskap. Han fikk sterke impulser fra presten Hieronymus Heyerdahl, som var familiens nabo. Heyerdahl ble Sommerfelts lærer i ungdomstiden og livslange venn.[5] Sommerfelt hadde som barn utviklet en god observasjonsevne, og en uvanlig evne til raskt fastslå karakteristika og kjennetegn hos dyr og planter.[7]

Da Sommerfelt fylte 15 år, ble han sendt til København, hvor han ble student ved Københavns Universitet høsten 1811. Allerede det første året under sin Examen philosophicum gikk han på forelesninger i naturvitenskapelige emner hos professorene Jens Wilken Hornemann (botanikk), Jens Rathke (zoologi) og Gregers Wad (geologi).[5][8]

Sommerfelt giftet seg med Jørgine Maria Krohn (datter av Johan Jørgen Krohn[9]) på Land 28. mai 1818.[5] Sommerfelt og Jørgine Marie fikk barn sammen, fem jenter og fem gutter.[10] Da han døde, var hun svanger med det tiende barnet. Hun måtte oppdra barna alene og hadde ingen stor pensjon å leve av. Flere av barna tok høyere utdannelse,[11] blant annet Christian Sommerfelt, prest, ordfører og stortingsmann,[12] og Carl Linne Sommerfelt, som ble rektor ved Kristiansand katedralskole.[13]

Under en studiereise på Vestlandet pådro han seg tyfoidfeber. Dette førte til varig svekket helse, med gikt og dårlig syn.[11][14] Han døde 29. desember 1838 i Ringebu.[4]

Studier rediger

Sommerfelts opprinnelige plan var å studere teologi, til tross for sin sterke interesse for naturvitenskap. Det var på den tiden meget få stillinger innenfor naturvitenskap som kunne gi arbeid og inntekt. Teologi var datidens «brødstudium» som ga sikre muligheter for embete og lønn. De som studerte naturvitenskapelige fag hadde enten stor formue eller en stilling å gå til etter studiene.[8]

Sommerfelt hadde fått løfte om en vitenskapelig stilling ved det nyopprettede Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, da han gikk til naturvitenskapen. Han skulle bli «Docent i Oeconomien» som til tross for tittelen, var naturvitenskapelig. Sommerfelt skrev om dette i forordet til sitt verk Supplementum Florae Lapponicae. Den ble også nevnt i en selvbiografi som han leverte til Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm.[8] Ansettelsen ble hindret av unionsoppløsningen i 1814 og av at universitetet kom under en ny administrasjon. Han reiste deretter til Kristiania, der han fortsatte sitt teologiske studium og i 1816 avla teologisk embetseksamen. Den 12. februar 1818 ble han utnevnt til sogneprest i Saltdal.[5]

Sogneprest i Saltdal rediger

 
Junkerdalsura var et av de områder som Sommerfelt undersøkte og kartla da han var sogneprest i Saltdal. I dag er Junkerdalsura naturreservat opprettet for å ta vare på dette området.
Foto: Jim T. Kristensen, Statskog SF

I juni 1818, det året han ble gift, tiltrådte han stillingen som sogneprest i Saltdal.[5] I Saltdal oppdaget han stedets uvanlige flora og gjorde mange observasjoner som etter hvert ble til et stort vitenskapelig verk. Av spesiell interesse for historikere er hans beskrivelse av kultur og folkeliv i Saltdal på denne tiden. Hans beskrivelser omtales som den beste beskrivelsen av et nord-norsk bygdesamfunn på denne tiden og kan brukes til å forstå forholdende også andre steder i landsdelen.[11]

Han arbeidet svært mye med botaniske observasjoner i Saltdal samtidig som arbeidet fullt ut som sogneprest. Biskopen over Nordlandene og Finmarken Mathias Bonsach Krogh (1754–1828) ga ham sitt beste skussmål for prestegjerningen da han forlot Saltdal i 1824.[11]

I 1880-årene, et halvt århundre etter at Sommerfelt hadde forlatt Saltdal, fortaltes det anektoter om sognepresten som streifet rundt i fjellene. Det fortelles at han mistet en hammer i området ved Solvågtinden som ingen siden hadde funnet. En annen hendelse var at en same skulle vise ham et hvalskjelett et sted ved Solvågtinden, men som samen ikke greide å finne igjen.[15]

Konflikt med Jens Rathke rediger

På Sommerfelts tid ble det opprettet et professorat i biologi, og Christen Smith (1785–1816) ble utnevnt til professor i «statsøkonomie og botanikk» i 1814. Smith han omkom under en vitenskapelig ekspedisjon på Kongofloden før han hadde tiltrådt.[16] Universitetets andre botaniker, lektor Martin Richard Flor, døde i 1820.[17] Etter dette ble det en stagnasjon innenfor botanikken i Norge. Undervisningen ved universitetet og ledelsen av Botanisk hage blir overtatt av professor i zoologi Jens Rathke (1769–1855).[16]

Etter Smiths død ble Rathke direktør for botanisk hage, og han benyttet gasjen etter Flor til «forøkelse av den botaniske haves bibliotek og nasjonalmuseet».[16] Sommerfelt kom sannsynligvis tidlig i konflikt med Rathke. Han kritiserte Rathke for å ikke anskaffe spesiallitteratur til undervisningen i botanikk samt for vanskjøtsel av Botanisk hage. Sommerfelt klaget over at det ikke var ansatt en botaniker til å bestyre hagen. Han mente at dette var årsaken til at navngivingen (etikettene) på plantene var forvirrende, og han nevnte spesielt at en og samme planteart kunne være oppgitt med inntil 17 forskjellige navn. Han påsto at studentene neppe kunne hente noen kunnskap fra hagen. Denne kritikken gjorde Rathke lite velvillig innstilt overfor Sommerfelt.[5]

Matthias Numsen Blytt (1789–1862) ble utnevnt til lektor i botanikk i 1828, en stilling som hadde stått ledig siden Flor døde. Mykologen Finn-Egil Eckblad (1923–2000) som har skrevet biografi om ham, mener at Sommerfelt burde vært foretrukket, men at konflikten med Rathke satte en stopper for det.[18]

Professor Jens Holmboe (1880–1943) skrev i sitt hundreårsminne over Sommerfelt i 1938 at det må ha vært en bitter skuffelse for ham aldri å få en akademisk stilling som botaniker. Videre skrev Holmboe at Sommerfelts arbeid ved siden av prestegjerningen ga ham «plass blant sitt århundres høiest fortjente norske botanikere». Rathke var Norges eneste lærer i botanikk fra 1820 og frem til Blytt i 1828 ble lektor og i 1837 professor.[16]

Videre prestegjerning og sykdom rediger

Den 24. februar 1824 ble han residerende kapellan i Asker prestegjeld og i 1827 ble han sogneprest i Ringebu prestegjeld.[5] Samme år som han ble sogneprest i Ringebu hadde han vært på en studiereise på Vestlandet og pådratt seg tyfoidfeber. Dette førte til varig svekket helse, med gikt og dårlig syn. Til tross for sykdommen fortsatte han med botaniske studier frem til han døde bare 44 år gammel. To år før sin død samlet han ledende skandinaviske botanikere på Ringebu.[11][14]

Alexis E. Lindblom skrev i nekrologen i Botaniske Notiser at det spesielt var synet til Sommerfelt som ble svekket av sykdommen. Dermed kunne han ikke gjøre noen undersøker av moser og lav, heller ikke kunne han ha gleden av å lese.[19]

Vitenskapelig arbeid rediger

 
Den fiolette soppen Pulcherricium caeruleum ble første gang oppdaget i Norge av Sommerfelt.

Sommerfelt hadde stor kjennskap til hele planteriket, og han regnes som å være den siste norske botaniker med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter.[20] På denne tiden ble også sopp studert og betraktet som «lavere planter», en del av planteriket. Sommerfelt var mest opptatt av de lavere plantene. Ved siden av Sommerfelt var var svensken Göran Wahlenberg (1780–1851) den første botanikerne som kartla sopp i Norge på 1800-tallet. Wahlenberg studerte planter og særlig sopp i Nord-Norge, med hovedverket Flora Lapponica (1812).[21]

Sommerfelt syslet med vitenskapelige arbeider i ensomhet og i fristunder.[14]

Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene rediger

Da Johan Ernst Gunnerus tiltrådte som biskop i Trondheim i 1758 sendte han et hyrdebrev til bispedømmets prester, hvor han oppfordret dem til å skrive lærde skrifter. Et av de første resultatene av dette var Hans Strøms Physisk og oeconomisk Beskrivelse over Søndmørs Fogderie (1762-1769). Flere av tidens prester og sorenskrivere skrev bøker eller avhandlinger med titler som Beskrifelse over NN Præstegield, Naturlig og oeconomisk Beskrivelse over NN Præstegield, eller Topographisk beskrivelse av NN Præstegield. Sommerfelts beskrivelse Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene er et sent, men sjangertro tilfelle av denne sjangeren.[22]

Sommerfelts avhandling ble først utgitt i 1827 i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter. Det er en bred beretning om etnografiske og økonomiske forhold,[5][23][17] samt naturvitenskapelige forhold som geografi, geologi, klima og fortegnelse over planter og dyr.[19]

Saltdalsamfunnet er beskrevet i detalj uten subjektive eller fordomsfulle kommentarer til det han beretter om. Han bemerker at folk i alminnelighet var meget gudfryktige, at de besøkte kirken flittig, at bordbønn og husandakt var vanlig og at de eldre sjelden banner. En spesiell skikk var at de aldri slaktet noen husdyr om sommeren, hvilket betydde at det heller ikke serverte kjøttmat i brylluper. Denne oppfatningen skyldes at «[…] de ansee det for Synd at slagte Dyret i dets glædeligste Tid […]»[23]

Sommerfelt laget en liten samling av 52 ord fra Saltdalen som han plasserte i et «Anhang». Flere av ordene finnes i eldre samlinger av ord fra landsdelen. Han kommenterer noen grammatikalske særegenheter i dialekten, nemlig apokope og «Det privative U udtales her altid som O, f. EX. omuelig, oskikkelig».[24]

Sommerfelt oppdaget og beskrev det unike plantelivet i Junkerdalen og Junkerdalsura.[11] I dag er området vernet som Junkerdalsura naturreservat, og ligger i tilknytning til Junkerdal nasjonalpark. Boken Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene kom ut tre år etter Eiler Hagerup Rosenvinges beskrivelse av Salten var utgitt. Sommerfeldts onkel Ole Hannibal Sommerfeldt hadde tidligere, i 1799–1800 publisert en Kort Beskrivelse over Finmarken, og i 1834 skrev presten Iver Ancher Heltzen en tilsvarende Ranens Beskrivelse, som ble publiserte første gang i 1975. Det meste av opplysningstidens topografiske litteratur i Norge skildret forhold i sørnorske områder. Sommerfelts beskrivelse av Saltdalen var et av få bidrag nordfra, og ble oppfattet som et viktig bidrag til datidens kartlegging av landet.

Supplementum florae lapponicae rediger

Supplementum Florae Lapponicae quam edidit Dr. Georgius Wahlenberg (1826) er Sommerfelts mest betydningsfulle verk, og tittelen viser til at han betraktet det som et tillegg til Wahlenbergs Flora Lapponica (1812). Med dette verket og Saltdalsbeskrivelse kartla han 400 sopp og slimsopp. Antall kjente sopper i Norge økte med dette betydelig: Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) hadde tidligere kartlagt rundt 80 arter av sopp.[17] I verket beskrives en rekke plantearter som var nye for vitenskapen. Avhandlingen økte antall registrerte planter i Nord-Norge med flere hundre.[5]

Det var Supplementum Florae Lapponicae som ga Sommerfelt internasjonal anerkjennelse. Totalt ble 692 arter i Nord-Norge beskrevet. Selv om tittelen fremsetter at verket var et supplement, så er det et selvstendig verk. Det er skrevet på latin og fikk god omtale i Dansk Litteratur-Tidende. Etter at Gunnerus, Martin Vahl og Wahlenberg hadde kartlagt blomsterplanter i Nord-Norge var det ikke mye igjen som var uoppdaget, men Sommerfelt var en nitid forsker og god iakttager. Dessuten hadde han store kunnskaper om kryptogamene, altså de lavere plantearter som alger og moser, og spesielt sopp og lav. Dermed var det mulig for Sommerfelt å finne så mange nye arter.[19]

Andre arbeider rediger

Sommerfelts første artikkel var et bidrag til ornitologien, studiet av fugler. Etter det handlet alle hans publikasjoner om botanikk og da først og fremst arter han antok var nye for vitenskapen.[19]

Han fikk i 1826 utgitt første del av sitt eksikkat «Plantarum cryptogamarum Norvegicarum» over norske kryptogamer. Et eksikkat er en samling med tørkede og pressede planter som publiseres i flere like sett. Det første inneholdt 100 planter, og han tok mål av seg til å utgi et nytt sett med 100 planter hvert år om det var interesse for verket. Han utga ikke flere enn to, til sammen 200 planter. [25]

I 1827 gjennomførte Sommerfelt en større studiereise på Vestlandet, og resultatet ble hans tredje store beretning trykket i Magazin for Naturvidenskaberne. Som den første ga han en beskrivelse av floraen på Vestlandet sin egenart med milde vintre og kjølige somre. Sommerfelt påviste at det er dette, ikke mye nedbør, som gir floraen her sin egenart.[5][19] På denne turen påviste han for første gang i Norge den fiolette soppen indigobarksopp (Terana coerulea) og traktgelésopp (Guepinia helvelloides).[26][27][17] I Asker, etter at han hadde flyttet fra Saltdal, studerte han lavere plantearter og utga verket «Centuria prima et secunda plantarum cryptogamarum Norvegivarum».[5] På Ringebu beskrev han den svært sjeldne bregnen russeburkne .

Artene Sommerfelt beskrev rediger

Dette er en kort beskrivelse av noen få av artene Sommerfelt beskrev, basert på et utvalg som Eckblad listet opp i biografien. Oversikten inkluderer planter som Sommerfelt anså som nye for vitenskapen, dessuten at de har beholdt det artsepitet, det vil si siste del av det latinske navnet, som Sommerfelt opprinnelig gav dem. I tillegg er det tatt med noen arter med latinske navn som er blitt synonymer, altså at et annet latinske navn har blitt det gjeldende.[28]

Alger rediger

  • Fjæreblod med latinsk navn Hildenbrandia rubra har artepitet (siste del av navnet) som Sommerfelt opprinnelig gav den. Artsepitetet viser til at det er et skorpelav som voksemåten minner om.[28]
  • Blodsnø kan sees som røde partier på snøfonner. Sommerfelt beskrev fenomenet da han gikk på de blomsterkledde liene opp mot Solvågtinden i Saltdal og gikk over snøfonner på våren: «Dog da det var paa et Sted […] hvor før mig neppe noget rødblodigt Dyr havet været […] Naar man tager lidt af Sneen i Haanden, og seer gjennem den mod Lyset, viser det Røde sig inde i Sneen som farvede mathematiske Punkter.» Han skrev videre at i mikroskopet ser det ut til å være mange kuler av forskjellig størrelse, samt at disse har forskjellige rødtoner.[29] Sommerfelt brukte ofte mikroskop i sine undersøkelser.[14] Organismen var fra tidlgiere beskrevet som en rustsopp, men han mente at det istedet måtte være en alge, som han ga navnet Chlamydomonas nivalis.[29]

Moser rediger

  • Myrkantstift med latinsk navn Aongstroemia longipes, som er en sjelden mose, sannsynligvis med sirkumpolar utbredelse i fjellskoger.[30]

Lav rediger

Det finnes 31 lavarter som per 1995 har det artsepitet som Sommerfelt satte. De fleste av artene er skorpelav. Disse har ikke norske navn, kun latinsk navn: Lecanora leptacina, Lecanora leucococca, Lecidea alpestris, Lecidea erythrophaea, Lecidea lepadina, Cladonia cyanipes og Lecidea polycocca. Flere av disse er svært vanskelige å skille fra hverandre, slik at revisjoner kan endre navn og kategorisering.[29]

Sopp rediger

 
Sommerfeltgelésopp (Tremella indecorata )

Av de soppene som Sommerfelt beskrev som nye for vitenskapen, har noen fortsatt artsepitetet han satte, uten at det er laget en fullstendig oversikt over dem.[30]

  • Dvergmorkel med latinsk navn Sarcoleotia globosa er en meget liten morkel. Sommerfelt fant denne i Saltdal i 1819. Den var glemt helt til et eksemplar ble funnet på Finse i 1960, hvor den stedvis er vanlig. Ellers har den utbredelse i Fennoskandia og i Sentral-Europa.[30]
  • Nordlig aniskjuke med latinsk navn Haploporus odorus. Sommerfelt ga den artsepitet i 1826, men Linné hadde allerede funnet den på sin Lapplandsreise i 1732. Linné beskriver hvordan samene brukte den kjuken nesten som en parfyme.[31]
  • Sommerfeltgelésopp med latinsk navn Tremella indecorata er en av få arter som har beholdt både både slekts- og artsnavnet som Sommerfelt ga den. Han beskrev eksemplar funnet i Saltdal, men den er funnet i hele Norge. Den er blekk, gråhvit, rundt 1 cm i diameter og vokser på pyrenomyceter (kjernesopper).[32]
  • Skorpekjuke med latinsk navn Datronia mollis er en kjuke som vokser på levende og døde løvtrær i hele Norge, men er ikke vanlig.[32]

Høyere planer rediger

  • Russeburkne med latinsk navn Athyrium crenqtum. Sommerfelt fant denne bregnen ved gården Kringelen i Gubrandsdalen.[33]
  • Smalstarr med latinsk navn Carex parallela. Første gang ble denne starrarten beskrevet av Lars Levi Læstadius som en underart av særbustarr, men ble av Sommerfelt beskrevet som en egen art. Senere har det vist seg at Sommerfelt hadde rett i at den er en egen art.[33]
  • Bleikrublom med latinsk navn Draba oxycarpa. Sommerfelt beskrev denne i 1833 etter at han hadde fått et eksemplar funnet av Keilhau på Svalbard. Han nevner at Blytt hadde funnet eksemplarer ved Kongsvoll og ved Oppdal på Dovrefjell. Planten er svært vanskelig å skjelne fra andre arter, noe som skyldes stor variasjon og trolig hybrider.[34]
  • Skogsøtgras med latinsk navn Glyceria lithuanica, ble første gang oppdaget i Norge av Sommerfelt ved Stokkerelva i Bærum.[35]
  • Huldregras med latinsk navn Cinna latifolia ble oppdaget da Blytt og to studenter var på besøk hos Sommerfelt på Ringebu sommeren 1836. Blytt fant planten på nytt ved Bjørnstad Gård i Åmot i Østerdalen, og beskrev den da som en ny art for vitenskapen.[36]

Sommerfelt beskrev svært mange planter som var nye for vitenskapen. Slektavgrensningen har i ettertiden blitt mye snevrere enn da han levde, dermed har mange av plantene han beskrev blitt flyttet til andre slektsnavn.[37]

Æresbevisninger rediger

Sommerfelt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1822,[38] av Kungliga Physiographiska Sällskapet i Lund fra 1827, av Royal Medico-Botanical Society i London fra 1828 og Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm fra 1829.[5][18]

Ettermæle rediger

 
Skulptur til minne om Sommerfelt i Junkerdalen.

I sakprosa-historieverket Norsk litteraturhistorie (1998) er Sommerfelt omtalt som en overgangsfigur innenfor norsk botanikk, ved at han kombinerte omfattende topografiske beskrivelser med en vitenskapelig fremstilling. Han var blant de siste botanikere i landet som behersket både lavere og høyere artssystematikk. Utover på 1800-tallet ble spesialiseringen blant botanikere mer utpreget.[39]

Planter som bærer hans navn er Aphaenogaster sommerfeldti og Pertusaria sommerfeltii. Planter og sopp som første gang er beskrevet av Sommerfelt, har forkortelsen «Sommerf.» etter det vitenskapelige navnet i kataloger og oppslagsverk.

Sommerfelts herbariemateriale eksisterer fremdeles, og hans Supplementum Florae Lapponicae blir fremdeles brukt fra tid til annen av mykologer rundt om i verden.[40]

Eksikkatverket «Plantarum cryptogamarum Norvegicarum» med 200 planter, de fleste moser og lav, oppbevares per 1987 på 15 forskjellige botaniske museer og institusjoner. Det var det første som ble laget i Norge. Fordi verket inneholder arter fra Saltdal blir det fremdeles (1995) referert til i taksonomiske arbeider fra boreale (nordlige) regioner.[25]

Flere av planteartene han beskrev i sine verker, viste seg å være beskrevet av andre før ham. Per 1995 er over 50 arter som har det artsepitet som han ga dem.[19] Det vil si den siste delen i det latinske navnet, som for eksempel kan fortelle hvor arten lever.

Naturhistorisk museum i Oslo startet sin egen monografiserie rundt 1980, og den fikk navnet Sommerfeltia.[19][41]

Bibliografi rediger

I årene 1826–27 ble Sommerfelts tre viktigste vitenskapelige skrifter Supplementum florae lapponicae…, Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene og eksitatverket (tørkede planter) Centuria prima plantarum cryptogamarum Norvegicarum. Det var disse verkene som gjorde han kjent internasjonalt og medførte æresbevisningene han mottok. Hans samlede trykte botaniske publikasjoner opplistet i Blyttia (nr. 1 fra 1995):[18]

  • 1824: «Lichenologiska Bidrag.» K. Svenska Vetensk. akad. Handl. 1823: 112–119.
  • 1824: «Beskrivelse over to mindre bekjendte gronlandske Planter» Lychnis triflora og Drabaoblongata. Mag. Naturu. 3: 151–154.
  • 1824: «Om den rode Snee, eller Spherella nivalis Sommerf.», Uredo nivalis Auct. Mog. Naturu. 4: 249–253.
  • 1826: Supplementum florae lapponicae quam edidit Dr. Georgius Wahlenberg pp. I-XIL I–33I, Christianiae
  • 1826: «Tre nye cryptogame Planter opdagede og beskrevne». Mag.Naturu. 7 : 295–299.
  • 1827: Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene K. norske Vidensk. Selsk. Skr. 79. aarh.2 2):L-148.
  • 1828: «Bemerkninger ved Supplementum Florae Lapponicae». Mag. Naturu. 8: 163–166.
  • 1828: «Cenangium difforme, Physarum vernum, Circinotrichum rufum. Opdagede og beskrevne af S.C. Sommerfelt». Mag. Naturu. 8: 170–173.
  • 1828: «Bemrerkninger paa en botanisk Excursion til Bergens Stift». Mag. Naturu. 8: 246–262. 9: 1-33, tab.3 fig. 1.
  • 1833: «Bidrag til Spitsbergens og Beeren-Eilands Flora, efter Herbarier medtagrre af M. Keilhau». Mag. Naturu. 11:232–252.
  • 1834: «Aspidium crenatum, en ny art af Ormbunke, upptdckt och beskrifven af S.C. Sommerfelt». K. Svenska Vetensk.-akad. 1834 : 103–104.
  • 1836: «Aspidium crenatum: en ny Bregneart beskrevet». Mag. Naturu. 72: 80–81.
  • 1838: «Glyceria norvegica opdaget og beskreven.» Nyt Mag. Naturu. 1 : 426–428.
  • 1838: «Glyceria norvegica Sommerf. och Agrostis suaveolens Blytt». K. Svenska Vetensk.-akad. Handl. 1837: 254–257.

Referanser rediger

  1. ^ a b oppført som Sören Christian Sommerfelt, sdei.senckenberg.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Søren_Christian_Sommerfelt_-_prest[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ verkets språk norsk, www.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Sunding, Per (27. januar 2023). «Søren Christian Sommerfelt». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 7. januar 2024. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m Finn-Egil Eckblad: Søren Christian Sommerfelt, Norsk biografisk leksikon
  6. ^ Eckblad 1995, s. 44–44.
  7. ^ Eckblad 1995, s. 44.
  8. ^ a b c Eckblad 1995, s. 44–45.
  9. ^ Holst, R. Sommerfelt (1931). Slekten Krohn fra Kronborg og Ringerike. 
  10. ^ Erlandsen, Andreas (1857). Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift. Chr. Tønsbergs Forl . s. 131–132. 
  11. ^ a b c d e f Jan Dagfinn Monssen. «Søren Christian Sommerfelt - Sogneprest og botaniker». janmon.priv.no. Arkivert fra originalen 28. desember 2014. Besøkt 21. januar 2015. 
  12. ^ Blix, Erik Schytte (1967). Ordførere i Nesseby kommune. s. 10–13. 
  13. ^ Einar Boysen (1962). «Karl Linne Sommerfelt». Norsk biografisk leksikon – Bind XIV. Aschehoug. 
  14. ^ a b c d Wille, N. (1914). «Botanikkens historie». I Brøgger, W. C., m.fl. Norge 1814–1914. 1. Kristiania: Cammermeyer. s. 165–169. 
  15. ^ Hagemann, Axel (1886). Under polarkredsen. Alb. Cammermeyer. s. 101–121. 
  16. ^ a b c d Jens Holmboe. «Botanikeren Søren Christian Sommerfeldt – Et hundreårsminne». Aftenposten. Besøkt 28. januar 2023. 
  17. ^ a b c d Eckblad 1996, s. 31.
  18. ^ a b c Eckblad 1995, s. 47–48.
  19. ^ a b c d e f g Eckblad 1995, s. 48–49.
  20. ^ Eckblad 1996, s. 29.
  21. ^ Eckblad 1996, s. 30.
  22. ^ Broch, Hjalmar (1954). Zoologiens historie i Norge. Akademisk forl. s. 36–37. 
  23. ^ a b Sommerfelt, Søren Christian (1994). Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene. J.D. Monssen. 
  24. ^ Tove Bull (1989). «Ordsamling i Nord-Noreg gjennom 300 år». I Almenningen, Olaf og Grønvik, Oddrun. Ord og mål – Festskrift til Magne Rommetveit. Oslo: Kringkastingsringen. s. 58–79. ISBN 82-90645-02-3. 
  25. ^ a b Eckblad 1995, s. 49–50.
  26. ^ «Art Traktgelésopp Guepinia helvelloides (DC. : Fr.) Fr.». artsdatabanken.no. Besøkt 30. desember 2023. 
  27. ^ «Art Indigobarksopp Terana coerulea (Lam. : Fr.) Kuntze». artsdatabanken.no. Besøkt 30. desember 2023. 
  28. ^ a b Eckblad 1995, s. 50–51.
  29. ^ a b c Eckblad 1995, s. 52.
  30. ^ a b c d Eckblad 1995, s. 52–53.
  31. ^ Eckblad 1995, s. 53–54.
  32. ^ a b Eckblad 1995, s. 54–55.
  33. ^ a b Eckblad 1995, s. 55.
  34. ^ Eckblad 1995, s. 55–56.
  35. ^ Eckblad 1995, s. 56.
  36. ^ Eckblad 1995, s. 56–57.
  37. ^ Eckblad 1995, s. 57.
  38. ^ Schmidt, Olaus (1960). Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab : matrikkel 1760-1960. Trondheim. s. 82. 
  39. ^ Johnsen, Egil Børre & Eriksen, Trond Berg, red. (1998). Norsk litteraturhistorie – Sakprosa fra 1750 til 1995. 1. Oslo: Universitetsforl. s. 330–336. ISBN 82-00-12751-6. 
  40. ^ Eckblad 1996, s. 32.
  41. ^ Sommerfeltia – monografier innen plantetaksonomi, fytogeografi, fytososiologi, planteøkologi, plantemorfologi og evolusjonsbotanikk.; Naturhistorisk museum

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Søren_Christian_Sommerfelt_(1794–1838)&oldid=24187084»