Wikipedia

Richard Strauss

(Omdirigert fra «Richard Strauss (død 8. september 1949)»)

Richard Strauss (født 11. juni 1864 i München i Tyskland, død 8. september 1949 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk komponist og dirigent. Han regnes som en av de mest innflytelsesrike senromantiske komponistene. Han var ikke i slekt med komponistene Strauss i Wien.

Richard Strauss
Richard Georg Strauss
FødtRichard Georg Strauss
11. juni 1864[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München (Kongeriket Bayern, Det tyske forbund)[5][6][7]
Død8. sep. 1949[1][2][4][3]Rediger på Wikidata (85 år)
Garmisch-Partenkirchen (Vest-Tyskland)[8][6]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, librettist, musiker Rediger på Wikidata
EktefellePauline Strauss-de Ahna
FarFranz Strauss
MorJosephine Strauss
NasjonalitetTyskland[9]
GravlagtFriedhof Garmisch
Medlem avBayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
20 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Æresborger av München
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1910)
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1936)
Æresborger av Wien (1924)
Frelserens orden
Adlerschild des Deutschen Reiches (1934)
Jernkroneordenen
Dannebrogordenen
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
Eikekroneordenen
Den hellige Carls orden
Offiser av Æreslegionen
Ridder av Æreslegionen
Karl IIIs orden
Den røde ørns orden
Kommandør av Kroneordenen
Den hvite falks husorden
Den saksisk-ernestinske husorden
Albrechts-ordenen
Sjangre/
former		Opera, symfoni, klassisk musikk, Sardana[10]
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Richard Straussʼ signatur
Richard Strauss på Commons
Den unge Richard Strauss

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Hans far, hornblåseren Franz Joseph Strauss (1822–1905), var enkemann etter en kone som døde av kolera, da han giftet seg med sin andre kone og i en alder av 42 ble far til sitt første barn, Richard Strauss. Gutten vokste opp som vitne til det anspente forholdet mellom sin hissige far («Han var en såkalt karakter», skrev sønnen senere) og sin vennlige mor som etter hvert fikk problemer med nervene. Hun hjalp sønnen å transkribere hans første verker, og faren hans sørget for å fremføre trettenåringens første komposisjoner med orkesterklubben han var medlem av, selv om han mislikte sønnens interesse for musikken til Richard Wagner og Franz Liszt.[11]

I september 1894 giftet Richard Strauss seg med sopranen Pauline de Ahna (1863-1950), en verdenskjent Lied-sangerinne som gjorde seg 11 år yngre enn hun var av karrierehensyn. Som kapellmester fridde han til henne under en turbulent prøve på Guntram. Pauline var betenkt med tanke på sitt svært skiftende humør, men det ble ekteskap og bryllupsreise til Venezia. Sønnen Franz Alexander («Bubi») ble født i april 1897. Fødselen var livstruende, så det kom ikke flere barn. I 1906 avsluttet Pauline sin karriere, noe hennes mann beklaget: «Det er for galt at hun ble en slik eksepsjonell husmor og mor så tidlig!»[12]

Musikk

rediger

Richard Strauss slo igjennom i 1905 med Salome, basert på Oscar Wildes drama med samme navn, fulgt av operaene Elektra i 1909 og Der Rosenkavalier i 1911. Han hadde mange jødiske venner og samarbeidet med Hugo von Hofmannsthal.[13]

I 1880-årene og 1890-årene konsentrerte han seg om å komponere symfoniske verk basert på episke beretninger («tonedikt»). Dette er orkesterverker som har til hensikt å skildre bestemte hendelser eller visjoner gjennom toner. For eksempel er tonediktet Also sprach Zarathustra en illustrasjon av Nietzsches verk. Eine Alpensinfonie forteller om en dramatisk dag i Alpene.

Strauss' musikk er utpreget romantisk, hovedsakelig tonal og med tydelig melodisk struktur. Den preges imidlertid også av komponistens særegne ekspresjonistiske tonespråk, avanserte harmonier og oppfinnsomme bruk av dissonanser. Orkestreringen er kompleks, og gjør bruk av alle symfoniorkesterets instrumenter. Musikken har klare likheter med tonespråket til Richard Wagner.

Komponist i Nazi-Tyskland

rediger

Richard Strauss' politiske oppfatning er omstridt. Han var i årene 1933–1935 president for Reichsmusikkammer, en avdeling av Joseph Goebbels' Reichskulturkammer som hadde som oppgave å ensrette musikklivet i Det tredje rike. Her kom han snart i konflikt med Wilhelm Furtwängler. Strauss underskrev et manifest mot Thomas Mann i 1933, og til sin 70-årsdag i 1934 mottok han innrammede portretter med autografer fra Adolf Hitler og Goebbels, dedisert til «den store ærverdige tonemester med respektfull takknemlighet». Om seg selv sa han: «Jeg er det siste fjellet i en mektig fjellkjede. Etter meg kommer lavlandet.»[14] Men han sa også om seg selv: «Jeg er kanskje ingen førsteklasses komponist, men jeg er en førsteklasses annenklasses komponist.»[15]

 
Strauss på forsiden av TIME i 1927.

Strauss hadde enorm prestisje i sin posisjon som Tysklands største dalevende komponist, for Alban Berg, Anton Webern og Arnold Schönberg var jøder. Da librettisten hans, von Hofmannstahl, døde, innledet Strauss (som ikke hadde maktet å gå i vennens begravelse[16]) i stedet et samarbeid med Stefan Zweig som fikk inntrykk av at Strauss' støtte til Hitlers regime skyldtes personlig ambisjon og streber-mentalitet, like mye som ønsket om å skåne familien for ubehag. Strauss' svigerdatter Alice von Grab-Hermannswörth (1904-91) var jødinne, og de to sønnesønnene dermed halvjøder. Alfred Rosenberg klaget i 1934 til Goebbels over at Strauss var for overbærende mot jøder, og Goebbels prøvde seg med en bløff om at det var skjedd en forveksling med forfatteren Arnold Zweig som var utvandret til Østerrike. Strauss roste Hitlers musikksmak, og da jøden Bruno Walter ble oppsagt fra sitt orkester, overtok Strauss en konsert for ham. Da Arturo Toscanini ga opp festspillene i Bayreuth, overtok Strauss også her.[17]

Som leder for Reichsmusikkammer plasserte Strauss vennene sine i lederstillinger. Med Stefan Zweig som librettist skapte han operaen Die schweigsame Frau («Den tause kvinnen»), basert på en novelle av Ben Jonson og med planlagt uroppføring i Dresden sommeren 1935. Myndighetene ville ha Zweigs navn fjernet fra plakatene fordi han var jøde, noe Strauss fikk forhindret, men operaen fikk bare to forestillinger i Dresden. Stefan Zweig skrev i juni 1935 et brev til Strauss der han foreslo at deres samarbeid fortsatte i det skjulte, slik at Zweig ga instrukser til en stråmann. Dette var Strauss uenig i, men svarbrevet hans ble oppsnappet av Gestapo og kom aldri Zweig i hende. Strauss hadde ikke hatt anelse om at han ble overvåket, men nå falt han i unåde. I brevet skrev han til Zweig at han ikke handlet «som germaner», men utelukkende ut fra «kunstnerisk pliktbevissthet». Han oppfordret til fortsatt samarbeid, undertegnet «den stadig like sta Richard Strauss» og hilste til Zweigs familie. Dermed falt han i unåde. Hitler nektet ham å ta oppdrag i Tyskland, men han fikk lov å bli boende i landet, og han fikk reise inn og ut som han ville. Familien ble heller ikke plaget. Strauss klarte seg pga sitt internasjonale publikum og dirigerte i utlandet, men ikke en gang avbrekket under de olympiske leker i 1936, der han hadde komponert åpningshymnen, førte til noen endring. Som de fleste hadde han ikke forstått at nazismens iboende natur var en ustanselig radikalisering, der tilintetgjørelse av jøder og kommunister var hovedtrekkene, og bare den uvanlige posisjonen han hadde oppnådd i forkant, sørget for relativ beskyttelse.[18]

Blant annet skrev han et stykke til krigsforbryteren Hans Franks ære for å ha hindret at komponistens sjåfør ble sendt til østfronten:

Hvem trer inn i rommet, så slank, så rank?
Se vår venn, vår minister Frank.[19]

Dette verket ble ansett som tapt, men rekonstruert i 2014.[20] I 1938 skrev han dessuten den pasifistiske enakters operaen Friedenstag (= Fredsdag).

I 1942 tok Richard Strauss med seg familien til Wien, der Alice og barnebarna stod under Baldur von Schirachs beskyttelse som byens Gauleiter. Men mot slutten av krigen, en gang Strauss var bortreist, ble Alice arrestert og fengslet i flere dager. Det var så vidt Strauss fikk henne løslatt. Han flyttet deretter familien til Garmisch der de satt i husarrest til krigen var over. I tillegg ble mange av Alices slektninger deportert til Theresienstadt. Strauss skrev forgjeves og ba om å få dem satt fri, og reiste til sist selv til leiren og meldte seg personlig, også det forgjeves. Alle ble drept, enten der eller i andre konsentrasjonsleire.[21]

De alliertes etterforskning og påfølgende tiltale av Strauss etter andre verdenskrig endte med frifinnelse.

Familiearkivene

rediger

Svigerdatteren Alice var fra starten en uunnværlig sekretær for sin svigerfar. En gang sa han til henne: Gelt, Alicerl, wir zwei sind die einzigen in dem Haus, die was arbeiten. («Vel, Alice, vi to er de eneste i huset som gjør noe arbeid.») Hun løste den vanskelige oppgaven med trygg transport av familiens arkiver og verdisaker som var truet med beslagleggelse, fra Wien til huset i Garmisch. Etter sin svigerfars død vedlikeholdt hun arven etter ham frem til sin egen død i 1991. Av barnebarna ble Richard (1927-2007) operadirektør, mens Christian (f. 1932) studerte medisin. Richards andre kone, Gabriele Strauss-Hotter, var utdannet bibliotekar og tok seg av arkivene.[22]

En anekdote

rediger

I sin samtid var Strauss kjent for å skrive teknisk krevende musikk, og etter første prøve på et nytt verk skal en av hornistene i orkesteret ha kommet bort til ham. «Herr Strauss, jeg tviler ikke på at De klarer å spille denne passasjen på pianoet, men på waldhorn er det faktisk helt ugjennomførbart.» Strauss skal da ha svart: «Min gode mann, der tar De feil. Jeg klarer ikke å spille det på piano heller.»

Operaer

rediger
  • Arabella op.79 1930-32
  • Ariadne auf Naxos op. 60 1911-12
  • Capriccio op. 85 1940-41
  • Daphne 1937
  • Der Rosenkavalier op. 59 1909-10
  • Die ägyptische Helena 1927
  • Die Frau ohne Schatten op. 65 1914-18
  • Elektra op. 58 1906-08
  • Intermezzo 1923
  • Salome op. 54 1904-05

Tonedikt

rediger
  • Don Juan Op.20 1888
  • Tod und Verklärung op. 24 1888-89
  • Till Eulenspiegels lustige Streiche op. 28 1894-95
  • Also sprach Zarathustra op. 30 1895-96
  • Don Quixote op. 35 1896-97
  • Ein Heldenleben op. 40 1897-98
  • Symfonia Domestica op. 53 1902-03
  • Eine Alpensinfonie op. 64 1911-15

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 61740, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000066, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1160, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Штраус Рихард, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ https://www.musicsperlacobla.cat/compositor.php?autor_id=2364.
  11. ^ Strauss og hans familie
  12. ^ Strauss og hans familie
  13. ^ «Richard Strauss»
  14. ^ «Richard Strauss»
  15. ^ Tom Service og Imogen Tilden: «Richard Strauss: profound genius or gifted entertainer?» Guardian 16. januar 2014
  16. ^ Charles Youmans: The Private Intellectual Context of Richard Strauss's "Also sprach Zarathustra"
  17. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 93), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
  18. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 94-96)
  19. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 318), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2
  20. ^ «Tapt verk av Strauss gjenoppliver nazidebatt»
  21. ^ «Richard Strauss»
  22. ^ Strauss og hans familie

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Richard_Strauss&oldid=24670740»