Portal:Europa/Utvalgt biografi/Arkiv
Januar rediger
Flavius Stilicho (død 22. august 408) var en romersk general av germansk ætt. Som verge for den mindreårige keiser Honorius dominerte Stilicho Vestromerriket fra 395 fram til sin død i 408. De store folkevandringene på denne tiden førte til et sterkt økende press mot Romerrikets grenser og Stilicho maktet bare delvis å løse disse problemene. Han falt til slutt i unåde og ble henrettet etter en palasskonspirasjon.
Stilichos far var en kavalrioffiser av vandalsk opprinnelse mens moren var romersk. Stilicho gikk gradene i militæret under keiser Theodosius I som hadde sete i Konstantinopel. I 394 var han utsending til kong Sjahpur III av Persia for å forhandle fram deling av Armenia. Omkring samme tid ble han gift med keiserens adopterte niese, Serena. De fikk sønnen Eucharius.
Februar rediger
Perikles (født cirka 495 f.Kr., død i september 429 f.Kr., gresk: Περικλῆς, «omgitt av ære») var en fremtredende og innflytelsesrik statsmann, taler og general i Athens gullalder (mellom perserkrigene og Peloponneskrigen). Han var etterkommer av alkmaionidene på morssiden.
Perikles hadde så stor innflytelse på athensk samfunn at Thukydid, hans samtidige historiker, hyllet ham som «Athens første borger.» Perikles gjorde om det athenske sjøforbundet til et athensk rike, og ledet sine landsmenn i de to første årene av Peloponneserkrigen. Perioden da han ledet Athen, omtrent fra 461 f.Kr. til 429 f.Kr., er kjent som «Perikles' tidsalder», dog dette utrykket i noen tilfeller også inkluderer år så tidlig som perserkrigene og så sent som starten av neste århundre.
Mars rediger
Napoléon Bonaparte (født 15. august 1769 i Ajaccio på Korsika i Frankrike, død 5. mai 1821 på St. Helena i Søratlanteren) var Frankrikes keiser under navnet Napoléon I fra 18. mai 1804 til 6. april 1814. Som øverstkommanderende for den franske militærmakt erobret og hersket han over det meste av det vestlige og sentrale Europa, og hadde et par år også makten i Egypt. Et mislykket felttog i Russland svekket hans posisjon, og la føringene for det endelige nederlaget ved Waterloo i 1815 som resulterte i hans fall.
Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, de ulike syn på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt. Han fremheves først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg, andre ser på ham mer som en politiker og samfunnsreformator. Av andre blir han betraktet som en stor despot, tyrann eller usurpator.
April rediger
.jpg)
Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. juni 1882 i Caprera i Italia) var en italiensk geriljaleder og nasjonalist. Han var en av de mest sentrale personene i prosessen som førte til Italias samling. Garibaldi var frontfigur for Risorgimento, den italienske bevegelsen for nasjonal enhet, på en tid da den apenniniske halvøy var oppdelt i en rekke stater, bl.a. Kirkestaten og kongeriket De begge Sicilier. Han var under Giuseppe Mazzinis innflytelse, Mazzini var en av datidens ledende italienske nasjonalistiske teoretikere. Etter å ha deltatt i et mislykket opprør i Piemonte i 1834 ble Garibaldi dømt til døden. Men han lyktes i å flykte til Sør-Amerika og ble der i 14 år.
Mai rediger
Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca 995–1012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (1000–1012), og jarl av Northumbria (1016–1023). Eirik Ladejarl var uekte sønn av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende for Norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.
Eirik Håkonsson, norrønt Eiríkr Hákonarson, ble nevnt som Eric av Hlathir, det vil si som Eirik av Norge, i England. I engelske charter er han oppført som vitne med skrivemåten Yric dux, men ble også referert til som Yric, Yrric, Iric, Eiric og Eric i latinske og gammelengelske kilder.
Juni rediger
Jean Henri Dunant (født 8. mai 1828 i Genève, død 30. oktober 1910 i Heiden) var en sveitsisk forretningsmann og kristelig preget humanist. Livet hans besto av store kontraster; fra å bli født inn i en velstående familie til han endte livet på et hvilehjem, fattig og glemt av omverdenen. Under en forretningsreise i 1859 ble han vitne til lidelsene etter Slaget ved Solferino i dagens Italia. Han skrev ned sine minner og erfaringer fra slaget i Minner fra Solferino. Boken ble en stor inspirasjonskilde og la grunnlaget til stiftelsen av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). Genève-konvensjonene av 1864 var basert på Dunants idéer og i 1901 ble han tildelt den første Nobels fredspris sammen med franskmannen Frédéric Passy.
Juli rediger
Winston Leonard Spencer Churchill, Order of the Garter, Order of Merit, Order of the Companions of Honour, Territorial Decoration, Fellow of the Royal Society, Queen's Privy Council for Canada, (født 30. november 1874, død 24. januar 1965) var en engelsk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig. Churchill var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker. Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.
August rediger
Beatrix Wilhelmina Armgard (født 31. januar 1938) er dronning av Nederland, prinsesse av Oranien-Nassau og prinsesse av Lippe-Biesterfeld. Hun er datter av dronning Juliana av Nederland (av huset Mecklenburg-Schwerin) og prins Bernhard zur Lippe-Biesterfeld. Hennes fulle navn er Beatrix Wilhelmina Armgard van Oranje-Nassau, siden det er tradisjon for at medlemmene av kongehuset i Nederland bruker dette etternavnet, selv om det er lenge siden tronen passerte til andre slekter. Hun tilhører fyrstehuset Lippe. Hun er den første nederlandske dronning ved navn Beatrix.
Beatrix har regjert siden 30. april 1980 da moren abdiserte.
September rediger
Aleksander den store (født 20. juli 356 f.Kr., død 10. juni 323 f.Kr.) (gresk: ho Megas Alexandros eller Μέγας Αλέξανδρος), mer formelt Aleksander III av Makedonia (gresk: Alexandros III ho Makedon eller Αλέξανδρος Γ' ο Μακεδών), var konge av Oldtidens Makedonia. Etter at faren Filip II av Makedonia hadde forent de splittede og krigsherjede statene i Hellas, erobret Aleksander Persia, Egypt og flere andre riker, helt til grensene av India. Erobringene, spredningen av gresk kultur og blandingen av gresk kultur med mer østlig kultur, førte til den hellenske periode på flere kontinenter. Etter tolv år med konstante militære felttog, døde Aleksander, antakelig av malaria eller tyfoidfeber. Aleksander selv levde videre i historien og i mytene til både greske og ikke-greske folkeslag. Allerede i hans levetid, og særlig etter hans død, inspirerte hans bedrifter en litterær tradisjon der han opptrer som en ruvende legendarisk helt i fortellingene om Akilles.
Oktober rediger
Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemitter i NSDAP.
Streicher ble født utenfor ekteskap i Fleinhausen i Oberbayern, som det 9. barnet til en lærer ved stedets katolske barneskole. Man vet lite om hans ungdomsår. Men likesom sin far og flere av sine søsken ble han lærer. I 1905 ble han assistentlærer i folkeskolen i Mindelheim, og hadde stadige sammenstøt med den lokale sogneprest. På dette tidspunkt hadde han vendt ryggen til den katolske tro.
På skolen ble han av sine kolleger oppfattet som nokså aggressiv og vilkårlig i sin fremferd. I 1909 fant han det best å forlate stedet. Han dro til Nürnberg og ble lærer der. Der skulle han med få avbrudd forbli det meste av sitt liv.
November rediger
Jonathan Wild (født 1683 i Wolverhampton, død 24. mai 1725 i London) var en av de mest berømte forbryterne i England. Hans bedrifter ble kjent i hele Storbritannia via romaner, dramatiseringer og politiske satirer. Rollefiguren «Peachum» i John Gays Tiggeroperaen og i Bertolt Brechts nyversjon av denne, Tolvskillingsoperaen, er basert på Wild.
Jonathan Wild levde lenge et dobbeltliv, der han på den ene side ledet en stor bande med tyver, mens han på den annen side offentlig opptrådte som en som opprettholdt ro og orden. I 1720-årene var han nærmest en lokal helt i London, men denne beundringen gikk over i hat da hans dobbeltliv ble avslørt. Etter rettssaken mot ham, som endte med at han ble hengt, ble han et symbol på korrupsjon og hykleri.
Desember rediger
Johan Sverdrup (født 30. juli 1816, død 17. februar 1892) var en norsk politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
Johan Sverdrup ble født i Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jakob Sverdrup var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.