Slaget ved Hjørungavåg
Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) var et sjøslag utenfor Sunnmøre, trolig rundt år 986, der Håkon jarl og to av sønnene hans, Eirik jarl og Svein Håkonsson, lyktes i å beseire en invasjonsflåte bestående av daner og jomsvikinger, sendt av den danske kongen Svend Tveskjegg.[1]
Slaget ved Hjørungavåg | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
![]() Hjørungavågslaget av Bjarte Ytterland | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Norge | Danmark | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Håkon jarl Eirik Håkonsson Svein Håkonsson | Sigvalde jarl Vagn Åkesson Bue Digre | ||||||
Styrker | |||||||
180 skip | 60 skip | ||||||
Tap | |||||||
Ukjent | Ukjent |
Samtidige og senere kilder
redigerSlaget nevnes i flere samtidige skaldekvad, noe som borger for at det faktisk fant sted. Men når det beskrives på 1200-tallet - av Snorre Sturlason i Heimskringla, og av den danske kronikøren Saxo Grammaticus i Gesta Danorum - ser det ut til at begge bygger på Jomsvikingenes saga som er overlevert i flere versjoner, med innslag preget av sagn og eventyr. Skalden Tord Kolbeinsson beskrev slaget slik i Eiriksdråpa til Erik jarl:
- Langveisfra langs landet
- leidangen gled til kampen,
- mens de slanke danske
- skeider skrei imot den.
- Jarlen ryddet de fleste
- for rikt, gullsmykket mannskap;
- med varme lik lastet
- lå skip og drev rundt Møre.[2]
Dette er første gang vi møter begrepet «leidang», en utskrevet flåtestyrke, i en samtidig kilde. Takket været leidangen skal Håkon jarl ha samlet en styrke på bortimot 180 skip. Danene skal ha hatt bortimot hundre. I så fall var det ett av vikingtidens største sjøslag.[3]
Ifølge sagaene var minst fire skalder til stede under slaget,[4] iallfall på norsk side, deriblant Tind Hallkjellsson og Tord Kolbeinsson.
Bakgrunn for slaget
redigerSnorre presenterer en versjon der Svend Tveskjegg holdt gravøl over sin far Harald Blåtann og over Strut-Harald, en småkonge fra Skåne. Til stede var også Strut-Haralds sønner, de ledende jomsvikingene Sigvalde jarl og Torkjell Høge. Ved gravøl var det skikk å avlegge brageløfter om fremtidige bragder,[5] og med rikelig drikke skal kong Svend ha lurt Sigvalde jarl til å skryte på seg at før tre år var gått, skulle han ha drept eller jaget Håkon jarl. Dette gravølet er trolig fri diktning, og tolket som Svend Tveskjeggs plan om hevn fordi Sigvalde angivelig hadde vanæret ham ved å ta ham til fange og tvinge ham til å si fra seg skatteretten over venderne. Resten av jomsvikingene avla lignende brageløfter. Neste dag angret de, men et brageløfte måtte holdes.[6]
Slaget var del av maktkampen mellom Håkon jarl i Norge og Harald Blåtann i Danmark, og må tidfestes etter 974, for da var jarlen i forbund med Blåtann i kampen mot den tysk-romerske keiseren Otto 2. Om gravølet etter Blåtann fant sted før slaget, må slaget ha funnet sted etter 985 da han døde. Saxo hevder imidlertid at nettopp Harald Blåtann stod bak angrepet.[7]
Keiser Otto hadde håpet å legge Danmark under seg, men trakk seg tilbake da Harald Blåtann fikk militær støtte fra Håkon jarl. Jarlen planla hjemreise til Norge da keiseren snudde og slo den danske hæren. I etterkant lot Blåtann seg døpe, og Håkon jarl som var tilkalt, ble også tvunget til å ta dåpen, og måtte ta med seg prester hjem for å kristne Norge. Men før han la fra land, sørget han for å etterlate prestene,[8] og herjet de danske områdene på sin ferd nordover. Skalden Einar Skålaglam priser Håkon jarl for å forsvare Norge mot kristendommen:
- Hærens kloke herre lot de herjede hov-land
- som Tor eide, atter aktes som guders templer.
- Og de nyttige æser atter kommer til bloting,
- mektig stridsmann øker slik sin egen heder.
- Nå gror det igjen på jorden.[9]
Som danekongens undersått måtte Håkon jarl betale en årlig skatt i form av jakthauker, et symbol på underkastelse. (Blant annet i Sigvat Tordssons Bersøglisviser («klar-tale-viser») fra rundt 1040 var «Haralds hauk-øy»[10] en kjenning for «Norge».[11]) Først i 982 var Danmark rustet til å forsøke å vinne Norge tilbake, for da var keiser Otto opptatt med et krigstog til Italia. Invasjonen i 982 var danekongens første forsøk på å erobre Norge. Fagrskinna skriver at Harald Blåtann bød ut leidang i hele Danmark og fór med danehæren til Norge, der han herjet helt fra Lindesnes og nordover til Stad, hvor han fikk høre at Håkon jarl lå med flåten sin ved Møre. Han dro da tilbake til Danmark (Schreiner 1972, 95), og først i 986 var Danmark igjen i stand til å mønstre en ny stor flåte, ikke minst ved hjelp av leiesoldater - dvs. jomsvikinger.
Invasjon av Norge
redigerJomsvikingene skal ha herjet norskekysten på vei nordover, noe som passer dårlig med deres angivelig plan om å komme overraskende på jarlen. Lendmannen hans på Jæren, Gjermund, rakk dermed å advare Håkon jarl som fikk forberedt seg på kamp. Ved Hjørungavåg på Sunnmøre gikk de i land etter et tips, og oppdaget jarlen i en vik med noen få skip. I virkeligheten var dette et bakhold, for leidangsflåten han rådet over, var ifølge Fagrskinna tre ganger så stor. Den norske leidangsflåten nevnes i to kvad i forbindelse med dette slaget. Tind Hallkjellsson kveder: leiðangr hrauð Dana skeiðar, og Tord Kolbeinsson sier: leiðangr rendi langt með landi.
At hedningen Håkon jarl ble stående som nasjonalhelt, enda sagaskribentene var kristne, understreker slagets nasjonale betydning. Skalden Einar Skålaglam kvedet:
- Fra fire folkland kom de, fulgte ham til kampen.
- Slik brukte han sverdet, sloss for hele folket.
- Og til møtet suste sju jarler med fyrsten,
- rente på myke vannski, i ravners sultne følge.
- Hele Norge gav ekko da heltene støtte sammen
- til sverdkrig. Utfor neset lå nok av lik og rekte.[12]
Slaget
redigerJomsvikingene var ville krigere, og Vagn Åkessons skip brøt opp Eirik jarls fylking, mens Håkon jarl ble truffet av så mange spyd at han kastet av seg brynjen.
Håkon jarl var i ferd med å tape kampen, og til sist så han ingen annen utvei enn å påkalle ættens fylgje, Torgerd Hølgabrud, som sammen med sin søster Irpa og guden Tor stod hjemme i hovet på Lade. Jarlen tilbød henne store ofre, men først da han angivelig tilbød å ofre sin syv år gamle sønn Erling, var hun fornøyd. Han skal da ha ofret gutten, og det brøt ut et voldsomt uvær, der Torgerd og søsteren Irpa viste seg på himmelen og skjøt en skur av piler over jomsvikingene,[13] mens en skur av hagl «så svær at hvert haglkorn veide en øre»,[14] markerte et vendepunkt i slaget. Men menneskeofringer var den gang helt uvanlige og må anses som ett av Jomsviksagaens uhistoriske innslag.[15] De eldste kildene forteller tvert om at Erling Håkonsson deltok i slaget, så påstanden om at han ble ofret, kan ha vært å påpeke hvor angivelig grusom åsatroen hadde vært.[16]
Da uværet satte inn, skar Sigvalde jarl over fortøyningene og flyktet med 70 skip, en æreløs handling som fikk Vagn Åkesson til å kaste et spyd etter ham. Bue Digres skip ble bordet, og Bue ropte: «Over bord, alle Bues menn!» før han kastet seg på sjøen. I Snorres versjon var angivelig Eirik jarl imponert over sine motstandere. Han ga motstanderen Vagn grid og lot ham redde ansikt, mens Sigvalde jarl falt i vanære. I kvadet Jomsvikingedråpa heter det:
Slagets betydning
redigerDet er ulike forslag til hvor slagets historiske Hjørungavåg lå; problemet er de motstridende opplysningene.[18] Det heter at: «Dei fór innetter langs med øya til dei kom på innsida av Hod, og i den vika ved nord�enden av øya som heiter Hjørungavåg.» (Fidjestøl 1992, s. 178) I nyere tid fikk dette stedet på Hareidlandet navnet Liavågen, før det ble omdøpt til Hjørungavåg med tanke på to stedsnavn i området, som i 1723 var kjent som Jøringsnes og Jøringdahl.[19]
Ifølge Snorre rådet Håkon jarl etter dette over hele Norge langs vestkysten, og styrte i seksten fylker. Etter Harald Hårfagres ordning satt det en jarl i hvert fylke, og ifølge Einar Skålaglams kvad Vellekla hadde Håkon jarl «seksten jarler under seg».[20]
Referanser
rediger- ^ Viken, Øystein Lydik Idsø; Allkunne: «slaget ved Hjørungavåg» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. januar 2025 fra [1]
- ^ «Før og etter slaget i Hjørungavåg», olhov.net
- ^ Viken, Øystein Lydik Idsø; Allkunne: «slaget ved Hjørungavåg» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. januar 2025 fra [2]
- ^ Ifølge Wibeke Knagenhjelm (1918–2003) som på 1980-tallet skrev manus til sagaspillet Spelet om Hjørungavåg, hadde Håkon ikke mindre enn seks skalder med, jamfør hennes artikkel Da Jonsvikingene mistet hodet i A-magasinet den 16. august 1986.
- ^ «brageløfte», noab.no
- ^ Viken, Øystein Lydik Idsø; Allkunne: «slaget ved Hjørungavåg» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. januar 2025 fra [3]
- ^ Viken, Øystein Lydik Idsø; Allkunne: «slaget ved Hjørungavåg» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. januar 2025 fra [4]
- ^ Krag, Claus: Aschehougs Norges historie, Vikingtid og rikssamling 800-1130, bd 2 (s. 101), Oslo 1995
- ^ «Einar Skålaglam om Håkon jarl», olhov.net
- ^ Bersøglisviser; de siste to linjene: Haralds varðar þú hjörvi / haukey lifa ok deyja; heimskringla.no
- ^ Frode Iversen: «Kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder», UiB 2008
- ^ «Einar Skålaglam om Håkon jarl», olhov.net
- ^ Store norske leksikon (2005-07); Næss, Ellen Marie: «Torgerd Hølgabrud» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. januar 2025 fra [https://snl.no/Torgerd_H%C3%B8lgabrud
- ^ Snorre, side 152. En øre tilsvarte ca. 27 gram]
- ^ Gro Steinsland: Norrøn religion (s. 255)
- ^ Näsström: Blot, s. 27-28
- ^ «Jomsvikingedråpa» heimskringla.no
- ^ Johan Ottesen: Slagstaden. Kvar møttest nordmenn og jomsvikingar?
- ^ John Megaard: «Hvor sto slaget i Hjorungavágr»? (s. 32)
- ^ «Einar Skålaglam om Håkon jarl», olhov.net
Litteratur
rediger- Lunden, Kåre (1986): «Slaget ved Hjørungavåg: dikting, historie, nasjonal myte», i Middelalderforum, 1986, nr. 3/4, side 86-96
- John Megaard, «Hvor sto 'Slaget i Hjörungavágr'?: Jomsvikingeberetningens stedsnavn og Sæmundr fróði», Alvíssmál 9 (1999): 29–54 (English summary, p. 54).
- Slupecki, Leszek P.: Facts and Fancy in Jómsvíkinga saga. Abstrakt som PDF[død lenke]
- Snorre Sturlasson (1979): Snorres kongesagaer, Gyldendal ISBN 82-05-31464-0
- Torgrim Titlestad (red), oversatt av Edvard Eikill: Fagerskinna. Sagaen om Norges konger, Saga Bok, Stavanger 2008. ISBN 978-82-91640-28-0. sagabok.no
- Näsström, Britt-Mari: Blot – tro og offer i det førkristne Norden, Pax 2001. ISBN 82-530-2146-1
- Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Pax 2005. ISBN 82-530-2607-2
- Orning, Hans Jacob: Striden om stedet. Hjørungavåg-slaget i norsk historie og kulturdebatt, Sunnmørsposten forlag 2006
- Odd Karstein Fløtre : Jomsvikingslaget i oppklarende lys. ISBN 978-82-92055-34-2
Eksterne lenker
rediger- «Slaget ved Hjørungavåg», artikkel hos Norgeshistorie.no
- «Gleden ved å diskutere» (Sunnmørspostens bokanmeldelse av Striden om stedet)
- NRK: «Kvar var Hjørungavåg?» (omtale av Striden om stedet)
- History and Fantasy in Jómsvíkinga saga av Alison Finlay (engelsk)
- Hjørungavågspelet
- Vågen ved «stein»: Steinvågen av Bjørn Jonson Dale
- Sunnmørsposten: Her er slagstaden Arkivert 12. mars 2012 hos Wayback Machine. Om boka Slagstaden av Johan Ottesen konkluderer med at området Eiksund/Leikong passar best.