Åpne hovedmenyen
Arkeologiprofessor Gabriel Gustafson (i midten) var leder for å hente ut funnet i Oseberghaugen utafor Tønsberg i 1904. Haugen inneholdt restene etter to ukjente kvinner fra vikingtida, mange dyreskjeletter og svært rike gravgaver, deriblant «Osebergskipet». Skipsgrava er siden blitt datert til år 834.

Osebergfunnet er det mest omfattende gravfunnet fra vikingtida. Det ble oppdaga i Oseberghaugen i Slagen i Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold fylke. Haugen ble åpna og gravd ut fra 13. juni til 5. november 1904 under ledelse av arkeologiprofessor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling assistert av Haakon Shetelig.[1][2] Skipsgrava, som siden er datert til år 834, inneholdt restene etter to ukjente kvinnelik, en mengde dyreoffer og et svært rikholdig gravgods, deriblant et vikingskip med et teltforma gravkammer, treskjærerkunst og tekstiler. «Osebergskipet», og mange av bruks- og praktgjenstandene fra funnet, er stilt ut i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet». Museet åpna i 1926.

Innhold

Innhold i gravhaugenRediger

 
«Osebergskipet» har fra 1926 vært utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy utafor Oslo. I 1957 utvida museet og fikk plass til flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet stasvogna, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, bildetepper og teltstenger.
Fire utskårne dyrehodestolper fra Osebergfunnet står utstilt i Vikingskiphuset: «Det akademiske dyrehodet»[3][4][5], «Løvehodet»,[6][7] «Det karolingiske dyrehodet»[8][9] og «Barokkhodet».[10][11] Skulpturene er fra tidlig på 800-tallet og har dyreornamentikk i «osebergstil».

Gravgodset i «Revehaugen» på gården Oseberg er det rikeste som er funnet i noen enkeltgrav i Norden. Haugen inneholdt, kort lista opp, følgende gjenstander og levninger:

  • «Osebergskipet», ei rikt utsmykka, 21,5 meter lang eikeskute med 9–13 meter høy mast og plass til 30 roere
  • Et teltforma, tømra gravkammer ombord i skipet med
    • Skjelettet av en kvinne på ca. 70 år. Kvinnen var av høy status og ble lenge feilaktig antatt å være Dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor. Seinere forskning kan tyde på at hun var hovgydje (prestinne).
    • Skjelettet av en kvinne på ca. 50 år, kanskje en ofra trellkvinne.
    • Personlig utstyr

Gravgodset ellers var stabla utafor kammeret:

    • «Osebergvogna» med fire hjul og rike utskjæringer[12]
    • «Osebergsledene», fire sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre[13]
    • Fem dyrehodestolper (funnet i og utafor gravkammeret)
    • Kister med tøyrester og stykker av billedvevnader. Broderiene i veggteppene var i dårlig forfatning, men motivene ble studert og tegna av Sofie Krafft mens fargene ennå kunne skjelnes.[14]
    • Vevstoler og redskap til finere håndarbeid
    • Sju senger
    • Skipsutstyr (spann, øser, landgangsplanke, årer)
    • Gårds- og arbeidsredskap
    • Vanlig husgeråd (baljer, bøtter, gryte med skjerding, kar, fat, håndkvern, kjøkkentøy og så videre)

I og utafor skipet:

    • Flere dyreskjeletter (15 hester, fire hunder og 1 okse)

SkipetRediger

Utdypende artikkel: Osebergskipet

«Osebergskipet» er restene etter et vikingskip som ble bygd på Sørvestlandet i år 820. Langskipet er ei klinkbygd skute nesten utelukkende av eiketre. Den er 21,5 meter lang, 5 meter bred og har 0,65 meter fribord. Skipet har 15 årepar og en mast med en antatt høyde på 9–13 meter. Akter- og forstavnen er dekorert med rike utskjæringer og ender i en karakteristisk spiralform som etterlikner halen og hodet på en drage eller sjøorm.

Etter utgravinga av Oseberghaugen og transporten til Oslo, ble båten bygd opp igjen og stilt ut i et skur bak en av Universitets bygninger i Oslo sentrum. I september 1926 ble skipet flytta på jernbaneskinner via en lekter over til Bygdøy, der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og andre funn fra Oseberg sees sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet».

SkjelettresteneRediger

 
De sparsomme restene etter de to kvinnene som ble hauglagt i år 834. Den ene har hatt høy status, den andre har trolig vært trell. Skjelettene ble lagt tilbake da haugen ble rekonstruert 1948, men henta ut 2007 for ikke å bli ødelagt.

Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. Man forsøkte å DNA-analysere den eldste av kvinnene, men beinprøven inneholdt tre ulike DNA-kilder. Den yngre kvinnen ble forsøkt analysert ved hjelp av mitokondrielt DNA, og kunne knyttes til haplogruppe U7[17], som er svært sjelden i Europa. Derimot forekommer den i Midtøsten og Kaukasus, med høyest forekomst i Iran, Pakistan og India. Imidlertid har ikke funnet latt seg reprodusere, og må dermed regnes som tvilsomt,[18] selv om man senere har funnet et U7-individ gravlagt på den tusen år gamle kristne gravplassen Kongemarken i Roskilde.[19]

Det har altså ikke lykkes å utarbeide en DNA-profil med utgangspunkt i skjelettene. En teori er at den ene av disse var en person av høy status som ble gravlagt med skip og praktutstyr. Den andre kvinnen kan da ha vært en tjenestekvinne, som skulle følge sin overordnede inn i dødsriket. Kvinnen som ble begravet, var sannsynligvis et framtredende medlem av datidens høvdingklasse. Det har vært spekulert i om det kan være dronning Åsa, som er beskrevet i Snorres Ynglingesaga, men teorien er tilbakevist.[trenger referanse] Dronning Åsa var ifølge sagaen mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.

En tolkning av Osebergfunnet, utført av arkeologen Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (prestinne).[trenger referanse] Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948. I 2007 ble skjelettrestene på nytt hentet ut av gravhaugen. Dette ble gjort av frykt for at de skulle bli ødelagt. Nyere undersøkelser viste at den eldre kvinnen var mellom 70 og 80 år og den yngre ca. 50 år.[20]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Kulturhistorisk museum: Eventyret begynner (publisert 2013, endra 2018)
  2. ^ Vestfold fylkeskommune om Oseberghaugen (publisert 2017, endra 2018)
  3. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 70. 
  4. ^ Fortiden forteller. Dreyer. 1979. s. 68. ISBN 8209017497. 
  5. ^ Kulturhistorisk Museums fotografier av «Akademikeren» i Universitetsmuseenes fotoportal
  6. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 75. 
  7. ^ Kulturhistorisk Museums fotografier av «Løvehodet» i Universitetsmuseenes fotoportal
  8. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 113. 
  9. ^ Kulturhistorisk Museums fotografier av «Den karolingiske dyrehodestolpen» i Universitetsmuseenes fotoportal
  10. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 124. 
  11. ^ Kulturhistorisk Museums fotografier av «Det barokke hodet» i Universitetsmuseenes fotoportal
  12. ^ a b Kulturhistorisk museum om Osebergvogna (skrevet 2012, endra 2016)
  13. ^ a b Kulturhistorisk museum om sledene fra Osebergfunnet (skrevet 2012, endra 2016)
  14. ^ Krafft, Sofie (1955). Fra osebergfunnets tekstiler. Dreyer. 
  15. ^ Vikinger på telttur
  16. ^ Aftenposten 2006: Døde keltere på Norges fineste bøtte
  17. ^ side 11 i heftet "Levd Liv" fra Vikingskiphuset
  18. ^ http://arkeologi.blogspot.com/search?q=Gammelt+DNA
  19. ^ http://politiken.dk/indland/ECE90614/egtvedpigen-giver-haar-til-det-genetiske-danmarkskort/
  20. ^ http://www.khm.uio.no/besok-oss/vikingskipshuset/utstillinger/oseberg/3-oseberggraven.html Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: Kvinnene i Oseberghaugen. Besøkt 6. november 2013

Eksterne lenkerRediger