Skips- og båtgraver
Skips- og båtgraver er en gravskikk kjent fra nordisk yngre jernalder, der den døde er plassert i båt eller skip. Gravene kan være skjelettgraver eller branngraver. Disse gravene finnes først og fremst i de skandinaviske land, men finnes også i hele det området som ble omfattet av nordisk migrasjon i løpet av vikingtiden, som i Storbritannia, Frankrike og Russland.
Store skipsgraver er i Norden kjent fra folkevandringstiden og vikingtiden, men også andre steder i verden. I Norden er de også kjent fra litterære overleveringer, som Balders begravelse, der gygren Hyrrokkin hjelper til med å skyve skipet ut i vannet.[1] I Beowulfkvadet beskrives hvordan sagnkongen Skjold av Danmark etter sin død seiles vekk i et skip.[2][3] Sagnkongen Sigurd Ring la den døde Alvsol fra Vendsyssel og brødrene hennes i et skip, satte det i brann og lot skipet med de døde drive til havs.[4]
Helt siden bronsealderen kan man følge skipet som en viktig religiøs metafor, og det er sannsynligvis dette som gjenspeiles i denne gravskikken. En tolkning kan da være at skipet fører den døde trygt fram til dødsriket. Andre ser for seg at båten kan knyttes opp til den gjeldende militære ordning, med mindre skip for vanlige folk og større skip for aristokratiet. Disse er toppsjiktet i samfunnet, i kongeætter, der de fremste begraves i skip, dvs. båter på 15 meters lengde eller mer.
Eksempler på skipsgraver Rediger
- Gokstadfunnet, utgravd ved Sandefjord i 1903
- Grønhaug
- Hedebyskipet
- Ladbyskipet
- Myklebustskipet
- Osebergfunnet, utgravd ved Tønsberg i 1903
- Rostadskipet
- Storhaugfunnet
- Sutton Hoo
- Tuneskipet, utgravd på Rolvsøy i 1867
- Valsgärde
- Vendel
- Gjellestadskipet, nedpløyd skipsgrav ved Jellhaugen oppdaget i 2018
Referanser Rediger
- ^ [1] Alexander Bugge: Balders død
- ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 267-68), Politikens forlag 1965
- ^ «Beowulfkvadet, avsnittet om linjene 1-52». Arkivert fra originalen 2. juli 2016. Besøkt 13. september 2021.
- ^ [2] Frans-Arne Stylegar: «800-årenes politiske geografi», 17. mars 2005