Norges kulturlandskap
Kulturlandskap er landskap som i større eller mindre grad er påvirket av mennesker. Det rene upåvirkede naturlandskap er kulturlandskapets motsetning. Kulturlandskapet omfatter, også i Norge, et vidt spekter av menneskelig påvirkning, fra jeger- og samlerkulturers lite kulturpåvirka områder, via beitelandskap og jordbrukslandskap til bylandskaper som nesten i sin helhet er menneskeverk. Denne artikkelen handler om ulike typer kulturlandskap i Norge.
Jordbrukslandskapet rediger
I sju tusen år levde mennesker i det området som nå er Norge av jakt, fangst, fiske og sanking. Hva grunnen kan være til at folk sør i Norge for ca. 6 000 år siden begynte å holde husdyr og dyrke jorda, er omdiskutert. Om jordbruksrevolusjonen kom med innvandra folkeslag, eller om kunnskapen bredte seg uten folkeforflytting, vet en ikke sikkert. Trolig kom jordbruket som et svar på økende befolkningspress.
Beinrester etter tamdyr som ku og sau og pollen av bygg og hvete med datering tilbake til 3800 f.Kr. er funnet i Oslofjord-området. I løpet av det følgende årtusenet sprer jordbruket seg til hele landet. De fleste pollenanalyser viser at beitedyr kom først, og korndyrking noe senere. Selv om landbruk har vært Norges viktigste ressurs, er kun 10,4 mill. dekar dyrket mark, eller ca. 3 % av det totale landarealet.
Svijordbruk og februk rediger
Det første jordbruket var en form for svijordbruk eller svedjebruk med en syklus på kanskje en mannsalder. Senere forsøk bl.a. fra Danmark viser at det har vært mulig å drive svedjebruk i Skandinavia med enkle redskaper som flintøks, hakke og gravestokk uten trekkdyr og uten annen gjødsling enn asken. Åkerlappene ble flyttet oftere enn boplassene, men også boplassene måtte flyttes med jevne mellomrom for at ikke åkrene skulle bli liggende for langt unna.
Pollenanalyser viser at på Vestlandet og i Nord-Norge kan avsviing av skogen ha vært i bruk for å rydde beiter for husdyra i en periode på kanskje tusen år før korndyrking ble vanlig. Svijordbruket har trolig skapt lyngheilandskapet langs kysten. Saue- og geitehold i området har deretter holdt dette landskapet vedlike fram mot vår tid. Framvekst av stadig større einerkjerr viser at det ikke er tilstrekkelig beitepress fra husdyra.
De første jordbrukerne tok i bruk tørr og lett sandjord på opplendt mark og i skråninger, mens de unngikk dalbunner, myrlendte områder og de mer tungdrevne leirslettene. Svijordbruket førte over tid til markerte endringer i økosystemene. Edelløvskogen gikk tilbake, og en gradvis utpining av jorda førte til overgang fra brunjord til podsoljord. Den surere podsoljorda favoriserte arter som bjørk, osp, furu og senere gran.
I perioden 2800-1800 f.Kr. etablerte jordbruket seg som hovednæring i Sør-Norge, og det er funnet spor etter korndyrking og februk så langt nord som til Alta i sammen periode. På kysten ble kombinasjonen fiske og jordbruk den dominerende, mens jordbruket i innlandet ble drevet i kombinasjon med jakt, fangst og fiske.
Tidligere har begynnelsen på bronsealderen blitt satt til 1500 f.Kr., men nyere arkeologiske undersøkelser har vist at bronse ble tatt i bruk så tidlig som 1800 f.Kr. Folk i bronsealderen har etterlatt seg varige spor i kulturlandskapet i form av gravrøyser, gravhauger og helleristninger. I sen bronsealder kom nye gravskikker med likbrenning og urnegraver, og gravhaugene dukker ikke opp igjen før i de første hundreåra etter vår tidsregning.
En regner med at svijordbruk ble praktisert ved siden av fast åkerbruk i hele bronsealderen og jernalderen. I senere tid fikk svijordbruk en renessanse med finske innvandrere til Østlandet fra ca. 1630. Finneboplasser med rugbråter finnes over et stort område fra grenseområdene i Hedmark i nordøst til Oslomarka i sørvest, jf. alle stedsnavn som inneholder «bråten » som et ledd. Dette bråtebruket fortsatte enkelte steder fram til ca. 1800.
Åkerbruk rediger
Fast åkerbruk innebærer en mer intensiv utnyttelse av jorda, og kan opprettholde en tettere bosetning enn skiftende svijordbruk. I skog av norsk type er åkerbruket likevel en energikrevende driftsform som forutsatte husdyr som beita ned den naturlige vegetasjonen, tilførte åkeren gjødsel og som kunne brukes som trekkdyr.
Arkeologiske funn viser at arden var i bruk i Norge i bronsealderen. Plogen kom til Norge i yngre jernalder, mens hest som trekkdyr først kom i bruk i vikingtida. Plog med veltefjøl tillot dypere bearbeiding av jorda, og en slapp å kjøre to ganger i kryss som med arden. Mange steder i landet har en funnet bevis for teigpløyde åkrer, der plogen er blitt kjørt slik at jorda samla seg langs midten av teigene, mens ytterkantene hadde en funksjon i dreneringa. I bratt lende ble det brukt hakke og spade.
Det er usikkert når en tok i bruk husdyrgjødsla på en systematisk måte. Det er funnet møkkagreip fra yngre jernalder, og fosfatprøver fra førhistoriske åkrer støtter teorien om gjødsling i jernalderen. Husdyra måtte holdes borte fra åker og eng, fra bøen eller innmarka. Gjerder kom opp rundt innmarka, og det ble det et tydeligere skille i kulturlandskapet mellom utmark og innmark.
Gårdsbebyggelse - en del av kulturlandskapet rediger
Bygningene er en viktig del av kulturlandskapet. Det gjelder først og fremst gårdsbebyggelsen. De eldste kjente arkeologiske spor etter gårdshus er fra 2300 f.Kr. De eldste gårdsbygningene var toskipa langhus, dvs. med en enkelt stolperekke til å bære taket; i bronsealderen kom treskipa hus med to stolperekker.
For om lag tusen år siden endret den norske byggeskikken karakter, i og med at lafting ble innført som ny byggeteknikk. Husene i gårdstunet ble mindre, men det ble flere hus.
Utmark, beite og forsanking rediger
Husdyra beitet hovedsakelig i utmarka, og det var også der det meste av vinterforet ble funnet. Gjeting for å finne husdyra igjen og verne dem mot udyr ble et utbredt barnearbeid. I jernalderen kom også sigd og ljå, som muliggjorde en mer effektiv slått, både på eng og utslåtter. Lauing var en viktig del av vinterforet, og styvede løvtrær må ha vært vanlig, særlig i den nærmeste del av utmarka omkring gårdene.
I 2007 er mer enn 2 millioner sauer og lam på utmarksbeite om sommeren i Norge. Utmarksbeite er beiteområder utenfor inngjerdete områder, som skog og fjell og gressdekte øyer. Sammen med et betydelig mindre antall geit og ku påvirker disse vegetasjonsmønsteret. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.[1]
Inntil 1950 var beitingen av utmarka langt mer omfattende enn i dag hvor det hovedsakelig er sau som benytter utmarksbeitene. Tidligere har storfe beitet i utmarka i et betydelig omfang, ikke minst i forbindelse med seterdrift.
Slåttelandskap og beitelandskap har store forskjeller når det gjelder vegetasjon. I beitelandskapet er det dyrenes preferanser som teller. De velsmakende plantene blir spist, mens andre blir stående. Vedlikehold av et intensivt utnyttet beitelandskap vil kunne være å fjerne uønskede planter som står igjen etter dyrene. Brenning av lynghei er begrunnet på denne måten. I slåttelandskapet fjernes all vegetasjon med ljå. Tidlige lyskrevende arter blir da prioritert.
Seterdrift rediger
Setring ble drevet i skogen og på fjellet og bidro til å holde landskapet åpent, først og fremst ved beiting, men også fordi det krevde store volum med brenneved til osteproduksjon på setrene.
Fiskerilandskapet rediger
Jordbruket har ikke vært alene om å forme det norske landskapet. Også fiskeri og ikke minst fisketilvirking eller fiskeriindustri er en virksomhet som har vært med å forme det norske landskapet.
Fiskeriene og teknologien knyttet til denne næringen har fra middelalderen, da tørrfisk ble handelsvare for eksport, hatt betydning for bosetningsmønsteret, særlig i Nord-Norge. Bebyggelsen ble flyttet mot fiskefeltene. Åkerbruk og egen korndyrking kunne erstattes av importvarer, mens husdyrhold var nødvendig for å skaffe melk, kjøtt m.m. Dessuten ull og skinn til produksjon av klær og utrustning for fiskerne. Kystgeita var viktig, geiteskinn ble regnet som særlig godt råstoff til sjøhyre. Kystgeita kunne i stor grad klare seg ute hele året.
Klippfiskproduksjonen skapte fra midt på 1700-tallet en egen type landskap som vi finner fra Sunnmøre og oppover Nordlandskysten. Særlig hadde klippfisklandskapet omfang på ytre del av Nordmøre, omkring byen Kristiansund. Klippfisk tørkes gjerne på svaberg, og der det ikke var tilstrekkelige arealer med naturlige svaberg ble torv og vegetasjon fjernet for å lage nye klippfiskberg. Klippfisk er godt saltet før den legges til tørk, og noe av saltet blir liggende igjen på berga. Saltet holder i fortsettelsen ny vegetasjon borte. Utendørstørking av klippfisk tok slutt i 1960-åra og etter den tid er denne type kulturlandskap sakte, men sikkert i ferd med å forsvinne igjen. Norsk klippfiskmuseum i Kristiansund forsøker å bevare et eksempel på klippfisklandskap på Milnbergan.
Gruvedrift og industri rediger
Flere steder i Norge satte gruvedrift og industri sitt preg på kulturlandskapet. Gruvevirksomheten har etterlatt seg fyllinger av gråberg, og industrianlegg har gjort inngrep i landskapet. Viktigst for fortidens kulturlandskap var likevel at gruvedrift fram til dynamitt ble vanlig foregikk ved ildsetting der det var nødvendig med store mengder ved.
Jernverkene var i flere hundre år landets viktigste industri. Deres viktigste råvarer var jernmalm, trekull og vannkraft. Trekullproduksjonen krevde stort volum av brenneved, og var den viktigste lokaliseringsfaktoren.
Det urbane landskapet rediger
Vår tids urbane landskaper hører til de mest ekstreme kulturlandskaper, landskaper der det er svært lite tilbake av det opprinnelige naturlandskapet, mens de fleste elementer i landskapet er skapt av mennesker. Bygninger og kommunikasjonsinstallasjoner er dominerende i bildet.
Gjengroing rediger
Forfall har preget store deler av det norske jordbrukslandskapet det siste halve århundre. Naturen tar tilbake store deler av det som før var åpent beitelandskap i utmark og innmark. Gjengroingsprosessen har kommet langt, og er et stadig mer iøynefallende problem; selv omkring Urnes stavkirke er gjengroing et problem.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Vidar Asheim (1978). Kulturlandskapets historie : Jord- og skogbruksområdene slik det var og slik det er i flatbygdene på Østlandet. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200051781.
- E. Framstad og I. B. Lid (red.): Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget 1998.