Wikipedia

Sildemåke

art av måkefugl
(Omdirigert fra «Larus fuscus»)

Sildemåke (Larus fuscus) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører slekten Larus i gruppen av måker. Arten regnes som en langdistansetrekkfugl og består i kraft av fem taxa. I Norge opptrer tre av underartene.[1]

Sildemåke
L. f. intermedius
Foto: Per Harald Olsen, 2013
Nomenklatur
Larus fuscus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
sildemåke,
slidemåse,
(liten svartbak)
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieMåkefugler
SlektLarus
Økologi
Habitat: marin og limnisk, kyst- og innlandsområder
Utbredelse: Nal Sarovar Bird Sanctuary (endemisk)
oransje: hekkeområder
marineblå: året rundt
mellomblå: vinterkvarterer

Taksonomi rediger

Systematikken for denne arten er svært kompleks. I tillegg til nominatformen (ssp. fuscus) kan nemlig tre av de fem underartene vise seg å være selvstendige arter. I tillegg finnes flere hybrider. Arten er svært nært beslektet med gråmåke (L. argentatus), og tidligere ble disse av og til regnet som konspesifikke.[2]

Biologi rediger

 
Sildemåke i flukt
Foto: Charles J Sharp
 
L. f. graellsii voksen sildemåke og ungfugl, Northumberland, UK
 
To nyklekte unger og ett uklekt egg

Sildemåka minner om svartbak (L. marinus), men er gjennomgående ganske mye mindre, har spinklere nebb, og de undre ekstremitetene er gule (herav lokalnavnet gulfoting). Den høres også lysere (mer høyfrekvent) enn svartbaken. Den blir omkring 51–61 cm lang og veier typisk 550–1 200 g. Vingespennet utgjør normalt 124–158 cm. Størrelsen varierer imidlertid med underarten.[2]

Fjærdrakten er hovedsakelig hvit med fra mørkegrå til svart overside, avhengig av underarten. Tre av underartene opptrer i Norge; ssp. fuscus har svart overside og er mindre enn de to andre, med noe spinklere nebb, men med relativt lengre vinger (i forhold til kroppen) med svarte vingespisser. Den er utbredt fra Trøndelag og nordover (anslagsvis cirka 6 500 par); ssp. intermedius har sotsvart overside og er utbredt ved kysten av Nordsjøen og Skagerrak (anslagsvis 21 500 par). Vingespissene er svarte; mens ssp. graellsii har mørkegrå overside og er stort sett bare observert i begrenset antall hekkende i Nord-Norge.[1][2]

Rasene graellsii, intermedius og barabensis er fireårsmåker, mens rasene fuscus og heuglini er treårsmåker.[3]

Arten er opportunistisk og eter det meste, herunder fisk, små akvatiske virvelløse dyr, fugleegg, fugleunger, smågnagere, bær og matrester etter mennesker på strender, rasteplasser og søppeldynger. Sild (Clupea harengus) er viktig når den er tilgjengelig. Hekkefugler har en større tendens til å jakten føden på havet enn andre lignende måker, men fugler som hekker i innlandet ser ut til å klare seg bra uten sjømat. I Nordsjøområdet har dessuten Polybius henslowii, en art av svømmekrabber (Portunidae), blitt en viktig ressurs til ernæring for sildemåka.[2]

Sildemåka er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på øyer, holmer og skjær ute i havgapet, men også på flomøyer og sandbanker langs de større elvesystemene i innlandet. I hekkesesongen opptrer fuglene som regel i hekkekolonier.[2] Anslagsvis 28 000 par hekker i Norge, hvorav majoriteten befinner seg i Sør-Norge.[1] I innlandet hekker arten blant annet i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, noe som omfatter flomøyene under Hønefossen.

Arten ankommer hekkeområdene fra mars og framover, mens eggleggingen gjerne tar til fra sent i april (mai i Sør-Norge) til midt i juni (Nord-Norge). Hekkekoloniene er store i Nordvest-Europa, men gjerne små i Russland. De legges gjerne til gressrike bredder, sanddyner, klippetopper og avsatser, bygninger og hustak med mer. Området er som regel godt vegetert, og redeplassen legges gjerne til tettere vegetasjon en hva tilfellet er for gråmåka i blanda kolonier. Redet bygges av strå, gress, småkvist, fjær og annet rask fuglene finner. Hunnen legger typisk 2–3 egg, men færre om tilgangen på mat er dårlig. Det viser seg at avkom fra større egg har større overlevelsesevne. Inkubasjonstiden tar cirka 24–28 dager og begge foreldrene ruger, og ungene får full fjærdrakt etter cirka 30–40 dager. Ungfuglene hekker først da de er omkring fire år gamle, og de kan leve til de blir opp mot 26 år.[2]

I Finland har avkommet (ssp. fuscus) ekstremt høy dødelighet, i det opp mot 70 prosent av ungene dør, som følge av en hittil uavklart sykdom. En undersøkelse antyder, at polyklorerte bifenyler (PCB) kan være en årsak, trolig akkumulert gjennom gresshopper der fuglene overvinter.[4]

Sildemåka er trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge og på andre høye breddegrader, selv om overvintring i Nordvest-Europa har blitt vanligere med årene. De fleste drar sørover.[2] Fra Norge gjerne til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. Her trekker de ut av landet i august–oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april, men dette varierer noe med utbredelsen.

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World[3] og, i hovedsak, Taxonomy in Flux,[5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21][22] som i all vesentlighet støttes av HBW Alive. Norske navn følger NOF der disse finnes.[23] Norske navn i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Eggsanking rediger

I Norge kan det sankes egg av sildemåke slik det reguleres i «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022».[25]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Jan Ove Gjershaug, Svein-Håkon Lorentsen (2018) Sildemåke Larus fuscus Linnaeus, 1758. Artsdatabanken, Norsk institutt for naturforskning. Besøkt 2018-07-11
  2. ^ a b c d e f g Burger, J., Gochfeld, M., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & de Juana, E. (2018). Lesser Black-backed Gull (Larus fuscus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53986 on 10 July 2018).
  3. ^ a b Burger, J., M. Gochfeld, G. M. Kirwan, D. A. Christie, and E. de Juana (2020). Lesser Black-backed Gull (Larus fuscus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lbbgul.01
  4. ^ Hario, M., Himberg, K., Hollmén, T. & Rudbäck, E. (2000) Polychlorinated biphenyls in diseased lesser black-backed gull (Larus fuscus fuscus) chicks from the Gulf of Finland. Environmental Pollution 107(1): 53–60. https://doi.org/10.1016/S0269-7491(99)00129-3
  5. ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux, v. 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016. 
  6. ^ Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
  7. ^ Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
  8. ^ Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
  9. ^ Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
  10. ^ Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
  11. ^ Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
  12. ^ Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
  13. ^ Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
  14. ^ Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
  15. ^ Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
  16. ^ Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
  17. ^ Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
  18. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
  19. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
  20. ^ Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
  21. ^ Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
  22. ^ Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
  23. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. (2008-05-22). Norske navn på verdens fugler. Norsk navnekomité for fugl (NNKF), 1990-2008. Norsk Ornitologisk Forening
  24. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  25. ^ «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022» (norsk). Lovdata. Besøkt 9. mai 2021. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sildemåke&oldid=22772820»