Gråmåke

art av måkefugler
Gråmåke
Nominatformen L. a. argentatus
Nominatformen L. a. argentatus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Larus argentatus
Pontoppidan, 1763
Norsk(e) navn: gråmåke,
gråmåse
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Måkefamilien
Slekt: Larus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: marint, limnisk og terrestrisk, kystnært, hekker også i innlandet
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gråmåke
Larus argentatus map.svg

Gråmåke (Larus argentatus) er en stor kystbunden overflatebeitende sjøfugl i slekten Larus, som inngår i delgruppen måker (Larinae). Arten ligner mye på fiskemåke (L. canus) og kaspimåke (L. cachinnans), og kan lett forveksles med disse på litt avstand. Gråmåka er også den mest tallrike, utbredte og tilpasningsdyktige måka blant de store måkene som hekker i Nord-Amerika.[1] Arten hekker imidlertid over store deler av den tempererte sonenden nordlige halvkule, og nominatformen både hekker og overvintrer i Norge.

TaksonomiRediger

Taksonomisk regnes arten og dens nærmeste slektninger blant de mest komplekse innen systematisk ornitologi. Noen regner fem taxa til arten,[2][1] men inndelingen i underarter er omdiskutert og vanskelig, og på langt nær avklart. De fem underartene tilhører nemlig i så fall tre klader. Noe hevder at gråmåkas geografiske variasjonen bør eller kan samles i kun to taxa,[3] mens andre antyder at arten kan bestå av inntil ni taxa fordelt i fem klader.[1]

BiologiRediger

 
Måker er usedvanlig dyktige flygere
 
Ung gråmåke i Larvik
 
Rede med egg og nyklekket unge

Gråmåka tilhører de såkalte fireårsmåkene, altså måker som går igjennom flere (7–8) stadier (blant annet myting av fjærdrakten) i tilveksten og ikke regnes som fullt utviklet før de er cirka fire år gamle eller mer. Dette gjelder typisk de største måkene.[1]

Gråmåka er en stor måkefugl som blir omkring 53–68 cm lang og har et vingespennet som normalt utgjør 120–155 cm, avhengig av alder og underart.[1] Vekten ligger omkring 600–1 650 g, avhengig av alder og underart. Hannene blir større enn hunnene.[1]

– Nominatformen blir typisk cirka 55–67 cm lang og veier cirka 717–1 525 g, mens vingespennet utgjør cirka 125–155 cm.[1]

Ssp. argenteus blir cirka 55–67 cm lang og veier cirka 600–1 150 g, mens vingespennet utgjør cirka 125–155 cm.[1]

– Ssp. vegae blir cirka 55–67 cm lang og veier cirka 1 083–1 368 g (hunnen cirka 1 083–1 158 g; hannen cirka 1 318–1 368 g), mens vingespennet utgjør cirka 125–155 cm.[1]

– Ssp. mongolicus blir cirka 56–68 cm lang og veier cirka 850–1 580 g (hunnen cirka 850–1 100 g; hannen cirka 1 150–1 580 g), mens vingespennet utgjør cirka 137–145 cm.[1]

– Ssp. smithsonianus blir cirka 53–65 cm lang og veier cirka 600–1 650 g (hunnen cirka 600– 1 240 g; hannen cirka 797–1 650 g), mens vingespennet utgjør cirka 120–150 cm.[1]

Fireåringer har i hovedsak ei hvit og grå fjærdrakt. Vingene er brede, lange og spisse, grå på oversiden med et sort felt på yttervingene. Hodet, halsen, ryggen, brystet, buken, gumpen og stjerten er ellers helt hvit. Nebbet er kraftig og guloransje med en rød markering på undernebbet, mens lemmene er grårosa. Øynene er lyse med en tynn guloransj hudring rundt. Ungfuglene er hvite med grå spragler over det meste av kroppen. Spraglene blir gradivis til mer distinkte felter, etter hvert som fuglen eldes, inntil den blir som beskrevet over etter cirka fire år.[1]

Gråmåka er en opportunistisk predatorisk og dristig alteter som eter det meste, inkludert åtsler.[1] På menyen står fisk og fiskeavfall, mollusker, krepsdyr, insekter, meitemark, bær, egg, unger og mindre fugler (døde eller levende) og mindre pattedyr, samt alle typer åtsel.[1] Arten er en regelmessig gjest ved søppelplasser, der den eter matavfall. Den eter også frukt og bær, og arten er mange ganger observert når den stjeler iskrem, pølser, hamburgere og kebab fra folk som tar seg en rask matbit utenfor et gatekjøkken eller en kiosk. I Tromsø omtales derfor gråmåka ofte som kebabmåse.

Gråmåkene finnes i hovedsak langs kysten eller i kystnære områder, men også ved større innsjøer og vannreservoarer, landbruksområder og søppeldeponier. Arten søker jevnlig mat til sjøs, men sjelden veldig langt fra land. Gråmåker som ernærer seg på fiskeavfall i den sørlige Nordsjøen utenfor Belgia, våget seg for eksempel ikke så langt til havs som sildemåka (L. fuscus).[1]

Hekkeplassene omfattes av mange ulike typer habitat, inkludert skog, tundra, jordbruksområder og urbane landskapsområder, strandsonene langs større innsjøer og kyststrøkene langs Atlanterhavet. Hekkeplassene ligger alltid ved eller nært åpent vann, men fuglene kan dra langt innover i landet for å finne mat.[1]

Par dannes før hekketiden begynner i mars eller april, avhengig av breddegraden, enten på hannens territorium eller på såkalte lofferområder, der flere hanner opptrer sammen. På spesielt kalde plasser kan territoriene være okkuperte av den ene eller begge fuglene gjennom deler av dagen, i opp til to måneder før eggleggingen tar til. Om hekkeplassene er snø- eller islagte, blir byggingen av redet og eggleggingen utsatt, men ikke etableringen av territoriet.[1]

Redene bygges i åpent treløst lende, ofte på fjell nær sjøen og som regel godt beskyttet mot vind og vær, men ofte ikke spesielt godt skjult. Reiret består av tørt gress, kvister, mose og tang. Det kan bli opptil 25 cm (5–7 cm dypt innvendig) høyt og med cirka 15 cm (10–20 cm) innvendig diameter.[1]

Hunnen legger normalt tre egg med et interval på to dager, av og til kun to og sjelden kun ett egg. Eggene er grønngrå med mørkebrune flekker. Begge foreldrene ruger eggene, men hunnen er mer aktiv i rugingen enn hannen. Inkubasjonstiden tar cirka 27–29 døgn (29 døgn for det første, 28 for det andre, og 27 for det siste egget som ble lagt). Når de klekker trenger avkommet varme fra foreldrene i de første dagene, men deretter klarer de å holde temperaturen selv.[1]

Ungene kan bevege seg litt rundt i løpet av 24 timer, over korte distanser i løpet av 2–3 dager, men de holder seg ved redet de første dagene. Etter en ukes tid løper de imidlertid fritt omkring på territoriet. De tigger mat ved å pikke på den røde flekken som finnes på undernebbet. Foreldrene flyr ofte langt for å finne mat til ungene, som blir luftborene etter cirka 40–45 dager og fullt flygedyktige etter 45–50 dager. Hannen vokser raskere enn hunnene.[1]

InndelingRediger

Inndelingen følger Birds of the World.[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5] Norske navn i parentes er uoffisielle beskrivelser.

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Nisbet, I. C. T., D. V. Weseloh, C. E. Hebert, M. L. Mallory, A. F. Poole, J. C. Ellis, P. Pyle, and M. A. Patten (2020). Herring Gull (Larus argentatus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.hergul.01
  2. ^ Dickinson, E. C. and Jr. Remsen, J. V. (2013). The Howard and Moore complete checklist of the birds of the world. 4 ed. Eastbourne: Aves Press.
  3. ^ Burger, J., Gochfeld, M., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2020). European Herring Gull (Larus argentatus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53982 on 18 April 2020).
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenkerRediger