Kvinnefronten

radikalfeministisk organisasjon

Kvinnefronten er en norsk radikalfeministisk[1][2] kvinneorganisasjon som «arbeider for full kvinnefrigjøring»[4]. Medlemskap er åpent for alle som definerer seg som kvinner, mens menn kan bli støttemedlemmer.[5]

Kvinnefronten
Kvinnefronten.jpg
TypeRadikalfeministisk organisasjon[1][2]
Stiftet3. desember 1972
LandNorge
HovedkontorOslo
LederTorill Nustad[3]
IdeologiRadikalfeminisme

Organisasjonen ble stiftet i 1972 på initiativ fra Rød Front i Studentersamfundet i Oslo. Den ble tidlig knyttet til ml-bevegelsen,[6][7][8] og regnet seg som del av den proletære kvinnebevegelsen. Kvinnefronten kritiserte feminismen som bevegelse, og regnet den som en borgerlig ideologi og en motpol til proletær kvinnekamp. I 1970- og 1980-årene stod kampen mot «monopolkapitalismen» og «imperialismen» sentralt i Kvinnefronten, og kvinnekampen ble sett på som en del av klassekampen i marxistisk forstand. Kvinnefrontens syn på feminismen og tilhørigheten til ml-bevegelsen gjorde tidvis organisasjonen relativt isolert blant kvinneorganisasjoner, og i noen byer hadde Kvinnefronten i 1970- og 1980-årene egne 8. marstog fordi de andre kvinneorganisasjonene ikke ville samarbeide med Kvinnefronten. Organisasjonen mistet mange medlemmer etter at AKP (m-l) styrket grepet i 1975, og utbrytere dannet blant annet Brød og roser (1976) eller ble med i andre organisasjoner. Kvinnefronten var fra 1975 overvåket av Politiets overvåkingstjeneste som følge av at myndighetene vurderte organisasjonen som en trussel mot rikets sikkerhet.[9]

I 1980-årene ble båndene til AKP svekket, og Kvinnefronten innledet en nyorientering som førte til at organisasjonen definerte seg som radikalfeministisk og fokuserte mer på debatten om porno og prostitusjon. Samtidig var det uenighet innad om strategi og taktikk i porno- og prostitusjonskampen. Den mest radikale fløyen brøt ut i 1991 og dannet Kvinnegruppa Ottar.

Det har vært ulike syn på kjønns- og seksualitetsmangfold i Kvinnefronten. I 1970-årene var Kvinnefronten tildels fiendtlig til lesbiske, som følge av at AKP mente homofili var dekadent og borgerlig, mens Kvinnefronten senere også har åpnet for radikal lesbisk feminisme. Enkelte medlemmer har på 2000-tallet også inntatt en kritisk holdning til transpersoner og LHBT-bevegelsen, og Kvinnefronten har tidligere fått kritikk for å ha invitert transekskluderende radikalfeminister som Julie Bindel.[10][11] Noen medlemmer av Kvinnefronten, bl.a. en talskvinne for organisasjonen, har også markert støtte til Women’s Declaration International (WDI).[12] På den annen side har andre medlemmer av Kvinnefronten støttet transpersoner, og foreningens vedtekter inkluderer alle som identifiserer seg som kvinner, herunder transkvinner. Kvinnefronten eier tidsskriftet Fett som utgis av en uavhengig redaksjon. Fett står for interseksjonell feminisme som eksplisitt inkluderer alle kvinner, støtter transkvinner og tar avstand fra transfobi.[13]

Kvinnefronten har tidvis hatt en ungdomsorganisasjon kalt Jentefronten og egne lesbiske grupper. Organisasjonen ledes av Torill Nustad (f. 1953).[3]

Sentrale arbeidsområderRediger

Kvinnefronten kategoriserer selv sitt viktigste arbeid i saksfeltene råderett over eget liv, råderett over egen kropp og internasjonalt arbeid.[14]

Sentralt på feltet «råderett over eget liv» er krav om likelønn, for eksempel ved en egen likelønnspott i tariffoppgjørene, og om kortere normalarbeidsdag (sekstimersdagen).[15]

Abortkampen har vært viktig for Kvinnefronten helt fra 1970-tallet, da sjølbestemt abort ble vedtatt etter to runder i Stortinget. Etter dette har spørsmålet om abortnemndenes funksjon vært hyppig diskutert, der Kvinnefrontens standpunkt er at ordningen med nemnder bør avvikles.[16] Da regjeringen Solberg i 2014 foreslo en utvidelse av helsepersonells reservasjonsrett i abortsaker, var organisasjonen en aktiv stemme mot forslaget.[17][18] Da tidligere prest Ludvig Nessa i 2017 arrangerte «sørgetog for det ufødte liv», arrangerte Kvinnefronten som et motsvar «abortfest»: Arrangementet var en festmarkering for abortloven, men ordbruken vakte misnøye i kristne kretser.[19][20][21]

Abortspørsmålet har også vært viktig i Kvinnefrontens internasjonale arbeid.[22] Organisasjonen er ellers norsk partner og medstifter av Coalition against trafficking in Women, som arbeider mot prostitusjon og menneskehandel.[23] Fronten deltar også i et internasjonalt nettverk av kvinneorganisasjoner som arbeider mot surrogati.[24]

Kvinnefronten har uttalt seg mot eggdonasjon.[25][26]

I 2017 startet Kvinnefronten en landsomfattende kampanje for anonym registrering av historier om voldtekter og andre seksuelle overgrep, morketall.no. Kampanjen fikk året etter Dixi-prisen, som utdeles av Dixi Ressurssenter mot voldtekt.[27]

Som et ledd i arbeidet med å synliggjøre kvinner har Kvinnefronten i flere år bidratt til tiltaket «Kvinnehistorisk natt» og aksjoner for at flere gater og veger skal oppkalles etter kvinner.[28][29][30]

HistorieRediger

1970-talletRediger

Fra slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny kvinnebevegelse i USA og Vest-Europa. Bevegelsen var mangfoldig, organisasjonene mange og til dels løse, kampmetodene varierende.[31] I 1970 inviterte Oslo Kvinnesaksforening den amerikanske journalisten og aktivisten Jo Freeman til Oslo, og 7. september ble det arrangert et møte med henne på Universitetet på Blindern. Med utgangspunkt i dette møtet ble flere diskusjons- og aktivistgrupper etablert under samlenavnet Nyfeministene. Gruppene hadde verken formelle ledere eller formålsparagrafer. Enda om teorigrunnlaget for den «gamle» og den «nye» kvinnebevegelsen på mange vis var likt, fant mange nyfeminister Kvinnesaksforeningen for eksklusiv, høflig, akademisk og ikke minst byråkratisk. Organisasjonsformen ble sett på som mannlig. Freeman hadde argumentert for bevisstgjøringsgrupper som en ny organisasjonsform, og ut fra dette dukket slagordet «Det personlige er politisk» opp.[32]

I oktober 1971 arrangerte Det Norske Studentersamfund i Oslo et møte om kvinnepolitikk. Her holdt Wenche Hjellum en innledning under tittelen «Kvinnen – reservearme for kapitalen»[33] der hun hevdet at kampen for kvinnefrigjøring må være en antikapitalistisk kamp og en del av klassekampen. Alle kvinner er undertrykt, sa hun, men kvinner fra ulike klasser rammes ulikt. Hun tok til orde for egen kvinneorganisering. Hjellums synspunkter vakte motbør blant nyfeminister i salen, der noen mente at det ikke var behov for nye kvinneorganisasjoner, men mulighet for søsterskap.[34] Hjellum var medlem av MLG (Marxist-leninistiske grupper), en organisasjon som samme vinter vedtok å gå inn for å organisere en ny landsomfattende kvinneorganisasjon. Lokale kvinnefront-grupper ble så etter hvert etablert rundt om i landet.[35] Blant initiativtakerne var Tove Stang Dahl, Kitty Strand,[36] Gro Hagemann og Kari Austbø.[37]

8. mars 1972 tok Kvinnefronten initiativ til feiring av den internasjonale kvinnedagen i Oslo. Arrangementet var et samarbeid med Oslo Kvinnesaksforening, Oslo Demokratiske Kvinneforbund og «Gruppe 29-3».[38] Omtrent 200 deltok i fakkeltog, og Hagemann holdt appell på Universitetsplassen.[39] Dette innebar en ny giv for feiring av kvinnedagen.

Kvinnefronten etableresRediger

En oppstartskonferanse ble holdt i Oslo 19. mars 1972, der 200 kvinner ble enige om å starte Kvinnefronten, «en interesseorganisasjon hvor alle kvinner som blir rammet av kvinneundertrykking kan samles».[40] 2.–3. desember samme år hadde så organisasjonen sitt første landsmøte. Det bel vedtatt et arbeidsgrunnlag og organisatoriske retningslinjer. En viktig uenighet var om Kvinnefronten skulle samle kvinnene på venstresida eller om en skulle sikte mot alle kvinner uavhengig av politisk oppfatning. Det siste synet fikk størst oppslutning. En annen diskusjon var om en skulle konsentrere seg om kvinnenes særegne krav eller om en også skulle ta opp støtte til andre undertrykte organisasjoner.[41][42] Omtrent samtidig ble det opprettet et kontaktorgan mellom Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinneforbund og Norsk Kvinneparti.[43]

Hovedparolen for Kvinnefronten var fra starten av «kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene». Underparoler dreide seg om lik rett til arbeid og utdanning, likelønn, flere barnehager (daginstitusjoner), prisøkning på dagligvarer og boliger, bedre økonomiske kår for gifte og ugifte kvinner med barn og økte bevilgninger til helse-, sosial- og barnevernskoler.[44]

Kvinnefronten fikk en sentral rolle i 1970-tallets radikale og aktivistiske kvinnekamp. Den favnet fra starten den radikale venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, med medlemmer som hadde tilhørighet i både Arbeidernes kommunistparti (AKP) med forløpere[45] og i Sosialistisk Folkeparti. Kvinnefronten hadde fra starten et forholdsvis forsiktig program i forhold til det marxistiske utgangspunktet. I arbeidsprogrammet fra 1972 nevnes kamp mot kapitalkreftene bare én gang.[46]

Kvinnefronten vokste raskt og ble snart Norges største kvinnesaksorganisasjon med rundt 3000–4000 medlemmer på det meste.[47]

Forholdet til feminismenRediger

Feminisme som begrep var lansert av franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. Likevel fikk begrepet mot slutten av århundret et mer borgerlig stempel. På en internasjonal kongress for sosialistiske kvinner i 1907 slo Clara Zetkin fast at samarbeid mellom den proletære kvinnebevegelsen og den borgerlige feministbevegelsen ikke kunne være aktuelt.[48] Skillet mellom de to retningene skulle også bli aktuelt i den nye kvinnebevegelsen i Norge, noe som ble tydelig ved Kvinnefrontens landsmøte i februar 1974. Her ble det valgt et landsstyre med et flertall som var medlem av AKP eller støttet partiets kvinnepolitiske linje.[49] Det ble også vedtatt – med 156 mot 12 stemmer[50] – en ny politisk plattform som la hovedvekt på kvinners rett til arbeid og prioriterte arbeid fram mot tariffoppgjøret samme år. Fra SV-hold ble plattformen omtalt som antisosialistisk og antifeministisk,[51] mens AKP-ere omtalte den som «en avgrensing mot feminismen».[52]

Debatten om Kvinnefrontens linje fortsatte utover i 1974. I april brøt noen medlemmer i Bergen ut og dannet Clara-gruppa. De ønsket seg en rein sosialistisk kvinneorganisasjon. I Oslo ble Sosialistisk kvinneforum etablert.[53] Samme år diskuterte partiledelsen i AKP Kvinnefrontens plattform. Det var et ønske at fronten tydeligere skulle ta utgangspunkt i arbeiderkvinnenes situasjon og ta avstand fra feministisk tilnærming.[54] Dette ble fulgt opp av Kvinnefronten gjennom en kampanje som er omtalt som «fei feminismen ut».[55][56] Dette er omtalt som «det tydeligste tegnet på AKP (m-l)s inngripen i Kvinnefronten i 1974». Kampanjen gikk ut på å markere avstand fra den «borgerlige feminismen», idet en mente at feminismen ikke bidro til kvinners frigjøring.[54][57]

Mens organisasjonen i den første tida hadde fungert som en enhetsfront som samlet nyfeminister, ml-ere og andre sosialister, kom det nå til motsetninger og brudd.[58] Samarbeidet ble vanskeligere også i saker der en stort sett var enige. Et eksempel er i Grenlandsområdet, der det var uenighet hvordan abortkampen skulle drives og der det ble brudd i samarbeidet om felles lokaler (Kvinnehuset).[59]

Nyfeministene var i denne perioden i «konstant opposisjon til Kvinnefronten, og var redde for at kvinnefrontere skulle kuppe organisasjonen deres for å bygge AKP (m-l)».[60] Konflikten mellom de to organisasjonene var imidlertid størst i de store universitetsbyene. Utover i landet var motsetningene mindre.[61]

VenstredreiningRediger

Våren 1975 gjennomførte AKP en større endring av sin politiske kurs generelt, manifestert i det interne dokumentet «Teser om høyreavviket». Tesene kritiserte også partimedlemmers arbeid i Kvinnefronten. Det ble sagt at frontens plattform og uttalelser ikke var tydelig på hvem som var fiender og venner og manglet en klar holdning til imperialismen og sosialimperialismen (et kodeord for Sovjetunionens utenrikspolitikk). Fronten var blitt småborgerlig og dominert av intellektuelle og manglet evne til å trekke med seg arbeiderkvinner.[62][63]

Allerede høsten 1974 hadde denne kritikken begynt å slå inn i Kvinnefronten, og i desember hadde to av medlemmene i landsarbeidsutvalget meldt seg ut på grunn av uenigheter om plattformen og påstått maktkamp i ledelsen.[64] I 1975 ble det ytterligere stridigheter knyttet til Internasjonale spørsmål. I Oslo og Akershus førte dette til splittelse og flere hundre utmeldinger. I oktober tok noen av disse initiativ til dannelse av organisasjonen Brød og roser.[65]

I februar 1976 fastslo Kvinnefrontens landsmøte at monopolkapitalen og det imperialistiske verdenssystemet hindret kvinnenes frigjøring og at det derfor var nødvendig å reise kampen mot USA og Sovjet. Som oppsummering av forrige periode vedtok landsmøtet at prioriteringen av saker knyttet til arbeidsliv, abort og daghjem i stor grad hadde vært riktig, men at arbeidet mot «raseringa av kvinnearbeidsplassene og de politiske oppsigelsene» hadde kommet for seint i gang. Man burde også i større grad gått i spissen «for å reise støtten til kvinner som slåss for frigjøring i andre land».[66][67] Dette var i samsvar med den reviderte linja til AKP. Forholdet mellom kvinnefrigjøring og antiimperialisme var imidlertid ikke noe reint AKP-påfunn; det var også et element i en resolusjon fra FNs kvinneårskonferanse I Mexico sommeren 1975.[68]

Demonstrasjonene på kvinnedagen 8. mars viste utviklinga i forholdet mellom kvinneorganisasjonene. Fra det første toget i 1972 var det uenighet om organisasjonsformen. Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening (som var med fra 1973) ønsket et opplegg med forhåndsgodkjente hovedparoler, mens Nyfeministene ikke ville ha noen slags binding. På den andre siden var Kvinnefrontens forslag til paroler etter hvert så stramme og i henhold til AKPs linje at de andre organisasjonene ikke kunne godta dem. Fra 1975 ble det i flere år derfor i Oslo og enkelte andre steder arrangert to separate 8. mars-tog, ett dominert av Kvinnefronten og ett av Nyfeministene og andre kvinneorganisasjoner.[69]

Pornokampen på 1970- og 1980-talletRediger

Etter at pornografiske bilder ble fritt tilgjengelig i Danmark fra 1969, økte tilgjengeligheten til og synligheten av pornografi også i Norge. Noen på venstresida så dette som positivt – at pornoen var seksuelt frigjørende. Motstanden var sterkest i kristne kretser. Fra rundt 1972 var det imidlertid også mer skeptiske stemmer i kvinnebevegelsen. Det ble hevdet at pornografi var en del av en «kvinneindustri», som også omfattet bordeller, striptease og liknende.[70][71] For Kvinnefronten var det i begynnelsen retten til arbeid, barnehagekampen og kravet om ei lønn å leve av som stod i front, men abortkampen gjorde at også andre saker kom i fokus.[72]

Kampen mot pornografi ble særlig aktuell sommeren 1977. Da hadde bladet Nye Alle Menn kjøpt reklameplass på Holmenkollbanens tog i Oslo. Noen kvinnelige ansatte fant plakatene fornedrende og fjernet dem. Aksjonen fikk motbør – men også støtte – fra passasjerer og andre ansatte. Ledelsen ga beskjed om at aksjonister risikerte å miste jobben, og dette skjedde også med to ansatte. Kvinnefronten og sju andre kvinneorganisasjoner organiserte en støttekampanje, og saken endte med at de to kvinnene kunne gå tilbake til jobb i Sporveien.[73]

Denne saken tente bokstavelig talt en ild. 27. august 1977 gikk aktivister fra Kvinnefronten og Nyfeministene inn i en forretning på Grünerløkka i Oslo, tok med seg bunker med pornoblader ut på gata og tente fyr på dem. Utover høsten ble pornobål en vanlig aksjonsform mange steder i landet. Det ble også arrangert demonstrasjoner, samlet inn underskrifter og malt slagord på pornobutikker. Det ble dessuten organisert protester mot Dagbladet, som trykte mye reklame for pornografi og det som ble oppfattet som prostitusjon. Ved en rettssak mot aktivister i Ålesund benyttet de tiltalte muligheten til å vise innholdet i pornoen. Dette førte til at Leif Hagen, utgiver av bladet Aktuell Rapport og storimportør av utenlandsk pornografi, omtalte en av aktivistene som «åndshore» og Kvinnefronten som «terrorister». Hagen ble anmeldt for injurier, saken gikk til Høyesterett, og Kvinnefronten fikk erstatning.[74][75]

Etter disse aksjonene tok Senterkvinnene initiativ til tverrpolitisk samling mot pornografi. Over tretti organisasjoner slutta seg til Kvinnenes Fellesaksjon mot Pornografi (senere Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon), som ble stiftet 8. februar 1978 med Anna Louise Beer som leder.[76] Fellesaksjonen favnet i begynnelsen bredt: hele det politiske spekteret, kvinneorganisasjonene og kristenfolket. Selv om bredden varierte over tid – noen organisasjoner gikk ut (og kom senere tilbake) – var Kvinnefronten sentral i dette arbeidet fram til Fellesaksjonen ble nedlagt i 1997.[77]

Fellesaksjonens arbeid bestod blant annet av kampanjer mot sexklubber og pornobutikker, der en henvendte seg til kommunestyrer og gårdeiere, men også mot Narvesen og andre distributører og utsalgssteder for såkalt dagligvareporno. Dette var blader som på lovlig vis ble solgt i kolonialbutikker og aviskiosker, men som etter Fellesaksjonens mening normaliserte pornoens kvinnesyn, samtidig som de ofte hadde reklame for ulovlig porno.[78] Samtidig som Fellesaksjonen hadde sine breddeaksjoner, fortsatte lokale grupper av Kvinnefronten med mer aktivistiske metoder, blant annet mot forretninger som solgte ulovlig pornografi.[79]

På 1980-tallet lanserte Kvinnefronten et lysbilde-foredrag der de viste fram og kommenterte bilder hovedsakelig fra lovlig porno. I samarbeid med Fellesaksjonen ble dette foredraget sendt på store turneer, først som skolering for medlemsorganisasjonene og etter hvert som folkeopplysning. Foredraget ble også vist på mer typiske mannsarenaer, som militærleirer, fengsler, yrkesskoler og oljeplattformer. På det meste ble det holdt over 200 slike foredrag på ett år.[80]

Et annet element i pornokampen var kampen mot sex-turisme og såkalte postordrebruder. Ved et tilfelle aksjonerte Kvinnefronten ved avreise fra Norge, mens den filippinske kvinneorganisasjonen Gabriela demonstrerte mot «turistene» ved ankomst. Ved et annet tilfelle ble Kvinnefronten anmeldt for injurier av arrangøren. Kvinnefronten vant i hovedsak, da retten fant at det var grunnlag for å bruke ord som «menneskehandel» og «kobleri» om firmaets aktiviteter, mens «horekunde» kunne aksepteres som en spissformulering. Uttrykket «hallikvirksomhet» var imidlertid for sterkt, og det ble kjent dødt og maktesløst. Arrangøren ble dømt til å betale halvparten av Kvinnefrontens advokatutgifter.[81][82]

Pornokampen førte også til etiske dilemmaer, noe som toppet seg i forbindelse med en vandreutstilling Kvinnefronten i Stavanger lagde i 1989 («Porno – myter og virkelighet»). Noen steder valgte den lokale arrangøren å sladde øynene på pornoeksempler som ble vist.[83] Et argument for dette var at en ved å vise fram bildene usladda, gjentok overgrepa mot kvinnene,[84] mens et argument mot sladding var at «det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer».[85] Denne og andre uenigheter om strategi i kampen mot porno og prostitusjon førte etter hvert til splittelse i Kvinnefronten. I februar 1991 ble Kvinnegruppa Ottar dannet[86], hovedsakelig av dem som hadde vært mot sladding.[87]

Kvinner i arbeidslivetRediger

Spørsmål knyttet til kvinners situasjon i arbeidslivet ble tidlig en viktig sak for Kvinnefronten. Allerede våren 1972, da tjue kvinner i en fiskeribedrift i Brattvåg streiket for høyere lønn, gikk Kvinnefronten ut med støtte, blant annet ved en annonse i Dagbladet.[88] I arbeidsprogrammet som ble vedtatt på landsmøtet i 1974 ble det lagt vekt på engasjement knyttet til kommende tariffoppgjør med krav om likelønn, lønnsøkning for lavtlønte i kvinnedominerte yrker, kortere arbeidstid for småbarnsforeldre, lengre svangerskapspermisjon og omsorgspermisjon for menn.[89]

Våren 1975, da tretten kvinner ved trelastbedriften Våler Skurlag ble oppsagt til tross for at flere av dem hadde lang ansiennitet, innledet Kvinnefronten et intensivt støttearbeid overalt hvor organisasjonen hadde grupper.[90]

Spørsmålet om kortere arbeidstid ble aktuelt på slutten av 1970-tallet. I 1977 ble krav om seks timers arbeidsdag tatt opp på LO-kongressen uten at det førte til vesentlig debatt. I 1982 gjorde Kvinnefronten dette kravet til en hovedsak i kampen for kvinners rett til arbeid, og det ble opprettet en samordningsgruppe for organisasjoner som støttet kravet.[91]

Nyorientering i 1980-åreneRediger

Ved inngangen til 1980-tallet hadde Kvinnefronten mistet over ni av ti medlemmer fra storhetstiden tidlig i 1970-årene. Organisasjonen fortsatte aktiviteten på 1980-tallet, men konsentrerte seg i større grad om spørsmål om porno og prostitusjon, mens det tidligere dominerende fokuset på klassekamp og kamp mot imperialismen etterhvert ble tonet ned. Båndene til AKP ble også svekket i dette tiåret, delvis fordi også AKP gikk inn i en mindre aktiv periode fra 1982. I løpet av 1980-årene aksepterte Kvinnefronten feminisme-begrepet, som de tidligere hadde vært kritiske til.

Kvinnefronten siden 1990-åreneRediger

Organisasjonen beskriver seg i dag som «en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking, økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver»; programmet inneholder også mer generelle venstreorienterte standpunkter som at Kvinnefronten er mot «imperialistiske kriger».[92] Fra midten av 1970-årene var det lite lesbisk lesbisk aktivisme i Kvinnefronten, dels som følge av AKPs daværende homofilisyn, men fra årtusenskiftet har Kvinnefronten fokusert mer på radikal lesbisk feminisme og har bl.a. startet egne lesbiske grupper i organisasjonen.[93]

Kvinnefronten utgir tidsskriftet Fett. Kvinnefronten er tilsluttet Norges kvinnelobby og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

Syn på kjønnsmangfoldRediger

Den nye kvinnebevegelsen skjedde nokså parallelt med en revitalisering av den homofile kampen. Forbudet mot mannlig homofili i daværende straffelovs paragraf 213 ble opphevet i 1972. Kvinnelig homofili hadde ikke vært nevnt i loven. Kvinnefrontens første dokumenter hadde ikke homofili som tema, men i plattformen som ble vedtatt på frontens landsmøte i 1974, het det at de homofile kvinnenes situasjon skulle diskuteres i kommende periode.[94] Det ble også vedtatt en resolusjon om støtte til lesbisk frigjøring.[95]

I 1975 utarbeidet ledelsen i AKP (m-l), som da hadde stor innflytelse i Kvinnefronten, et internt diskusjonsopplegg om homofili («framlegg til fråsegn om homofili»). I teksten het det at «homofili i hovudsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve», men at partiet tok avstand fra den undertrykkinga homofile var utsatt for i det kapitalistiske samfunnet. Relatert til kvinnekampen tok framlegget avstand fra borgerlige og småborgerlige forsøk på å splitte arbeiderklassen etter seksuelle skillelinjer, herunder ideer om at det i seg selv var revolusjonært å være homofil og at bare lesbiske kvinner var virkelig frigjort.[96] Dokumentet møtte mye kritikk både internt i partiet og eksternt. I 1979 ble forslaget trukket tilbake og beklaget.[97] Homofilidebatten i AKP skjedde samtidig som det var splittelser både i Kvinnefronten og i homo-bevegelsen, og det er vanskelig å si noe sikkert om hvor mye «framlegget til fråsegn» konkret hadde å si for Kvinnefrontens homopolitikk. Lesbisk Bevegelse, som ble stiftet i 1975, var i stadig debatt med medlemmer av Kvinnefronten og AKP, men det gjaldt også andre saker enn homofili.[98]

Kvinnefrontens plattform fra landsmøtet i 1976 har for første gang et eget avsnitt om «de homofile kvinnenes kamp».[99]

Fra slutten av 1970-tallet blir temaer om seksualliv og seksualpolitikk mer vanlig i Kvinnefrontens publikasjoner. I bladet Kvinnefront nr. 3, 1978 skriver fire kvinner at de er glade for at Kvinnefronten endelig tar opp lesbiskes situasjon.[100] Kvinnejournalen kom i 1983 med et dobbeltnummer om seksualitet og erotikk.[101]

Etter årtusenskiftet har noen medlemmer av Kvinnefronten markert seg med kritiske holdninger til transpersoner og LHBT+-organisasjonene, særlig Fri og Skeiv Ungdom. Kvinnefronten har blant annet invitert Julie Bindel som selv beskriver seg som «en radikal, lesbisk feminist» og som ofte beskrives som transekskluderende radikalfeminist og har vært anklaget for transfobiske holdninger.[10][11][102] En talskvinne for Kvinnefronten er også blant undertegnerne av et offentlig opprop mot transpersoners rettigheter fra den transfiendtlige organisasjonen Women’s Declaration International (WDI).[12]

I 2022 fikk Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar kritikk for å ha lagt frem et forslag som innebar at ikke-binære ble fratatt stemmeretten på parolemøtet for 8. marstoget;[103] feministene Anna-Sabina Soggiu og Susanne Demou kritiserte i den forbindelse de radikalfeministiske organisasjonene for å dyrke «oppkonstruerte problemstillinger og trusselbilder» om transpersoner.[104]

Andre medlemmer av Kvinnefronten har støttet transpersoner. Landsstyrerepresentant i Kvinnefronten Natasha Alijeva skrev at «retten til å være den man er er selve utgangspunktet for kvinnekampen [og] derfor må kvinnebevegelsen selvsagt støtte transkvinner», og uttalte at «det er uverdig når kvinnebevegelsen sprer frykt om en sårbar minoritet.[105] Noen har meldt seg ut i protest mot ekskluderende politikk.[103] Kvinnefrontens tidsskrift Fett står for interseksjonell feminisme og inkluderer transpersoner, og tidsskriftets redaktør Sumaya Jirde Ali er en tydelig talskvinne for transkvinners menneskeverd og rettigheter.[13] Kvinnefrontens vedtekter inkluderer alle som identifiserer seg som kvinner, herunder transkvinner.[5]

OrganiseringRediger

Kvinnefronten ledes av et landsstyre. På sine egne hjemmesider oppgir ikke organisasjonen noen leder, men Torill Nustad er registrert som styreleder og daglig leder i Brønnøysundregistrene.[3] Organisasjonen har lokale grupper i flere byer. I 1970- og 1980-årene hadde Kvinnefronten en tradisjonell formell struktur med en nasjonal ledelse, og skilte seg dermed fra mange av de andre, mer løst organiserte gruppene i den nye kvinnebevegelsen.

PolitiovervåkingRediger

I Lund-kommisjonens rapport gikk det frem at Kvinnefronten fra 1975 var overvåket av Overvåkingspolitiet (nå Politiets sikkerhetstjeneste) som ledd i observasjonen av miljøer myndighetene anså som ekstreme og som trusler mot Norges nasjonale sikkerhet, men stort sett basert på åpne kilder.[9] I Overvåkingssentralens årsberetning for 1975 fremgikk det at det hadde vært strid innad i Kvinnefronten som følge av at flere medlemmer «var blitt klar over at ml-erne brukte Kvinnefronten som et apparat til å fremme sin egen politikk» og at dette førte til utmeldinger; Overvåkingspolitiet la til grunn at de som fortsatte i Kvinnefronten etter 1975 var ml-ere.[9] Overvåkingspolitiets notat om AKP (m-l) av 1984 beskrev Kvinnefronten som en frontorganisasjon for AKP (m-l).[9] Etter Overvåkingssentralens notater om AKP (ml) fra 1982 og 1984 kunne observasjonssaker opprettes på tillitsvalgte og medlemmer i Kvinnefronten og tilknyttet virksomhet; fra 1985 ble medlemmer av Kvinnefronten normalt bare registrert i Overvåkingspolitiets arbeidsregister som ble benyttet f.eks. ved personkontroll f.eks. ved søknader på stillinger som krevde sikkerhetsklarering.[9]

PublikasjonerRediger

Kvinnefronten hadde først sin egen avis med tittelen KVINNEFRONTEN som kom ut med første nummer i april 1972, nr. 2 i mai 1972 og nr. 3 i juni/juli 1972. I redaksjonen satt fire kvinner fra Arbeidsutvalget på 13 der hovedoppgaven var å stifte organisasjonen innen utgangen av 1972. Det skjedde 2-3. desember 1972.Kvinnefronten gjorde et poeng av å være henvendt til arbeiderkvinner, som motsetning til det de så som Sirenes fokus på middelklassekvinner og kvinner med høyere utdanning.[7]

Kvinnefronten utga fra 1972 bladet KVINNEFRONTEN.De første numrene finnes på Nasjonalbiblioteket. I programerklæringen fra 1975 het det at «nå skal ikke lenger alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen. Nå har vi fått en avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.»[60] Publikasjonene fra Kvinnefronten har variert gjennom årene. Tidsskrifter Fett ble opprettet i 2004.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Om oss». Kvinnefronten. Arkivert fra originalen 15. mai 2020. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon» 
  2. ^ a b «Så lenge kvinner er til salgs, er ingen kvinne fri». Kvinnefronten. Arkivert fra originalen 28. februar 2020. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikalfeministisk organisasjon» 
  3. ^ a b c «Kvinnefronten - Oslo - Se Regnskap, Roller og mer». www.proff.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  4. ^ Kvinnefrontens vedtekter (sist revidert 2016) § 1; gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 4. mai 2022.
  5. ^ a b Kvinnefronten, vedtektenes § 3.
  6. ^ Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital: Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», Arbeiderhistorie, 2005, s. 201–223
  7. ^ a b Bodil Chr. Erichsen, Norske kvinners liv og kamp, Res Publica, 2017, ISBN 9788282261128
  8. ^ Side 18, Viktige datoer og årstall, stensilert utgivelse, Forlaget Oktober, januar 1978
  9. ^ a b c d e Lund-rapporten, s. 224–226
  10. ^ a b «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle», Radikal Portal
  11. ^ a b «Avlyser transfob feminist», Blikk
  12. ^ a b «Norske underskrifter». Arkivert fra originalen 15. mars 2021. Besøkt 22. mars 2021. 
  13. ^ a b «Sumaya Jirde Ali blir ny redaktør i Fett!». Besøkt 6. oktober 2022. 
  14. ^ Kvinnefrontens nettsted; besøkt 16. mai 2022.
  15. ^ Torill Nustad: «Det er på tide at fagbevegelsen tar i bruk flere virkemidler for å heve lønna i kvinnedominerte yrker, mener Kvinnefronten», Fri fagbevegelse 20. juli 2020; besøkt 16. mai 2022.
  16. ^ Adrian B. Søgnen: «En feministbauta fyller 80 år», portrettintervju med Agnete Strøm, Bergens Tidende 11. februar 2022.
  17. ^ Kvinnefrontens høringsuttalelse om reservasjonsretten, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted (datert 25. april 2014); besøkt 21. mai 2022.
  18. ^ «Ny marsj mot Erna & co», Klassekampen 12. mars 2014.
  19. ^ «En festmarkering for abortloven», Klassekampen 13. juni 2017, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 21. mai 2022.
  20. ^ «Hareide kaller «abortfest» usmakelig», NTB-melding 13. juni 2017.
  21. ^ «Feiring av abort?», leder i Vårt Land 10. juni 2017.
  22. ^ «– Motstanden til abort, den er alltid der», Dagsavisen 25. mai 2018.
  23. ^ «Our Global Partners», på nettstedet til Coalition against trafficking in Women; besøkt 22. mai 2022.
  24. ^ «Opprop mot surrogati» (datert 3. juni 2020), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 22. mai 2022.
  25. ^ Thea Borkhus Gabrielsen og Maiken Sætran Lium: «Den vanskelige donasjonen», Dagsavisen 15. juni 2020; besøkt 22. mai 2022.
  26. ^ Kvinnefrontens høringssvar mot eggdonasjon (datert 18. januar 2021), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; beøkt 22. mai 2022.
  27. ^ «Kampanjen Mørketall fikk Dixi-prisen for 2017», NTB-melding 11. juni 2018.
  28. ^ «Krever flere kvinnenavn på gatene», Fædrelandsvennen 8. mai 2019.
  29. ^ «Elsa Laula fikk gate oppkalt etter seg på Mo i natt», Vefsn.no 9. mai 2019; besøkt 16. mai 2019.
  30. ^ «Nå får en rekke gater nye navn – for en liten stund», Avisa Oslo 9. mai 2022; besøkt 16. mai 2022.
  31. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 225 ff.
  32. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 230–234.
  33. ^ Innledningen ble trykt i Samtiden nr. 4, 1972 med tittelen «Kamp mot kvinneundertrykking».
  34. ^ «Kvinnens kår er som proletarens», Aftenposten aftenutgave 19. oktober 1971, side 6.
  35. ^ Pål Steigan: På den himmelske freds plass, Aschehoug 1985, side 138.
  36. ^ Aanesen (2018), side 22.
  37. ^ Korrespondanse med Kari Austbø, 7. desember 2021.
  38. ^ Annonse i Dagbladet 8. mars 1972, side 2.
  39. ^ «Kvinnefronten med fakkeltog i Oslo», Arbeiderbladet 9. mars 1972, side 12.
  40. ^ Fra heftet Om Kvinnefronten, utgitt av arbeidsutvalget 1. august 1972.
  41. ^ «"... vi er mange, over halvparten ..."», Klassekampen 17. januar 1973, side 4.
  42. ^ «Konstituerende landsmøte i Kvinnefronten», NTB-melding trykt i flere aviser, blant annet Sandefjords Blad 4. desember 1972.
  43. ^ «Kontaktorgan skal arbeide for kvinnekrav», Aftenposten 1. desember 1972, side 11.
  44. ^ «Kvinner bygger sin egen front», Arbeiderbladet 20. mars 1972, side 14.
  45. ^ AKP ble stiftet i februar 1973. Forløpere var blant annet MLG og SUF(m-l).
  46. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 237.
  47. ^ Gro Hagemann (25. november 2015). «Kvinnefrigjøring». Norgeshistorie.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  48. ^ Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret, Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041, side 104.
  49. ^ Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret, Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041, side 105.
  50. ^ «Reis kampen blant arbeiderkvinnene», Røde Fane nr. 2, 1974, side 2.
  51. ^ Hilde Vogt: «Hvor går kvinnefronten?», Orientering nr. 7, 1974, side 10. SV var på denne tida Sosialistisk Valgforbund, et forsøk på å samle Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti og venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Vogt og andre kvinnefront-medlemmer knytta til SV («8-gruppa») fremmet på landsmøtet et eget forslag til plattform.
  52. ^ «Vi må forene alle som lar seg forene i kampen mot kvinneundertrykking» av signaturen «T., Oslo» (omtalt som medlem av AKP), Klassekampen 27. mars 1974, side 12.
  53. ^ Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital. Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo 2005, side 206.
  54. ^ a b Oda Karin Brunsell Harsvik (2019), Å erobre de forlatte skanser: Kvinnene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973–1984, s. 43
  55. ^ Korsvik, Trine Rogg (2010): «Kvinnekamp! Politiske spenninger i frigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra». I Sørvoll, Jardar, Kjeldstadli, Knut og Helle, Idar (red.), Historier om motstand: kollektive bevegelser i det 20. århundret. Oslo, Abstrakt, s. 107
  56. ^ Siv Taule (2017): «Støtt de lesbiske i Kina og Albania!»: Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet
  57. ^ «Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer», Røde Fane, 2, 1974, s. 24–36
  58. ^ Rønning (2005), side 220.
  59. ^ Nyfeministene: «Kvinnefronten uten toleranse for andres arbeidsmetoder», Varden 19. april 1975, side 12. Kvinnefronten i Grenland: «Nyfeministene er en belastning for kvinnekampen og Kvinnehuset», Varden 21. april 1975, side 6.
  60. ^ a b «Kvinnefronten». Kvinnehistorie.no (norsk). Besøkt 14. mai 2020. 
  61. ^ «Nyfeministene», på Kvinnehistorie.no. Datert 2003; besøkt 17. oktober 2022.
  62. ^ Rønning (205), side 208.
  63. ^ Harsvik (2019), side 45 ff.
  64. ^ Rønning (2005), side 207–208.
  65. ^ Rønning (2005), side 210–211.
  66. ^ Rønning (2005), side 213.
  67. ^ Om Kvinnefronten. Plattform, vedtekter og andre vedtak fra Kvinnefrontens 3. landsmøte 7. og 8. februar 1976, utgitt av Kvinnefronten i Norge
  68. ^ Harsvik (2019), side 59.
  69. ^ Lønnå (1996), side 240 f.
  70. ^ F.eks. skrev nyfeministen Birgit Bjerck en artikkel i Dagbladet 21. oktober 1972 med tittelen «Mannfolkblad –studie i kvinneforakt».
  71. ^ Ellen Aanesen (red.): Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller, Oktober forlag 2018, side 269–270.
  72. ^ Unni Rustad: «Spredte minner fra kampen mot porno», Gnist nr. 1, 2010.
  73. ^ Aanesen (2018), side 266–268.
  74. ^ «Kvinnefronten tilkjent 20 000 i oppreisning», Aftenposten 31. august 1983, og «Høyesterett stadfestet Hagen-dommen», Aftenposten 23. oktober 1984.
  75. ^ Aanesen (2018), side 271–276.
  76. ^ Aanesen (2018), side 277–278.
  77. ^ Aanesen (2018), side 279–282 og 315.
  78. ^ Aanesen (2018), side 284 ff og side 302 ff.
  79. ^ Aanesen (2018), side 292–293.
  80. ^ Aanesen (2018), side 296–301.
  81. ^ «Retten: «Horekunde» er ikke ærekrenkende», Aftenposten 17. oktober 1989.
  82. ^ Aanesen (2018), side 318–323.
  83. ^ «Slåst mot pornoen – ikkje mot kvarandre», Klassekampen 16. oktober 1989.
  84. ^ Eli Aaby: «Seksualitet er politikk», Røde Fane nr. 4, 1996.
  85. ^ Ane Stø: «Kampen fortsetter!», Klassekampen 14. mai 2005.
  86. ^ Utbryterne fra Kvinnefronten i Oslo kalte seg først Kvinnegruppa Oslo øst, men tok i september navnet Kvinnegruppa Ottar. Navnet ellers i landet varierte inntil en nasjonal organisasjon ble starta høsten 1995.
  87. ^ «Bakgrunn og historie». Arkivert fra originalen 20. mai 2014. Besøkt 20. mai 2014. 
  88. ^ «Full støtte til de streikende kvinnene i Brattvåg», annonse i Dagbladet 26. mai 1972, side 2.
  89. ^ «Kvinnefronten engasjerer seg i tariffoppgjør» (NTB-melding), Romerikes Blad 4. februar 1974, side 11.
  90. ^ «Våler Skurlag – da kvinner måtte vike», i Aanesen (2018), side 125–137.
  91. ^ Aanesen (2018), side 151 ff.
  92. ^ «Kvinnefrontens program Arkivert 28. februar 2020 hos Wayback Machine
  93. ^ «http://kvinnefronten.no/page/6/?limitstart=12». Besøkt 14. mai 2020. «[død lenke]»  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  94. ^ Om Kvinnefronten. Plattform vedtatt på landsmøte i Bergen 2. og 3. februar 1974, side 19 («de homofile kvinnenes situasjon, hva er spesielt i undertrykkinga, hva er enheten mellom kvinnekampen allment og de homofile kvinnenes kamp spesielt?»
  95. ^ Haukaa (1982), side 128.
  96. ^ «Framlegg til fråsegn om homofili», i AKP(m-l)s interne medlemsblad Tjen folket nr. 3, 1975, side 26–27.
  97. ^ ««Forslag til fråsegn om homofili» trekkes tilbake», Røde Fane nr. 7, 1979, side 20. «Sentralkomiteen har kommet til at «Forslaget til fråsegn» var feil og vi gjør nå offentlig kjent at vi trekker tilbake «Forslag til fråsegn» som diskusjonsforslag. Det er beklagelig at «Forslag til fråsegn» har eksistert i flere år uten at det har blitt til trukket tilbake. Dette har skapt vansker for det politiske arbeidet til de kommunistiske homofile.»
  98. ^ Marte Ericsson Ryste: «Lesbisk Bevegelse: Inge Ås forteller», på Kvinnehistorie.no, 2003/2019; besøkt 20. oktober 2022.
  99. ^ Om Kvinnefronten. Plattform, vedtekter og andre vedtak fra Kvinnefrontens 3. landsmøte 7. og 8. februar 1976; side 26.
  100. ^ Botnedal, Eikvam, Nygård og Sandbæk: «Hva syn's du om homofili?», Kvinnefront nr. 3, 1978. «Kvinnefront skal endelig ta opp lesbiskes situasjon.» «Kvinnefronten har altfor lenge bidratt til undertrykkingen av homfile fordi de omtrent aldri har tatt opp den lesbiske kampen. (...) Vi er glade for at Kvinnefronten endelig har fått ut fingern.»
  101. ^ Kvinnejournalen nr. 3/4, 1983.
  102. ^ «Vil ikke la seg kneble», Klassekampen
  103. ^ a b «– Opprør før kvinnedagen: Berre kvinner får stemme». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  104. ^ «– Er det virkelig hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse?». Vårt Oslo. Besøkt 5. oktober 2022. 
  105. ^ Natasha Alijeva (21. september 2020). «Garderobepanikk». Klassekampen. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger