Kvinnefronten

radikalfeministisk organisasjon

Kvinnefronten er en norsk radikalfeministisk[1][2] kvinneorganisasjon som hadde sin største oppslutning rundt midten av 1970-årene og som historisk var del av ml-bevegelsen.

Kvinnefronten
Kvinnefronten.jpg
TypeRadikalfeministisk organisasjon[1][2]
Stiftet3. desember 1972
LandNorge
HovedkontorOslo
LederTorill Nustad[3]

Organisasjonen ble stiftet i 1972 på initiativ fra Rød Front og var historisk nært knyttet til Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)).[4][5][6] Organisasjonen regnet seg i 1970-årene som del av den proletære kvinnebevegelsen og rettet hard kritikk mot feminismen som ideologi og bevegelse, da organisasjonen oppfattet feminismen som en borgerlig ideologi og som en motpol til proletær kvinnekamp. Lenge stod kampen mot «monopolkapitalismen» og «imperialismen» mest sentralt i Kvinnefronten, og kvinnekampen ble sett på som en del av klassekampen i marxistisk forstand. Kvinnefrontens syn på feminismen og tilhørighet i ml-bevegelsen gjorde lenge Kvinnefronten relativt isolert blant andre kvinneorganisasjoner, og i mange byer hadde Kvinnefronten i 1970- og 1980-årene sitt eget 8. marstog. Organisasjonen mistet de fleste medlemmene etter at AKP styrket grepet om organisasjonen i 1975, og utbrytere dannet blant annet Brød og roser (1976), eller ble med i andre organisasjoner. Kvinnefronten var fra 1975 overvåket av Politiets overvåkingstjeneste.[7]

I 1980-årene ble båndene til AKP svekket og Kvinnefronten innledet en nyorientering som førte til at organisasjonen definerte seg som radikalfeministisk og fokuserte mer på debatten om porno og prostitusjon, mens det tidligere fokuset på klassekamp kom mer i bakgrunnen. Samtidig bestod Kvinnefronten av fløyer som var svært uenige i porno- og prostitusjonsdebatten, og den mest pornokritiske fløyen brøt ut i 1991 og dannet Kvinnegruppa Ottar. De som ble værende i Kvinnefronten fra 1991 var «reformfløyen» som ønsket det de kalte en mindre «puritansk» linje i pornospørsmålet. Synet på lesbisk aktivisme har variert i organisasjonens historie, men fra 1990-årene har Kvinnefronten gradvis lagt mer vekt på radikal lesbisk feminisme. Kvinnefronten har inntatt en kritisk holdning til nyere trender innen kjønnsmangfold og posisjonert seg mot queerfeminister og deler av LHBT-bevegelsen i transdebatten; Kvinnefronten har til dels gitt støtte til transekskluderende radikalfeminister som Julie Bindel.[8][9][10] Fra begynnelsen har medlemskap kun vært åpent for kvinner, mens menn kan bli støttemedlemmer uten stemmerett eller valgrett. Organisasjonen har tidvis hatt en ungdomsorganisasjon kalt Jentefronten og egne lesbiske grupper. Kvinnefronten ledes av Torill Nustad (f. 1953).[3]

HistorieRediger

Kvinnefronten i den nye kvinnebevegelsen 1972–1975Rediger

Kvinnefronten ble etablert etter initiativ fra medlemmer av Rød Front[11] med utspring i den norske marxist-leninistiske ml-bevegelsen.[12] Den første starten på organisasjonen kom på et møte i Studentersamfunnet i Oslo i 1971. Oppstartskonferansen ble holdt i mars året etter, og det ble etablert lokallag i flere byer. Hovedparolen for Kvinnefronten var fra starten av «kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene». Kvinnefronten fikk en sentral rolle i 1970-tallets radikale kvinnekamp og favnet fra starten den radikale venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, med medlemmer som hadde tilhørighet i både Arbeidernes kommunistparti med forløpere og i Sosialistisk Folkeparti. Kvinnefronten hadde fra starten et sosialistisk utgangspunkt, men opprinnelig et forholdsvis forsiktig program i forhold til det marxistiske utgangspunktet som var lagt opp for å rekruttere bredt på venstresiden.[13] I første del av 1970-årene ble Kvinnefronten Norges største kvinneorganisasjon med rundt 3000–4000 medlemmer.[14]

Radikalisering og splittelseRediger

Kvinnefrontens tilknytning til AKP fikk etterhvert en sentral betydning for frontens posisjon i det norske landskapet av kvinneorganisasjoner, og endte med et brudd i 1975 der flertallet av medlemmene forlot organisasjonen. Fra starten var AKP-medlemmene i Kvinnefronten organisert i egne fraksjoner som jobbet for å få gjennomslag for AKPs politikk.[13] Kvinnefronten var derfor preget av spenning særlig mellom AKPere på den ene siden og SFere på den andre, og balansegangen mellom bred rekruttering og hvordan kampen mot kapitalismen kunne føres effektivt førte til store politiske veivalgsdiskusjoner i fronten. Utover i 1970-årene ble AKPs linje gradvis mer dominerende i Kvinnefronten.[4][13]

Rivaliseringen med NyfeministeneRediger

Kvinnefronten og Nyfeministene anså hverandre som hovedmotstandere innen den nye kvinnebevegelsen; i 1970-årene var Nyfeministene i «konstant opposisjon til Kvinnefronten, og var redde for at kvinnefrontere skulle kuppe organisasjonen deres for å bygge AKP (m-l)».[11] Blant Nyfeministene fikk Kvinnefronten tilnavnet «Pål sine høner» etter AKP-formannen Pål Steigan.[5] Kvinnefronten hadde sitt eget blad med tittelen Kvinnefront, som hovedsakelig posisjonerte seg mot det nyfeministiske bladet Sirene. Kvinnefront gjorde et poeng av å være henvendt til arbeiderkvinner, som motsetning til det de så som Sirenes fokus på middelklassekvinner og kvinner med høyere utdanning.[5]

Kampanjen «fei feminismen ut» 1974–1975Rediger

I 1974 vedtok styret i Kvinnefronten, der AKP-medlemmer da hadde fått flertall, en kampanje under slagordet «fei feminismen ut!».[15][16] Harsvik skriver at «det tydeligste tegnet på AKP (m-l)s inngripen i Kvinnefronten i 1974 kan man se i kampanjen som ble kalt 'fei feminismen ut'. Kampanjen gikk ut på å markere avstand fra den 'borgerlige feminismen' fordi fronten mente at feminismen ikke bidro til kvinners emansipasjon. [...] den «riktige linja» i kvinnekampen var å slutte seg til den proletære kvinnebevegelsen».[17] En artikkel i tidsskriftet Røde Fane forklarte at feminismen og den proletære kvinnebevegelsen var motsetninger fordi feminismen var borgerlig og la vekt på at den enkelte kvinnen kunne realisere seg selv, og fordi det var «monopolkapitalen» og staten som var den proletære kvinnebevegelsens hovedfiende.[18] En uttalelse fra 1975 forklarte at «'fei feminismen ut' retter seg ikke bare mot nyfeministene, men mot den feministiske ideologien og alt som finnes av feministiske ideer [...] ideene er borgerlige og reaksjonære [...] feminismen går i hovedsak ut på en individualistisk løsning på kvinneundertrykkingen på det kapitalistiske samfunnets premisser».[19]

Kampen mot monopolkapitalismen og imperialismen fra 1975Rediger

Den politiske utviklingen førte etterhvert til at mange som definerte seg som feminister og som ikke var marxist-leninister, særlig kvinner med tilhørighet i SF/SV, meldte seg ut av Kvinnefronten; dette endte med et alvorlig brudd i 1975 der fronten mistet flertallet av medlemmene og Kvinnefronten deretter ble en «smal front» som konsekvent fulgte AKPs linje og hvor feminismen kom under hard kritikk.[13][4] Kvinnefronten vedtok et nytt program som gjorde kampen mot «monopolkapitalismen og imperialismen» til hovedsak, og landsmøtet i 1976 slo fast «at vi har en felles fiende: imperialismen», og at stat, næringsliv og kapital undertrykte kvinner.[7] Fra midten av 1970-årene var Kvinnefronten i den norske kvinnebevegelsen oppfattet som en ren AKP-organisasjon, og «kvinnekampen kom i bakgrunnen for klassekampen».[13] Marta Breen skriver at Kvinnefronten «lenge var dominert av mannsbastionen AKP(m-l)», som mente kampen mot kapitalmakten var viktigere enn kampen mot patriarkatet og at feminismen som ideologi var borgerlig og splittende.[20] Kvinnefronten ble fra 1975 i økende grad isolert i det norske kvinnepolitiske landskapet; for eksempel ble det fra 1975 og i flere år i flere byer arrangert to 8. mars-tog, et tog organisert av Kvinnefronten og et tog organisert av Nyfeministene og de fleste andre feministiske organisasjonene, som ikke ønsket å gå under AKP-paroler.[13]

Mange av medlemmene som meldte seg ut gikk inn i andre organisasjoner; noen av de lesbiske og ikke-marxistiske medlemmene ble med i Lesbisk Bevegelse, som ble dannet i 1975. Lesbisk Bevegelse hadde et kjølig forhold til Kvinnefronten og ml-bevegelsen; AKP hadde i 1974 uttalt at homofili var «et seksuelt avvik» og en «borgerlig dekadanse» som skulle forsvinne med revolusjonen.[5] I 1976 dannet en annen gruppe kvinnefrontutbrytere organisasjonen Brød og roser.

Kvinnefronten utgav fra 1975 bladet Kvinnefront. I programerklæringen het det at «nå skal ikke lenger alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen. Nå har vi fått en avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.»[11]

PolitiovervåkingRediger

I Lund-kommisjonens rapport gikk det frem at Kvinnefronten fra 1975 var overvåket av Overvåkingspolitiet (nå Politiets sikkerhetstjeneste) som ledd i observasjonen av miljøer myndighetene anså som ekstreme og som trusler mot Norges nasjonale sikkerhet, men stort sett basert på åpne kilder.[7] I Overvåkingssentralens årsberetning for 1975 fremgikk det at det hadde vært strid innad i Kvinnefronten som følge av at flere medlemmer «var blitt klar over at ml-erne brukte Kvinnefronten som et apparat til å fremme sin egen politikk» og at dette førte til utmeldinger; Overvåkingspolitiet la til grunn at de som fortsatte i Kvinnefronten etter 1975 var ml-ere.[7] Overvåkingspolitiets notat om AKP (m-l) av 1984 beskrev Kvinnefronten som en frontorganisasjon for AKP (m-l).[7] Etter Overvåkingssentralens notater om AKP (ml) fra 1982 og 1984 kunne observasjonssaker opprettes på tillitsvalgte og medlemmer i Kvinnefronten og tilknyttet virksomhet; fra 1985 ble medlemmer av Kvinnefronten normalt bare registrert i Overvåkingspolitiets arbeidsregister som ble benyttet f.eks. ved personkontroll f.eks. ved søknader på stillinger som krevde sikkerhetsklarering.[7]

Nyorientering i 1980-åreneRediger

Ved inngangen til 1980-tallet hadde Kvinnefronten mistet over ni av ti medlemmer fra storhetstiden tidlig i 1970-årene. Organisasjonen fortsatte aktiviteten på 1980-tallet, men konsentrerte seg i større grad om spørsmål om porno og prostitusjon, mens det tidligere dominerende fokuset på klassekamp og kamp mot imperialismen etterhvert ble tonet ned. Båndene til AKP ble også svekket i dette tiåret, delvis fordi også AKP gikk inn i en mindre aktiv periode fra 1982. I løpet av 1980-årene aksepterte Kvinnefronten feminisme-begrepet, som de tidligere hadde vært kritiske til.

Splittelsen i 1991Rediger

I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene bestod Kvinnefronten av fløyer som var svært uenige i spørsmål om porno og prostitusjon. Kvinnefronten hadde i flere år brukt visning av grove pornofilmer offentlig som aksjonsform, utfra en tanke om at pornoen skulle skremme og opprøre publikum, omtalt som «porno mot porno». Fra slutten av 1980-årene kom ledelsen i Kvinnefronten frem til at visning av grov pornofilm skadet de prostituerte og var moralsk uforsvarlig, og mente også at det synet på porno som organisasjonen hadde stått for var for snevert og puritansk, og at organisasjonen ikke burde bekjempe mildere former for erotikk. En pornoutstilling arrangert av noen medlemmer av Kvinnefronten i 1989 utløste store stridigheter i organisasjonen. Uenigheten endte i en splittelse der den mest pornokritiske fløyen brøt ut og dannet Kvinnegruppa Ottar i 1991.[21] Ottar-fløyen kan «betraktes som en siste utløper av 70-tallsfeminismen».[5] De som ble værende i Kvinnefronten etter 1991 var «reformfløyen» som ønsket en mer liberal holdning til porno og prostitusjon.

Kvinnefronten siden 1990-åreneRediger

Organisasjonen beskriver seg i dag som «en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking, økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver»; programmet inneholder også mer generelle venstreorienterte standpunkter som at Kvinnefronten er mot «imperialistiske kriger».[22] Fra midten av 1970-årene var det lite lesbisk lesbisk aktivisme i Kvinnefronten, dels som følge av AKPs daværende homofilisyn, men fra årtusenskiftet har Kvinnefronten fokusert mer på radikal lesbisk feminisme og har bl.a. startet egne lesbiske grupper i organisasjonen.[23]

Kvinnefronten utgir tidsskriftet Fett. Kvinnefronten er tilsluttet Norges kvinnelobby og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

Syn på transpersonerRediger

Etter årtusenskiftet har Kvinnefronten engasjert seg i debatter om kjønnsmangfold og identitetspolitikk, og har hatt deler av LHBT-bevegelsen (særlig Skeiv Ungdom og Fri) og queerfeminister som motpoler spesielt i transdebatten. Kvinnefronten har blant annet invitert Julie Bindel som selv beskriver seg som «en radikal, lesbisk feminist» og som ofte beskrives som transekskluderende radikalfeminist og har vært anklaget for transfobiske holdninger.[8][9][24] Kjønnsforskerne og queerfeministene Janne Bromseth, Elisabeth Lund Engebretsen, Lin Prøitz, Katrina Roen og Stine H. Bang Svendsen har uttalt at «trans-ekskluderende radikalfeminisme (...) ser ut til å stå sterkt i Norge, spesielt i debatter rundt sexkjøpsloven, sexarbeid, og altså kjønnsmangfold. Men TERF står for en ensidig opprettholdelse av essensialistisk kvinnekamp og en splittende identitetspolitikk, og motsetter seg aktivt en bredere koalisjons- og solidaritetsbasert feministbevegelse».[10]

OrganiseringRediger

Kvinnefronten ledes av et landsstyre. På sine egne hjemmesider oppgir ikke organisasjonen noen leder, men Torill Nustad er registrert som styreleder og daglig leder i Brønnøysundregistrene.[3] Organisasjonen har lokale grupper i flere byer. I 1970- og 1980-årene hadde Kvinnefronten en tradisjonell formell struktur med en nasjonal ledelse, og skilte seg dermed fra mange av de andre, mer løst organiserte gruppene i den nye kvinnebevegelsen.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Om oss». Kvinnefronten. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon» 
  2. ^ a b «Så lenge kvinner er til salgs, er ingen kvinne fri». Kvinnefronten. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikalfeministisk organisasjon» 
  3. ^ a b c «Kvinnefronten - Oslo - Se Regnskap, Roller og mer». www.proff.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  4. ^ a b c Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital: Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», Arbeiderhistorie, 2005, s. 201–223
  5. ^ a b c d e Bodil Chr. Erichsen, Norske kvinners liv og kamp, Res Publica, 2017, ISBN 9788282261128
  6. ^ Side 18, Viktige datoer og årstall, stensilert utgivelse, Forlaget Oktober, januar 1978
  7. ^ a b c d e f Lund-rapporten, s. 224–226
  8. ^ a b «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle», Radikal Portal
  9. ^ a b «Avlyser transfob feminist», Blikk
  10. ^ a b Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer. 
  11. ^ a b c «Kvinnefronten». Kvinnehistorie.no (norsk). Besøkt 14. mai 2020. 
  12. ^ «Kvinnefronten». Store norske leksikon. 9. mai 2017. Besøkt 14. mai 2020. 
  13. ^ a b c d e f Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp. Gyldendal Norsk Forlag. s. 236–241. ISBN 8205244952. 
  14. ^ Gro Hagemann (25. november 2015). «Kvinnefrigjøring». Norgeshistorie.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  15. ^ Siv Taule (2017): «Støtt de lesbiske i Kina og Albania!»: Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet
  16. ^ Korsvik, Trine Rogg (2010): «Kvinnekamp! Politiske spenninger i frigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra». I Sørvoll, Jardar, Kjeldstadli, Knut og Helle, Idar (red.), Historier om motstand: kollektive bevegelser i det 20. århundret. Oslo, Abstrakt, s. 107
  17. ^ Oda Karin Brunsell Harsvik (2019), Å erobre de forlatte skanser: Kvinnene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973–1984, s. 43
  18. ^ «Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer», Røde Fane, 2, 1974, s. 24–36
  19. ^ «For ei riktig linje i Kvinnekampen». Varden 24. april 1975 s. 6
  20. ^ Marta Breen (2020): «Kvinnekamp som drama» (Agenda Magasin)
  21. ^ Bakgrunn og historie
  22. ^ «Kvinnefrontens program»
  23. ^ «http://kvinnefronten.no/page/6/?limitstart=12». Besøkt 14. mai 2020. «[død lenke]»  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  24. ^ «Vil ikke la seg kneble», Klassekampen

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger