Ine Marie Eriksen Søreide

norsk politiker
(Omdirigert fra Ine Marie Eriksen)
Ine Marie Eriksen Søreide
SD meets with Norway’s Minister of Defence 170517-D-SV709-158 (34721980225) (cropped).jpg
Født2. mai 1976[1] (43 år)
Lørenskog[1]
Ektefelle Øystein Eriksen Søreide (2006–)
Utdannet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet[1]
Beskjeftigelse Politiker[1], advokat
Parti Høyre[1]
Nasjonalitet Norge
Medlem av European Council on Foreign Relations
Utmerkelser Årets europeer
Norges utenriksminister
20. oktober 2017 –
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerBørge Brende
Norges forsvarsminister
16. oktober 2013 – 20. oktober 2017
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerAnne-Grete Strøm-Erichsen
EtterfølgerFrank Bakke-Jensen
Stortingsrepresentant
19. oktober 2001 –
ValgkretsOslo
Unge Høyres leder
24. juni 2000 – 20. juni 2004
ForgjengerJohn-Ragnar Aarset
EtterfølgerTorbjørn Røe Isaksen

Ine Marie Eriksen Søreide (født 2. mai 1976 i Lørenskog) er en norsk jurist, stortingsrepresentant (H) og utenriksminister i Erna Solbergs regjering. Hun ble utnevnt som Norges utenriksminister 20. oktober 2017,[2] etter å ha vært forsvarsminister i fire år siden 16.oktober 2013.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Ine Marie Eriksen Søreide er oppvokst på Strømmen og i Tromsø. Hun har studiekompetanse fra Tromsdalen videregående skole fra 1995, juridisk embedseksamen fra Universitetet i Tromsø fra 2007 og informasjonskurs fra Forsvarets høyskole fra 2010. Søreide hadde fast helge- og feriejobb som butikkmedarbeider 1990–2000, og var programleder i Metropol TV i 2001 og praktikant i Advokatfirmaet Grette sommeren 2002.[trenger referanse]

PolitikkRediger

Søreide startet sin politiske bakgrunn i 1994 på ja-siden før folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap. Søreide var 1. nestleder i Troms Unge Høyre 1995–1996, varamedlem av Tromsø kommunestyre 1995–1999 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1996–2004, herav 1. nestleder 1998–2000 og leder 2000–2004. Hun har vært medlem av Høyres sentralstyre siden 2000, og møtte som Unge Høyre-leder i Høyres arbeidsutvalg 2000–2004. Hun var også medlem av Høyres kvinnepolitiske utvalg 1998–2001.

StortingskarriereRediger

I 1997–2001 var Søreide 3. vararepresentant til Stortinget for Troms Høyre. I 2001 ble hun 1. vararepresentant fra Oslo, og hun møtte da fast hele stortingsperioden for representanten Per-Kristian Foss som var blitt finansminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering.

Siden 2005 har hun vært fast innvalgt fra Høyres Oslo-liste. Etter åtte år i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité ble hun i 2009 leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Selv om Søreide er en lojal støttespiller for partileder Erna Solberg,[3] har det også forekommet at hun har opponert. Det skjedde senest våren 2013, da hun på Høyres landsmøte fremsto som en varm talskvinne for kjønnsnøytral verneplikt.[4]

I stortingsvalget 2017 var hun Høyres førstekandidat i Oslo.[5]

RegjeringRediger

Eriksen Søreide har sittet i Erna Solbergs regjering siden den tiltrådte 16.oktober 2013. Hun er en av fem statsråder utenom statsministeren som kontinuerlig har sittet i regjering siden regjerings tiltredelse.

ForsvarsministerRediger

Hun ble utnevnt til forsvarsminister i Erna Solbergs regjering 16. oktober 2013. Hun etterfulgte Anne-Grete Strøm-Erichsen som forsvarsminister. Søreide oppfordret i et intervju i samband med Krimkrisen i 2014 høyere rustningsanstrengelser fra alle de europeiske NATO-stater.[6]

Sommeren 2013, mens Anne-Grete Strøm-Erichsen fortsatt var forsvarsminister, vedtok Stortinget å innføre kjønnsnøytral verneplikt i Forsvaret, og det ble innført i 2015 under Søreides ledelse.[7] Det har også vært en viktig sak å jobbe for å innfri NATOs mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar i Søreides tid som forsvarsminister og i ettertid. Selv om det forsvarsbudsjettene økte år for år under Søreide, ble ikke målet nådd, men hun har selv sagt at det ikke er realistisk å innfri dette i den gitte 20 års perioden.[8]

20.oktober 2017 overtok daværende EØS- og EU-minister Frank Bakke Jensen Forsvarsdepartementet etter at Eriksen Søreide ble utnevnt til ny utenriksminister.[9]

UtenriksministerRediger

 
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide møter daværende utenriksminister i USA Rex Tillerson 11.januar 2018 i det amerikanske utenriksdepartementet.

Hun ble i 2017 utnevnt til Norges utenriksminister, som den første kvinne i stillingen.[10] Hun etterfulgte Børge Brende[11]. Siden 2013 var EU- og EØS-saker tillagt en egen EØS- og EU-minister i Utenriksdepartementet, som fra samme dag som Eriksen Søreide overtok som utenriksminister, var Marit Berger Røsland.[12] I januar 2018, da Venstre gikk inn i regjeringen, ble dette lagt tilbake hos utenriksministeren. Dermed gikk Berger Røsland av etter kun 3 måneder i stillingen som EØS- og EU-minister, mens det i stedet ble opprettet en egen utviklingsminister i Utenriksdepartementet, som ble bekledd av Nikolai Astrup.[13]

I januar 2020 kom nyheten om at Utenriksdepartementet og Regjeringen bestemte høsten 2019 å hente hjem en norsk, antatt dødssyk, gutt. Saken var kontroversiell fordi både søsteren og den terrortiltalte moren ble også med til Norge for at man i det hele tatt kunne ta hjem gutten. Dette var et alternativ ingen ønsket, regjeringen hadde sagt de skulle hente norske barn hjem dersom det ble forespurt, men i dette tilfelle var ikke det mulig. Det endte med at UD og regjeringens flertall tok den beslutningen de gjorde, noe som utløste en vurdering i Fremskrittspartiets landsstyret om regjeringsdeltakelse der de konkluderte med å gå ut av regjeringen.[14]

Internasjonalt omdømmeRediger

 Allerede som forsvarsminister ble hun lagt merke til, og forsamlingen lyttet nøye. Folk oppfattet at det var substans i det hun hadde på hjertet i ministermøtene. 
– Erfarnen NATO-diplomat om Eriksen Søreide

Sitatet over er hentet fra VG[15]. Eriksen Søreide har et usedvanlig godt internasjonalt omdømme, som hun har skaffet seg over mange år som leder av utenrikskomiteen på Stortinget, forsvarsminister og ikke minst, utenriksminister. I NATO-kretser går hun for å være uvanlig dyktig og løsningsorientert med dyp sakskunnskap. I 2019 toppet hun listen for mennesker som vil forme verden det neste året ("class of 28") av det politiske magasinet Politico,[16] og blir sett på en handlingssterk politiker.

PrivatRediger

Ine Marie Eriksen Søreide er gift med Høyre-politiker Øystein Eriksen Søreide.

UtmerkelserRediger


ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=IME&tab=Biography
  2. ^ «regjeringen.no». Regjeringen.no (norsk). 16. mai 2017. Besøkt 20. oktober 2017. 
  3. ^ «Arbeiderdatteren som ble utenriksminister: – Jeg har alltid jobbet hardt». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  4. ^ https://snl.no/Ine_Marie_Eriksen_S%C3%B8reide SNL-biografi
  5. ^ valg.no Valglister og kandidater 2017
  6. ^ Tagesschau.de Reaktion auf Ukraine-Konflikt, 22. april 2014
  7. ^ Forsvaret. «Fakta om kjønnsnøytral verneplikt». forsvaret.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  8. ^ «Søreide: Kan ikke garantere at Norge når to prosent». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  9. ^ kontor, Statsministerens (20. oktober 2017). «Endringer i regjeringen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. januar 2020. 
  10. ^ Ask, Alf Ole (20. oktober 2017). «Tre bytter i Regjeringen – Ine Eriksen Søreide første kvinnelige utenriksminister». Aftenposten. Besøkt 20. oktober 2017. 
  11. ^ «Norway Gets A Female Foreign Minister First Time in History - The Nordic Page». The Nordic Page (engelsk). 20. oktober 2017. 
  12. ^ kontor, Statsministerens (20. oktober 2017). «Endringer i regjeringen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. januar 2020. 
  13. ^ Aspunvik, Sofie Gran (17. januar 2018). «Stortingets rikeste får ansvar for de aller fattigste». NRK. Besøkt 27. januar 2020. 
  14. ^ «Fremskrittspartiet går ut av regjeringen». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  15. ^ «Politico om Ine Eriksen Søreide: Europas fremste «doer»». www.vg.no. Besøkt 29. januar 2020. 
  16. ^ «Ine Marie Eriksen Søreide». POLITICO. 4. desember 2018. Besøkt 27. januar 2020. 
  17. ^ «Jubileumsmedalje». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020. 
  18. ^ Utenriksdepartementet (11. oktober 2019). «Utanriksministeren mottek prisen som». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Besøkt 11. oktober 2019. 

Eksterne lenkerRediger