Wikipedia

Henry Kissinger

statsviter og USAs utenriksminister
(Omdirigert fra «Henry Kissinger (død 29. november 2023)»)

Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər]) (1923–2023) var en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker.[32] Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford.

Henry Kissinger
FødtHeinz Alfred Kissinger
27. mai 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Fürth (Bayern, Weimarrepublikken)[5][6]
Død29. nov. 2023[7]Rediger på Wikidata (100 år)
Kent (Connecticut, USA)[8]
BeskjeftigelsePolitiker, statsviter, diplomat, skribent, gründer, pedagog, selvbiograf, forretningsdrivende, utenriksminister Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorge Washington Educational Campus (1938–1940)[9]
City College of New York (1941–1943) (studieretning: regnskapsførsel)[10]
Harvard University (1947–1950) (akademisk grad: bachelorgrad, utmerkelse: Laud, studieretning: statsvitenskap)[11][12][13][10]
Harvard University (1950–1952) (akademisk grad: Master of Arts, studieretning: statsvitenskap)[11][12][10]
Harvard University (1952–1954) (akademisk grad: ph.d., studieretning: statsvitenskap)[13][11][10]
EktefelleAnn Fleischer (1949–1964) (avslutningsårsak: skilsmisse)[14]
Nancy Kissinger (1974–2023) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Arlington County)[15]
FarLouis Kissinger[16][17]
MorPaula Stern[16][17]
SøskenWalter Kissinger
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetDet tyske riket (1923–ukjent)[18]
USA (1943–2023) (avslutningsårsak: død)[19]
GravlagtÆresgravlunden i Arlington[20]
Medlem avDen trilaterale kommisjon
American Academy of Arts and Sciences
Phi Beta Kappa
Harlem Globetrotters (1976–2023) (æresmedlem)[21]
Kongeriket Marokkos Akademi (assosiert medlem)[22]
Utmerkelser
36 oppføringer
Bronze Star Medal (1945)[23]
Guggenheim-stipendiet (1965) (arbeidsområde: statsvitenskap)[24]
Nobels fredspris (1973) (neste: Seán MacBride, Eisaku Satō, sammen med: Lê Ðức Thọ, forrige: Willy Brandt)[25][26]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1976)[27]
Presidentens frihetsmedalje (1977)[23]
Karlsprisen (1987)[28]
Eric M. Warburg-prisen (1992)
Kommandørridder av Order of the British Empire (1995)[16]
National Book Award (1980)
Den bayerske fortjenstorden
1. klasse av T.G. Masaryks orden
Baden-Württembergs fortjenstorden (2007)
Carnegie Wateler Vredesprijs (1975)
Ewald-von-Kleist-prisen (2009)
Golden Plate Award
Medal of Liberty (1986)[16]
Francis Boyer-prisen (1981)[29]
Kommandørridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Årets person i Time (1972) (sammen med: Richard Nixon)
Æresdoktor ved Universitetet i Beijing (2005)
Æresdoktor ved Waseda-universitetet
Franz Josef Strauss-prisen (1996)
Årets person i Financial Times (1972)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst
Great Immigrants Award (2006)[30]
T.G. Masaryks orden
Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Republikken Polens fortjenstorden
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
3. klasse av Ukrainas fortjenstorden
Presidential Medal of Distinction (Israel)
Ellis Island Medal of Honor
Rizal-riddernes orden
Global Citizen Awards (2012)[31]
Nettstedwww.henryakissinger.com Rediger på Wikidata
USAs 56. utenriksminister
22. september 1973–20. januar 1977
PresidentRichard Nixon, Gerald Ford
ForgjengerWilliam P. Rogers
EtterfølgerCyrus Vance
USAs 8. nasjonale sikkerhetsrådgiver
20. januar 1969–3. november 1975
PresidentRichard Nixon, Gerald Ford
ForgjengerWalt Rostow
EtterfølgerBrent Scowcroft
Signatur
Henry Kissingers signatur
Henry Kissinger på Commons
Nobels fredspris
1973

Etter at Kissinger gikk av, søkte senere amerikanske presidenter og andre verdensledere hans råd. Han var en tydelig eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk: Han mente at internasjonal orden var resultat av nøye balanse mellom stormaktene. Kissinger mente at politikerne aldri står overfor valg mellom godt og ondt, men mellom flere onder og kunsten er ifølge Kissinger å velge det minste ondet.[33] I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.

Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen.[34]

Henry Kissinger ble beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».[35] Han ble spesielt kritisert for håndteringen av Vietnamkrigen og bombingen av Kambodsja som kostet svært mange sivile liv.[36][37]

Kissinger ble kritisert for å ha medvirket til kuppet i Chile i 1973 hvor den folkevalgte presidenten Salvador Allende ble styrtet av en militær junta ledet av Augusto Pinochet.[38][39]

Richard Nixon viste antisemittiske holdninger og mente at jødene var illojale, med unntak for hans nære medarbeider Kissinger.[40][41] Kissinger ga ut sin siste bok, Leadership, i 2022 da han var 99 år; der omtales Nixon på linje med Charles de Gaulle og Konrad Adenauer. I boken beskrives Nixon som en begavet strateg som manøvrerte gjennom en farlig del av den kalde krigen.[33]

Liv og familie

rediger

Heinz Alfred Kissinger ble født 27. mai 1923 i landsbyen Fürth i den tyske delstaten Bayern under Weimarrepublikken. Familien var tyske jøder.[42][43] Faren Louis Kissinger (1887–1982) var lærer, mens moren Paula Kissinger (født Stern) (1901–1998) var hjemmeværende husmor. Henry Kissinger hadde en yngre bror, Walter Kissinger. Tipptippoldefaren Meyer Löb tok slektsnavnet Kissinger etter den bayerske badestedet Bad Kissingen i 1817. Som unggutt spilte han fotball for favorittlaget sitt, SpVgg Fürth. I 1938 unnslapp familien nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser ved å utvandre til London, senere til New York.[44]

Kissinger-familiene opplevde diskriminering og andre utslag av antisemittisme i Tyskland. Blant annet mistet faren lærerjobben han hadde hatt hele livet.[45] Kissinger vokste opp som vitne til nazismens fremvekst og nazistenes maktovertakelse i fødelandet. I 1933 ble jøder blant annet nektet adgang til noen badestrender og til fotballkamper. Familien forlot Tyskland i november 1938, kort tid før krystallnatten.[43]

Familien bodde i Washington Heights på øvre Manhattan, hvor det fantes et tysk-jødisk innvandrermiljø. Kissinger ble raskt assimilert inn i amerikansk kultur, men mistet ikke sin tyske aksent, fordi han var sjenert og fåmælt som barn.[46]

Henry Kissinger døde i sin bolig i Connecticut, USA, 29.november 2023.[47]

Utdanning

rediger

Etter det første året ved George Washington High School begynte han å ta skolen som kveldskurs og arbeide på en børstefabrikk på dagtid. Han fortsatte å arbeide sideløpende med studier i regnskapsføring ved City College of New York, og utmerket seg faglig.[46]

Kissinger fikk sin baccalaurusgrad summa cum laude fra Harvard i 1950. Han tok senere doktorgraden i historie i 1954, over temaet Metternich, Castlereagh og fredens problemer 1812–22.

Han tok doktorgrad om europeisk stormaktspolitikk på 1800-tallet, og maktutøvelse og maktbalanse ble hans spesialfelt. Etter oppløsningen av Sovjetunionen advarte han om at Russland ville forbli en nasjonalistisk trussel.[48]

Han pleiet forbindelser med Nelson Rockefeller. Kissinger var nasjonal sikkerhetsrådgiver fra 20. januar 1969 til 3. november 1975 under president Richard Nixon og USAs utenriksminister fra 22. september 1973 til 20. januar 1977 under Nixon og etterfølgeren Gerald Ford.

Militærtjeneste

rediger

Tidlig i 1943 ble han innrullert i United States Army og avbrøt studiene.[46] William Donovan fremholdt at nylige immigranter fra sentral-Europa, med sine språk- og kulturkunnskaper, var nyttige i arbeidet med å bekjempe nazismen og kommunismen.[45]

Han fikk grunntrening ved Camp Croft i Spartanburg i Sør-Carolina, og ble sommeren 1943 naturalisert som amerikansk statsborger. Han kom i kontakt med en annen tysk innvandrer, som merket seg Kissingers tyskkunnskaper og intellekt. Kissinger ble således overflyttet til den militære etterretningstjenesten, og meldte seg frivillig til risikable etterretningsoppdrag under Ardenneroffensiven. Under den amerikanske innmarsjen i Tyskland fikk Kissinger ansvaret for å administrere byen Krefeld i Nordrhein-Westfalen, og klarte å etablere et sivilt styre i løpet av åtte dager.[49]

For sin innsats i å spore opp Gestapo-offiserer og sabotører i Hannover, ble han tildelt Bronze Star Medal. I juni 1945 fikk han ansvaret for avnazifiseringen av byen Bensheim i Hessen.[50] I 1946 underviste han i etterretning ved Camp King i Oberursel, nordvest for Frankfurt am Main.[51]

Publikasjoner

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Henry A. Kissinger, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-Kissinger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Henry A. Kissinger, Munzinger IBA 00000008372, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Henry Alfred Kissinger, Proleksis enciklopedija-ID 31249[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Theodore Draper, «Little Heinz And Big Henry», arkiv-URL web.archive.org, publisert i The New York Times, utgitt 6. september 1992, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Reuters, «Henry Kissinger, American diplomat and Nobel winner, dead at 100», verkets språk engelsk, utgitt 30. november 2023, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ David E. Sanger, «Henry Kissinger Is Dead at 100; Shaped Nation’s Cold War History», publisert i The New York Times, verkets språk engelsk, ISSN 0362-4331, utgitt 29. november 2023, besøkt 29. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ biography.com, «Henry Kissinger - Age, Accomplishments & Facts», verkets språk engelsk, utgitt 9. november 2021, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d KXAS-TV, Scott Ross, «Henry Kissinger, US diplomat who was revered and reviled, dies at 100», verkets språk engelsk, utgitt 29. november 2023, besøkt 29. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c «Henry A. Kissinger», verkets språk engelsk, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Jewish Telegraphic Agency, Ben Harris, «Henry Kissinger, influential first Jewish secretary of state, dies at 100», verkets språk engelsk, utgitt 29. november 2023, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b USAs utenriksdepartement, «Henry A. (Heinz Alfred) Kissinger - People - Department History - Office of the Historian», besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.nobelprize.org, besøkt 14. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d Who's Who, Who's Who UK-ID U23259[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Matthew Petti, «How did Kissinger become an American citizen?», verkets språk engelsk, utgitt 12. mars 2024, besøkt 17. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «Henry A.Kissinger 1923 – 2023», besøkt 22. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 261951668, besøkt 22. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ arkiv-URL web.archive.org, besøkt 3. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ Kongeriket Marokkos Akademi, «Henry KISSINGER», besøkt 3. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ a b TracesOfWar, TracesOfWar person ID 106801, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ Guggenheim Fellows database, Guggenheim fellows ID henry-a-kissinger[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ nobelprize.org, «The Nobel Prize amounts», besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ nobelprize.org, «The Nobel Peace Prize 1973», besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 5. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ «Der Karlspreisträger 1987 Henry A. Kissinger», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ www.aei.org, arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ Carnegie Corporation of New York, «2006 Great Immigrants: Henry Kissinger, Former U.S. Secretary of State», besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ www.atlanticcouncil.org[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ «Henry Kissinger er død». www.vg.no. 30. november 2023. Besøkt 30. november 2023. 
  33. ^ a b c Knutsen, Torbjørn L. (3. november 2023). «Studium av store menn». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 4. juni 2024. 
  34. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
  35. ^ O'Grady, Sean (13. september 2013). «Henry Kissinger: A diplomatic colossus who is still a key influence in US amid Syria crisis». The Independent (på engelsk). Besøkt 6. mars 2014. 
  36. ^ Rebecca Tan og Regine Cabato (30. november 2023). «Henry Kissinger’s central role in the U.S. carpet bombing of Cambodia». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 30. november 2023. 
  37. ^ Norton, Tom (30. november 2023). «Fact Check: Did Kissinger say he'd be antisemitic if he wasn't Jewish?». Newsweek (på engelsk). Besøkt 30. november 2023. 
  38. ^ «KISSINGER AND CHILE: THE DECLASSIFIED RECORD ON REGIME CHANGE». nsarchive2.gwu.edu. Besøkt 30. november 2023. 
  39. ^ «KISSINGER AND CHILE: THE DECLASSIFIED RECORD ON REGIME CHANGE». nsarchive2.gwu.edu. Besøkt 30. november 2023. 
  40. ^ «Washingtonpost.com: New Tapes Reveal Depth of Nixon's Anti-Semitism». Washington Post. 6. oktober 1999. Besøkt 30. november 2023. 
  41. ^ «Decades Later, Kissinger’s Words Stir Fresh Outrage Among Jews». New York Times. 16. desember 2010. «Nixon’s hard-wired anti-Semitism is an old story.» 
  42. ^ Isaacson, Walter (2005 [1992]). Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 22. ISBN 0-671-66323-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  43. ^ a b «Death of Henry Kissinger: From WWII refugee to the nexus of US political power». France 24 (på engelsk). 30. november 2023. Besøkt 30. november 2023. 
  44. ^ Sunkara, Bhaskar (27. mai 2023). «Henry Kissinger turns 100 this week. He should be ashamed to be seen in public». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 27. mai 2023. 
  45. ^ a b Suri, Jeremi (2008). «Henry Kissinger, the American Dream, and the Jewish Immigrant Experience in the Cold War». Diplomatic History. 5. 32: 719–747. ISSN 0145-2096. Besøkt 30. november 2023. 
  46. ^ a b c Isaacson, Walter (2005 [1992]). Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 37–38. ISBN 0-671-66323-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  47. ^ Wilson, Paul LeBlanc, Kristin (30. november 2023). «Henry Kissinger, a dominating and polarizing force in US foreign policy, dies at 100 | CNN Politics». CNN (på engelsk). Besøkt 30. november 2023. 
  48. ^ «Ubehagelig aktuell (+)». www.dn.no. 26. mai 2023. Besøkt 29. mai 2023. 
  49. ^ Isaacson, Walter (2005 [1992]). Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 39–48. ISBN 0-671-66323-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  50. ^ Isaacson, Walter (2005 [1992]). Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 53. ISBN 0-671-66323-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  51. ^ Isaacson, Walter (2005 [1992]). Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 55. ISBN 0-671-66323-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  52. ^ Borchgrevink, Aage (10. juli 2011). «Spillets mester». Aftenposten (på norsk) (morgen utg.): 10.  |seksjon= ignorert (hjelp)

Litteratur

rediger
  • Walter Isaacson: Kissinger. A biography. Simon & Schuster, 1992.
  • Holger Klitzing: The Nemesis of Stability. Henry A. Kissinger's Ambivalent Relationship with Germany. Trier: WVT, 2007. ISBN 3-88476-942-1.
  • David Andersson: Dr Kissinger och världshistorien. Stockholm: Bokförlaget Atlantis, 2012.
  • Niall Ferguson: Kissinger: 1923-1968: The Idealist. New York: Penguin Press, 2015. 978-1594206535

Eksterne lenker

rediger
Forrige mottaker:
Folket i Luxembourg 		Mottager av Karlsprisen
 Neste mottaker:
François Mitterrand og Helmut Kohl
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henry_Kissinger&oldid=24495483»