Slektsnavn

del av en persons navn som angir hvilken familie eller slekt han eller hun tilhører

Slektsnavn er et navn på en slekt og brukes i de fleste land i verden.

I Norge kommer slektsnavnet i slutten av personnavnet, og omtales da som etternavn. Dersom en person bruker to slektsnavn, er det siste navn som er etternavn. Det motsatte er tilfellet i Spania.

Navnet kan komme fra forfedre i mannslinjen (agnatisk) og/eller gjennom kvinneledd (kognatisk). Flere norske slektsnavn er kommet gjennom kvinneledd og har deretter i mange generasjoner vært brukt i mannslinjer, bl.a. Gløersen, Hielm, Holter, Kreyberg, Munthe, Schanche, Thrane, Vogt og Wessel[1]. Nyere navnelovgivning i de fleste nordeuropeiske land, gjør det enkelt å få bruke morens slektsnavn. Fortsatt er det imidlertid mest vanlig at barn bruker farens slektsnavn.

Et slektsnavn kan være helt nydannet av den nålevende brukeren på fritt grunnlag. Slike navn skal i utgangspunktet være særpregede, identifiserende og enkle å bruke.

Etternavn brukt av færre enn 200 personer, kan ikke tas i bruk som etternavn med mindre alle som nå har det som etternavn, gir sitt samtykke til dette, ifølge den norske lov nr 19/2002 om personnavn (navneloven) § 3. Denne loven har også andre begrensninger på navn som kan tas som slektsnavn, mellomnavn og fornavn.

Slektsnavn kan være dannet av en nåværende fars eller mors eller stamfars/stammors – fornavn med tillegg av sen, son, sønn, datter eller dotter på de forskjellige språk, de såkalte patronymikon eller matrinymikon. Tidligere var slike navn ikke regnet som "ekte" slektsnavn. I Island skifter de fleste etternavn på denne måten fra generasjon til generasjon.

Mange slektsnavn har sin opprinnelse i gårds- eller andre stedsnavn, for eksempel Ljones, Ødegaard, Fjell og Tønsberg. Andre kan skrive seg fra en stamfars yrke, så som Fabritius og Smith (begge: smed) eller Vogt (fogd).

Fyrstelige slektsnavn kan være fra et geografisk område som personer i slekten hersket over (eksempelvis Oldenburg og Hohenzollern). Skandinaviske adelsnavn kan ha sammenheng med farger (tinkturer) og figurer i slektens våpen, så som Gyldenpalm, Huitfeldt, Sparre, Svanenhielm og Tordenskiold[2] . Noen slike våpen kalles derfor talende våpen.

I slektsnavn kan inngå tillegg foran etternavnet, som det danske og svenske af, det tyske von, det franske de og det spanske y. Noen tyske fyrsteslekter bruker navn med betegnelsen «von und zu» foran det området de var fyrster av. I tysktalende og skandinaviske land kan von i slektsnavnet betegne et sted som en stamfar kom fra, og/eller at slekten var blitt adlet av monarken, slik som i 1700-tallsnavnet von Munthe af Morgenstierne. De fleste danske og norske adelsnavnene inneholder ikke von. I enevoldstiden i Danmark-Norge hadde i noen tidsperioder alle offiserer rett til selv å sette von foran slektsnavnet sitt. I Nederland er det vanlig med de, van og en rekke andre forstavelser («tussenvoegsels») i slektsnavn uten noen sammenheng med adelskap.

Referanser

rediger
  1. ^ Slekter med navn gjennom kvinneledd i bl.a. Haagen Krog Steffens: Norske Slægter 1912, Kristiania 1912, og i Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
  2. ^ Anders Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904 (som også inneholder noen norske slekter)

Eksterne lenker

rediger