Åpne hovedmenyen

Nelson Rockefeller

amerikansk politiker
Nelson Rockefeller
Nelson Rockefeller.jpg
Født8. juli 1908
Bar Harbor, Maine, USA
Død26. januar 1979 (70 år)
New York City, New York, USA
Gravlagt Rockefellers familiegravlund, Sleepy Hollow Cemetery
Ektefelle
Far John D. Rockefeller jr.
Mor Abby Aldrich Rockefeller
Søsken Abby Rockefeller Mauzé, David Rockefeller, John D. Rockefeller III, Laurance Rockefeller, Winthrop Rockefeller
Barn Rodman Rockefeller, Steven Rockefeller, Michael Rockefeller, Mark Rockefeller
Utdannet ved Dartmouth College
Beskjeftigelse Politiker, kunstsamler
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Språk Engelsk
Utmerkelser
15 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje, storkors av Leopold IIs orden, kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden, Sydkorsordenen, kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen, storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden, storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen, Den hvite elefants orden, Den strålende stjernes orden, Den aztekiske ørns orden, Chiles fortjenstorden, kommandør av Ordre des Arts et des Lettres, Ramon Magsaysay-prisen, Four Freedoms Award, kommandør av Æreslegionen
41. Visepresident av USA
19. desember 1974–20. januar 1977
RegjeringGerald Ford
ForgjengerGerald Ford
EtterfølgerWalter Mondale
49. Guvernør av New York
1. januar 1959–19. desember 1973
ForgjengerW. Averell Harriman
EtterfølgerMalcolm Wilson
1. Under Secretary of Health, Education and Welfare
11. juni 1953–22. desember 1954
RegjeringDwight D. Eisenhower
ForgjengerNyopprettet
EtterfølgerHerold Christian Hunt
1. Assistant Secretary of State for American Republic Affairs
20. desember 1944–17. august 1945
RegjeringFranklin D. Roosevelt
Harry S. Truman
ForgjengerNyopprettet
EtterfølgerSpruille Braden
Signatur
Nelson Rockefellers signatur

Nelson Aldrich Rockefeller (født 8. juli 1908 i Bar Harbor i Maine, død 26. januar 1979 i New York City i New York) var en amerikansk forretningsmann og republikansk politiker, og den 41. visepresidenten i USAs historie. Han tiltrådte i embedet 19. desember 1974 under president Gerald Ford.

Innhold

Tidlige liv og utdanningRediger

Rockefeller ble født den 8. juli 1908 i Bar Harbor i den amerikanske delstaten Maine. Han ble født som andre sønn av finansmannen og filantropen John Davison Rockefeller Jr. og filantrop og sosietetskvinnen Abigail Greene «Abby» Aldrich. Han hadde to eldre søsken, Abby og John III, samt de tre yngre brøderene Laurance, Winthrop og David. Deres far John Jr. var den eneste sønnen til medgrunnleggeren av Standard Oil John Davison Rockefeller Sr. og skolelærerinnen Laura Celestia «Cettie» Spelman. Deres mor Abby var datter av Senator Nelson Wilmarth Aldrich og Abigail Pearce Truman «Abby» Chapman. Rockefeller gikk sine første grunnleggende 12 skoleår ved Lincoln School i New York City, en eksperimentell skole administrert av Teachers College ved Columbia University. I 1930 ble han uteksaminert cum laude med en A.B. grad i samfunnsøkonomi fra Dartmouth College, hvor han var medlem av Casque and Gauntlet (et eldre samfunn), Phi Beta Kappa og Zeta avdelingen av Psi Upsilon.

Tidlig forretningskarriereRediger

Etter hans uteksaminering arbeidet han i en rekke familierelaterte virksomheter, inkludert Chase National Bank, Rockefeller Center, styremedlem i 1931, tjenestegjorde som president (1938–45 og 1948–51) og som styreformann (1945–53 og 1956–58), samt Creole Petroleum, det venezuelanske datterselskapet til Standard Oil of New Jersey, i perioden 1935–40. Fra 1932 til 1979 var han bestyrer av Museum of Modern Art, hvor han også var kasserer fra 1935 til 1939 samt president i periodene 1939–41 og 1946–53. Han etablerte sammen med sine fire brødre det filantropiske Rockefeller Brothers Fund i 1940, hvor han var bestyrer i periodene 1940–75 og 1977–79, samt som president i 1956. Rockefeller var en pasient av den berømte synske Edgar Cayce.[1]

Tidlig offentlig karriereRediger

 
Nelson Rockefeller, Coordinator of Inter-American Affairs (1940)

Rockefeller tjenestegjorde som medlem av Westchester County Board of Health i perioden 1933–53. Hans virke i forbindelse med Creole Petroleum førte til hans dype og livslange interesse i Latin-Amerika. Han snakket flytende spansk. Etter at han uttrykte sin bekymring til President Franklin D. Roosevelt over nazistisk påvirkning i Latin-Amerika, utnevnte presidenten ham i 1940 til den nye posten som Coordinator of Inter-American Affairs (CIAA) i Office of the Coordinator of Inter-American Affairs (OCIAA).[2] Rockefeller fikk i oppdrag å overse et USA-program for samarbeid med landene i Latin-Amerika for å hjelpe til med en økning i levestandard, å etablere bedre relasjoner mellom nasjonene på den vestre halvkule og å motvirke økningen i nazistisk innflytelse i regionen.[3] Han la til rette for denne form for kulturelt diplomati ved å samarbeide med direktøren for latinamerikanske relasjoner i radionettverket CBS, Edmund A. Chester.[4]

Roosevelts regjering oppfordret Hollywood til å produsere filmer som oppmuntret til positive relasjoner med Latin-Amerika.[5] Rockefeller krevde at det ble utført endringer i filmen Down Argentine Way (1940) fordi den kunne ansees som støtende for argentinere. Den var mye mer populær i USA enn i Latin-Amerika. Charlie Chaplins satiriske Diktatoren (1940) ble forbudt i en rekke land.[6]

Våren 1943 støttet Rockefeller omfattende forhandlinger og oppdraget til Nord-Amerikas medlemmer av underhandelskammeret til Latin-Amerika som Coordinator of Inter-American Affairs i USAs utenriksdepartement, etablerte Junior Chamber International etter dets første Inter-American Congress i desember 1944 i Mexico City. Etter hjemkomsten fra Inter-American Congress overbeviste Nelson Rockefeller sin far, John D. Rockefeller Jr., til å to donere landområdet til byen New York for å bygge grunnlaget for hva som senere ble FNs hovedkvarter.[7][8]

I 1944 utnevnte President Roosevelt Rockefeller til statssekretær for American Republic Affairs. Som statssekretær satte han i gang Inter-American Conference on Problems of War and Peace i 1945. Konferansen resulterte i Rio-traktaten, som ga rammeverket for økonomisk, sosial og forsvarsmessig samarbeid mellom landene i Amerika, og etablerte prinsippet om at et angrep på en av disse nasjoner ville bli ansett som et angrep på alle og motsatt i felleskap. Rockefeller signerte loven på vegne av Amerikas forente stater.[9]

Rockefeller var medlem av USAs delegasjon til de Forente Nasjoners konferanse angående internasjonal organisering i San Francisco i 1945. Denne samlingen markerte grunnleggelsen av FN. På konferanser var det stor motstand til ideen å tillate, innenfor FNs lover, dannelsen av regionale traktater slik som Rio-traktaten. Rockefeller, som mente at inkluderingen var essesiell, spesielt i forhold til USAs politikk i relasjon til Latin-Amerkika, og med hell fremtonet behovet for regionale traktater innenfor rammeverket til FN.[10] Rockefeller var også instrumental i å overtale FN til å etablere sitt hovedkvarter i New York City.[7]

 
Nelson Rockefeller, Under Secretary of Health, Education and Welfare, taler om et foreslått offentlig/privat helse reassuranseprogram, 1954.

President Truman sparket Rockefeller,[11] reverserte hans politikk, og la ned OCIAA.[12] Reich sa at i det offisielle Washington hadde Rockefeller blitt «en diskrediterte person, en paria». Han returnerte til New York.[13]

Tilbake til New YorkRediger

Tilbake i metropolen i midten av 1945, tjenestegjorde Rockefeller som styreformann i Rockefeller Center, Inc. (1945–53 og 1956–58) og startet et program med fysisk utvidelse. Han etablerte American International Association for Economic and Social Development (AIA) i 1946, samt International Basic Economy Corporation (IBEC) i 1947 for i samarbeid på fortsette det arbeidet han hadde startet som Coordinator of Inter-American Affairs. Han tjenestegjorde periodisk som president av begge til og med 1958. AIA var en filantropi for formidling av teknisk og ledelsesmessig kompetanse og utstyr til underutviklede land for å støtte deres grunnleggende innsats for å overvinne analfabetisme, sykdom og fattigdom.[14] IBEC var en næringsvirksomhet som etablerte selskaper som ville stimulere underutviklede økonomier til spesifike land. Håpet var at fremgangen til disse selskapene skulle oppmuntre investorer i de landene til å sette opp konkurrerende eller støttende virksomheter og videre stimulere the lokale økonomien.[15] Ved hjelp av AIA og IBEC etablerte Rockefeller modellgårder i Venezuela, Ecuador og Brasil. Han hadde et hjelp i Monte Sacro, gården i Venezuela.[16]

Tilbake i offentlig tjenesteRediger

Rockefeller returnerte til offentlig tjeneste i 1950 når President Harry S. Truman utnevnte ham til styreformann av International Development Advisory Board.[17] Dette styret hadde oppgaven med å utvikle en plan for å implementere presidentens Point IV-program for å yte teknisk assistanse utenriks. I 1952 spurte President-Elect Dwight D. Eisenhower Rockefeller til å lede Presidentens Advisory Committee on Government Organization for å anbefale måter å forbedre effekt og effektiviteten av den føderale regjeringens utøvende gren. Rockefeller anbefalte 13 reorganiseringsplaner som alle ble implementerte. Planene implementerte organisasjonsendringer i forsvarsdepartementet, kontoret for forsvarsmobilisering og landbruksdepartementet. Hans anbefalinger førte også til opprettelsen av Helse-, utdannings- og omsorgsdepartementet (HEW). Rockefeller ble utnevnt til undersekretær for dette nye departementet i 1953. Rockefeller var aktiv i HEWs lovprogram og implementerte tiltak som la til 10 millioner personer inn i Social Security-programmet.[18]

I 1954 ble han utnevnt til spesialassistent til presidenten for utenrikssaker (noen ganger referert til spesialassistent til presidenten for psykologisk krigføring). Han fikk i oppdrag å gi presidenten råd og assistanse innen utviklingsprogram som diverse deler av regjeringen kunne benytte for å motvirke utfordringer relatert til Sovjetunionens utenrikspolitikk. Som del av hans ansvarsområde ble han utnevnt som presidentens representant på Operations Coordinating Board (OCB), en komite av USAs nasjonale sikkerhetsråd. De andre medlemmene var utenriksdepartementets statssekretær, forsvarsdepartementets visesekretær, direktøren av Foreign Operations Administration og CIA-direktøren. OCBs hensikt var å overvåke koordinert gjennomføring av sikkerhetspolitikk og planer, inkludert hemmelige operasjoner.[19]

Guvernør for New York (1959–1973)Rediger

 
Guvernør Rockefeller møter President Lyndon B. Johnson i 1968

Rockefeller trakk seg tilbake fra den føderale regjeringen i 1956 for å fokusere på delstaten New York State og nasjonal politikk. Fra september 1956 til april 1958 ledet han Temporary State Commission on the Constitutional Convention. Det ble etterfult av hans lederskap av Special Legislative Committee on the Revision and Simplification of the Constitution. Under New York delstatsvalg 1958 ble han valgt til guvernør av New York med en margin på over 600 000 stemmer ovenfor den sittende guvernøren W. Averell Harriman, selv om 1958 var et totalt sett var et godt valgår for demokratene i andre deler av nasjonen. Rockefeller ble gjenvalgt de tre etterfølgende valgene i 1962, 1966 og 1970, som økte delstatens rolle innen utdanning, miljø, transport, boliger, velferd, medisinsk hjelp, sivile rettigheter samt kunst og kultur. For å betale for økningen i delstatsregjeringens forbruk økte Rockefeller skattene, for eksempel ble en merverdiavgift introdusert i New York i 1965. Han sa opp sin post tre år inn i hans fjerde periode for å arbeide ved Commission on Critical Choices for Americans.

Nasjonal politikkRediger

Rockefeller forsøkte å bli den republikanske presidentkandidaten i 1960, 1964 og 1968. Hans forsøk under primærvalget 1960 endte tidlig da daværende visepresident Richard Nixon hadde stor fremgang i meningsmålingene. Etter at han trakk seg ut av valgkampen støttet Rockefeller Nixon og konsentrerte sin innsats med å introdusere mer moderate valgkampelementer inn i Nixons plattform.

Rockefeller, som leder av republikanernes østre etablisement, startet som leder i nominasjonen i 1964 foran den konservative senatoren Barry Goldwater fra Arizona, som ledet høyrefløyen av det republikanske partiet.[20][21] I 1963, ett år etter Rockefellers skillsmisse fra sin første kone, giftet han seg med Margaretta «Happy» Murphy, en fraskilt dame med fire barn, som fremmedgjorte ham for mange republikanske gifte kvinner. SKillsmissen var allment fordømt av politikere, slik som den liberale senatoren Prescott Bush fra Connecticut, som fordømte hans utroskap, skilsmisse og gjengifte. Rockefeller endte opp på tredjeplass i New Hampshire primærvalget i mars, etter Henry Cabot Lodge II (fra nabostaten Massachusetts) og Goldwater. Han oppnådde deretter dårlige resultater i flere andre partiprimærvalg før han overraskende vant i Oregon i mai. Rockefeller tok en sterk ledelse i primærvalget i California, og hans team virket så sikre på hans seier at de reduserte reklamefinansieringen i de siste dagene av valgkampen. Dog fødselen av Rockefellers barn tre dager før primærvalget i California sente skillsmissen og gjengifteproblematikken tilbake i velgernes minne, og på valgdagen tapte Rockefeller snevert primærvalget i California og droppet ut av valgkampen. På et nedslående punkt under primærvalget 1964 i California mot Goldwater, ba hans topp politiske assistent Stuart Spencer Rockefeller om å «mobilisere det sagnomsuste neksus av penger, innflydelse og nedlatenhet kjent som det Østlige Etablisjementet. 'Du ser på det, buddy,' Rockefeller sa til Spencer, 'Jeg er alt som er igjen.'»[22] Rockefeller overdrev, men kollapsen av hans del av partiet hadde startet.[23]

BakgrunnRediger

Han ble utnevnt til visepresident av Gerald Ford da han overtok som president etter at Richard Nixon måtte gå på grunn av Watergate-skandalen. Fram til valget i 1976 hadde USA således både en president og en visepresident som ingen av dem var utpekt gjennom valg.

Mange i Norge følte de hadde en liten aksje i Rockefeller-familien ved at en av Nelson Rockefellers sønner, Steven, i noen år var gift med sørlandsjenta Anne-Marie Rasmussen. Bryllupet i Søgne hovedkirke sommeren 1959 var årets sositetsbegivenhet. Paret ble skilt etter om lag ti års ekteskap. De hadde tre barn.

DødRediger

Han døde den 26. januar 1979 etter et hjerteinfarkt. Omstendighetene rundt dødsfallet er uklare, og de første rapportene fortalte at han døde på sitt kontor. Senere ble det klart at Rockefeller hadde fått infarktet i sitt hjem på Manhattan, og at han da hadde vært sammen med sin hjemmehjelp, den 26-årige Megan Marshak. Etter legerapportene hadde Marshak ventet i nær en time innen hun tok kontakt med en venninne, nyhetsreporteren Ponchitta Pierce, som i sin tur tilkalte ambulanse. Dette førte til mye spekulasjon i pressen angående Marshaks forhold til Rockefeller, og hennes rolle under omstendighetene rundt dødsfallet. Marshak var også begunstiget i Rockefellers testamente, noe som ytterligere satte fart i rykteflommen etter Rockefellers død.

Hans levninger ble kremert bare 18 timer etter at han ble erklært død, og urnen hans ble satt ned ved familiekirkegården (Rockefeller Family Cemetery) i Sleepy Hollow i Westchester County i delstaten New York.

ReferanserRediger

  1. ^ Edgar Cayce: an American prophet, Sidney Kirkpatrick, Riverhead Books 2000 page 10
  2. ^ Cramer, Gisela; Prutsch, Ursula, "Nelson A. Rockefeller's Office of Inter-American Affairs (1940–1946) and Record Group 229", Hispanic American Historical Review 2006 86(4):785–806; doi:10.1215/00182168-2006-050.
  3. ^ Morris 1960, s. 129–135
  4. ^ Time, June 1, 1942
  5. ^ Káritha Bernardo de Macedo. «Brazilian cinema, Hollywood and the Good Neighbourhood Policy in the 1930s: a background for Carmen Miranda» (PDF). Besøkt November 22, 2014.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  6. ^ Charles Higham, The Films of Orson Welles, University of California Press, 1971. ISBN 0-520-02048-0, ISBN 978-0-520-02048-1. s. 85
  7. ^ a b Reich 1996, s. 383–386
  8. ^ Glass, Andrew (October 23, 2015). «United Nations comes into existence, Oct. 24, 1945». Politico.com. Besøkt January 19, 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  9. ^ Reich 1996, s. 278–304
  10. ^ Morris 1960, s. 215–222
  11. ^ Crandall, Britta H. (January 16, 2011). Hemispheric Giants: The Misunderstood History of U.S.-Brazilian Relations. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. s. 59. ISBN 978-1-4422-0787-5.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  12. ^ «Holocaust Era Assets: Records of the Office of Inter-American Affairs». National Archives and Records Administration. 
  13. ^ Cary Reich (1996). The Life of Nelson A. Rockefeller: Worlds to Conquer, 1908-1958. s. 383. ISBN 9780385246965. 
  14. ^ Morris 1960, s. 242
  15. ^ Morris 1960, s. 251–255
  16. ^ Smith (2014) ch 10
  17. ^ «Nelson A. Rockefeller». North American Congress on Latin America. Besøkt January 20, 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  18. ^ Reich 1996, s. 521–527
  19. ^ Reich 1996, s. 558
  20. ^ Richard Norton Smith, On His Own Terms: A Life of Nelson Rockefeller (2014) ch 18
  21. ^ Rick Perlstein, Before the Storm: Barry Goldwater and the Unmaking of the American Consensus (2001) ch 18
  22. ^ Smith, On His: Terms: A Life of Nelson Rockefeller (2014) p xxi
  23. ^ Nicol C. Rae, The Decline and Fall of the Liberal Republicans: From 1952 to the Present (1989)