Gulerle

art av spurvefugler

Gulerle (Motacilla flava) er en trekkfugl i erlefamilien [1]som tilbringer hekketiden og sommeren i Europa og de tempererte delene av Asia og vintersesongen i Afrika, Midtøsten eller Det indiske subkontinent. IUCN anslår at bestanden er gulerle er mellom 60 og 110 millioner fugler[2].

Gulerle
Nomenklatur
Motacilla flava
Linnaeus, 1758
Populærnavn
gulerle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieErlefamilien
SlektErler
Økologi
Habitat: terrestrisk, åpent land nær vann
Utbredelse: Eurasia, Afrika

Biologi

rediger
 
Cuculus canorus canorus + Motacilla flava

Gulerle har ganske lik form som linerle[1], og som andre erler vipper den på den lange stjerten. Stjerten er likevel litt kortere enn på de andre europeiske artene i erleslekten. Den voksne fuglen har i en olivenfarget overside og gul underside og har ellers mye gult i drakten. Ryggen, kantene på svingfjærene, underkroppen og stjertdekkfjærene på undersiden er gule. Styrefjærene er svarte og svingfjærene olivenfarget. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannene. På høsten blir hannen mørkere i drakten. Fuglen har en totallengde på 15-16 cm og et vingespenn på 23-27 cm[3]. Hodetegningene på hekkende hanner er ulik på de ulike underartene.

Fuglene ankommer sine nordlige områder om våren vanligvis i mai, de hekker i de nordlige områdene[1]. Om høsten, somregel i september drar de sørover. Arten overvintrer hovedsakelig i gressområder.

Fuglene setter i gang med hekking kort tid etter ankomst i hekkeområdene. Hunnen legger 4-8 egg i et reir på bakken, disse bruker å være gjemt i en busk eller gresstue. Eggene har spraglete mønster. Rugetiden er 11-13 døgn, og ungene kan fly og forlater redet etter ca to uker. De blir likevel matet en stund etter at de har forlatt redet.

Fuglene spiser hovedsakelig insekter.

Inndeling

rediger

Inndelingen og underartenes utbredelse følger Birds of the World.[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl.[5][6][7]

Treliste

Underarter

rediger

Gulerle deles inn i 12 underarter. Av disse er tre kjent i Norge[1].

  • Såerle (M. f. thunbergi) er den klart vanligste av de tre underartene som finnes i Norge. Denne hekker i midtre og nordlige Skandinavia og i nordøstre Sibir. Mens den tilbringer vintrene i øst-Afrika og det indiske subkontinent. I Norge finnes den i indre og høyereliggende trakter på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge, og helst i bjørkebeltet til fjells. Den finnes også i barskogområde nordpå og dessuten i høyereliggende, åpen barskog, ofte i myrområder, både i Trøndelag og på Østlandet. På mestearten av Vestlandet og Sørlandet er såerle fraværende.
  • Sørlig gulerle (M. f. flava) finnes i det sørlige Skandinavia, i fjellene i Frankrike og sentral-Europa helt til Uralfjellene. I Norge finnes de fleste av disse fuglene fra Lista til Jæren, dessuten har ytre deler av Østfold en livskraftig bestand. De trives i åpent landskap, gjerne dyrket mark og beiteområde nær våtmarker. De krever også småbusker, gjerde og lignende ved reiret.
  • Engelsk gulerle (M. f. flavissima) finnes i Storbritannia, og langs kysten av Frankrike fra den engelske kanal og nordover, langs kysten av Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark samt langs kysten av det sørlige Norge Fra Østfold til Rogaland. De trives i samme type områder som sørlig gulerle.

De andre underartene som ikke er kjent i Norge er:

  • Iberisk gulerle (M. f. iberiae)
  • Gråhodet gulerle (M. f. cinereocapilla)
  • Egyptisk gulerle (M. f. pygmaea)
  • Svarthodet gulerle (M. f. feldegg)
  • Gulhodet gulerle (M. f. lutea)
  • Vestlig gulerle (M. f. beema)
  • Turkmensk gulerle (M. f. melanogrisea)
  • Sibirsk gulerle (M. f. plexa)
  • Hvithodet gulerle (M. f. leucocephala)

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d Gjershaug, Jan Ove (1994). Norsk fugleatlas hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk ornitologisk forening. ISBN 9788299086820. 
  2. ^ IUCN. «Western Yellow Wagtail». 
  3. ^ del Hoyo, Josep (2020). All the Birds of the World. ISBN 978-8416728374. 
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Wagtails and Pipits (Motacillidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.motaci1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker

rediger