Granmeis

art i meisefamilien

Granmeis (Poecile montanus) er en art i meisefamilien (Paridae) og inngår i slekten Poecile. Arten består som 14 underarter, hvorav elleve i en klade og tre i en annen klade. Arten hekker over det meste av Norge, og her kan det være vanskelig å skille mellom granmeis og løvmeis (P. palustris).

Granmeis
Granmeis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Poecile montanus
(Conrad von Baldenstein, 1827)
Poecile montana
Parus montana,
Parus montanus
Norsk(e) navn: granmeis
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Meisefamilien
Slekt: Poecile
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: lerkeskog, barskog og blandingsskog
Utbredelse: Eurasia
Utbredelseskart for granmeis

TaksonomiRediger

 
Granmeis
 
Granmeis i flukt

Den tidligere rasen weigoldicus er skilt ut som selvstendig art, under den norske navnet sichuangranmeis. Også de tre rasene songarus, affinis og stoetzneri blir av og til behandlet som selvstendige arter, men bevisene er per dags dato for svake til at det støttes internasjonalt.[1]

De foreslåtte rasene colletti (Vestlandet) og lonnbergi (Nordkalotten) behandles som synonyme med borealis; rasene transsylvanicus (Karpatene, De transilvanske alper og Sørøst-Europa) og rhodopeus (Makedonia, Hellas og Bulgaria) er slått sammen med nominatformen; rasen shulpini (Ussuriland) inngår i baicalensis; rasen suschkini (Tarbagataifjellene i Xinjiang i Kina og Øst-Kasakhstan) inngår provinsielt i songarus, men den antas opprinnelig å være en hybrid.[1]

BiologiRediger

Granmeisen blir cirka 11–12 cm lang og veier cirka 8–15 g.[1] Den fennoskandiske underarten ligner løvmeisen, og begge er lett kjennelige på de svarte hodehettene og den brede skallen, men granmeisens hette er noe mattere på krona enn løvmeisens. Begge har også lyse eller hvite kinn, svart strupeflekk og hvite striper langs bremmene på vingefjæra. Strupeflekken er imidlertid noe større enn løvmeisens. Oversiden er fra askegrå til mørkere gråbrun og olivenbrun, ryggen hos noen underarter også rustoransje eller blekbrun, og flankene er lysegrå, lysebrune, rustoransje eller gråbrune, avhengig av underarten.[1]

Den mest vanlige underarten i Norge, ssp. borealis, har askegrå oversiden og lysegrå til nesten hvit underside. Den mest fargerike underarten, ssp. songarus, har rustoransje og gråbrun overside og rustoransje flanker med tilnærmet hvitt bryst og hvit buk.[1]

Lokketonen til granmeisen er en litt grov og nasal «tisi-tææh tææh» og sangstrofene tynne «tiuu-tiuu» eller «siu-siu-siu-siu». Den kan variere med «ti-trruu» og «trrrr-oi-tutu»

Granmeisen er standfugl, men kan streife en del omkring utenom hekkesesongen sammen med andre meisefugler. Den er utbredt over hele Norge, spesielt i bar- og blandingsskog. I fjellet opp til fjellbjørkeskogen. Andre steder i verden også i spesielt lerkeskog, men også annen skog.[1] Den trives best i litt fuktige områder, spesielt områder med torvmoser, vier og or,[1] men gjerne også i fuktig granskog. Arten har imidlertid god spredning i mange biotoper.

Granmeisen eter stort sett små virvelløse dyr, insekter og deres larver om sommeren. På høsten ulike sorter bær og nøtter og om vinteren frø fra bartrær og lignende. Arten hamstrer og gjemmer vekk mat under løs bark og lav som vokser på trestammene eller innerst på grenene. Arten er også velkjent på fuglebrett og fôringsautomater/-stasjoner, spesielt der det er skog i nærheten, spesielt barskog.[1]

Fuglen hekker fra april til juli, i Norge typisk i perioden mai-juni. Arten er hullruger og hekkeplassene brukes ofte om igjen fra år til år.[1] Redet bygges stort sett i eksisterende hulrom i trær og i fuglekasser, men parene kan også hakke ut egne hulrom, typisk 0,5–3 meter over bakken, sjelden også opp mot 10 m over bakken, i morkne stubber og lignende.[1] Redet konstrueres av basttrevler, hår, fjær og tistelfnokk og lignende. Til tross for at fuglene gjerne holder til i fuktig barskog er det sjelden mose i reiret. Hunnen legger normalt 5–9 egg som hun inkuberer selv, og det tar normalt cirka 13–15 dager.[1] Ungene mates av begge foreldrene og er klare til å forlate redet etter 17–20 dager.[1]

InndelingRediger

Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman Lovette (2020).[2] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Gosler, A., P. Clement, and E. F. J. Garcia (2020). Willow Tit (Poecile montanus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.wiltit1.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Tits, Chickadees, and Titmice (Paridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.parida1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenkerRediger