Eurovision Song Contest 1960

femte utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1960
ESC 1960 Logo.PNG
Dato: 29. mars 1960
Sted: Storbritannia Royal Festival Hall,
London, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Sjefdirigent: Eric Robinson
Regi: Innes Lloyd
Produsent: Harry Carlisle
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakere: 13
Vinner: Frankrike Frankrike
«Tom Pillibi»
Jacqueline Boyer
Deltakelse
Debuterte: Norge Norge
Tilbake: Luxembourg Luxembourg
Eurovision Song Contest
◄ 1959    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1961 ►

Eurovision Song Contest 1960 var den femte utgaven av Eurovision Song ContestDen europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert i Royal Festival Hall i London tirsdag 29. mars 1960. BBC produserte sendingen etter at Nederland, som vant i 1959, takket nei til oppdraget. Katie Boyle var programleder.

Luxembourg var tilbake etter fraværet året før, mens Norge debuterte i konkurransen. Dermed steg deltakerantallet fra elleve til tretten, noe som var ny rekord.

Frankrike vant konkurransen for andre gang, denne gang med låten «Tom Pillibi», sunget av Jacqueline Boyer. Vertslandet Storbritannia endte på andreplass for andre år på rad, Monaco ble nummer tre, mens Tyskland og Norge delte fjerdeplassen. Norge var representert av Nora Brockstedt og Georg Elgaaens «Voi Voi». Fjerdeplassen er per 2022 fremdeles blant Norges beste resultater i konkurransen.

BakgrunnRediger

 
Hovedsalen i Royal Festival Hall hadde i 1960 plass til nærmere 3000 publikummere.

Som vinner av konkurransen året før var det Nederland som skulle ha arrangert konkurransen dette året. Nederland sa imidlertid fra seg arrangørjobben, siden de hadde vært vertsnasjon to år tidligere. EBU tilbød i stedet arrangementet til fjorårets sølvvinner, Storbritannia. BBC takket ja til oppdraget og la finalen til Royal Festival Hall i London tirsdag 29. mars 1960.[1]

Royal Festival Hall ligger på South Bank ved Themsens bredde, like ved Hungerford Bridge. Med rundt 2900 sitteplasser var dette den største Eurovision-arenaen til da. Dette var også første gang Storbritannia arrangerte en finale, og BBC har steppet inn som reserve-vert ytterligere fire ganger siden: i 1963, 1972, 1974 og nå i 2023 på vegne av Ukraina. Konkurransen i 2023 blir den niende som Storbritannia arrangerer – mer enn noe annet land.

Deltakerantallet var rekordhøyt med tretten land. Blant deltakerne var Norge, som debuterte i Eurovision Song Contest – til tross for at NRK Fjernsynet fremdeles ikke hadde startet ordinære sendinger. Det skjedde først fem måneder senere.[2] NRK overførte finalen fra London direkte i radio, og som prøvesending i fjernsynet. Erik Diesen var kommentator i begge medier.

Luxembourg vendte tilbake etter ett års pause, og for første gang med en sang på luxembourgsk. Sangen kom på sisteplass, men artisten Camillo Felgen fikk senere en suksessrik karriere som programleder i tv og radio.[1] Det samme gjorde nederlandske Rudi Carrell, som ble nest sist. Det østerrikske bidraget «Du hast mich so fasziniert» var skrevet av den da 80 år gamle operette-komponisten Robert Stolz. Sangen endte imidlertid bare på en syvendeplass.[1]

FormatRediger

 
Salen inne i Royal Festival Hall i 2017.

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen. Deltakerrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning som ble gjennomført av programleder Katie Boyle dagen før finalen.[3] Musikalske og tekniske prøver ble holdt 28. og 29. mars, foran direktesendingen om kvelden 29. mars.[4] Scenen var designet av Richard Levin.[4]

Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning. Som de tre foregående årene hadde hvert land en jury med ti jurymedlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land.[1] Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister. Nytt av året var at de nasjonale juryene fikk lytte til generalprøve-opptaket på forhånd før direktesendingen startet.[4][5]

SendingenRediger

Finalen ble avholdt tirsdag 29. mars 1960 fra klokken 21.00–22.20 lokal tid (22.00–23.20 norsk tid).[4] Sendingen ble ledet av den britiske tv-verten og skuespilleren Catherine «Katie» Boyle. Hun skulle senere lede konkurransen også i 1963, 1968 og 1974, og hun innehar rekorden som programleder for flest finaler.[4][6]

Boyle ønsket seere og publikummere velkommen før de ulike landenes kommentatorer tok over. Kommentaren til BBC-kommentator David Jacobs ble overført til de drøyt 2500 publikummerne i salen.[4][5] Etter at de tretten bidragene var fremført, kom Katie Boyle tilbake på scenen og satte umiddelbart i gang avstemningen uten noen form for pausenummer.

AvstemningenRediger

 
Jacqueline Boyer vant konkurransen for Frankrike.

Som årene før hadde hvert land en jury på ti medlemmer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Juryen kunne ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Landene stemte i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik ordningen var frem til 1963.

Avstemningen ble raskt en tett kamp mellom Frankrike og vertsnasjonen Storbritannia. Fra de siste juryene fikk Frankrike høye poeng og vant til slutt med 32 stemmer. Dette var Frankrikes andre seier i konkurransen, og Storbritannias andre sølvplassering. Monaco ble nummer tre, mens Norge og Tyskland delte fjerdeplassen. Sverige og Danmark endte på delt tiendeplass. De norske poengene ble lest opp av Kari Borg Mannsåker fra NRK Marienlyst i Oslo.

Det var opprinnelig planlagt at de tre beste sangene skulle fremføres på nytt etter avstemningen, slik det ble gjort i 1959. Dette ble imidlertid droppet av BBC, og kun vinnersangen fikk opptre på nytt.[4] Vinneren Jacqueline Boyer fikk overlevert en vase i sølv av fjorårsvinner Teddy Scholten. Dette var første gang at en fjorårsvinner overleverte seierstrofeet til den etterfølgende vinneren, noe som siden har blitt en tradisjon.[7]

Vinnersangen «Tom Pillibi» ble populær også utenfor Frankrike, og Jacqueline Boyer spilte den inn i tysk og engelsk versjon.[8] I tillegg ble sangen spilt inn av en rekke andre europeiske artister, blant dem britiske Julie Andrews, svenske Inger Berggren, spanske José Guardiola, norske Sølvi Wang, danske Katy Bødtger og nederlandske Willeke Alberti.[9]

Utdypende artikkel: Tom Pillibi

Norge debutererRediger

 
Nora Brockstedt ble Norges første Eurovision-deltaker og fikk stor suksess med «Voi Voi».

NRK startet opp med regulære tv-prøvesendinger i 1958 og var ivrige etter å delta i det gryende europeiske tv-samarbeidet. I desember 1959 gikk NRK ut i norske aviser og inviterte norske komponister til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix 1960.[10] Litt over 300 bidrag kom inn, og etter en semifinale 4. februar 1960 var seks av dem klare for den norske finalen i Store Studio lørdag 20. februar.[11][12] Den klare vinneren ble «Voi Voi», skrevet av Georg Elgaaen og sunget av Nora Brockstedt.[13]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1960

Til den internasjonale finalen var det en liten norsk delegasjon som stilte i London. Nora Brockstedt og dirigent Øivind Bergh var på plass noen dager før finalen, mens komponist Georg Elgaaen og kommentator Erik Diesen ankom London samme dag. Debuten ble møtt med spenning – og norsk nøkternhet – idet Diesen kommenterte: «Jeg må si at her er det norske laget, Nora Brockstedt, Øivind Bergh, og selvfølgelig Georg Elgaaens melodi 'Voi Voi', i så fint selskap at vi nok skal være mer enn fornøyd med det man i sportsspråket ville kalle for en 'hederlig plassering'.»[3] Nora Brockstedt stilte på scenen i en samekofte-inspirert kjole med pelskrage. Sangen endte på en delt fjerdeplass, som per 2022 er Norges sjette beste plassering i konkurransen. «Voi Voi» ble også Brockstedts signaturlåt og en evergreen i norsk pophistorie.[14]

Utdypende artikkel: Voi Voi

Det daværende norske navnet på Eurovision Song Contest var Eurovisjonens sangkonkurranse og Melodi Grand Prix.[3] Det sistnevnte navnet var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, som de første årene ble kalt Eurovision Grand Prix.

DeltakereRediger

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning dagen før finalen.[3] Under er deltakerlisten og resultatet:[15]

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Storbritannia Bryan Johnson «Looking High, High, High» 2 25
02   Sverige Siw Malmkvist «Alla andra får varann» 10 4
03   Luxembourg Camillo Felgen «So laang we's du do bast» 13 1
04   Danmark Katy Bødtger «Det var en yndig tid» 10 4
05   Belgia Fud Leclerc «Mon amour pour toi» 6 9
06   Norge Nora Brockstedt «Voi Voi» 4 11
07   Østerrike Harry Winter «Du hast mich so fasziniert» 7 6
08   Monaco François Deguelt «Ce soir-là» 3 15
09   Sveits Anita Traversi «Cielo e terra» 8 5
10   Nederland Rudi Carrell «Wat een geluk» 12 2
11   Tyskland Wyn Hoop «Bonne nuit ma chérie» 4 11
12   Italia Renato Rascel «Romantica» 8 5
13   Frankrike Jacqueline Boyer «Tom Pillibi» 1 32

Tilbakevendende artisterRediger

Artist Land Deltok i Merknader
Fud Leclerc   Belgia 1956 og 1958 Sang i 1956 «Messieurs les noyés de la Seine», det ene av Belgias to bidrag dette året.

Låtskrivere og språkRediger

Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk.[16][17]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Storbritannia «Looking High, High, High» John Watson Engelsk Leter høyt, høyt, høyt
  Sverige «Alla andra får varann» Ulf Källqvist Åke Gerhard Svensk Alle andre får hverandre
  Luxembourg «So laang we's du do bast» Henri Moots, Jean Roderes Henri Moots Luxembourgsk Så lenge du er her
  Danmark «Det var en yndig tid» Vilfred Kjær Sven Buemann Dansk Det var en vidunderlig tid
  Belgia «Mon amour pour toi» Jack Say Robert Montal Fransk Min kjærlighet til deg
  Norge «Voi Voi» Georg Elgaaen Norsk Hei, hei
  Østerrike «Du hast mich so fasziniert» Robert Stolz Robert Gilbert Tysk Du fikk meg så fascinert
  Monaco «Ce soir-là» Hubert Giraud Pierre Dorsey Fransk Den der kvelden
  Sveits «Cielo e terra» Mario Robbiani Italiensk Himmel og jord
  Nederland «Wat een geluk» Dick Schallies Willy van Hemert Nederlandsk For en lykke
  Tyskland «Bonne nuit ma chérie» Franz Josef Breuer Kurt Schwabach Tysk God natt, min kjære
  Italia «Romantica» Dino Verde Renato Rascel Italiensk Romantisk
  Frankrike «Tom Pillibi» André Popp Pierre Cour Fransk

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[18]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                         
  Storbritannia 2 1 5 4 1 3 2 1 5 1 25 2
  Sverige 2 1 1 4 10
  Luxembourg 1 1 13
  Danmark 2 1 1 4 10
  Belgia 3 1 1 4 9 6
  Norge 1 1 4 1 1 2 1 11 4
  Østerrike 1 1 2 2 6 7
  Monaco 3 7 1 2 1 1 15 3
  Sveits 1 2 1 1 5 8
  Nederland 1 1 2 12
  Tyskland 4 2 2 2 1 11 4
  Italia 1 2 1 1 5 8
  Frankrike 1 2 1 5 1 5 3 4 1 4 5 32 1

DirigenterRediger

 
Øivind Bergh var Norges dirigent. Han dirigerte alle de norske bidragene i 1960-årene, med unntak av 1964.

Mens Eric Robinson var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[19]

Land Dirigent
  Storbritannia Eric Robinson
  Sverige Thore Ehrling
  Luxembourg Eric Robinson
  Danmark Kai Mortensen
  Belgia Henri Segers
  Norge Øivind Bergh
  Østerrike Robert Stolz
  Monaco Raymond Lefèvre
  Sveits Cédric Dumont
  Nederland Dolf van der Linden
  Tyskland Franz Josef Breuer
  Italia Franck Pourcel
  Frankrike Cinico Angelini

Kommentatorer og poengopplesereRediger

PoengopplesereRediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[20]

Kommentatorer og kringkastereRediger

Fjorten land kringkastet finalen: deltakerlandene samt Finland, som debuterte i konkurransen året etter. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere i Eurovision Song Contest 1960:[20]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia INR INR Georges Désir [4][24]
NIR NIR TV Nic Bal [25]
  Danmark DR Danmarks Radio TV Sejr Volmer-Sørensen [26]
Program 2
  Frankrike RTF RTF Télévision Pierre Tchernia [4][27]
  Italia Rai Programma Nazionale Giorgio Porro [28][29][27]
Secondo Programma
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Pierre Tchernia [30]
  Monaco TMC Télé Monte-Carlo Pierre Tchernia  [31]
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl [24][32]
Hilversum 2
  Norge NRK NRK Fjernsynet Erik Diesen [33]
NRK Radio Erik Diesen, sendt med én times forsinkelse [33][34]
  Storbritannia BBC BBC Television Service David Jacobs [35]
  Sveits SF DRS TV DRS Theodor Haller [27][36]
SR DRS Radio Beromünster
TSR TSR Georges Hardy
RSR Radio Sottens Ukjent
RTSI TSI Ukjent
Radio Monte Ceneri Ukjent
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [5]
SR P2
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler [4][11]
  Østerrike ORF ORF Wolf Mittler (brukte kommentaren til tyske ARD) [37]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende landRediger

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Finland Yle Suomen Televisio Aarno Walli [3][38]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d «London 1960». Eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Besøkt 4. mars 2022. 
  2. ^ Jon Annar Fordal (22. april 2009). «Fjernsynets historie». Norsk rikskringkasting. Arkivert fra originalen 13. august 2022. Besøkt 8. desember 2022. 
  3. ^ a b c d e Erik Diesen (25. mars 1960). «NRKs lydspor fra Eurovision Song Contest 1960 – Erik Diesen». NRK/BBC/EBU via YouTube. Besøkt 7. juli 2022. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  5. ^ a b c d Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna: de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 26–27. ISBN 91-89136-29-2. 
  6. ^ «Katie Boyle, iconic Eurovision Song Contest host, dies at 91». eurovision.tv (engelsk). 21. mars 2018. Arkivert fra originalen 22. mars 2018. Besøkt 8. desember 2022. 
  7. ^ O'Connor, John Kennedy (2010). The Eurovision Song Contest: The Official History (2. utg.). London: Carlton Books. s. 16–17, 216. ISBN 978-1-84732-521-1. 
  8. ^ «Jacqueline Boyer ‎– Tom Pillibi». Discogs. Besøkt 5. februar 2017. 
  9. ^ «Tom Pillibi». austriancharts.at. Besøkt 5. februar 2017. 
  10. ^ Hagelund (red.), Karl Emil (10. desember 1959). «Hvem lager den beste norske slageren?». Dagbladet. s. 6. 
  11. ^ a b «Schlager-semifinalen kringkastes ikveld». Aftenposten. 4. februar 1960. s. 4. «Det var som kjent 303 melodier som ble innlevert i Norge» 
  12. ^ Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 28. ISBN 8273341232. 
  13. ^ «1960 – Oslo (arkivert side)». OGAE Norway. Arkivert fra originalen 5. august 2002. Besøkt 28. august 2016. 
  14. ^ «Nora Brockstedt er død: –  Hun etterlater seg en stor skatt». VG (norsk). 5. november 2015. Besøkt 20. juli 2017. 
  15. ^ «Final of London 1960». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  16. ^ «1960 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  17. ^ «Participants of London 1960». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1960 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 18. oktober 2017. Besøkt 20. juli 2017. 
  19. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  20. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1960)». Internet Movie Database. Besøkt 20. juli 2017. 
  21. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  22. ^ «Toch geen geluk voor Rudi». Nieuwe Leidsche Courant. 30. mars 1960. s. 7. 
  23. ^ «Kari Borg Mannsåker». IMDb (engelsk). Besøkt 8. desember 2022. 
  24. ^ a b «Programma's binnen- en buitenlandse zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Delpher. 28. mars 1960. s. 7. Besøkt 8. desember 2022. 
  25. ^ «Televisiekijkers voor U …». De Gazet van Aals (nederlandsk). Digitaal krantenarchief – Stadsarchief Aalst. 26. mars 1960. s. 2. Besøkt 8. desember 2022. 
  26. ^ «Programoversigt – Program 2 / Fjernsyn – 29-03-1960» (PDF). DR sendeplan (dansk). Dansk Kulturarv. 29. mars 1960. Arkivert fra originalen 15. juni 2022. Besøkt 8. desember 2022. 
  27. ^ a b c «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 24. mars 1960. s. 33–34, 43–44. Besøkt 8. desember 2022. 
  28. ^ «I programmi TV e radio». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 29. mars 1960. s. 4. Besøkt 8. desember 2022. 
  29. ^ «Stasera alla TV – Oggi sul video». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 20. mars 1960. s. 8. Besøkt 8. desember 2022. 
  30. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (fransk and tysk). viewer.eluxemburgensia.lu. 28. mars 1960. s. 6. Besøkt 8. desember 2022. 
  31. ^ «François Deguelt – Monaco 1960». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 8. desember 2022. 
  32. ^ «Rudi Carell als tiende». Het Binnenhof (nederlandsk). Delpher. 28. mars 1960. Besøkt 8. desember 2022. 
  33. ^ a b ODDM. (30. mars 1960). «TV». Drammens Tidende. Nasjonalbiblioteket. s. 11. Besøkt 3. september 2022. 
  34. ^ «[NRK P1 1960.03.29 : programrapport] - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. desember 2022. 
  35. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1960». Radio Times. BBC Programme Index – genome.ch.bbc.co.uk. 27. mars 1960. Besøkt 8. desember 2022. 
  36. ^ «TV». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 24. mars 1960. s. 22–23. Besøkt 8. desember 2022. 
  37. ^ «Harry Winter – Austria Eurovision 1960». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 8. desember 2022. 
  38. ^ «Radio-ohjelma». Helsingin Sanomat. nakoislehti.hs.fi. 29. mars 1960. s. 37. Besøkt 8. desember 2022. (abonnement kreves). 

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger