Wikipedia

Eurovision Song Contest 1959

fjerde utgave av EBUs årlige sangkonkurranse


Eurovision Song Contest 1959 var den fjerde utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Etter seieren året før ble konkurransen for første gang arrangert i Frankrike, og av den franske allmennkringkasteren RTF. Finalen gikk av stabelen onsdag 11. mars 1959 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes. Programleder var Jacqueline Joubert.

Eurovision Song Contest 1959
Eurovision Song Contest
Vinner Teddy Scholten ved hjemkomst i Nederland.
Datoer
Finale: 11. mars 1959
Vertskap
Sted: Frankrikes flagg Palais des Festivals et des Congrès, Cannes, Frankrike
Programleder: Jacqueline Joubert
Sjefdirigent: Franck Pourcel
Regi: Marcel Cravenne
Kringkaster: Radiodiffusion-télévision française (RTF)
Deltakelse
Deltakere: 11
Vinner: Nederlands flagg Nederland
«Een Beetje»
Teddy Scholten
Debuterte: Monacos flagg Monaco
Tilbake: Storbritannias flagg Storbritannia
Trakk seg: Luxembourgs flagg Luxembourg
Kart over deltakere
     Deltakere. Algerie er markert siden landet var en del av Frankrike frem til 1962. På samme måte var Grønland en del av Danmark.     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1958        1960 ►

Rekordmange elleve land deltok. Monaco debuterte, mens Storbritannia var tilbake etter fraværet året før. Luxembourg besluttet å stå over konkurransen dette året.

Nederland tok sin andre seier i konkurransen med sangen «Een beetje», fremført av Teddy Scholten. Storbritannia endte like bak på andreplass – den første av rekordmange 16 andreplasser landet har fått totalt. Vertslandet Frankrike ble nummer tre, mens Sveits og Danmark fulgte på de neste plassene. Forhåndsfavoritten, italienske Domenico Modugno med «Piove (Ciao, ciao bambina)», endte på en delt sjetteplass. Det italienske bidraget fikk imidlertid størst kommersiell suksess i etterkant av finalen.

Bakgrunn rediger

Frankrike var vertskap etter å ha vunnet Eurovision Song Contest 1958 med «Dors, mon amour» og André Claveau. Dette var første året at fjorårsvinneren fikk arrangere det påfølgende året. Riktignok hadde Nederland arrangert i 1958 etter å ha vunnet Eurovision Song Contest 1957, men det skjedde fordi den opprinnelige arrangøren, britiske BBC, trakk seg.[1][2]

Arrangør var den franske allmennkringkasteren RTF, og kringkasteren la konkurransen til rivierabyen Cannes og Palais des Festivals et des Congrès, som tidligere hadde huset Filmfestivalen i Cannes. Den daværende arenaen lå langs Promenade de la Croisette og skulle også huse Eurovision Song Contest 1961 to år senere.

Format rediger

Reglementet var i stor grad uendret fra de to foregående årene. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[3][4]

Som de to foregående årene hadde hvert land en jury med ti jurymedlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. Dette året innførte EBU også en regel om at jurymedlemmene ikke kunne være profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[3]

Deltakende land og bidrag rediger

Elleve land stilte til start i konkurransen, noe som var rekord. Monaco debuterte, mens Storbritannia kom tilbake etter ett års pause. Luxembourg sto over konkurransen dette året, uvisst av hvilken grunn. Trolig hadde Luxembourg intensjon om å delta, men må ha trukket seg kort tid før konkurransen, siden landet var listet som deltaker i flere radio- og tv-programmer.[2][5][6]

Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[7][8]

Land Kringkaster Artist Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia NIR Bob Benny «Hou toch van mij» Hans Flower Ke Riema Nederlandsk Fortsett å elske meg
  Danmark DR Birthe Wilke «Uh, jeg ville ønske, jeg var dig» Otto Lington Carl Andersen Dansk Åh, jeg skulle ønske jeg var deg
  Frankrike RTF Jean Philippe «Oui, oui, oui, oui» Hubert Giraud Pierre Cour Fransk Ja, ja, ja, ja
  Italia Rai Domenico Modugno «Piove (Ciao, ciao bambina)» Domenico Modugno Dino Verde Italiensk Det regner (Farvel, farvel, kjære)
  Monaco TMC Jacques Pills «Mon ami Pierrot» Florence Veran Raymond Bravard Fransk Min venn Pierrot
  Nederland NTS Teddy Scholten «Een beetje» Dick Schallies Willy van Hemert Nederlandsk Litt
  Storbritannia BBC Pearl Carr og Teddy Johnson «Sing, Little Birdie» Stan Butcher Syd Cordell Engelsk Syng, lille fugl
  Sveits SRG SSR Christa Williams «Irgendwoher» Lothar Löffler Tysk Fra et eller annet sted
  Sverige SR Brita Borg «Augustin» Harry Sandin Åke Gerhard Svensk –
  Tyskland HR for ARD Alice og Ellen Kessler «Heute Abend wollen wir tanzen geh'n» Helmut Zander Astrid Voltmann Tysk I kveld vil vi gå og danse
  Østerrike ORF Ferry Graf «Der K und K Kalypso aus Wien» Norbert Pawlicki Günther Leopold Tysk K og K-kalypsoen fra Wien

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Birthe Wilke   Danmark 1957 Tredjeplass (sammen med Gustav Winckler)
Domenico Modugno   Italia 1958 Tredjeplass

Sendingen rediger

 
Teddy Scholten under den nederlandske finalen i februar 1959.

Konkurransen fant sted onsdag 11. mars 1959 fra klokken 21.00–22.13 sentraleuropeisk tid.[3][9] Den ble overført til direkte til tv- og radiokanaler i alle deltakerlandene og Luxembourg. Norge, som på denne tiden fortsatt hadde prøvesendinger for fjernsyn, overførte ikke konkurransen, heller ikke på radio.[10][11]

Inne i Palais des Festivals et des Congrès var det bygget opp en scene med orkesteret foran. Scenedekoren besto av en lav vegg med tre svingdører med hver sitt kroneornament oppå. Svingdørene var prydet med motiver og bilder som reflekterte det aktuelle deltakerlandet.[12]

Avstemning rediger

 
Teddy Scholten tas imot av en stor folkemasse hjemme i Nederland etter seieren.

Også dette året stemte landene i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen. Belgia startet, mens Frankrike avsluttet. Avstemningen var svært spennende, og Sveits og Danmark tok ledelsen tidlig. Etter hvert tok også Nederland, Frankrike og Storbritannia innpå. Etter at åtte land hadde stemt, ledet Storbritannia med 14 poeng, mens Sveits hadde 12, Danmark 11 og Frankrike og Nederland hadde 10 poeng. Da Italia som niende land ga 7 av sine 10 stemmer til Nederland, gikk Nederland i ledelsen og beholdt den til slutt. Storbritannia fikk sin første andreplass – en plassering landet skulle havne på de påfølgende to årene og siden ytterligere tretten ganger. Frankrike ble nummer tre.

For første og eneste gang i konkurransens historie fikk tredjeplassen, andreplassen og vinneren fremføre sangene sine på nytt etter avstemningen. Både før og siden har bare vinneren fått opptre på nytt etter avstemningen.[3]

Dette var Nederlands andre seier i konkurransen. Vinnersangens tekstforfatter, Willy van Hemert, skrev også teksten til Nederlands første vinnersang, «Net als toen». Van Hemert ble første person – og Nederland det første landet – til å vinne konkurransen flere ganger.

Vinnere og slagere rediger

 
Pearl Carr og Teddy Johnson sørget for Storbritannias første andreplass. Her fotografert i 1962.

Vinnersangen «Een beetje» fikk relativt begrenset kommersiell suksess etter seieren, mens andreplassen «Sing, Little Birdie» fikk en viss suksess. Sangen ble fremført av ekteparet Pearl Carr og Teddy Johnson, og duoen nådde blant annet syvendeplass i Nederland og tolvteplass på den britiske singellisten.[13][14] Norge sendte ikke finalen hverken i radio eller fjernsyn, men gruppen The Monn Keys spilte inn vinneren og andreplassen på norsk. «Een beetje» fikk tittelen «Det kommer en sommer», mens «Sing, Little Birdie» ble oversatt til «Syng, lille sangfugl».[15]

Den største kommersielle suksessen kom også dette året fra Italia. Artisten Domenico Modugno var storfavoritt til å vinne konkurransen, etter å ha fått en verdenssuksess med «Volare» året før. Tross favorittstempelet fikk Italia bare ni stemmer og endte opp på en delt sjetteplass. Sangen «Piove (Ciao, ciao bambina)» ble likevel en stor hit rundt om i Europa, og den toppet listene i Italia, Nederland, Flandern og Vallonia. Den gikk også inn på singellistene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia.[16][17][18] I Norge lå sangen ti uker på den offisielle singellisten, men da med Bruno Martino som artist.[19] I USA nådde «Piove (Ciao, ciao bambina)» plass 97 på Billboard-listen, som et av få Eurovision-bidrag gjennom konkurransens historie.[20][21]

Resultat rediger

Under er deltakerne og resultatet:[22]

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Frankrike Jean Philippe «Oui, oui, oui, oui» 3 15
02   Danmark Birthe Wilke «Uh, jeg ville ønske, jeg var dig» 5 12
03   Italia Domenico Modugno «Piove (Ciao, ciao bambina)» 6 9
04   Monaco Jacques Pills «Mon ami Pierrot» 11 1
05   Nederland Teddy Scholten «Een beetje» 1 21
06   Tyskland Alice og Ellen Kessler «Heute Abend wollen wir tanzen geh'n» 8 5
07   Sverige Brita Borg «Augustin» 9 4
08   Sveits Christa Williams «Irgendwoher» 4 14
09   Østerrike Ferry Graf «Der K und K Kalypso aus Wien» 9 4
10   Storbritannia Pearl Carr og Teddy Johnson «Sing, Little Birdie» 2 16
11   Belgia Bob Benny «Hou toch van mij» 6 9

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[23]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                     
  Frankrike 2 1 1 4 2 1 4 15 3
  Danmark 2 2 1 4 1 1 1 12 5
  Italia 1 3 1 1 3 9 6
  Monaco 1 1 11
  Nederland 3 1 3 2 1 7 4 21 1
  Tyskland 1 1 1 2 5 8
  Sverige 3 1 4 9
  Sveits 1 5 1 3 1 1 2 14 4
  Østerrike 1 2 1 4 9
  Storbritannia 2 2 3 5 2 1 1 16 2
  Belgia 2 3 1 1 2 9 6

Dirigenter rediger

Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[24]

Land Dirigent 
  Frankrike Franck Pourcel
  Danmark Kai Mortensen
  Italia William Galassini
  Monaco Franck Pourcel
  Nederland Dolf van der Linden
  Tyskland Franck Pourcel
  Sverige
  Sveits
  Østerrike
  Storbritannia Eric Robinson
  Belgia Francis Bay

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

 
Deler av poengtavlen fotografert fra en tv-skjerm.

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[25]

  1.   Belgia – Bert Leysen
  2.   Storbritannia – Pete Murray
  3.   Østerrike – Karl Bruck
  4.   Sveits – Boris Acquadro
  5.   Sverige – Roland Eiworth[26]
  6.   Tyskland – Ukjent
  7.   Nederland – Siebe van der Zee[27]
  8.   Monaco – Ukjent
  9.   Italia – Enzo Tortora[28]
  10.   Danmark – Svend Pedersen
  11.   Frankrike – Marianne Lecène

Kommentatorer og kringkastere rediger

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1959:[25]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia INR INR Paule Herreman [29]
NIR NIR TV Nic Bal [29]
  Danmark DR Danmarks Radio TV Sejr Volmer-Sørensen [6]
Program 2
  Frankrike RTF RTF Télévision Claude Darget [9][30]
France II Ukjent
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [30][31]
Secondo Programma
  Monaco TMC Télé Monte-Carlo Claude Darget [32]
RMC Radio Monte-Carlo Ukjent [30]
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl jr. [29][33]
NRU Hilversum 1
  Storbritannia BBC BBC Television Service Tom Sloan [5]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [34]
  Sveits SF TV DRS Theodor Haller [9][30]
TSR TSR TV Claude Darget
RTSI TSI Ukjent
Radio Monte Ceneri Ukjent
DRS Radio Bern Ukjent
RSR Radio Genève Ukjent
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Elena Gerhard [29][9]
  Østerrike ORF ORF Elena Gerhard (brukte ARDs kommentar) [35]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land rediger

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Claude Darget [36]

Referanser rediger

  1. ^ Victor M. Escudero (26. oktober 2017). «#ThrowbackThursday to 60 years ago: Eurovision 1957». eurovision.tv (engelsk). Arkivert fra originalen 2. januar 2018. Besøkt 6. desember 2022. 
  2. ^ a b Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 184–192. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  3. ^ a b c d «Cannes 1959 – overview». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 7. desember 2022. 
  4. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 160–165. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  5. ^ a b «Television Programmes – Wednesday Evening». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. mars 1959. s. 19. Besøkt 7. desember 2022. 
  6. ^ a b «Programoversigt – Program 2 / Fjernsyn – 11-03-1959» (PDF). DR Sendeplan (dansk). Dansk Kulturarv. 11. mars 1959. Arkivert fra originalen 11. juni 2022. Besøkt 7. desember 2022. 
  7. ^ «1959 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 11. august 2023. 
  8. ^ «Participants of Cannes 1959». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 11. august 2023. 
  9. ^ a b c d «Les programmes de la Télévision». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 5. mars 1959. s. 20–21. Besøkt 7. desember 2022. 
  10. ^ «Radioprogrammet». Sandefjords Blad. Nasjonalbiblioteket. 11. mars 1959. s. 8. 
  11. ^ «[NRK P1 1959.03.11 : programrapport]». Norsk rikskringkasting. Nasjonalbiblioteket. 11. mars 1959. Besøkt 7. desember 2022. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1959 - full show». RTF/EBU (fransk and engelsk). 11. mars 1959. Besøkt 7. desember 2022 – via YouTube. 
  13. ^ Hung, Steffen. «TEDDY JOHNSON & PEARL CARR – Sing, Little Birdie». dutchcharts.nl. Dutch Charts. Besøkt 20. juli 2017. 
  14. ^ «Sing Little Birdie – full Official Chart History». Official Charts Company. Besøkt 20. juli 2017. 
  15. ^ «The Monn-Keys – Det kommer en sommer / Syng lille sangfugl». Discogs (engelsk). Besøkt 20. juli 2017. 
  16. ^ Hung, Steffen. «Domenico Modugno – Piove (ciao ciao bambina)». hitparade.ch. Besøkt 20. juli 2017. 
  17. ^ «Ciao, ciao, bambina – full Official Chart History». Official Charts Company. Besøkt 20. juli 2017. 
  18. ^ «Fransk singelliste (velg bokstaven M og skriv 'Domenico' i søkefeltet)». Infodisc.fr. Besøkt 20. juli 2017. 
  19. ^ «Bruno Martino». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. juli 2022. 
  20. ^ «Domenico Modugno - Chart history | Billboard». www.billboard.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. Besøkt 20. juli 2017. 
  21. ^ «Billboard Hot 100 – mars 1959». Billboard Hot 100 (engelsk). Billboard. 2. januar 2013. Besøkt 7. juli 2022. 
  22. ^ «Participants of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  23. ^ «Results of the Final of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  24. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  25. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1959) - IMDb». Besøkt 7. juli 2022. 
  26. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 20–21. ISBN 91-89136-29-2. 
  27. ^ «Succes van Teddy Scholten in Cannes met „Een beetje"». Nieuwe Leidsche Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 12. mars 1959. s. 5. Besøkt 7. desember 2022. 
  28. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  29. ^ a b c d «Programma's binnen- en buitenlandse zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Gevonden in Delpher. 10. mars 1959. s. 17. Besøkt 7. desember 2022. 
  30. ^ a b c d «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 11. mars 1959. s. 38–40. Besøkt 7. desember 2022. 
  31. ^ «Oggi e domani alla Radio». La Stampa (italiensk). La Stampa – Consultazione Archivio. 11. mars 1959. s. 8. Besøkt 7. desember 2022. 
  32. ^ «Monaco 1959». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 7. desember 2022. 
  33. ^ Bert Pasterkamp (11. mars 1959). «Modugno in Cannes en... het regent». Het vrije volk : democratisch-socialistisch dagblad (nederlandsk). Gevonden in Delpher. s. 1. Besøkt 7. desember 2022. 
  34. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 14. ISBN 91-89136-29-2. 
  35. ^ «Ferry Graf – Austria 1959». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 7. desember 2022. 
  36. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (tysk and fransk). viewer.eluxemburgensia.lu. 10. mars 1959. s. 4. Besøkt 7. desember 2022. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1959&oldid=24153930»