Den ortodokse kirke

kristent kirkesamfunn
(Omdirigert fra Den ortodokse kirken)
Korshylling fra de tilstedeværende etter at Den Gudommelige liturgi er over. Prest- Fader Olav Lerseth.jpg
Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke
GrunnlagtEn gren fra før det store skisma i 1054, (evt på den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet.Kirken har en flat struktur og er oppdelt i patriarkater eller delkirker. Det er Den ekumeniske patriark som tildeler kirker tilslutningsdokumentet Thomos.
Antall medlemmerRundt 300 millioner
HvorHele verden
SakramenterVanligvis tenkt som Syv mysterier. Disse er dåp og nattverd som de aller viktigste. I tillegg kommer skriftemål, konfirmasjon (kalles myronsalvingens sakraent og forrettes umiddelbart etter dåpen eller ved konvertering), ektevigsel, ordinasjoner til biskop, prest og diaokon og sykesalving men antall sakramenter er ikke klart definert.

Den ortodokse kirke er det nest største kirkesamfunnet i verden. Den oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, fordi den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser Den Romerskkatolske kirke som brutt ut av Den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig er egentlig misvisende, siden det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det Afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Amerika.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – Den gresk-ortodokse kirke, Den russisk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil. – Organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den Romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner. Trosbekjennelse er

Den nikenske trosbekjennelse (Gr: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).

De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.

Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.

HovedtrekkRediger

 
Den østlige ortodokse kirken er verdens nest største kirkesamfunn og anser seg stå i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene. Dette ikonet fra seint 1300- eller tidlig 1400-tall viser festdagen «ortodoksiens triumf» («ortodoksiens søndag») til minne om den bysantinske keiserinna Teodora II som i 843 beseiret den bildeødeleggende ikonoklasmen. Patriarken Methodios I av Konstantinopel står øverst til venstre, nær bildet av jomfru Maria. Ortodoks betyr «rettroende» eller «Rett Lovsang« Men begge deler er ikke helt dekkende, for etter den Nikaenske trosbekjennelse er navnet: «En hellig katolsk (alminnelig) og apostolisk kirke.«

Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Både den ortodokse kirke og den katolske kirke regner seg som universelle. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke, dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det. Dette er ikke gjensidig.

LæreRediger

Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (det vil si helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er fundert på en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Den hellige tradisjonenBibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Helliigånden som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og gjør troen levende.

Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for den ortodoks tro står inkarnasjonsmysteriet; at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har "nedtrampet dødskreftene med sin egen nedferd i dødsriket". Ortodokse oppfatter derfor sin liturgi som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.

Fromhet, spiritualitet og særtrekkRediger

Ortodoks fromhetsliv er utpreget liturgisk. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sine fastetider og sine festtider. Onsdag og fredag er fastedager og Søndag feires Kristi Oppstandelse. I motsetning til i Romerkirken fastes det på fastetides søndager. Fasten før påske er vegan. Samtidig understreker kirken at fasten handler først og fremst om å forberede kropp og sjel på å fordype seg i det troen er og ikke være lovisk.

Det liturgiske liv preges av mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen på udøpte, eller ved opptagelse av en konvertitt som er døpt i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn". Annen formula aksepteres ikke, heller ikke om dåpen bare er gjort "i Jesu" navn etc. Ved dåpen gis tilgang til nattverden, også for det nyfødte barn. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også mysterier. Ettersom ekteskapets sakrament er forbeholdt mann og kvinne så utelukkes en kirkelig ektevigsel for samkjønnede par. På samme måte blir det når det er betinget at en som skal vies til biskop må være munk. Før diakonkandidaten til det tredelte prestedømmet, (diakon, prest, biskop), ordineres, må han enten være gift eller bli viet til munk. Den enkelts moralske spørsmål, hører hjemme i sjelesorg og skriftemål. Det enkelte menneskes privatliv legger kirken seg ikke i. Ekteskap kan inngås maksimalt tre ganger.

Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen ligger nær den katolske messe feiringen, i en todelt liturgi, med ordets liturgi først og så nattverdens liturgi som høydepunkt. De ortodokse gudstjenester gir stor plass til liturgiske forbønnsrekker. Bruken av de bibelske Salmene gjennomsyrer hele den ortodokse kirkes liv, men der i mot så er bruken av "salmeboka" ukjent . Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at Den ortodokse kirke tenker mer spirituelt angående nattverden enn Skolastikken i vestlig middelalder som søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen; ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen, og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier. Til vanlig er det Johannes Chrysostomos liturgi fra 400 tallet som er vanlig søndagsliturgi, men i fasten feires Basilios den stores liturgi. På onsdager og fredager i fastetiden feires det "de forut innviede gavers liturgi" som er innviete nattverdselemmenter fra forgående søndags liturgi Den ortodokse kirke har ikke venerasjon av nattverdsbrødet slik Romerkirken har.

Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer, og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse.

Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaretTabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen, også kalt hjertebønnen, hvor tradisjonelt skulle den som bet sitter i en spesiell stilling og be med pusten og oppmerksomheten rettet innad. Denne bønneteknikken praktiseres bare i enkelte klostertradisjoner, men selve bønnen har spredt seg særlig de siste generasjoner og den foregår ved at man gjentar de enkle ordene Herre Jesus Kristus (Guds sønn), miskunn deg over meg, en synder.

Ortodokse ærer helgener og ber de hellige om forbønner, men de tilber ikke ikonene. Helgenene feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Det kan heller ikke feires nattverdsliturgi uten en helt spesiell duk med ett trykt ikon av Kristus i graven, og med en relikvie iinnsydd i duken. Fremst blant helgenene er Gudfødersken Maria, hun som bar fram Gud, han som selv er "Ordet".

OrganisasjonRediger

Den ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter. Det økumeniske patriarkat er representert i Skandinavia av metropolitt Kleopas Strongylis. Han ble innsatt som metropolitt 5. mai 2014, og som den øverste biskop i Skandinavia er han leder for Den skandinaviske ortodokse bispekonferanse.

Den indre organiseringen har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver delkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert.

Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. En menighet skal helst ha en gift prest som sogneprest. Likevel er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære. Enkemenn kan også velges til Biskoper.

Delkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av Patriarken. I tillegg kommer noen delkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion, men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.

 
Hellige Nikolai ortodokse kirke på Teisen i Oslo

Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Barentsburg er i særstilling i Norge, som eneste tettsted hvor flertallet av befolkningen er ortodokse; dette fordi byen i hovedsak er bebodd av russere og ukrainere.

Autokefale kirkerRediger

Autonome kirkerRediger

Andre markante Erkebispedømmer:Rediger

  • ROCOR (Frittstående enhet: "Den Russisk-ortodokse kirke utenfor Russland")
  • AROCWE (Frittstående enhet: "Det Russisk-ortodokse Erkebispedømme i Vest-Europa). Dene enheten må ikke sammenblandes med "Patriarchal Exarchate in Western Europe (Moscow Patriarchate)" som er Moskva-patriarkatets egne menigheter i Vest-Europa. Begge har samme oppstart i Frankrike før Den russiske revolusjon. I 1920 brøt forgjengeren til AROCWE med Moskvapatriarkatet, og gikk inn under Konstantinopel-patriarkatet av politiske grunner.

Kirker med tvetydig status:Rediger

  • Den amerikanske ortodokse kirke OCA (betraktes som autokefal av seg selv og av Moskvapatriarkatet, men av ingen andre ortodokse kirker. Den er imidlertid likevel i kommunion med de andre kirkene, som betrakter den som del av Moskvapatriarkatet)

Kirker som har forlatt felles kommunionRediger

Uavhengige ortodokse kirkerRediger

Videre lesningRediger

  • Arentzen, Thomas: Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige nr 5 i SSTs skriftserie
  • Colliander, Tito: Gresk-ortodoks tro og livssyn, Oslo 1990
  • Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. St.Olav forlag, Oslo 1993
  • Meyendorff, John: Byzantine Theology. Historical trends and doctrinal themes. London 1975
  • Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001
  • Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Church, London 1963
  • Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Way, London 1979

Eksterne lenkerRediger

Nettsider til de fem opprinnelige patriarkater:Rediger
Nettsider til andre Patriarkater etter opprinnelse:Rediger

Ortodoks tro og læreRediger