Åpne hovedmenyen

Den bergenske kongevei

Hovedveien Oslo-Bergen fra 1793
Den første traseen gikk over Murklopphaugen mens dagens E16 går langs Smedalsvatna nede i dalen. «Stiftsstøtta» ble reist til minne om veibyggingen på grensen mellom stiftamtene, støtta ble laget av marmor fra Lier.[1] Bilde fra Norsk Prospect-Samling av P.F. Wergmann.

Den bergenske kongevei, senere kjent som den bergenske hovedvei, ble åpnet i 1793 og var den første kjøreveien mellom Bergen og Christiania (Oslo). Dette var den første kjørbare veien over fjellet mellom Østlandet og Vestlandet, dagens stamvei mellom Oslo og Bergen, E16, følger i stor grad samme trasé mellom Fagernes og Lærdal. Kongevei var i Norge navnet på de første offentlige kjørbare hovedveiene anlagt på 1600-1700-tallet, i Danmark ble betegnelsen brukt om veier anlagt kun til bruk for kongen og kongens embetsmenn. Etter veiloven av 1824 ble den klassifisert som hovedvei og kalt Den Bergenske Hovedvei.[2] Kongeveien gikk over Filefjell (Kongevegen over Filefjell), gjennom Lærdal og har hatt ulike traseer mellom Christiania og Fagernes.

HistorieRediger

 
Thomas Fearnley: «Parti imellem Vindhellen og Gallerne i Leirdal» (fra boken Norge fremstillet i Tegninger, av P. Chr. Asbjørnsen, utgitt av Chr. Tønsberg (1848) foto: Nasjonalbiblioteket

BakgrunnRediger

Veien fra Oslo til Hadeland er betydelig eldre enn 1700-tallet. En to hundre år eldre beskrivelse av biskop Jens Nilssøn som fra hans visitasreiser til Ringerike, Hadeland, Toten og Gudbrandsdalen. I 1579 reiste biskopen fra Hole og «offuer Kleffuen» til Oslo, «Kleffuen» er Krokkleiva eller det som kalles Nordkleiva. I 1591 reiste han igjen over «Kraage kleffuen».[3] Fra 2. til 26. september 1594 var han på visitas på Hadeland og Hedmarken, han tok veien opp Lommedalen. Reiseruten hans fra Oslo til Brandbu sammenfaller nesten nøyaktig med Den bergenske kongevei.[trenger referanse] Veien over Filefjell var regulert av Gulatingsloven fra 900-tallet eller tidligere. Gulatingsloven omfattet også Valdres. Trolig var det en egen trasé for reiser om vinteren. Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Olav den hellige og kong Sverre reiste ifølge sagaen over Filefjell. I 1647 ble det innført postvesen i Norge med Christiania i sentrum. Postruten til Bergen ble lagt over Filefjell trolig langs den gamle tjodvegen. Hele postruten var 500 km lang av dette var 50 km kjørbart med vogn, resten var med hest eller til fots blant annet om vinteren da det også ble brukt ski over fjellet.[2] På 1700-tallet brukte posten syv-ni dager mellom Bergen og Christiania.[4]

Partiet gjennom Galdene (Seltunåsen nær Borgund og dagens Seltatunnelen og Borgundtunnelen på E16) midt i Lærdal var trolig det vanskeligste for reisende og for postbæreren. Selve Filefjell og noen partier i Vang var også krevende. Biskop Erik Pontoppidan beskrev Galdene som verdens vanskeligste vei og klaget også over stigningen opp til selve Filefjell.[2] Pontoppidan laget til Forsøk til Norges naturlige historie et kobberstikk av «Gallerne. En Farlig Vey under Fielield» (Galdene) i Lærdal.[5] Pontoppidan har gitt en utførlig beskrivelse av reisen over Filefjell. Pontoppidan brukte i 1749 14 dager på reisen fra Bergen til Christiania, inkludert to hviledager i Vang. Han brukte båtskyss på innsjøene der det var mulig. Pontoppidan returnerte samme vei over Hakadal, Hadeland, Land, Valdres og Filefjell til Borgund i Lærdal.[4]

I 1665 opprettet kongen to stillinger som generalvegmester, en for det nordenfjellske (Bergenhus og Trondhjem stiftamt) og en for det sønnafjellske (Stavanger og Akershus stiftamt). Den bergenske kongevei var en av de siste, tidligere var det anlagt veier gjennom Østerdalen, til Trondheim og til Kongsvinger med forbindelse til Sverige.[2] Mellom Bergen og Gudvangen gikk posten over land via Voss, Oppheim og Gudvangen og mellom Gudvangen og Lærdal gikk den med båt (til Bergensbanen åpnet i 1908).[6][7] Fra 1836 ble posten mellom Bergen og Christiania knyttet sammen med postruten Bergen-Molde-Trondheim med robåt på Sognefjorden, og fra 1842 gikk dampbåten Bjørgvin mellom Bergen og Lærdal.[8]

De eldste stiene over fjellet mellom Vang og Maristova gikk trolig korteste gjennom Skakadalen i Vang, gjennom Suleskaret og Oddedalen ved Maristova. Senere ble stien flyttet til Øye og langs sørsiden av Otrøvatnet med «Gamlestogo», før veien ble lagt nede i dalen via Tyinkrysset og nordsiden av Otrøvatnet der Nystuen er.[5] I Smeddalen møttes mange gamle stier mellom fjellbygdene (Valdres, Hallingdal og Hemsedal) og fjordbygdene Lærdal og Årdal. Smeddalen var bebodd og det ble trolig på 1100-tallet reist en liten stavkirke der viet til Thomas av Becket, erkebiskop av Canterbury. Etter Svartedauden ble Smeddalen liggende øde og vokste til med skog. Thomaskirken ble tatt i bruk igjen og revet i 1808.[9]

Det var også et skille mellom sommerveier og vinterveier før kjøreveiene. Sommerveiene gikk ofte over høye bakker og kleiver, mens vinterveien gikk i dalbunnen langs elver, myrer og vann. Ferdsel i sommerhalvåret gikk stort sett til fots eller ridende, men når myrer og vann var frosset og snødekket kunne man ferdes overalt på ski eller med slede. Bøndene var heller ikke interessert i kjøreveier fordi kjøretøy med hjul ikke var vanlig, sleder ble på 1700-1800-tallet brukt også på barmark. De norske hestene tok seg godt frem også der veien bare var en sti eller en steintrapp.[4] Omkring 1800 ble kjøretøy med hjul stort sett bare brukt i og omkring de største byene, samt langs hovedveien mellom Christiania og Trondheim.[3] På Østlandet ble markedene tradisjonelt avholdt i februar-mars da det var lett å ta seg frem.[3]

1793-veienRediger

 
Hotell Maristova med traseen mot Murklopphøgda synlig til høyre. Bildet viser hotellet reist omkring 1888, bygningen brant i 1976.

Kongevegen fra 1793 gikk frem til 1843 over Murkløpphøgda (Murklopphaugen) og nådde på sitt høyeste rundt 1250 moh. Fra 1843 ble traseen mellom Maristova og Kyrkjestølane (Sankt Thomaskirken på Filefjell) lagt gjennom Smedalen langs Smedalsvatnene. I dag går E16 også gjennom Smedalen, noen steder i samme løp som Bergenske, og noen steder ved siden av. Over Murklopphøgda står Kongevegen uberørt og ligger omtrent som da den ble bygget mellom Kyrkjestølane og Maristova.[10] Ved stiftsgrensa nær veiens høyeste punktet ble det med stor kostnad og anstrengelse reist en støtte etter at veien var ferdig. Stifsstøtta kostet til sammen 245 riksdaler, omtrent det samme som tre års budsjett for Filefjellsvegen.[5] Den er laget av marmor fra Lier (som også leverte marmor til Marmorkirken i København),[5] men utformet og gjort ferdig i København. Støtta måtte skjæres i flere deler før den ble fraktet til fjells.[trenger referanse] Stiftsstøtta (eller stiftsdelesteinen) ble i 1932 flyttet til bilveien nede i Smedalen og i 1973 flyttet tilbake til det opprinnelige stedet ved stiftsgrensen.[5]

Som veisjef for hele Østlandet ga Peder Anker i 1792 den unge løytnant Johan Jørgen Krohn i oppdrag å lede arbeidet med den østfjellske delen av den nye den bergenske kongeveien mellom Christiania og Bergen.[11] Møllerup ledet arbeidet på Valdressiden 1789-1792.[2] Anleggsarbeidet gikk over et stort område fra Randsfjorden, via Etnedal, over åsen til Fagernes, langs Vangsmjøsa og helt til stiftsgrensa på Filefjell.[12] På det meste hadde Krohn 25 soldater og over 100 utkommanderte bønder i arbeid. Anleggsarbeidet ble stort sett bare utført i den snøfrie tiden mai/juni til september/oktober.[2]

Arbeidet på vestsiden ble ledet av Wilhelm Jürgensen, også han offiser. Jürgensen bodde stort sett på Maristova mens arbeidet pågikk og Hammer Rikke bygget ny Maristove i 1791-1792 med eget rom kun til bruk for kongen. Generalvegmester Christopher Johannes Hammer sto bak prosjektet fra vestsiden. Hammer var generalvegmester i Bergen stift fra 1787. Jürgensen hadde omkring 50 mann i den militære kommandoen. Anlegget av den nye veien var en stor ekstra belastning for bøndene i Lærdal blant annet fordi veiarbeidet falt sammen med onnearbeid på gårdene og de uteble ofte fra arbeidet. Jürgensen brukte stokkepryl og ila bøndene bøter.[2] På vestsiden var det tre vanskelig partier: Raugaldene i den trange dalen mellom Maristova og Borlaug, nedenfor Borgund stavkirke og i Galdene. I Raugaldene ble veien lagt på stokker over et svaberg. Mellom stavkirken og Husum ble veien flyttet fra «Sverrestigen» til et trangt og bratt skar kalt Vindhella. Gjennom Galdene mellom Husum og Seltun ble veien over flere kilometer lagt gjennom ur og over svaberg.[5] «Gald» eller «galde» er et dialektord trolig med opphav i norrønt og betyr smal vei, klippevei eller fjellvegg.[13][14][15]

 
Lunde bru i Etnedal inngikk i kongeveien. Steinhvelvingsbroen ble bygget i 1829, den første broen var i treverk.

Opprøret i 1803Rediger

På grunn av stor belastning med skysstjeneste og veihold bestemte Fredrik II i 1563 at lærdølene skulle være fritatt for militærtjeneste. Lovnaden ble fornyet av seks etterfølgende konger. I 1799 ble det avholdt sesjon i Lærdal for å skaffe flere soldater til kongen. Lærdølene mente fritaket for militærtjeneste fortsatt gjaldt og ingen møtte til sesjon. To år ble det igjen forsøkt å innrullere soldater og igjen protesterte lærdølene. Det ble i 1802 sendt en straffeekspedisjon med 500 bevæpnede soldater og kanonbåter til Lærdal. Lederen Anders Lysne ble arresterte, dømt til døden og halshugget i 1803.[5] Straffeekspedisjonen ble ledet av Wilhelm Jürgensen som noen år tidligere hadde ledet anleggsarbeidet.[16]

Senere anleggRediger

Partiet gjennom Vindhella ble omfattende oppgradert i 1843. I 1872 ble sprengstoff tatt i bruk i veibygging og en ny trasé langs elven ble anlagt. Denne traseen ble gjort til fylkesvei 630 da Borgundtunnelen og Seltatunnelen åpnet. Kjøreveien gjennom Stalheimskleivi var ferdig i 1849.[17] Opp til 1000 mann skal ha arbeidet på Stalheimskleivi på det meste.[18] Henrik Christian Finne ledet arbeidet med utbedringer i Vindhella og Galdene, Stalheimskleivi, og veien over Hemsedalsfjellet.[19] På slutten av 1800-tallet ble trasen i Kvamskleiva lagt horisontalt langs Vangsmjøsa. Veien ble sprengt inn i det bratte berget. Arbeidet tok to år og fire arbeidere mistet livet. Denne horisontale veien var så smal at biler ikke kunne møtes og det ble innført timekjøring gjennom Kvamskleiva.[5]

TraséRediger

 
Oppslått kart over ryddet og vedlikeholdt parti av den opprinnelige Kongeveien parallelt med E16 mellom Hemsing og Syndrol i Vang. Kongeveien går her over åsen mens E16 går i bratthenget langs Vangsmjøsa.
 
Kongeveien ved Vangsmjøsa fremstilt av Wilhelm Maximilian Carpelan i 1819. Axel Lindahl fotograferte samme motiv 70 år senere da ny vei var sprengt langs innsjøen.[5][20][21]
 
Broen ved Skogstad skysstasjon, her gikk kongeveien over elven og over de flate jordene, nyere veianlegg ved fjellfoten i bakgrunnen.

Kongeveien åpnet i 1793,[22] og har hatt flere forløp, blant annet gikk den i mange år i traseen gjennom Nittedal over Harestua til Hadeland. Den første traseen gikk fra Bergen, via Voss og videre ned Stalheimskleiva til Nærøydalen, og dalen ut til Gudvangen. Herfra gikk turen med båt ut Nærøyfjorden og videre inn til Lærdalsøyri og opp dalen til Filefjell og fjellovergangen til Tyinkrysset og ned til Vang i Valdres. Videre nedover gjennom Vestre Slidre til Fagernes, deretter ned dalføret til Bagn og opp over Tonsåsen, Etnedal og ned gjennom Land til Dokka, ved Randsfjorden, så via Branbu og Tingelstad. Ved GranavollenHadeland delte traseen seg, med en avstikker mot Harestua og Nittedal. Hovedtraseen gikk videre til Norderhov, så over Krokskogen, ned Lommedalen og gjennom Bærum før den til slutt endte i Oslo.

Da traseen gikk over Murklopphøgda var Jotunheimen synlig fra veien. Sommeren 1819 reiste Wilhelm Maximilian Carpelan over Filefjell og hans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord er trolig den første kunstneriske avbildningen av det vi i dag kaller Jotunheimen.[23][24]

Mellom Valdres og LærdalRediger

Mellom Christiania og Slidre gikk traseen gjennom brede, skogkledde bygder. Fra østsiden gjorde fjellet seg gjeldende ved Øylo skysstasjon i Vestre Slidre. Mellom Øylo og Syndrol sperret det bratte fjellet Hugakollen. Mellom Øylo og Hemsing bro (Vang ysteri på neset) snirklet veien seg gjennom en bratt ur. Mellom Hemsing bro og Syndrol i Vang gikk den opprinnelige traseen oppover fjellsiden og over åsen, ifølge Skoug ble veibanen noen steder lagt på trestokker boltet til berget. Telefonstolper står langs veibanen som er bevart etter at kjøreveien ble lagt på ny horisontal trase langs innsjøen. Mellom Eidsfossen (ved Vangsmjøsas øvre ende) og Grihamar/Skogstad gikk 1793-veien på vestsiden av Strondafjorden. Skogstad var siste skysstasjon på østsiden og et hotell ble reist rundt 1880 på grunn av stor trafikk. Ifølge Skoug krysset kongeveien fra 1793 broen og gikk over jordene til Skogstad og gjennom gårdstunene. I 1840-årene ble ny vei anlagt på sørsiden (høyre side) av elven fra broen ved Skogstad til Varpe bro, denne veibanen er intakt og telefonstolper markerer traseen mens den veibanen fra 1793 stort sett er borte. Fra Skogstad på 580 m.o.h. var det en lang stigning til Otrøvatnet på omkring 1000.[25] Vannskillet mellom Østlandet (Drammensvassdraget) og Vestlandet (Lærdalsvassdraget) går rett vest for Otrøvatnet mellom Nystuen og Thomaskirken.[26]

Nystuen skysstasjon er kjent fra år 1627 (etablert før kongeveien) og ligger 17 km fra Skogstad. Bebyggelsen på Nystuen brant i 1958. En bygning fra 1807 er bevart på Valdres folkemuseum. Nystuen var statlig eiendom til 1830 da den ble kjøpt av driveren som fikk plikt til å opprettholde gjestgiveriet, holde hester og stake veien om vinteren.[27] Mellom Kyrkjestølane/Thomaskirken og Maristova gikk 1793-veien over Murklopphøgda og ikke i Smeddalen der E16 går. Prinsippet den gangen var at veien skulle gå i rett linje og fra dalbunnen vest for kirken er traseen fortsatt synlig som en rett strek opp bakkene. Mellom Maristova og veiens høyeste punkt på 1250 m.o.h. følger også traseen rette linjer selv om det førte til bratte partier. Maristova var også statlig og ble i 1847 kjøpt av driveren som hadde plikt til å føre posten, holde stasjonen, holde veistakene vedlike og kjøre snøplogen. Bøndene hadde ikke lov til å overnatte i Maristovas hovedbygg som var forbeholdt reisende utenfor bondestanden. Mellom Maristova og Borlaug er det en høydeforskjell på 400 meter over 8 kilometer veilengde. Mellom Borlaug og Borgund stavkirke er dalbunnen flat og traseen er delvis dekket av E16.[28]

 Det er så mye utfordrende og vild grandeur over dette passet at tanken neppe kan forestille seg noe vildere. Veien var utmerket, selv om den var oversvømmet her og der. På ett sted krysset veien en rett fjellside hvor resten av kløften var fylt av elven, derpå kom en bakke som tvang oss til å stige av hesten, som gled ned på hasene mens vi kløv ned. 
– W.H. Breton (engelsk turist om strekningen Maristova-Borlaug, 1835)[29]

Vindhella og GaldeneRediger

Utdypende artikkel: Vindhelleveien (Lærdal)

 
Murene i Vindhellaveien fra 1843 er opptil 10 meter høye

Ved Borgund stavkirke sperrer åsryggen Klanten dalbunnen og Lærdalselvi går i et gjel i en stor slyng rundt. Rundt Klanten på øst- og sørsiden går den såkalte Sverrestien. Stien går over engen bak kirken og stiger oppover åsen til gården Tråo. Det tidligere bare fjellet har vokst til med skog og kratt. Navnet Sverrestien kommer av kong Sverre som skal ha gått der da han reiste ned Lærdal i året 1177. I 1793 ble kongeveien lagt gjennom det bratte skaret Vindhella på den andre siden av Klanten. Veien fra 1793 var svært bratt med stigning 1:4 og var derfor ikke brukbar for hest og vogn. Eidsvollsmennene som reiste gjennom Vindhella i 1814 bemerket at hesten så vidt klarte å trekke den tomme karjolen opp bakkene. I 1840-årene ble ny vei anlagt i slynger på høye murer gjennom Vindhella for å redusere stigningen, en til da uprøvd byggeteknikk i Norge. Veien fra 1793 er synlig der den ikke er dekket av den senere generasjonen veikonstruksjon. I 1872 ble traseen igjen flyttet og lagt horisontalt langs elven der fylkesvei 630 går. Traseen fra 1872 ble brukt som hovedvei til Borgundtunnelen åpnet i 2004. På Husum mellom Vindhella og Galdene ble det satt opp skysstasjon i 1834.[30][31]

Mellom Oslo og GranvollenRediger

Fra Gamlebyen følger veien stort sett Pilegrimsledens alternativ for Gudbrandsdalen vest. Det tar utgangspunkt i Mariakirkens ruiner og går over Grünerløkka, krysser Akerselva ved gangbroen ved Kuba, og videre Telthusbakken opp til Gamle Aker kirke. Dette sammenfaller med Jens Nilssøns beskrivelse. Hans vei er nå ikke lett å følge videre men Pilegrimsleden har skiltet en rute over Bislet og Majorstua over FrognerparkenSkøyenBestumSollerudLilleaker. Her krysser den Lysakerelva ved Granfoss. Jens Nilssøn nevner en bruovergang kalt Faabroe, antakelig et stykke nedenfor dagens gangbru. Pilegrimsleden går herfra nordover mot Voll, og deretter vest over Grav og Hosle. Biskopen la veien om Jar før han kom til Voll, så tok han av ved Grav og dro noenlunde rett vestover til Haslum kirke der presten ventet på ham.

 
Tyrifjorden/Steinsfjorden med broen over Sundøya.

Fra Haslum går Pilegrimsleden nordover forbi Øverland til den møter Ankerveien, som den følger videre mot nordvest. Sannsynligvis har Jens Nilssøn fulgt noenlunde samme rute. Ved Toppenhaug tar veifaret av fra Ankerveien, og nordvest forbi Skollerud og Burud opp østsiden av Lommedalen. Ved Kirkeby går den over dalføret over Jonsrud og derfra over Krokskogen på skogsveien via Midtskogen og Bruløkka til Kleivstua. Herfra går den beryktede Krokkleiva ned til Sundvollen. Herfra var det skyss med fergemann over Kroksund. Den gamle veien går over Gjesvalåsen, der Pilegrimsleden tar av vestover mot Bønsnes. Kongeveien går nordover og slutter seg til traseen for dagens E16, forbi Stein og Halvdanshaugen over Steinsletta til Hønen. Her kommer Pilegrimsleden igjen inn på veien, og den tar av nordøstover mot KlekkenRv241. Veien går videre via Stavhella og tar det gamle veifaret og går videre vest for riksveien, skiltet som Pilegrimsleden etter ca. 500 m, på gårdsveier mot Sætranggårdene og videre forbi Haug kirke fram til Askelsrud. Her er traseen dyrket opp, og en må ta gårdsveien opp til riksveien, og følge den videre.

Krokskogen er omtalt i forbindelse med Magnus Lagabøtes reise der i året 1276. Fra middelalderen til 1860 var traseen over Krokskogen veien mellom Oslo/Christiania og Ringerike. På 1800-tallet ble den omtalt som «den nye bergensvegen» og veien over Hadeland ble tidligere regnet som Bergensveien. Veien mellom Bærum og Ringerike over Krokskogen fikk status som kongevei på 1790-tallet. Traseen ble omkring 1800 lagt gjennom Sørkleiva. Peder Anker var både veisjef for Østlandet og innehaver av Bærums Verk med tilliggende skoger. Anker hadde derfor interesse av at veien var i god stand.[3] Anker hadde også store skogeiendommer i Valdres og Land. Krohn, som også ledet anlegget over Filefjell, bestyrte tømmerforretningen for Anker.[32][33] Ved Sundvollen sto milestein som markerte fire mil fra Christiania. Krokkleiva hadde status som hovedvei til 1860. Mellom Sundvollen og Kroksund var det ferje til omkring 1800 da det ble bygget steinbro ved Sundøya. På Sundvollen var det skysstasjon fra 1600-tallet. Med kongeveien ble det turisttrafikk til Ringerike og Kongens utsikt ble et kjent sted. Kunstnere som J.F.L. Dreier, Wilhelm Maximilian Carpelan, J.C. Dahl, Catharine Kølle og Johannes Flintoe besøkte området. Henrik Wergeland omtalte i Dalvise (1841) «Kleivens svimlende Portal!» I 1860 ble hovedveien flyttet til Sollihøgda.[3]

 
Krokkleiva av Johan Fredrik Eckersberg, gjengitt Norge fremstillet i Tegninger i 1848

Ved Åsbygda skole tar traseen av fra riksveien og følger Gamleveien i rett linje øst for denne ca. et par kilometer før den igjen kommer inn på riksveien. Herfra følger riksveien kongeveitraseen gjennom Jevnaker, og videre langs østbredden av Randsfjorden til Sløvika. Her tar ruten av til høyre, omtrent rett nord gjennom et vakkert og variert landskap opp mot Velogårdene. Her dreier veien stadig mot øst og videre til Falang. Her tar den av rett østover, og går som gårdsvei til tunet på Gamkinn. Her gikk veien opprinnelig diagonalt over dalen til Gamme, men her er det fulldyrket i nyere tid. Følg veien videre fram til Gammeveien (Fv35) og opp på bakkekammen nordenfor. Der ligger et stort gravfelt fra jernalderen langs toppen av åsen. Gammeveien videre fører ned til Helgumsdalen og Fv33. Opprinnelig trasé har gått rett fram til eksisterende Vollgutua, som fører rett opp til Granvollen. Granvollen ligger i dag i Gran kommune i Hadeland i Opplands fylke.

BilderRediger

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ http://www.sffarkiv.no/sffbasar/print.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=268&spraak_id=1&ptype=single
  2. ^ a b c d e f g Årbok for Norsk vegmuseum. 2011. [Oslo]: Statens vegvesen. 2011. 
  3. ^ a b c d e Harsson, Margit (1997). Kongevegen over Krokskogen. [Røyse]: Hole historielag. ISBN 8299432618. 
  4. ^ a b c Schulerud, Mentz (1974). Kongevei og fantesti. Oslo: Cappelen. ISBN 8202030447. 
  5. ^ a b c d e f g h i Skoug, Stein Erik (1975). Kongeveien over Fillefjell: Vindhella og Galdane. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401484. 
  6. ^ Hoprekstad, Olav (1875-1965) (1938). Sogn: landet og folket. Bergen: Lunde. 
  7. ^ Hellesnes, Torstein (1980). Gardssoge for Oppheim sokn. [Voss]: Voss bygdeboknemnd. ISBN 8271010719. 
  8. ^ Nordstrand, Ingemar (1932-) (1996). Postvegen Bergen-Trondheim. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145914. 
  9. ^ Skoug (1975) s. 60
  10. ^ Statens vegvesen (2011): Kongevegen over Filefjell. Forprosjektet - et mulighetsstudie. Statens vegvesen i samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Lærdal kommune, Vang kommune, Valdres Natur- og Kulturpark og Valdresmusea. Mai 2011.
  11. ^ Frydenlund, Bård (2009): Stormannen Peder Anker. En biografi. Oslo: Aschehoug.
  12. ^ Hvattum, Harald (1993): På gamle vegar i Valdres. Vegbygging, vegvedlikehald og vegstyring i Valdres fram til slutten av 1800-talet. Fagernes: Valdres forlag og Valdres folkemuseum.
  13. ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8252525482. 
  14. ^ Om fjellet. Oslo: Tanum-Norli. 1978. ISBN 8251807131. 
  15. ^ Nøklestad, Hans Olaf (1999). Språkboka for den videregående skolen. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205260397. 
  16. ^ http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1567732.html
  17. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner (se avsnitt 165 Stalheimskleiva)
  18. ^ Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. [Oslo]: Transportøkonomisk institutt : I kommisjon hos Grøndahl. 1977. ISBN 8250402235. 
  19. ^ Broch, Just (1937). Veier og veivesen i Norge: fra de eldste tider til veiloven av 1851. Oslo: [s.n.] 
  20. ^ http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NMK.2016.0171
  21. ^ Kvamskleven, Axel Lindahls foto fra ca 1890, samme sted som Carpelan.
  22. ^ Statens vegvesen (2011): Kongevegen over Filefjell. Forprosjektet - et mulighetsstudie. Statens vegvesen i samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Lærdal kommune, Vang kommune, Valdres Natur- og Kulturpark og Valdresmusea. Mai 2011.
  23. ^ Messel, Nils (red.). (2008). Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
  24. ^ Slagstad, Rune (2008). (Sporten). En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag.
  25. ^ Skoug (1975) s. 49-55
  26. ^ NVE Atlas, Nedbørsfelt, oppslag 2. november 2017
  27. ^ Skoug (1975) s. 56
  28. ^ Skoug (1975) s. 66-72
  29. ^ Skoug (1975) s. 73
  30. ^ «Vindhellavegen | Statens vegvesen». Statens vegvesen (norsk). 15. mars 2013. Besøkt 1. november 2017. 
  31. ^ Skoug (1975) s. 20, 75
  32. ^ Bjørnstad, O.Chr. (1944): Kjerraten i Åsa. Oslo: Halvorsens bokhandel.
  33. ^ Holst, R. Sommerfelt (1931): Slekten Krohn fra Kronborg og Ringerike. Oslo: Morten Johansens Boktrykkeri.

Eksterne lenkerRediger