Åpne hovedmenyen
Våpen
Tysk politikk





Valg i Tyskland til parlamentariske forsamlinger skjer på hovedsakelig tre nivåer. Forbundsdagen er valgt direkte av den stemmeberettigete del av befolkningen i hele Tyskland. Hver enkelt delstat har også et folkevalgt parlament. Endelig avholdes lokalvalg for kretser og kommuner.

Innhold

Valg til ForbundsdagenRediger

 
Forbundsdagen holder til i Riksdagsbygningen i Berlin
 
Resultater av valg til den tyske Forbundsdagen og regjeringene som fulgte av disse

Forbundsdagsvalg er det direkte valg av medlemmer til den tyske Forbundsdagen. Valget holdes hvert fjerde år. Det vil være dersom Forbundsdagen ikke klarer å velge forbundskansler, og forbundspresidenten som følge av dette må oppløse Forbundsdagen.[1] Forbundspresidenten kan også oppløse Forbundsdagen dersom kansleren taper et mistillitsvotum.[2] Et valg kan også bli utsatt dersom landet befinner seg i, eller går mot, en væpnet konflikt.[3] Fremskutte valg til Forbundsdagen etter avholdte mistillitsavstemninger, fant sted i 1972, 1983 og 2005.

Valget til Forbundsdagen bygger på prinsippet om forholdstallsvalg av personer. Unntakene er en partisperregrense på fem prosent og en ordning med overskuddsmandater. Datoen for et forbundsdagsvalg blir avgjort av Forbundspresidenten i samarbeid med Forbundsregjeringen og delstatene. Valget avholdes forøvrig i samsvar med de føderale lover for valget.

Forbundsdagen virker i lovgivningsspørsmål sammen med Forbundsrådet som er valgt av delstatsregjeringene.

KanslerkandidaterRediger

Fra og med Forbundsdagsvalget i 1961 er det blitt sedvane at Unionen (CDU/CSU) og SPD stiller med hver sin kandidat til vervet som tysk forbundskansler. Den uoffisielle kampanjeorganisasjonen til «utfordreren» blir etablert før valgkampen. Det regjerende partiets kanslerkandidat er vanligvis den sittende kansleren.

Det er vanlig at kanslerkandidaten utformer et omfattende program, vanligvis i en bok. Videre blir det etablert et «skyggekabinett» eller ekspertteam. Kanslerkandidaten gjør også omfattende utenlandsreiser i USA, Frankrike, Storbritannia, Israel, Russland og i det land som har ordførerskapet i EU. Reisen til USA med de såkalte Presidential minutes får særlig oppmerksomhet i den tyske offentlighet. Presidential minutes er den tiden som den amerikanske presidenten bruker for å ta i mot kanslerkandidaten. Tiden besøket tar blir gjerne også tolket som uttrykk for hvor sannsynlig den amerikanske presidenten anser at kanslerkandidaten vil bli utnevnt når valget er over.

Noen fast prosedyre for nomineringen av kanslerkandidatene finnes ikke.

  • Nominasjonsprosessen i CDU og CSU skjer i utgangspunktet i hvert av de to søsterpartiene. I 1979 ble det som følge av dette avholdt en egen avstemning i unionens fraksjon i Forbundsdagen mellom Ernst Albrecht fra Niedersachsen og Franz Josef Strauss fra Bayern. Strauss ble valgt til kandidat men SPD vant det senere valget til Forbundsdagen og Helmut Schmidt gjenvalgt som kansler.
  • De mindre partiene i Forbundsdagen har med unntak for 2002 ikke stilt egen kanslerkandidat, men i stedet en «toppkandidat». I 1996 ble det i Bündnis 90/Die Grünen diskutert om den uavhengige vitenskapsmannen Jens Reich skulle være kanslerkandidat. I de aller minste partiene er det imidlertid meget utbredt å stille egne kanslerkandidater.
Oversikt over kanslerkandidatene
CDU/CSU SPD
1949 Konrad Adenauer Kurt Schumacher
1953 Konrad Adenauer Erich Ollenhauer
1957 Konrad Adenauer Erich Ollehnauer
1961 Konrad Adenauer Willy Brandt
1965 Ludwig Erhardt Willy Brandt
1969 Kurt Georg Kiesinger Willy Brandt
1972 Rainer Barzel Willy Brandt
1976 Helmut Kohl Helmut Schmidt
1980 Franz Josef Strauss Helmut Schmidt
1983 Helmut Kohl Hans-Jochen Vogel
1987 Helmut Kohl Johannes Rau
1990 Helmut Kohl Oskar Lafontaine
1994 Helmut Kohl Rudolf Scharping
1998 Helmut Kohl Gerhard Schröder
2002 Edmund Stoiber Gerhard Schröder
2005 Angela Merkel Gerhard Schröder
2009 Angela Merkel Frank Walter Steinmeier
2013 Angela Merkel Peer Steinbrück

ValgordningenRediger

 
Skisse av valgordningen

Det er medlemmene av Forbundsdagen som blir valgt, ikke forbundskansleren eller forbundsregjeringen.

Forbundsdagen skal ha minst 598 representanter. Den ene halvparten av disse velges direkte fra de 299 valgkretsene og den andre halvparten fra delstatslistene. Ved valg til Forbundsdagen får velgerne derfor to stemmer. Den ene (førstestemmen) brukes til å velge en representant fra valgkretsen. Den andre (andrestemmen) brukes til å velge parti. Det er andrestemmen som skal avgjøre partienes styrkeforhold blant utsendingene til Forbundsdagen fra den enkelte delstat.

Det finnes dermed to muligheter til å bli valgt som medlem av Forbundsdagen. Den ene er å bli valgt direkte i en av de 299 valgkretsene som er enkeltpersonkretser. Hver tysker over 18 år kan stille til valg som medlem av Forbundsdagen. Vanligvis er kandidatene medlemmer av et parti, men også partiløse kan bli valgt. Den som får flest stemmer i en valgkrets blir medlem av Forbundsdagen. Det gjelder i enkelpersonkretsene ingen sperregrense.

Den andre mulighet til å bli valgt til Forbundsdagen er gjennom partienes delstatslister. Det gjelder i disse valgkretsene som hovedregel en sperregrense for partiene på 5 % av de avgitte stemmene ved valget i hele landet. Partier som passerer sperregrensen får et antall medlemmer i Forbundsdagen som står i forhold til partiets andel av de avgitte stemmer.

Dersom et parti har vunnet flere enkeltpersonkretser enn partiets andel av de totalt avgitte stemmene skulle tilsi, beholder partiet likevel de overskytende direkte valgte kandidatene. Disse mandatene kalles overskuddsmandater.

Ordningen med overskuddsmandater innebærer at Forbundsdagen kan få flere medlemmer enn minimum på 598. Dersom et partis overskuddsmandater blir så stort at partiets gruppe i Forbundsdagen blir større enn gruppen til det partiet som vant partivalget (andrestemmen), blir dette utliknet med utjevningsmandater.[4][5]

Ved valget i 2009 ble Forbundsdagen sammensatt av 622 medlemmer. Valgordningen innebærer at Forbundsdagen kan bli sammensatt av mer enn 800 medlemmer.[6]

Den danske nasjonale minoritet i Schleswig-Holstein er med valgforbundet SSW unntatt fra sperregrensen.[7]

Historisk oversikt over mandatfordelingen i ForbundsdagenRediger

Mandatfordelingen i Forbundsdagen (ved begynnelsen av hver valgperiode)
Forbundsdag Valgperiode Mandater CDU/CSU SPD FDP Grüne1 PDS/Die Linke2 DP Andre
1. Forbundsdag 1949–1953 402 139 131 52 17 0633
2. Forbundsdag 1953–1957 487 243 151 48 15 0304
3. Forbundsdag 1957–1961 497 270 169 41 17
4. Forbundsdag 1961–1965 499 242 190 67
5. Forbundsdag 1965–1969 496 245 202 49
6. Forbundsdag 1969–1972 496 242 224 30
7. Forbundsdag 1972–1976 496 225 230 41
8. Forbundsdag 1976–1980 496 243 214 39
9. Forbundsdag 1980–1983 497 226 218 53
10. Forbundsdag 1983–1987 498 244 193 34 27
11. Forbundsdag 1987–1990 497 223 186 46 42
12. Forbundsdag 1990–1994 662 319 239 79 08 17
13. Forbundsdag 1994–1998 672 294 252 47 49 30
14. Forbundsdag 1998–2002 669 245 298 43 47 36
15. Forbundsdag 2002–2005 603 248 251 47 55 02
16. Forbundsdag 2005–2009 614 226 222 61 51 54
17. Forbundsdag 2009–2013 622 239 146 93 68 76
18. Forbundsdag 2013–2017 631 311 193 - 63 64

1 1983 til og med 1990 Die Grünen, 1990 til 1994 Bündnis 90, fra 1994 Bündnis 90/Die Grünen
2 1990 til 2007 Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS) henholdsvis Linkspartei.PDS, fra 2007 Die Linke
3 BP 17, KPD 15, WAV 12, Zentrum 10, DKP-DRP 5, SSW 1, Uavhengige 3
4 GB-BHE 27, Zentrum 3

DelstatsvalgRediger

Tyskland har 16 delstater. Hver av delstatene har en folkevalgt forsamling, med et fellesnavn kalt Landesparlament. Valgene skjer uavhengig av valget til Forbundsdagen og avholdes også innbyrdes uavhengig. I de fleste delstater velges både kandidater direkte til parlamentet og gjennom partilister.

* Se hovedartikkel om Landesparlament

LokalvalgRediger

Lokalvalg i Tyskland avholdes i kretser og kommuner. I enkelte delstater har borgerne alminnelig stemmerett fra fylte 16 år.

* Se hovedartikkel om lokalvalg

Se ogsåRediger

ReferanserRediger