Forbundsdagsvalget i Tyskland 1949

Forbundsdagsvalget i Tyskland 1949 ble avholdt 14. august 1949 og var det første valget til den tyske Forbundsdagen. Den tyske nasjonalforsamlingen var grunnlagt samme år gjennom vedtakelsen av den nye grunnloven. Det hadde siden 1946 blitt avholdt kommunalvalg og valg til delstatsparlamentene i landet. Dette forbundsdagsvalget var imidlertid det første frie, føderale valg på tysk jord siden 6. november 1932.

Forbundsdagsvalget i Tyskland 1949
14. august 1949
402 mandater på valg, 202 trengs for flertall
Valgdeltakelse 78,49 % av 31,21 millioner stemmeberettigede
  Konrad Adenauer Kurt Schumacher Franz Blücher
Kandidat Konrad Adenauer Kurt Schumacher Franz Blücher
Parti CDU/CSU SPD FDP
Stemmer
25,2 %
29,2 %
11,9 %
Mandater
 139
 131
 52
  Max Reimann Joseph Baumgartner Heinrich Hellwege
Kandidat Max Reimann Joseph Baumgartner Heinrich Hellwege
Parti Kommunistische Partei Deutschlands Bayernpartei Deutsche Partei
Stemmer
5,7 %
4,2 %
4 %
Mandater
 15
 17
 17
  Helene Wessel Alfred Loritz  
Kandidat Helene Wessel Alfred Loritz Hermann Klingspor
Parti Deutsche Zentrumspartei Wirtschaftliche Aufbau-Vereinigung Deutsche Konservative Partei – Deutsche Rechtspartei
Stemmer
3,1 %
2,9 %
1,8 %
Mandater
 10
 12
 5
  Hermann Clausen
Kandidat Hermann Clausen
Parti Sydslesvigsk Vælgerforening
Stemmer
0,3 %
Mandater
 1
Sittende regjering Adolf hitler
Ny regjering Konrad Adenauers første regjering
14. august 1949

‹ 1938 Tysklands flagg 1953 ›

Resultatet av valget førte til at Forbundsdagen valgte Konrad Adenauer som kansler. Adenauer dannet deretter regjering sammen med FDP.

Geografisk omfang rediger

Valget omfattet bare det såkalte Vest-Tyskland og ikke Den sovjetiske okkupasjonssonen (senere DDR). Valgloven innebar at de fleste flyktninger også nylig ankomne fra den sovjetiske okkupasjonssonen hadde stemmerett.[1]

Som følge av den tyske delingen etter den andre verdenskrigen, var Berlin ikke omfattet av Forbundsdagsvalgene i perioden fra 1949 til 1990. I stedet valgte Berlins parlament et antall representanter til Forbundsdagen. Representantene fra Berlin hadde talerett og kunne ta verv i Forbundsdagen, men hadde formelt begrenset stemmerett. Berlinrepresentantene avga likevel stemme og deres stemmegivning ble offentliggjort. Bestemmelser som ga Berlin en særlig rettslig status ble kalt «Berlin-klausuler». Disse ble imidlertid ved Tysklands gjenforening i 1990 strøket i lovgivningen.[2]

Den senere tyske delstaten Saarland som på dette tidspunkt var en autonom stat, men i økonomisk union med Frankrike, deltok ikke i valget.

Resultater rediger

 
PartiStemmer%Seats
FPTPPRTotal
Sozialdemokratische Partei Deutschlands6 934 97529.229635131
Christlich Demokratische Union5 978 63625.199124115
Freie Demokratische Partei2 829 92011.92124052
Christlich-Soziale Union in Bayern1 380 4485.8224024
Kommunistische Partei Deutschlands1 361 7065.7401515
Bayernpartei986 4784.1611617
Deutsche Partei939 9343.9651217
Deutsche Zentrumspartei727 5053.0701010
Wirtschaftliche Aufbau-Vereinigung681 8882.8701212
Deutsche Rechtspartei429 0311.81055
Radikal-Soziale Freiheitspartei216 7490.91000
Sydslesvigsk Vælgerforening75 3880.32011
Sammlung zur Tat26 1620.11000
Rheinisch-Westfälische Volkspartei21 9310.09000
Uavhengige1 141 6474.81303
Totalt23 732 398100.00242160402
Gyldige stemmer23 732 39896.88
Ugyldige/blanke stemmer763 2163.12
Totalt antall stemmer24 495 614100.00
Stemmeberettigede/valgdeltagelse31 207 62078.49
Kilde: Bundeswahlleiter
 
CDU sin valgplakat: For fred, frihet og samhold i Tyskeland.
 
SPD sin valgplakat: Alle Millionærer stemmer på CDU-FDP. Alle andre stemmer på SPD

Referanser rediger

  1. ^ Kirchheimer, O. (1950). The composition of the German Bundestag, 1950. Western Political Quarterly, 3(4), 590-601. ISO 690
  2. ^ Tysklands justisministerium: Handbuch der Rechsförmlichkeit lest 13. oktober 2013

Eksterne lenker rediger