Tanberg

en gammel matrikkelgård på Ringerike

Tanberg (gnr. 38) er en gammel matrikkelgard som lå i Norderhov herredskommune fram til 1. januar 1964, da kommunen ble slått sammen med flere andre til den nye storkommunen Ringerike. Tanberg var i sin tid høvdingsete for de såkalte Tanbergmennene (av norr. Þornbærgsmænn), som begge nevnes første gang i skriftlige kilder i et diplom datert 13. desember i 1304 Bergen.[1]

Øvre Tanberg (gnr. 38/1 i Ringerike kommune) er hovedbølet etter det historiske høvdingsetet som beskrives i sagalitteraturen og gamle diplomer.

Høvdingene på Tanberg var kjent som Tanbergmennene og hadde makt og innflytelse langt utenfor Ringerike. Noen av dem var jarlen og lendmannen Alv Erlingsson den eldre (Álfr af Þornbergi), sønnen hans baron Erling Alvsson, og sønnesønnen hans jarl Alv Erlingsson den yngre.

BeliggenhetRediger

Tanberg ligger i et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse. Dette er et fulldyrket slettelandskap, der de største og eldste gårdene typisk ligger på mindre høyder i landskapet. Området omfatter Steinsletta og lanskapet ved Norderhov kirke som stiger slakt og jevnt opp mot Tanberg­ i nord. Innenfor dette landskapet er det flere mindre åser og høydedrag, som er delvis skogkledde. I kulturhistorisk sammenheng har dette landskapet fått kulturminneidentiteten K478 av Riksantikvaren.[2]

Tanberg har blitt delt flere ganger. Øvre Tanberg (gnr. 38/1) er hovedbølet etter det gamle Tanberg som beskrives i sagalitteraturen og gamle historiske kilder. Den ligger strategisk plassert og utgjør fortsatt et areal på 12 456,81 daa, hvorav cirka 850 daa er dyrket mark og 11 600 daa er produktiv skog. Nedre Tanberg (gnr. 38/4) har blitt skilt ut fra Tanberg på et mye senere tidspunkt og utgjør er areal på 156,93 daa, hvorav cirka 98,85 daa er dyrket mark og 58,08 daa skog.

EtymologiRediger

 
Nedre Tanberg (gnr. 38/4 i Ringerike kommune) er skilt ut fra det opprinnelige Tanberg og er av nyere dato.

norrønt var navnet Þornberg. Det første leddet er þorn, et hankjønnsord som betydde tornebusk. Navnet betyr altså berg som det vokser tornebusker på. Navnet uttales tradisjonelt tann'bær, og folk som bærer navnet skriver seg gjerne Tandberg, med referanse til navnet på den nå nedlagte Tandbergs Radiofabrikk.

Tanberg nevnes første gang i skriftlige kilder som Þornbærgi.[1] Seinere dukker navnet opp i formene Þornberg, Þornsberg i 1337 (DN. VI 174),[3] Þonberg i 1460 (DN. III 618),[4] Tonberg i 1473 (DN. IX 337),[5] Thanberg, Thenberg i 1528, Tonnberg og T. vestre i 1542, Tandberrigh i 1578, Tondberg, Thand-berg i 1604 og 1617, Thanberig i 1657 og Tandberg i 1723. Latinske dokumenter omtalte gården som Mons Spinæ.

Nyere historieRediger

Tanberg ble delt på 1500-tallet. I 1542 tilhørte gården Mariakirka i Oslo og var delt i to bruk, jamfør NRJ. IV 580. Den nevnes som Tonnberg og Tonnberg wester, begge med en matrikkelskyld på 2 pund malt og 1 pund rugmel. Det antyder at de to gårdene var ganske like i størrelse. De to gårdene ble senere overført til ulike sentrale kirkelige institusjoner og andre mektige borgere. Vestre Tanberg (som ikke eksisterer lenger) var militær sjefsgård i perioden 1791–1892 og opphavet til tilnavnet «sjefsgården». Olaf Færden (1852–1917) klarte imidlertid å samle gården igjen til ett stort bruk i perioden 1898–1908. Færden var oberstløytnant og kommandant på Fredriksten festning i perioden 1902–1906.[6] Gården ble overdratt til familien Hvoslef i 1911 og gikk senere i arv til slekten Mohn,. Denne slekten sitter også på gården i dag.

Tilnavnet lever imidlertid fortsatt i manges minne og blir av og til referert til, spesielt i lokalhistorisk sammenheng. Tanberg var imidlertid ikke alene om bli kalt sjefsgård. I det lokalhistoriske heftet Ringerike fra 1947–48 står det å lese på side 21–22 at Kulerud (gnr. 34/1) var artillerikompaniets sjefsgård, Søndre Sørum (gnr. 189/18 i Hole) var sjefsgård for Modum infanterikompanis sjef, og at Tandberg var sjefsgård for Ringerikes infanterikompani. Ved Kulerud og Østre Sørum ble imidlertid ikke dette tilnavnet hengende ved gårdene.

Det er blitt solgt unna endel tomtearealer fra Øvre Tanberg på Hvervenmoen og i Dalsbråten.

Eldre historieRediger

Det har stått ei høgendeskirke på Tanberg – Tanberg kirke (av. norr. Þornbærgs kirkiu),[1] kanskje ei enkel lita stavkirke. Det er vanskelig å si noe mer konkret om kirken, for det er funnet svært få spor etter den. I kildene omtales den som både kirke og kapell.

Den 13. desember i 1304 kunngjorde kong Håkon V Magnusson for opplendingene at, kapellet som Tanbergmennene hadde latt reise til lettelse for seg stod til nedfalls.[1] Han bestemte at kirkens gods skulle legges til Mariakirken i Oslo, hvor det skulle stiftes et særskilt alter og hvis prest daglig skulle synge en messe for Tanbergmennenes sjeler.[1] «Godset» var den landskylda Tanbergmennene hadde gitt til hirdprestene sine (altså lagt til mensa) og som sogneprestene deretter hadde hatt inntektene av. Da Alv Erlingsson den yngre kom i unåde hos kongen og måtte rømme landet, la kronen under seg alt han eide – også Tanberg.[7]

Noen har antydet at de to gamle matrikkelgårdene Tanberg og Hesleberg (gnr. 37) opprinnelig kan ha utgjort én gård, urgården Berg.[8] Øvre Tanberg ligger på oversiden (nordøstsiden) av E16, mens Nedre Tanberg ligger på nedsiden (sørvestsiden) av veien.

KulturminnerRediger

På høyden over Tanberg ligger Tanbergmoen med det store gravfeltet Stavhella, øst-nordøst for gården. Feltet består av minst 25 rundhauger fra jernalderen. Alle er klart markerte og ser ut til å være steinblandede. De fleste er flate på toppen. Haugene måler 8–18 meter i diameter og er omkring 0,5–1,8 meter høye.[9]

På grensen mellom de to gårdene Øvre Tanberg (38/1) og Hesleberg (37/1) over Stavhella ligger sporene etter Den bergenske kongevei.[10] Dette er den gamle ferdaveien over Krokskogen. Kongeveiene, som kan hevdes å være datidens riksveier, skulle ha en viss standard.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Diplom av 13. desember 1304, Bergen. DN. IV 63. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
  2. ^ (no) «Steinsletta - Norderhov (K478), Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  3. ^ Diplom av 11. juli 1337, Ringerike. DN. VI 174. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
  4. ^ Diplom av 22. mars 1460, Thonberg. DN. III 618. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
  5. ^ Diplom av 11. mars 1473, Thonberg. DN. IX 337. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
  6. ^ Holden, Lars; Thorvaldsen, Gunnar; Bråthen, Torkel Rønold. Historisk befolkningsregister og DNF 1814 – Olaf Færden Andersen. (fulltekst) Heimen 2012; Volum 49. ISSN 0017-9841.
  7. ^ Brendalsmo, Jan; Eriksson, Jan-Erik G. (2015) Kildegjennomgang – Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke. Riksantikvaren, 2015. DOI: http://hdl.handle.net/11250/296664
  8. ^ Kristoffer Dale. 2010. Tanberg på Ringerike – et lendmannsete og dets lokale maktgrunnlag i vikingtid og middelalder. Terra Buskerud Arkivert 26. juli 2014 hos Wayback Machine.. Besøkt 17. mai 2010
  9. ^ (no) «71125 Stavhella, Gravfelt». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  10. ^ (no) «81466 Kongeveien (sør) - Klekken - Tandberg, Veganlegg». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 

Eksterne lenkerRediger