Åpne hovedmenyen
Tandbergs Radiofabrikk
Tandberg.svg
Org.formAksjeselskap, eid av stiftelse
Etablert1933
Opphørt1978
Produkt(er) Radioapparater, fjernsynsapparater, båndspillere, datautstyr
Grunnlegger(e)Vebjørn Tandberg
NøkkelpersonerVebjørn Tandberg

Konkurs 1978

Tandbergs Radiofabrikk var en norsk produsent av forbrukerelektronikk.

Selskapet ble etablert i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg. I sin storhetstid hadde selskapet fabrikker på Brekke (TR1 og TR2), Kjeller (TR3, 1966), Skullerud (TR4, 1974), Notodden (TR6, 1973) og Haddington (Skottland, TR7, 1975)[1].

Det ble produsert radioer, datautstyr, språklaboratorier, fjernsyn, båndspillere og stereoutstyr.

Innhold

HistorieRediger

 
Tandbergs radiofabrikk på Skullerud
 
Båndspiller, Tandberg serie 14
 
Tandberg IMG 9481 fjernsyn fra 1962.

Radiofabrikken startet med tre ansatte i lokaler i Kongens gate 15, Oslo, i 1933. Den ble raskt utvidet, og flyttet i 1936 til Folkets hus i Schleppegrellsgate 32. I 1939 flyttet fabrikken som da hadde 90 ansatte til Malmøgate i Oslo. I denne perioden ble varemerker som Tommeliten, Corona, Huldra og Sølvsuper introdusert.

I 1951 ble det bygget en stor fabrikk på 9 600 kvm på Brekke (TR1). I 1962 ble denne utvidet med en høyblokk som inneholdt laboratorium og forskningsanlegg (TR2).

Båndopptakere ble tidlig en suksess for firmaet; den første modellen het TB1, og var en stor suksess. Dette var en to-spors maskin som medførte at man måtte snu båndet for å spille på det andre sporet. Fordelen med nesten alle Tandbergs maskiner var at det i stor grad var mekanisk overføring av alle vitale deler. Det ble tidlig benyttet PVC-bånd (polyvinylklorid) til disse maskinene.

Bedriften ekspanderte utover hele 1950- og 60-tallet med blant annet ny fabrikk på Kjeller, (TR3), men møtte etter hvert større konkurranse fra utlandet.

I 1970 ble datadivisjonen grunnlagt. Denne krevde i starten store investeringer i produktutvikling, uten å kunne generere inntekter på flere år. Dette bidro til å svekke bedriftens økonomi, selv om teknologien var meget lovende.[2]

 
Den første radio fra Tandberg.

En annen norsk radiofabrikk, Radionette, fikk økonomiske problemer på begynnelsen av 1970-tallet, og ble på randen av konkurs, fusjonert med Tandberg i 1972, etter påtrykk fra industriminister Finn Lied og høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge. Vebjørn Tandberg sa gjentatte ganger nei til fusjon. En av årsakene til hans avvisning var at Tandberg Radiofabrikk ikke hadde fagorganiserte ansatte - til forskjell fra Radionette som var gjennom organisert. Tandberg var i ferd med å bygge en ny fabrikk, men klarte ikke å skaffe sluttfinansiering på 10 mill. kroner. Dette var pressmidlet som tvang Tandberg til å akseptere fusjon. Jens Christian Hauge garanterte for at nevnte lån skulle være på plass ved aksept.[trenger referanse]

Bedriften ekspanderte stadig. En fabrikk i leide lokaler på Notodden åpnet i 1973, en selveid fabrikk på Skullerud i Oslo (TR4) åpnet i 1974, og en fabrikk i Haddington i Skottland i 1975, Tandberg Electronics. I 1976 hadde Tandbergs Radiofabrikk rundt 3 100 ansatte og en omsetning på ca. 670 mill. kr.

Den fusjonerte fabrikken møtte sterk konkurranse fra japanske og andre asiatiske elektronikkprodusenter, og gikk med underskudd fra 1976. Etter flere runder med refinansiering, deriblant statlige lån, ble Tandbergs Radiofabrikk erklært konkurs i desember 1978. Dette skjedde i en tid der mange andre tradisjonelle nasjonale europeiske produsenter av forbrukerelektronikk forsvant.

Grunnleggeren Vebjørn Tandberg tok sitt eget liv i august 1978, fire måneder før konkursen. Han hadde da fått beskjed av det nye, delvis statlige styret om at hans nærvær på fabrikken ikke lenger var ønsket. Han hadde videre fått beskjed om å fraflytte Tandbergs Radiofabrikks Representasjonsbolig.[trenger referanse]

Konkursen ble etter ti års bobehandling gjort opp med full dividende til alle kreditorer. Etter konkursen ble betydelige deler av driften fortsatt ved at datadivisjonen ble til Tandberg Data, mens resterende virksomhet ble samlet i Tandberg Industrier.

Eierskap og bedriftskulturRediger

I 1939 ble eierskapet i selskapet overført til Tandbergs Radiofabrikks Fond [3]. Dette ble på grunn av endringer i aksjeloven omgjort til aksjeselskap årsskiftet 1944/45. Tandbergs Radiofabrikks Fond eide 4 998 aksjer, Vebjørn Tandberg 1 og 1 av en av de først ansatte. Dette var på grunn av aksjelovens krav om at selskapene skulle ha minimum 3 eiere.

Kjente varemerkerRediger

Radioer, receivere og forsterkere [4]Rediger

  • Corona 1933–34
  • Tommeliten 1933–36
  • Huldra 1934–83
  • Sølvsuper 1936–77
  • Batterisuper 1936–53
  • TR-1000-serien 1971–75
  • TR-2000-serien 1975–83

Høyttalere [5]Rediger

  • Hi-Fi-System
  • TL-serien
  • Fasett
  • Studio Monitor

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Norsk Radiohistorisk Forening, «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. november 2012. Besøkt 23. september 2012. 
  2. ^ Tom Johannesen, Per Kr. Fossum, En norsk datahistorie fra Kjelsås, [1]
  3. ^ Radiobransjen nr 10, 1978 (fagtidsskrift)
  4. ^ Norsk Radiohistorisk Forening, [2]
  5. ^ Norsk Radiohistorisk Forening, [3]


Helmer Dahl og Arnljot Strømme Svendsen (1995). Vebjørn Tandberg: Triumf og tragedie. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-7674-166-7. 

Olav Njølstad (2008). Jens Christian Hauge, Fullt og helt. Aschehoug. s. (avsnitt om Tandberg). ISBN 978-82-0322-988-6. 

  • Norsk Radiohistorisk Forening, [4]
  • Norsk Teknisk Museum, [5]
  • Nordnorsk Radiomuseum, sider om Tandberg, [6]