Radionette er et norsk varemerke skapt av Jan Wessel, opprinnelig brukt i produksjon og markedsføring av radioapparater. Navnet var ment å gjenspeile apparatenes små og nette dimensjoner. I dagligtale blir merkenavnet også brukt om selskapet "A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette", som ble stiftet av Wessel i 1927, samt selskaper knyttet til dette.

Avisreklame for modellen R2, på trykk i Tidens Tegn, 30. april 1927.

Historie rediger

Oppstart rediger

Ordinære radiosendinger i Norge startet i 1925[1], og skapte en voksende etterspørsel for radiomottakere. Som ung entusiast konstruerte og solgte Wessel sine første radiomottakere fra pikeværelset i familiens leilighet i Bygdøy Allé 67 i Oslo[2].

Varemerket Radionette ble registrert av Wessel den 25. november 1926, og offentlig godkjent 22. mars 1927[3]. Selskapet A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette ble stiftet 27. september 1927, finansiert av et lån på kr 3 000 fra sin onkel[2], og senere også investeringer fra sin bror.

Det første annonserte Radionette-produktet, R2 (senere også kalt "Ferieapparat"), ble utviklet i 1926 under et arbeidsopphold i Bergen, og satt i produksjon da Wessel returnerte til Oslo, fremdeles fra familieleiligheten. I likhet med alle andre produkter på markedet var R2 en batteridrevet mottaker.

Innovasjon rediger

Med modellen R3 ble Wessel i 1927 først på det norske markedet med et radioapparat som kunne kobles til strømnettet, og i markedsføringen ble merkenavnet etter hvert også satt i sammenheng med denne tekniske nyvinningen. Uten tunge og kostbare batterier var det mulig å holde både pris og størrelse nede, noe konkurrentene måtte forholde seg til, og apparatene bidro dermed til en omveltning i radiomarkedet.

Etterspørselen vokste raskt, og Wessel gikk snart til sin første ansettelse. Den lille bedriften flyttet kort tid senere fra pikeværelset til et lite toroms lokale i Universitetsgata, og derfra til større lokaler i Bøndenes Banks gård på Egertorget i 1928. Året etter flyttet de til Rådhusgata og Storgata, og produksjonen hadde da omlag 30 ansatte. Produksjonen foregikk i hovedsak i vinterhalvåret, da markedet om sommeren var lite.

Nye innovasjoner, som for eksempel stasjonsskala, så dagens lys, og nye modeller kom til hvert eneste år på 1930-tallet. Særlig NRK Folkemottaker (1936) ble en suksess, på tross av at konstruksjonen ikke var Radionettes egen. Fordi produksjonen foregikk på anbud for NRKs Folkemottakerkomité, ble et tysk design valgt, og det ble stilt krav til antall produserte eksemplarer. Prosjektet bidro til at Radionette skaffet seg erfaring med masseproduksjon.[4]

Krigsårene rediger

Under den tyske okkupasjonen av Norge ble det den 19. august 1941 innført en forordning som kun tillot NS-medlemmer og tyske statsborgere å eie radioapparater. Salg av radiomottakere ble derfor sterkt begrenset, og i deler av Norge ble også produksjon av radiomottakere forbudt.

Ved utbruddet av andre verdenskrig begynte tilgangen på komponenter og materialer til radioutstyr å bli problematisk, og fabrikantene måtte snart forholde seg til kvoter.[5] Motstandsbevegelsens behov for radioutstyr kompliserte situasjonen ytterligere, da den måtte dekkes i det skjulte fra de lovlige fabrikantenes lagre.

Radionette fikk tillatelse til å fortsette sin produksjon, og kunne derfor opprettholde en viss aktivitet gjennom krigstiden, selv om produktene bare kunne settes på lager. Dette ga imidlertid et gunstig utgangspunkt for tiden etter frigjøringen, hvor det fortsatt var vanskelig å skaffe deler og kvoter fortsatt satte føringer. Produksjonen nådde 23 000 enheter i 1946, det samme som hovedkonkurrentene Tandbergs Radiofabrikk A/S og Salve Staubo A/S.

Reiseradioens gullalder rediger

 
Den klassiske Radionette Kurér, produsert i 224 000 eksemplarer fra 1950 til 1958.
 
Fronten av en Radionette Kurér Transi, produsert mellom 1958 og 1962.
 
Baksiden av en Radionette Kurér Transi radio.

Blant dem som vokste opp i etterkrigsårenes Norge, blir Radionette først og fremst assosiert med Kurér. Med 700 000 produserte eksemplarer i ulike varianter fra 1950 til ca. 1970 er denne modellen uten sidestykke i Norsk radiohistorie. Kurér ble eksportert til mange land, derav særlig regioner hvor strømtilgangen var dårlig. På hjemmemarkedet hadde den alene markedsandeler på opptil 60 %[6], og er i ettertiden betraktet som et stilikon.

Det opprinnelige designet hadde rette hjørner, og kun 700 ble produsert. Kort tid etter fikk modellen den velkjente avrundete fasongen. Apparatet hadde både nettdrift og innebygd oppladbart batteri, og var tilgjengelig i flere farger.

Kurér Transi (1958) ble utstyrt med moderne transistorer i stedet for radiorør, og kunne drives av standard utskiftbare batterier.

Kurér Transi FM (1961) var Radionettes første modell som kunne motta sendinger på FM-båndet.

Nedgangstider rediger

 
Radionette fjernsyn.

Radiomarkedet var i nedgang på 60-tallet, og selv om Radionette utvidet produktporteføljen til båndspillere på midten av 50-tallet og startet produksjon av svart/hvitt-fjernsynsapparater i 1961, strevde man for å opprettholde salget.

Det ble på midten av 60-tallet eksperimentert med nye produkter, som plateskifteren "AF2 Autofon" og båndspilleren "Multicorder", men disse ble aldri lønnsomme.

 
Info-Rama i Sandvika

For å samle all produksjonen, som nå foregikk i mindre fasiliteter spredt over hele Oslo, ble det investert 35 millioner kroner i en stor produksjonshall i Sandvika. Hallen stod klar for innflytting i 1968, og er senere blitt kjent som Info-Rama, i dag en del av Sandvika Storsenter. Konsernet hadde på dette tidspunktet omlag 1 000 ansatte.

Fra 1969 gikk bedriften med betydelige underskudd. Jan Wessel trakk seg tilbake i 1970, og overlot roret til Asbjørn Bjørvik, som til da hadde ledet datterseselskapet og produksjonsbedriften RadioVisjon A/S (opprettet i 1951). For å bedre lønnsomheten ble flere produkter tatt ut av produksjon, og datterselskaper i utlandet avsluttet. Eksportvirksomheten ble innskrenket, og man prioriterte de mer lønnsomme markedene i Norden. Det ble også gjort forsøk på å senke lønningene i produksjonen, men dette resulterte i konflikter og lyktes ikke.

Fusjon rediger

Vanskene fikk styreformann Jens Christian Hauge inn i samtaler med erkerivalen Tandberg om et mulig oppkjøp. Det blir hevdet at Hauge utnyttet sine kontakter i regjeringen til å tvinge fram fusjonen, på tross av hans egne uttalelser om at initiativet kom fra Tandberg[7].

Et oppkjøp av Wessels selskaper ble godtatt av Tandberg, med virkning fra 22. juni 1972, og ble betalt i form av Tandberg-aksjer til en verdi av 9 millioner kroner. Radionettes underskudd hadde på dette tidspunktet nådd 3,7 millioner kroner[8].

Tandbergs eget salg møtte nedgang fra 1975, og i 1977 stod konsernet i en likviditetskrise. Sommeren 1978 ble Radionette-selskapene lagt ned og strøket fra bedriftsregisteret. Tandberg ble erklært konkurs i desember samme år.

Radionette i ettertiden rediger

  • Varemerket Radionette ble solgt av Tandberg-boet til elektronikkjeden Elkjøp for kr 700 000. Merket har siden blitt brukt for å markedsføre importerte lyd- og bildeprodukter, i hovedsak produsert i Kina og sørøst-Asia.
  • Importselskapet Skandinavisk Elektronikk A/S ble startet av Wessel og Godtfred Heesch i 1947 for å forsyne Radionette med elektroniske komponenter[9]. Firmaet etablerte i 1948-49 en fabrikk på Filipstad i Oslo, i samme lokaler som Radionettes forsterkeravdeling, for produksjon av transformatorer og høyttalere. Fra 1950 opererte fabrikken selvstendig som SEAS Fabrikker A/S, og siden 1951 har geskjeften vært lokalisert i Moss, under eierskap av Wessel og ingeniør Carl Christian Nørgaard Madsen i perioden 1956-1980.

Referanser rediger

  1. ^ «Norsk radiohistorie, en kort oversikt» (PDF). Vitensenteret. Vitensenteret. Besøkt 6. februar 2023. 
  2. ^ a b Hildisch, Fredrik C. «Jan Wessel». Norsk Biografisk Leksikon. Foreningen Store norske leksikon. Besøkt 7. februar 2023. 
  3. ^ «Norsk Kunngjørelsestidende». Nasjonalbiblioteket. Den Norske Stat. Besøkt 8. februar 2023. 
  4. ^ «Kringkastingens tekniske historie». Nasjonalbiblioteket. NRK. Besøkt 21. februar 2023. 
  5. ^ Staubo, Salve. «Rapport fra sambandssjefen». NRHF. Norsk Radiohistorisk Forening. Besøkt 6. februar 2023. 
  6. ^ Johansen, Per Kristian. «Skriver Radionettes historie». NRK. 
  7. ^ Hauge, Jens Chr. (24. januar 1979). «Tøv om Tandberg». Aftenposten (Morgenutgaven). 
  8. ^ «Tandbergs historie, 1933 - 1978». NRHF. Norsk Radiohistorisk Forening. Besøkt 6. februar 2023. 
  9. ^ Hildisch, Fredrik C. «Garrard platespillere i Norge» (PDF). NRHF. Norsk Radiohistorisk Forening. Besøkt 21. februar 2023. 

Eksterne lenker rediger