Stigmata (flertall av entall stigma), er i kristen mystikk, særlig katolsk, legemlige merker, arr eller smerter som sammenfaller med Kristi lidelse - dvs. sår på hender, føtter, nær hjertet og rundt hodet etter tornekronen, merke etter den hellige lanse (dvs. spydet som en soldat ifølge Johannesevangeliet 19,34[1] stakk i Kristi side for å sjekke at han var død), eller smerter i skuldre og rygg (av å bære korset og bli pisket). Stigmata opptrer ofte i forbindelse med religiøs ekstase. En stigmatisert kan midlertidig ha ett eller flere av disse merkene, synlige eller usynlige for andre.[2]

En ung padre Pio viser sine sårmerker.

Stigmatisering var noe helt ukjent i mer enn tusen år, da Frans av Assisi fremviste slike sår i 1224 etter en angivelig visjon av en seraf. Pave Benedikt XI ga franciskanerordenen tillatelse til å innta en årlig feiring av fenomenet i sin liturgiske kalender.[3] Frans' stigmata oppnådde kirkelig autoritet mye fordi pave Alexander IV hevdet å ha sett sårene selv.[4] Etter Frans Assisi i 1224 skal det ha vært 321 kjente tilfeller,[5] alle katolikker og et flertall tilhørende katolske ordener.

Eldre tidRediger

Jetzer i BernRediger

Johann Jetzer (ca 1483-1515) var en sveitsisk bondesønn og dominikanermunk som hevdet å oppleve syner, stigmata og poltergeist-fenomener.[6] I 1507 tilstod Jetzer at hans stigmata var falske. Fire andre munker fra klosteret hans ble etterfølgende brent på bål, mens Jetzer selv så vidt unnslapp dødsstraffen takket være sin mor, som smuglet inn kvinneklær til ham. Forkledd som kvinne klarte han å flykte.[7] Egentlig handlet det om den pågående striden mellom dominikanere og franciskanere om jomfru Maria, der franciskanerne holdt på at Maria ikke syndet som ufødt, mens dominikanerne mente det motsatte. I 1503 holdt en franciskaner en preken i Frankfurt om jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, da han fikk øye på dominikaneren Vigan på vei inn i kirken, og utbrøt: «Jeg takker den hellige jomfru for ikke å ha tillatt meg å tilhøre en sekt som vanærer henne og hennes sønn.» Vigan svarte at det var falsk lære. Da steg franciskaneren ned fra prekestolen, bærende på et krusifiks av jern, og slo dominikaneren i gulvet med det. Franciskaneren avsluttet deretter sin preken. Denne episoden ønsket dominikanerne å hevne. En av dem var skriftefar for den enfoldige unge skredderen Jetzer, og overbeviste gutten om at jomfru Maria og Sankta Barbara fremsatte krav om at han skulle tre inn i dominikanerordenen og gi dem alle sine penger. Jetzer adlød, hvoretter fire dominikanermunker gjentatte ganger viste seg for ham i forkledning; den ene som engel, en annen som en sjel i skjærsilden, en tredje som jomfru Maria og den fjerde som Barbara. «Jomfru Maria» unnlot aldri å forklare Jetzer at hun ble født som et syndig menneske og ville vært fordømt, hvis ikke hennes sønn Jesus hadde frelst henne straks hun ble født; og at franciskanerne krenket hennes sønn ved å hevde at hans mor var unnfanget uplettet av arvesynd, og at hun utfordret Jetzer til å kunngjøre dette for folk i Bern. Den troskyldige Jetzer gjorde dette, og snart dukket to «engler» opp som bandt ham fast, mens «jomfru Maria» slo spiker inn i hendene og føttene hans. Neste dag ble han vist frem ved alteret, blødende fra sine «stigmata». Menigheten kysset sårene hans som jevnlig ble fornyet, men en dag gjenkjente Jetzer stemmen til den ene forkledde munken. Nå som de var avslørt, hadde munkene ikke annet valg enn å ta livet av ham. De tok etsende væske på en hostie, som dermed smakte så vondt at Jetzer spyttet den ut og flyktet fra kirken. Den påfølgende rettssaken varte i to år og sorterte under biskopen av Lausanne fordi lekmenn ikke fikk dømme munker. Biskopen forsvarte dominikanerne med at apparisjonene hadde vært virkelige, og han underkastet Jetzer tortur. Imidlertid ble Jetzter ekskludert fra dominikanerordenen, slik at han ble lekmann igjen og dermed fikk saken sin ført ved retten i Bern. Nå ble kirkens dommere innkalt fra Roma og tvunget til å utlevere lovbryterne til den sekulære øvrighet. De fire skyldige ble brent i Bern 31. mai 1509. Sakspapirene er bevart i Berns arkiver.[8]

Nonnene som ble innesperretRediger

Dominikanernonnen Maria de la Visitacion ble født i 1556 og gikk 11 år gammel inn i La Annunciada-klosteret i Lisboa. Dominikanerne har liten sans for mystikere, men ryktene gikk om den unge nonnens syner og påfølgende stigmata. I 1584 skrev erkehertug Albrecht av Østerrike en detaljert beretning til Gregor XIII, som skal ha blitt henrykt. Men i 1588, året da den spanske armada gikk tapt utenfor Englands kyst, var kong Filip ute av seg selv. Ryktene sa nå at Marias stigmata var ren svindel, og en kirkelig kommisjon ble oppnevnt og sa seg enige i dette. De truet Maria med at djevelen stod bak. Hun lot seg ikke røre av truslene deres, men 6. desember 1588 ble hun dømt til evig forvisning i et lukket kloster tilhørende en annen orden. [9]

Magdalena av korset ble på samme vis koblet til djevelen. Hun var født i en fattig familie i Aguilar i 1487. Pave Benedikt XIV kalte henne «en svært beryktet heks». Som femåring skal hun ha forsøkt å korsfeste seg selv til en vegg, men ramlet og skadet seg. I 1504 gikk hun som 17-åring inn i franciskanerklosteret Santa Isabel de los Angeles. Hun vant berømmelse for sine angivelige profetier, syner og stigmata. Ignatius Loyola var ikke alene om å mistro henne, og irettesatte tilhengerne hennes med uvanlig strenghet. I 1543 ble Magdalena så alvorlig syk at hun ble oppgitt av legene. Da kom hun med en lang og fryktelig tilståelse. Nå sa hun at to demoner, Balban og Patorrio, hadde fremkalt fenomenene. 3. mai 1546 måtte hun stå fra kl 6 om morgenen til kl 16 og høre sine synder og sin dom opplest av en rekke funksjonærer. Hun ble dømt til livsvarig innesperring i Santa Claras kloster i Andujar, der hun døde i 1560.[10]

Moderne tidRediger

Den mest kjente fra moderne tid er kapusinerpresten, Den hellige Padre Pio (18871968) som ble helligkåret av pave Johannes Paul II 16. juni 2002. Men blant skeptikerne var to paver og Agostino Gemelli som undersøkte Padre Pio og konkluderte med at han var «en uvitende og selvskadende psykopat som utnyttet folks godtroenhet».[11]

Andre kjente stigmatikere er Therese Neumann som fikk flere besøk av Kristian Schjelderup, men senere ble avslørt som svindler, med småflasker med blod skjult i dynen;[12] Gemma Galgani og det nyeste kjente tilfellet Zlatko Sudac.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger