Pio av Pietrelcina
Pio av Pietrelcina også kjent som Padre Pio var født Francesco Forgione 25. mai 1887 i Pietrelcina, Benevento, Italia, død 23. september 1968 i San Giovanni Rotondo i provinsen Foggia. Han var en italiensk kapusinermunk og prest, som ble helligkåret av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Pio av Petrelcina har festdag på sin dødsdag 23. september.
| Pio av Pietrelcina Helgen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Francesco Forgione 25. mai 1887[1][2][3][4]  Pietrelcina | ||
| Død | 23. sep. 1968[5][6][2] (81 år) San Giovanni Rotondo | ||
| Beskjeftigelse | Regular priest, katolsk prest | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1968) Kongedømmet Italia (1887–1946) | ||
| Saligkåret | 2. mai 1999 | ||
| Helligkåret | 16. juni 2002 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 23. september | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| I kunsten | Med stigmata i hendene eller med fingervanter | ||
Bakgrunn rediger
Han var sønn til bonden Grazio Forgione og hans hustru Giuseppa di Nunzio og fikk navnet Francesco etter Frans av Assisi. Han var en av tilsammen åtte søsken i en hardt arbeidende gårdsarbeiderfamilie. De var ikke direkte fattige, men faren måtte ha to arbeidsopphold i USA for å skaffe nok midler til familien. Unge Franscesco, eller Franci som han ble kalt av venner og familie, viste tidlig en orientering mot det overnaturlige og hadde flere angivelige «nærvær» som preget ham. Men som så mange andre med slike opplevelser, snakket han ikke om dem, dels fordi han trodde dette var vanlig. Men unge Franci var også en livlig og kvikk ung gutt som hadde mange venner. Han bestemte seg tidlig for å gå i kirkens tjeneste, men han hadde fått så lite skolegang at han måtte arbeide mye med privatundervisning for å få det nødvendige kunnskapsgrunnlaget som ble krevet, før han kunne gå i kloster. 6. januar 1903, mens han ennå var 15 år, ble han tatt opp som novise i kapusinerordenen i Morcone, ikke langt fra hjemstedet. 22. januar fikk han ordensdrakten og tok klosternavnet Pius (lat) eller Pio (it.). De første klosterløftene avga han mot slutten av novisatet samme år, før han reiste videre for å studere latin og filosofi.
27. januar 1907 avla han de evige løftene og reiste til Serracapriola for å studere teologi. 10. august 1910 ble han presteviet i provinsen Benevento av erkebiskop Paolo Schinosi av Marcianapoli. Han var på dette tidspunktet bare 23 år, da presteordinasjonen ble framskyndet fordi man var redd for at han skulle død. Han slet i denne perioden med tuberkulose-lignende symptomer, men legene klarte aldri å finne helt ut av hva som feilte ham. Men sykdommen førte til at han bodde hjemme hos foreldrene i lange perioder, selv om dette brøt med klosterreglene. Han feiret sin første messe som prest hjemme blant naboer og barndomsvenner i Pietrelcina 14. august, noe som var svært populært lokalt, men førte også til kritikk for at han ikke vendte tilbake til klosteret. Men han hadde godt av den friske fjelluften hjemme i Petrelcina, og alle forsøk på å reise gjorde ham straks svært syk.
Da første verdenskrig brøt ut, ble han innkalt til militærtjeneste, men ble i første omgang dimittert av medisinske årsaker som følge av lungeproblemene. Men i 1916 ble han frisk nok til å vende tilbake til klosteret, og i september kom han til den lille kommuniteten i San Giovanni Rotondo. Her ble han resten av livet, bare avbrutt av noen måneder som sanitetssoldat i 1917 og 1918, men hver gang ble han sendt tilbake med lungeproblemer, siste gang med dobbeltsidig lungebetennelse. Noen andre mindre reiser foretok han òg.
Virksomhet som prest - skriftefar og sykehusbygger rediger
Padre Pio ble tidlig kjent for å være en svært god, men også streng skriftefar og åndelig veileder. Mange ble sjokkerte når han konfronterte dem med episoder og forhold i deres liv før de selv hadde fortalt om dem, og som de kanskje heller ikke hadde tenkt å fortelle om. Mange ble helbredet for sykdommer, og enda flere ble åndelig styrket av møtet med Padre Pio. Når han var frisk, kunne han ta imot skriftemål i 15-16 timer i døgnet. Det kunne stå lange køer med tusenvis av mennesker foran hans skriftestol, og han sparte seg aldri. Den store mengden av uavhengige vitnemål fra troverdige mennesker og dokumentasjoner for medisinsk uforklarlige helbredelser har gjort et sterkt inntrykk på mange mennesker, og var et av grunnlagene for helligkåringen.
Både hans rolle som skriftefar og ryktet om hans stigmata gjorde at stadig større grupper med troende søkte til San Giovanni Rotondo. Dette førte også til kritikk fra enkelte miljøer om at han var en svindler, og at dette var noe kapusinerne hadde iverksatt for å få penger.
For pengene begynte etter hvert å strømme inn, og allerede i 1925 startet han et lite sykehus i et nedlagt kloster i San Giovanni Rotondo. Dette sykehus var i drift til 1938, og planlegging av et større sykehus var da i gang med delvis finansiering med private donasjoner fra USA. Disse planene ble stoppet av andre verdenskrig, men i 1947 startet byggearbeidene for det nye sykehuset, også denne gang finansiert av private donasjoner. Pave Pius XII løste ham fra fattigdomsløftet slik at gavene kunne mottas og kanaliseres inn i byggeprosjektet. Den italienske venstresiden harselerte over «den rikeste munken i verden», men i 1956 kunne sykehuset Casa Sollievo della Sofferenza («Hjemmet for de lidendes tilflukt») åpnes. Det har siden blitt utvidet flere ganger, og er nå et moderne og velrenommert sykehus tilknyttet det offentlige helsevesen med mer enn 1 200 senger og 2 500 ansatte. Sykehuset er fortsatt i kirkens eie, da Padre Pio testamenterte det til paven før sin død.
Stigmata rediger
Allerede høsten 1911 sa Padre Pio til sin åndelige veileder at han hadde hatt usynlige stigmata i over et år, altså siden rett etter presteordinasjonen. Samme høst ble han for første gang undersøkt medisinsk for dette, uten klare resultater. Etter hvert forsvant disse smertene.
Men etter morgenmessen den 20. september 1918, da Padre Pio ba for at krigen skulle ta slutt foran et krusifiks, besvimte han og våknet med stigmata i hendene og føttene, sammen med et sår han allerede hadde i venstre side. Snaue to måneder tidligere hadde han fått et syv cm sår i siden med en blødning som ikke ville stoppe.
Han prøvde lenge å skjule sårmerkene, men disse var forbundet med store smerter. Han er avbildet med fingervanter som beskytter sårene på hendene. Vitner kan fortelle om hvordan han slet med smerter mens han leste messe.
Han ble grundig undersøkt av leger som kunne fastslå at sårene ikke var selvpåførte, da vevet ikke hadde slike skader. Det var heller ingen knokkelskader eller betennelser. Såråpningene i hendene var så markerte at lys skinte igjennom, og når legen Andrea Cordona knep fingrene på hver side av håndflaten gjennom sårene, møttes fingertuppene. Han mistet ca. en dl blod daglig, særlig fra såret i siden. Dette blodet hadde imidlertid en annen lukt enn vanlig blod, da det ifølge vitner, inkludert legene som undersøkte ham, luktet «friskt som parfyme eller blomster». Øyenvitner bekrefter at Padre Pio har kunnet gjøre syke mennesker friske ved håndspåleggelse.
Han hadde sårmerkene resten av livet, bortsett fra de siste dagene før han døde. Etter at han hadde hatt sårmerkene i nøyaktig 50 år, var de plutselig borte, og det var ingen merker etter dem.
Motarbeidet av Vatikanet rediger
Den romerske kurie i Vatikanet, som alltid er skeptisk til slike «private» åpenbaringsfenomener, var hele tiden tilbakeholden og avventende til ham. Mye av denne skepsisen skyldes ønsket om å ivareta en ansvarlig, nøktern holdning til slike fenomener. Videre kan frykt for bløff og utnyttelse av kommersielle interesser være berettiget; samt elementet av folkelig suggesjon og fare for hysteri. Det ble forlangt at han skulle underkastes omfattende uavhengige medisinske undersøkelser, uten at disse kom fram til noen forklaring på sårmerkene, men de har dokumentert disse grundig for ettertiden. Det ble i perioder lagt restriksjoner på Pios virksomhet, blant annet fikk han i perioden 1931–1933 ikke lov til å lese messe med andre enn en ministrant til stede, og han fikk ikke lov til å ta imot skriftemål. Det reiste seg en proteststorm mot disse restriksjonene, og de ble etter hvert hevet på en slik måte at kirken ikke kunne bli utsatt for kritikk.
Padre Pio led under den urett og de feil han ble utsatt for, men forble hele tiden lojal mot kirken og ga aldri uttrykk for noen bitterhet. Så snart han fikk anledning, vendte han all sin oppmerksomhet mot de mennesker som oppsøkte ham for trøst, hjelp og støtte. Blant de som ba om hans hjelp, var den 42 år gamle erkebiskopen Karol Wojtyla som ba Padre Pio om å be i forbønn for den kreftsyke polske legen Wanda Poltawska. Hun var blant dem som mirakuløst ble frisk, og erkebiskop Wojtylas brev om forbønn og takkebrev er bevart. Kort tid etter at Wojtyla var blitt ordinert som prest i 1946, hadde han besøkt Padre Pio som hadde fortalt den 26 år gamle nyutnevnte polske presten at han ville bli valgt til pave, noe som unektelig må ha fortont seg som svært utenkelig. Men da Karol Wojtyla ble utnevnt til pave Johannes Paul II, tok han tidlig initiativ til å starte helligkåringsprosessen av Padre Pio.
Helligkåring rediger
Padre Pio var svært populær som prest, og det utviklet seg etter hvert en valfart til San Giovanni Rotondo. Dette skyldtes ikke bare at hans stigmata var blitt kjent, men også den inderlighet han leste messe med,og ikke minst hans dyktighet som sjelesørger. Han slet imidlertid hele livet med svak helse, noe sårmerkene ikke gjorde enklere for ham.
Etter hans død kom det stadig nye rapporter fra folk som mente å ha sett ham, gjerne i forbindelse med at de var syke. Dette kom også fra folk som ikke var spesielt religiøse, eller hadde kjennskap til Padre Pio på forhånd. Dette, sammen med flere påståtte helbredelser etter bønn om forbønn til Padre Pio, ble av kirken til slutt anerkjent som undre.
Padre Pio ble erklært salig den 2. mai 1999 og tre år senere, erklært hellig av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Paven hadde tidligere møtt Padre Pio og var svært fascinert av ham. Etter sin død økte Padre Pios folkelige popularitet, også etter hvert utenfor Italias grenser. Under helligkåringen på Petersplassen i Roma var det rekordmange til stede, politiet antok mer enn 300 000 på selve plassen og nedover Via della Conciliazione, i tillegg fulgte 100 000 seremonien på storskjermer utenfor Laterankirken.
Den moderne kirken Chiesa di Padre Pio, tegnet av den kjente italienske arkitekten Renzo Piano, som også har tegnet blant annet Pompidou-senteret i Paris, ble bygget her som en hyldest til den hellige Pio og innviet 1. juli 2004.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 34, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Pio da Pietrelcina, Ökumenisches Heiligenlexikon ID P/Pio_da_Pietrelcina.html[Hentet fra Wikidata]
- ^ GCatholic.org, GCatholic person ID 67248, oppført som Francesco Forgione[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani pio-da-pietrelcina-santo, besøkt 30. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Padre Pio, Find a Grave-ID 6775677, besøkt 11. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Gallagher, Jim: Padre Pio, St. Olav forlag 2006 ISBN 82-70-24194-6
Eksterne lenker rediger
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Padre Pio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi om St Pio på katolsk.no
- Bildegalleri med Pio av Pietrelcina
- Padre Pio Foundation of America
- Padre Pio
- Saint Pio of Pietrelcina
- Casa Sollievo della Sofferenza (Home for the Relief of the Suffering)