Agostino Gemelli (født 18. januar 1878 i Milano i Italia, død 15. juli 1959 i Milano) var en italiensk katolsk filosof og lege og prest.

Agostino Gemelli
FødtEdoardo Gemelli
18. jan. 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Milano[2]
Død15. juli 1959[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Milano[2]
BeskjeftigelseMedlem av katolsk orden (Ordo Fratrum Minorum), lege Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Pavia
NasjonalitetItalia (19461959)
Kongedømmet Italia (18781946)
Medlem avDeutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Det pavelige vitenskapsakademi[5]
Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
UtmerkelserStorkors av Republikken Italias fortjenstorden
Storkorset av Alfons X den klokes orden (1955)[6]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Gemelli kom fra en velstående familie i Milano.[trenger referanse] Faren var frimurer.[trenger referanse] Han studerte medisin ved universitetet i Pavia. Han engasjerte seg i de sosiale og politiske kontroverser som rystet Italia etter hungersopprøret i Milano i 1898, som førte til en massaker på befaling av general Fiorenzo Bava Beccari.[trenger referanse]

Etter å i studieårene ha vært tilhenger av sosialismen, overtok en antiklerikal tenkemåte og den i Italia fremherskende positivismen, og etter å ha tatt doktorgraden i medisin (en av hans eksaminatorer var den senere nobelprisvinner Camillo Golgi), gikk Gemelli over til katolisismen.[trenger referanse] En utløsende grunn var at han under sin militærtjeneste på et lasarett hadde kommet i kontakt med en sykehusprest som gjorde et sterkt inntrykk på ham.[trenger referanse]

Fransiskaner, prest rediger

Han inntrådte i fransiskanerordenen i Brescia i 1903, og den 14. mars 1908 ble han presteviet.

Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i de italienske væpnede styrker som feltlege og prest. Han arbeidet fagglig med et opplegg for å hjelpe soldater som ble psykisk belastet.[trenger referanse] Egnethetsprøven han hadde utviklet for piloter ble da omsatt i praksis.[trenger referanse]

Etter krigen arbeidet han innen forskjellige felter innen psykologien: Nevrologi, eksperimentell psykologi, arbeidspsykologi og kriminalpsykologi.

Han stod deretter i spissen for den nyskolastiske bevegelsen i Italia, som han gav en kraftig impuls og en fast organisasjon særlig ved tidsskriftet Rivista di filosofia neo-scolastica (grunnlagt i 1909) og ved å grunnlegge det katolske Sacro Cuore-universitetet i Milano, hvis rektor han var 1921–1959.[trenger referanse]

Biologisk og psykologisk skolert bekjempet han positivismen og materialismen, særlig innen disse to førstnevnte forskningsområder.[trenger referanse] På den andre siden fremholdt han ovenfor den fremherskende nyhegelianske idealismen nødvendigheten av et organisk samband mellom naturvitenskapene og filosofien.[trenger referanse]

Litteratur rediger

Kilder rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani agostino-gemelli, besøkt 20. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 158677, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 436, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.pas.va[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ BOE ID BOE-A-1955-5053[Hentet fra Wikidata]