Wikipedia

Spekkhogger

tannhval
(Omdirigert fra «Spekkhoggere»)
«Spekkhogger» har flere betydninger.

Spekkhogger (Orcinus orca) er den største arten i delfinfamilien (Delphinidae) og eneste nålevende art i slekten Orcinus, som igjen er eneste slekt med nålevende arter i underfamilien Orcininae. Arten er en absolutt toppkonsument i sitt økosystem. På norsk skrives navnet også som spekkhugger av mange, og arten kalles noen steder for staurkval eller staurhval.

Spekkhogger
Spekkhogger kontra menneske
Nomenklatur
Orcinus orca
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Orcinus
Fitzinger, 1860
Orcininae
Wagner, 1846
Delphinus orca
Populærnavn
spekkhogger
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHvaler
FamilieDelfiner
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
Utilstrekkelig informasjon for vurdering

DD — Data mangler[1]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[2]

Økologi
Habitat: verdenshavene
Utbredelse:
Arten er mest vanlig i tempererte havområder

Antallet spekkhoggere i norske farvann ble relativt nylig anslått til 15 056 individer (95 % CI 8 423–26 914) av Leonard & Øien (2020).[3] Eldegard mfl. (2021-11-24) sier at spekkhoggeren er en naturlig sjelden toppkonsument i norske farvann.[2] Bestandsavgrensninger er usikre, og man har lite kunnskap om det pelagiske segmentet av arten. Det er ingen fangst og den er lite utsatt for dødelighet som bifangst i fiskerier. Det er ingen data som tyder på bestandsnedgang over de tre siste generasjoner.[2]

Den globale populasjonen er imidlertid langt mer usikker, og man mangler nødvendige data for å kunne konkludere.[1]

Taksonomi

rediger
 
Ulike typer spekkhoggere

Orcininae eller incertae sedis?

rediger

Orcininae er og har vært en omstridt underfamilie av oseaniske delfiner og består nå kun av slekten Orcinus og de tre utdødde slektene Arimidelphis, Hemisyntrachelus og Platalearostrum. Andre slekter er alt flyttet vekk fra Orcininae (til incertae sedis), som derfor nå kun inkluderer arten spekkhogger. Om også spekkhogger flyttes ut vil bare kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) være mer basal i Delphinidae enn spekkhoggeren. WoRMS mener at Orcininae er et synonym for en del av Delphinidae.[4]

Ulike typer

rediger

Spekkhoggeren har av forskerne til nå vært regnet som en monotypisk art. Det finnes flere populasjoner med distinkte forskjeller. Det er imidlertid et åpent spørsmål om arten består av flere økotyper eller raser. NOAA estimerer at det globalt finnes omkring 50 000 spekkhoggere, men de oppgir ingen referanser til esimatet sitt. Omkring 2 500 spekkhoggere tilhører den godt studerte populasjonen i det østlige nordlige Stillehavet. NOAA hevder at det er tre typer bare i dette området, og hver av økotypene er forskjellig i utseende, kostholdet, habitatet, genetikken og atferden.[5]

I senere år har en rekke forskere stilt spørsmål ved dette. Inndeling i nye arter og underarter har alt blitt foreslått av noen, eksempelvis for dvergformer som befinner seg i farvannene rundt Antarktis.[6] Dette har til nå imidlertid ikke vunnet fram.

I det nordlige Stillehavet er det tre genetisk og morfologisk distinkte typer spekkhoggere, men det er fortsatt uklart om disse kan kalles underarter eller om det kan være snakk om selvstendige arter. Dette er såkalte kystspekkhoggere (finnes langs kysten California til Alaska), streifspekkhoggere (oppholder seg i området mellom de to andre typene) og havspekkhoggere (oppholder seg helst minst 15 km eller mer fra kysten).[7]

I 1955 strandet det et antall spekkhoggere med et uvanlig utseende på ei strand på New Zealand. Fotografier som ble tatt av dyra viser at de har en uvanlig liten hvit øyeflekk i forhold til andre kjente spekkhoggere. Hodet hadde dessuten en mer oppsvulmet form. Et av skjelettene ble bevart av et museum i Wellington og har fått kodenavnet type D. Forskeren Andrew Foote ved Københavns Universitet klarte å utvinne DNA fra skjelettet. En komplett mtDNA sekvens ble sammenlignet med prøver tatt fra 139 spekkhoggere rundt om på kloden. Studien viser at type D ble separert fra resten av spekkhoggerne for cirka 390 000 år siden. Den kan utgjøre en egen underart eller til og med en egen art. På den tiden separasjonen skjedde var det store endringer i havnivået og iskappene ved polene.[8]

Biologi

rediger
 
Spekkhogger utenfor Tysfjord i Norge

Beskrivelse

rediger

Spekkhoggeren er den største nålevende arten i delfinfamilien. Voksne hanner varierer typisk i lengde omkring 6–8 meter og veier mer enn 6 000 kg.[9] Voksne hunner er mindre og varierer typisk i lengde omkring 5–7 meter og veier typisk 3 000–4 000 kg.[9] Kalven veier gjerne cirka 180 kg og måler cirka 240 cm med fødselen.

Spekkhoggere er sorte og med karakteristiske hvite tegninger som kan ha innslag av gulhvitt eller rødgult, spesielt i hoderegionen. Dyra har en større hvit flekk bak hvert øye. Halsen og buksiden er for det meste hvit eller gulhvit. Fargemønstret og ryggfinnen er unike for hvert individ.

Spekkhoggere har land, avrunda sveiver som minner om padleårer, og hannens er klart større enn hunnens. Ryggfinnen uttrykker tydelig kjønnsdimorfisme, i det hannens kan bli opp mot 180 cm høy og er dobbelt så stor som hunnens. Hannens ryggfinne har form som en forlenget likebeint trekant, mens hunnen ryggfinne er kortere og mer avrundet i formen. Hanner og også lengre kjever enn hunner, såvel som den ytre occipitale kammen. Hos spekkhoggere er snuten kort og butt, i motsetning til mange andre delfiner som har ei nebblignende snute. Kroppstemperaturen ligger normalt rundt 36–38 °C. Som andre marine pattedyr har spekkhoggere et cirka 7,6–10 cm tykt isolerende fettlag på som dekker kroppen under huden. Når dyra hviler i vannoverflaten ligger pulsen på rund 60 slag i minuttet, men når de dykker synker den til cirka 30 slag i minuttet.[10]

I tillegg til overnevnte forskjeller mellom kjønnene, har spekkhoggere godt syn, både over og under vann, utmerket hørsel og god førlighet. Arten har dessuten sofistikert ekkolokalisering og kan skille mellom ulike byttedyr og annet i stummende mørke.

Hunnene kan bli opp mot 80–90 år gamle, selv om 50 år er mer normalt. Hannene kan bli 50–60 år gamle, men det normale er omkring 30 år. At dyret og er kjent som staurkval, kommer av den høye ryggfinnen, stauren.

Habitat og spredning

rediger
 
Spekkhogger i råk
 
Spekkhoggere i akvarium

Spekkhoggeren er den mest kosmopolitiske av alle hvaler og kan være den nest mest utbredte pattedyrarten på planeten vår, etter mennesket. Arten kan forekomme i praktisk talt alle marine habitater, men er mest vanlig i kaldtvannsområder med høy marin produktivitet, spesielt på høyere breddegrader og nær kysten. Observasjoner av arten spenner fra surfesonen til åpent hav, uten klare begrensninger for vanntemperatur, dybde og rekkevidde. Distribusjonen strekker seg også til mange halvlukkede hav, som Middelhavet, Okhotskhavet, Californiagulfen, Mexicogulfen, Rødehavet og Persiabukta.[1]

Nord i Stillehavet finner man flest spekkhoggere fra øst i Beringstredet til Aleutene; i farvannene til de sørøstre delene av Alaska og de interkontinentale vannveiene til Britisk Columbia og Washington; langs kysten av Washington, Oregon, og California; langs kysten av Russland i Beringstredet, Okhotsk og langs østsiden av Sakhalin- og Kuriløyene, og i Japanhavet.

Nord i Atlanterhavet finner man flest spekkhoggere langs kysten av Norge og nordover mot Island, Grønland og Russland, spesielt langs iskanten i de polare områdene.

Sør i Atlanterhavet og Stillehavet finner man spekkhoggere i Antarktis, samt i de sørlige kyststrøkene av Patagonia i Argentina, og rundt New Zealand.

Det er usikkert hvor mange spekkhoggere som finnes og det er en vanskelig jobb å gi sikre svar på, fordi dette dyret lever i havet. Fra tidlig på 1970-tallet har forskerne benyttet seg av såkalt «fotoidentifikasjon» for å finne ut mer om disse spørsmålene. Man har antatt at populasjonen har vært synkende siden 1800-tallet, men først nå kan man med noen grad av sikkerhet si noe om dette. Reeves og Leatherwood[11] esitmerte i 1994 antallet til å være omkring 100 000 dyr, mens Forney og Wade[12] i 2006 hevdet at antallet var minimum 50 000 dyr.

Atferd

rediger

Spekkhoggere er sosiale flokkdyr som ferdes i stim og lever i polygame forhold (en hann parer seg med flere hunner). Flokken består av en fullvoksen hann og flere voksne hunner (avlsdyr), samt et utvalg ungdyr og unger av begge kjønn. Flokken kan bestå av 4–40 dyr og holder gjerne sammen gjennom flere generasjoner. Av og til er det også registrert større flokker, på opp mot 200 dyr. Dette er trolig dyr som jakter sammen sesongvis. Innavl forhindres ved at det kun pares med dyr fra andre flokker. Det er imidlertid ting som tyder på at flokker av ulike typer (underarter?) ikke parer seg på kryss av typen. Ny flokker oppstår når ungdyr forlater primærflokken. Flokker som ikke klarer å etablere et større antall dyr dør gjerne ut i løpet av en generasjon.

Spekkhoggeren tilhører toppsjiktet i havets næringskjede. Mange mener at deres intelligens er uten sidestykke i dyreverdenen. Intelligensen kommer tydelig fram i spekkhoggernes kommunikasjonsmetode, som kan virke som et slags primitivt språk. Hver flokk bruker en egen «dialekt» og forskere har klart å skille ut forskjellige «ord», for eksempel når det er på tide å dra på jakt.

Spekkhoggeren spiser organismer som fisk, sel, skater, delfiner og hai. Spekkhoggeren bestemmer seg for hva som er byttet før jakten starter. Dermed er hele jakten planlagt for flokken. Spekkhoggere langs Norges kyst har tradisjonelt hatt sild som hovedføde. Men stadig nye familiegrupper av spekkhoggere langs kysten vår foretrekker sel framfor sild. Sel er høyere oppe i næringskjeden enn fisk og dermed blir hvalene enda mer utsatt for å få i seg miljøgifter. Forskerne finner at selspiserne har opptil fire ganger mer PCB i spekklaget enn sildespiserne, og dobbelt så høyt nivå av kvikksølv i huden.[13] En studie fra 2018 publisert i Science fant at den globale spekkhoggerpopulasjonen sannsynlig kommer til å avta dramatisk på grunn av slik giftig forurensning.[14][15]

Tidligere undersøkelser av spekkhoggere, særlig i sørlige deler av Atlanterhavet og deler av Stillehavet, har vist at de har et spekklag med svært høye nivåer av PCB. Langs norskekysten har imidlertid spekkhoggerne langt på vei vært «friskmeldt». Det var lave verdier da forskerne undersøke arten langs norskekysten i 2002. Nå viser imidlertid en ny studie at også spekkhoggere langs norskekysten som spiser sel blir alvorlig forurenset av miljøgifter. De har opptil fire ganger mer av miljøgiften PCB i spekklaget enn artsfrendene som bare spiser fisk, og to ganger høyere nivåer av kvikksølv i huden.[16]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Reeves, R., Pitman, R.L. & Ford, J.K.B. 2017. Orcinus orca. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T15421A50368125. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T15421A50368125.en. Accessed on 05 September 2022.
  2. ^ a b c Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24.11.2021). Pattedyr: Vurdering av spekkhogger Orcinus orca for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/29141
  3. ^ Leonard D & Øien N 2020 Estmated abundance of cetacean species in the Northeast Atlantic from Norwegian shipboard surveys conducted in 2014-2018. https://doi.org./10.7557/3.4694
  4. ^ Perrin, W.F. (2022). World Cetacea Database. Orcininae Rice, 1967. Accessed through: World Register of Marine Species at: https://www.marinespecies.org/aphia.php?p=taxdetails&id=383337 on 2022-09-05
  5. ^ Killer Whale (Orcinus orca). NOAA Fisheries – Office of Protected Resources
  6. ^ Pitman, R.L., and P. Ensor. 2003. «Three forms of killer whales (Orcinus orca) in Antarctic waters». Journal of Cetacean Research and Management 5:131–139.
  7. ^ Morin PA, Archer FI, Foote AD, Vilstrup J, Allen EE, Wade P, Durban J, Parsons K, Pitman R, Li L, Bouffard P, Abel Nielsen SC, Rasmussen M, Willerslev E, Gilbert MTP, Harkins T. Complete mitochondrial genome phylogeographic analysis of killer whales (Orcinus orca) indicates multiple species. Genome Res, DOI:10.1101/gr.102954.109. Besøkt 2013-07-27
  8. ^ Andrew D. Foote, Phillip A. Morin, Robert L. Pitman, María C. Ávila-Arcos, John W. Durban, Anton Helden, Mikkel-Holger S. Sinding, M. Thomas P. Gilbert. Mitogenomic insights into a recently described and rarely observed killer whale morphotype. Polar Biology, 2013; DOI: 10.1007/s00300-013-1354-0. Besøkt 2013-07-27
  9. ^ a b Baird, Robin W. (2002). Killer Whales of the World. Stillwater, MN.: Voyageur Press. ISBN 978-0-7603-2654-1.
  10. ^ Spencer, M. P., Gornall 3rd, T. A., & Poulter, T. C. (1967). Respiratory and cardiac activity of killer whales. Journal of applied physiology, 22(5), 974–981. https://doi.org/10.1152/jappl.1967.22.5.974
  11. ^ Reeves, R.R., and S. Leatherwood. 1994. «Dolphins, porpoises, and whales: 1994–1998 action plan for the conservation of cetaceans». IUCN, Gland, Switzerland.
  12. ^ Forney, K.A., and P. Wade. 2006. «Worldwide distribution and abundance of killer whales». In: J.A. Estes, R.L. Brownell, Jr., D.P. DeMaster, D.F. Doak and T.M. Williams (eds.). «Whales, Whaling and Ocean Ecosystems». University of California Press, Berkeley, California. In Press.
  13. ^ Trine Nickelsen (16. mars 2022). «Frykter at spekkhoggersafari forsterker virkningen av miljøgifter». Forskningsmagasinet Apollon. Besøkt 29. april 2021. 
  14. ^ Carrington, Damian (27. september 2018). «Orca 'apocalypse': half of killer whales doomed to die from pollution». The Guardian (på engelsk). Arkivert fra originalen 28. september 2018. Besøkt 29. april 2022. 
  15. ^ Desforges, J-P; Hall, A; Mcconnell, B (2018). «Predicting global killer whale population collapse from PCB pollution». Science (på engelsk). 361 (6409): 1373–1376. ISSN 0036-8075. doi:10.1126/science.aat1953. 
  16. ^ Bjarne Røsjø (2020-08-20) Spekkhoggere som spiser sel får i seg store mengder miljøgifter. Universitetet i Oslo via Forskning.no

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Spekkhogger&oldid=24760917»